Vi finner ytterst få, om noen, eksempler på at profilerte politikere på venstresida lefler med islamisme eller adopterer argumenter fra radikal islam. Det ville være absurd. Radikalt islam er jo en reaksjonær ultra-konservativ ideologi. Men vi finner mange eksempler på at folk på høyresida lefler med høyreradikalt tankegods.

PST trekker fram “ekstrem islamisme” og høyreekstremisme som de to store truslene på terrorfronten i 2026. Bare en av disse to truslene har en berøringsflate med det etablerte norske partilandskapet. Om man trekker høyrevridde standpunkter, f.eks. mot innvandring og flerkultur, til et ekstremt ytterpunkt, kan du havne i høyreekstremisme. Men du trekker venstrevridde standpunkter til sitt ekstreme ytterpunkt, havner du ikke i radikalt islam.

For de på høyresida som skulle være forvirra over hvorfor det er mest snakk om å “ta avstand” fra høyreradikalt tankegods og mindre om å ta avstand fra ekstrem islamisme, så finner du også svaret her. Det er en fjollete øvelse å be noen om å ta avstand til noe de aldri har har vært nær, eller nærmet seg. Avstanden mellom ekstrem islamisme og norsk venstreside er stor og konstant. Du kan like gjerne be oss ta avstand til Bouvetøya.

Men å sørge for at det er tilstrekkelig avstand mellom høyresida og deres radikale og ekstreme ytterfløy, krever åpenbart stor og kontinuerlig innsats. De siste årene har jo høyresida kollapset til autoritære og rasistiske partier i mange vestlige land, noe som truer både menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. Deres ideologiske svakhet er en trussel mot oss alle.

Hvis islamistiske partier tok over vestlige land med venstresidas støtte i land etter land, så kunne vi snakket om behov for avstandtagen, men sånt foregår jo bare i fiksjonen, i rasistiske feberfantasier som den norske kulturmiddelklassen koser seg med.

Ironisk nok er den eneste måten høyresida kan forsøke å «speile» denne debatten på, nettopp å omfavne høyreradikale konspirasjonsteorier. Ideen om at islam og innvandrere egentlig bare er et verktøy for venstresida, som «importerer» mennesker for å bytte ut befolkninga, også kalt «den store utskiftningen», var sentral i Breiviks tankeverden.

Om man adopterer denne store løgnen kan man skape en skrudd kobling mellom venstresida og radikalt islam. Men da har man blitt en høyreradikal konspirasjonsteoretiker på veien.

Derfor føles det siste døgns desperate forsøk på å slå politisk mynt på pride-terroren i Berlin fra høyresiden både dumt og destruktivt.

Det siste døgnet har profilerte folk fra Høyre og deres omland, som Ola Svenneby og Eirik Løkke fremstått overivrige etter å score et retorisk poeng mot Arbeiderpartiet ved å kritisere AP-politikere (og en MDG-politiker) for måten de har omtalt angrepet på pride i Berlin. De burde ha skreket “islamist” høyere, og raskere, og siden de ikke gjorde det, så er de bare en gjeng hyklere.

Selv mener jeg en av lærdommene fra 22. juli nettopp er at de første timene i et terrorangrep ikke er den beste tiden for å konkludere om motiver. Det var mange som bommet denne gangen. Jeg mener også det overhode ikke er vanskelig å fordømme voldelig islamisme generelt eller når det utgjør motivasjonen for terrorangrep, slik det gjorde 25. juni 2023, og slik det ser ut til å ha gjort i Berlin. Dette skrev jeg også om etter pride-terroren i Oslo. Selvfølgelig bør islamisme bekjempes, dette er det ingen uenighet om i norsk politikk. Men her virker det som om hovedmotivasjonen til folk som Svenneby er å score retoriske poeng. Det er ukledelig.

Det hører med til historien at folk som Svenneby og Løkke her inngår i et hylekor sammen med ganske fæle folk, som Document og Espen Teigen, som umiddelbart brukte angrepet til å forsøke å sverte Kamzy Gunaratnam – en overlevende fra Utøya. Document var Anders Behring Breiviks favorittblogg. Det burde være en vesenforskjell mellom partiet Høyre og miljøer som Document, ikke en gradsforskjell.

Det finnes mange på ytre høyre som kun bryr seg om skeive rettigheter og pride hvis det kan brukes til å angripe muslimer og spre rasisme. Ellers sprer de gladelig propaganda mot pride og skeiv frigjøring. De skeive miljøene trenger forsvarere som står opp for dem i møte med undertrykkelse og vold uansett hvor hatet kommer fra, ikke bare når det er politisk opportunt.

Uansett er det trist å se utviklingen til Ola Svenneby. Han gjorde seg virkelig bemerket i norsk offentlighet da han som ungdomspartileder tok et viktig oppgjør med måten AUF hadde måttet stå alene etter 22. juli. I dag gjør han seg bemerket på motsatt måte, ved å behandle terroren mot Arbeiderpartiet som knagg for billig skoledebatt-retorikk. Det er trist å se politikere som blir mindre modne jo lengre fartstid de får.

Politikken kan som kjent få fram det verste i folk, men vi må kunne forvente mer modenhet av folk i Høyres ledelse. Dette uverdige forsøket på å score politiske poeng med terror som bakteppe burde få både Høyre og Civita til å skamme seg.

Når folk som Elon Musk ikke tåler å se svarte folk på kinolerretet er det ikke fordi han er “kulturkriger” og “bekymret for woke”. Det er fordi han er en åpenlys rasist, som sprer høyreekstrem og rasistisk propaganda på X ukentlig. Alle som har stukket hodet inn i det høyreekstreme ormebolet X og fulgt debatten der inne kan se at det er primitiv rasisme som har drevet den mislykkede kampanjen mot “Odysseen”.

Ord som “kulturkrig” og “woke” misbrukes altså her av Aftenposten til å tilsløre reinspikka rasisme. Elon Musk omtales som “Tesla-gründer”, men kunne like gjerne vært omtalt som “verdens mektigste høyreradikale agitator”. Han promoterer idéer som “den store utskiftningen”, antisemittisme og rasisme. Det er i denne konteksten vi må forstå kampanjen mot Odysseen. Ved å utelate denne konteksten, bidrar Aftenposten til å gjøre leserne dummere.

Det blir verre: I saken velger Aftenposten like så greit også å promotere Document, Anders Behring Breiviks gamle favorittblogg. Deres Tiktok-video der de naturligvis kaster se på den rasistiske kampanjen, blir faktisk bakt inn i saken. Gratis reklame til en av Norges største høyreradikale nettsteder der altså.

Men burde ikke Aftenposten dekke “kontroversen”? Vel, hvis denne saken beviser noe, så er det at de trygt kan ignorere slike oppkonstruerte rasistiske kampanjer. Elon Musks forsøk på å kansellere “Odysseen” har vært fullstendig mislykket. Han opererer i et rasistisk ekkokammer som er frikoblet fra den virkelige verden. Det samme gjør dessverre altfor mange journalister.

Det er snart på tide for journalister og redaktører å forstå at dersom du henger på X, så blir du manipulert av verdens mektigste rasist. Du blir dummere, og du mister kontakt med den virkelige verden. Du hadde ikke drevet god research hvis du bare brukte tiden din med å prate med folk i en nazi-bar.

Partiene på høyresida er svært ivrige på å bygge ut atomkraft, som vil bli langt dyrere enn havvind, og ikke er realistisk på minst 15 år. I mellomtiden skal vi altså stoppe havvind-prosjekter som allerede er i gang. Det er oppskrift på et fattigere og gråere Norge, som faller enda mer akterut i den globale utviklingen. 

Når Stortinget vil bruke titalls milliarder på å subsidiere strømsløsing og bruk av bensin og diesel skjer det uten utredning, og milliardene får rulle uten kostnadskontroll. Heisann, Norgespris ble dobbelt så dyrt som vi trodde? Ingen grunn til å trekke i nødbremsen! At solcellebransjen ligger med brukket rygg er en liten pris å betale. Hva skal vi vel med nye næringer? Olja tar vel aldri slutt? 

Rødt er glade i å skryte av den rene norske kraftkrevende industrien, basert på vannkraft. Men hvis denne industrien ikke fantes, og utenlandske kapitalister hadde foreslått å etablere smelteverk basert på vannkraft i vakre vestlandsfjorder i dag, ville Rødt garantert vært mot. Man kan ikke bygge ren industri hvis man er opptatt av å gå fremst i hvert demonstrasjonstog. Rødt fremstår hverken som et klimaparti eller et industriparti. Her er det viktigst å please Motvind, ikke industri og fagbevegelse. 

Hver gang oljenæringa mumler om “forutsigbarhet” kaster Stortingsflertallet alt de har i hendene, og gir oljebransjen MER enn de ber om. Oljeskattepakka er det grelleste eksempelet. I ettertid innrømte Erna Solberg at Stortinget hadde mistet hodet. Nå mister Høyre hodet igjen, og sørger for nøyaktig det motsatte av forutsigbarhet for norsk industri. For en farse.

Lederen for Stortingets justiskomité Jon Helgheim har ikke delt usladdede videoer av østfold-russ i basketak med andre russ. Han har ikke spekulert i motivasjonene deres eller argumentert for at dette er symptomatisk for kulturen i Østfold, eller oppfordret folk i Østfold-miljøene om å ta et oppgjør. Eller argumentert for at vi alle har vært for naive overfor østfoldsk ukultur.

Men det gjør Helgheim altså når ungdommer med minoritetsbakgrunn er involvert. Ikke bare det: han får gjentatte ganger ros av ytringsfrihetsekspert og professor Anine Kierulf for å gjøre det, etter litt mild korreks. Helgheim løfter visstnok en “viktig debatt” (hvilken da? ) når han velger å spekulere vilt i en voldshendelse som stadig er under etterforskning.

Norske ungdommer begår forbrytelser, utøver vold og gjør andre dumme ting. Noen ungdommer behandles som individer med rettigheter som fortjener en skikkelig rettegang, andre behandles som representanter for hele folkegrupper, som fritt kan henges ut for folkemobben av noen av våre fremste politikere. Vi vet alle hvorfor. Det er en skam.

I etterkant av helgas skandale har mange nordmenn med pakistansk bakgrunn reagert ved å dokumentere at de slett ikke er “minusvarianter”. De er leger, ingeniører, jurister og gode skattebetalere. Det er naturligvis ikke noe galt i å vise fram disse suksesshistoriene, men som Sumaya Jirde Ali klokt skriver, ligger det også en felle her. Alle innbyggere fortjener respekt, uavhengig av hvor høy utdannelse de har eller hvor mye skatt de betaler.

Ideen om “minusvarianter” rammer ikke bare innvandrere. Det er bare dem det er lettest å ta. Det er som regel slik reaksjonære krefter opererer: de starter ved landets grenser, med de menneskene som står utenfor det nasjonale fellesskapet. “Utlendingene”. Dem er det lett å dehumanisere. Så jobber man seg innover. Først blir innvandrerne veid og målt, definert som “lønnsomme” og “ulønnsomme”, så, når vi har blitt vant til denne tankeøvelsen, står resten av oss for tur.

Gradvis snakker vi mindre om menneskers verdi, og mer om menneskers pris. Vi venner oss til tanken på at de som av forskjellige grunner er rike er litt mer verdt enn oss andre. Folk som jobber i offentlig sektor blir nedvurdert sammenlignet med dem som jobber i privat sektor (og dermed blir begravelsesagenten mer verdifull enn jordmora) Vi blir mer bekymret for skatteflyktningers ve og vel enn for krigsflyktninger. Og nåde deg hvis du ikke har noen markedsverdi, for eksempel fordi du er for syk til å jobbe!

Egentlig vet vi jo at denne tankeøvelsen er meningsløs. Under pandemien fikk vi tydelig se at markedets prissetting av mennesker ikke sammenfaller særlig godt med samfunnsnytten. De “samfunnskritiske” yrkene var ikke eiendomsmeglere, direktører eller aksjespekulanter, men yrker som sykepleiere, lærere og bussjåfører. Du vet, de utskjelte sliterne i offentlig sektor som sjelden kommer best ut på lønnsstatistikken.

“En kyniker er en som kjenner alle tings pris, men ikke dens verdi”, skrev Oscar Wilde. Partier på høyresida har alltid vært sårbare for denne anklagen Det er ikke tilfeldig at Erna Solberg lanserte sitt kandidatur som statsminister med slagordet “mennesker, ikke milliarder”. Det spørs om høyresidas nye stjerne, markedsliberalisten Sylvi Listhaug, er villig til å gjøre den samme øvelsen.

Uansett bør vi alle avfeie ideen om at det finnes “pluss-” og “minusvarianter” av mennesker i samfunnet vårt. Det er et sivilisatorisk tilbakeskritt. Markedskreftene kan gjøre mye nyttig for oss, men de kan aldri brukes til å vurdere et menneskes verdi.

De landene som har satset på fornybar energi, energieffektive bygg, varmepumper, kollektivtrafikk, sykkel og elbiler tåler denne fossile energikrisa mye bedre enn de landene som har klamret seg til fortida og er helt avhengige av olje og gass både til oppvarming, matlaging og transport. En amerikaner som bor i en by uten fungerende kollektivtransport, sykkelveier eller engang fortau langs veiene er mye mer sårbar for eksploderende bensinpriser enn en innbygger i Oslo. Grønn omstilling er ikke bare bra for klima og natur, det er også viktig beredskap.

Det forresten er ikke tilfeldig at det er så mye konflikt i de områdene der det er mest petroleumsressurser. Olje og gass er lett å kontrollere, og bidrar til maktkonsentrasjon og konflikt. Samtidig er petroleumsindustri ekstremt sårbart for angrep. Raffinerier, rørledninger og supertankere kan blåses i lufta. Globale forsyningskjeder kan forstyrres på tusen måter. Dette problemet finnes ikke i en fossilfri framtid.

Akkurat denne konflikten kunne riktignok vært unngått. Den gale kong Trump har satt i gang en krig med Iran uten noen plan, og uten å tenke igjennom konsekvensene. Men de enorme konsekvensene gir oss bare nok et eksempel på hvorfor det haster å venne oss av med fossil energi raskest mulig. Det bør også vi i oljelandet Norge være i stand til å se.

I dag har Oslo MDG årsmøte, og jeg får tilbringe dagen med rekordmange MDG-ere som gleder seg til å ta tilbake makta i Oslo til neste år. Ja, og linselusene fra Oslo Grønn Ungdom da!

Vi har blant annet vedtatt en resolusjon om innvandringspolitikk og integrering, fremmet av meg og tre MDG-ere som alle har fått den tvilsomme æren av å bli stemplet som “uekte” nordmenn av FrP denne vinteren. Noen av dagens sterkeste øyeblikk var da de fortalte om hvordan rasisme og diskriminering har preget deres oppvekst.

MDG står alltid opp mot rasisme og mistenkeliggjøring av minoriteter. Når andre partier dilter (eller løper!) etter FrP og fyrer opp under moralsk panikk på tvilsomt grunnlag, står vi fast på våre prinsipper. Når andre mumler og flakker med blikket fordi de er redd for at FrP bare vil tjene på å diskutere innvandring, hever vi stemmen. Dette er ikke et spørsmål om hva som er strategisk lurt eller dumt, men hva som er rett og galt. Alle nordmenn er likeverdige. Og fascistiske idéer som “remigrasjon” må aldri få fotfeste i norsk offentlighet.

Å omtale våre medborgere som en eksistensiell trussel er destruktivt både for samfunnet og for de som rammes av retorikken. Jeg får meldinger av folk som forteller at de mister nattesøvnen. At de føler seg stemplet som annenrangs av den harde retorikken mot innvandrere. Jeg registerer at mine egne barn defineres som en potensiell trussel av Norges nest største parti. Dette kan vi ikke akseptere.

Ja, innvandring innebærer utfordringer. Men det er praktiske problemer som løses i hverdagen, ikke problemer av eksistensiell art. Integreringen er ikke mislykka. Den lykkes hver dag. Det er bare å se på den imponerende statistikken for andregenerasjons innvandrere. Integreringen lykkes blant annet takket være enorm innsats fra lokale ildsjeler. I dag har vi hatt besøk av Mudassar Mehmood, som har fortalt om det imponerende arbeidet for å gi ungdommer fellesskap og muligheter på Mortensrud. og Sahaya Kaithampillai fra “Hvor er mine brødre”– prosjektet på Holmlia.

Akkurat nå har Oslo et borgerlig byråd som gjør integreringsjobben vanskeligere ved å kutte kraftig i bydelsøkonomien selv om byen går med solide overskudd. Når kassa er tom rammes alle tjenester som ikke er lovpålagt. Som ungdomstilbud og forebygging. Det verste er at forebyggingen bygges ned i de samme bydelene der politiet ruster opp. Det er en ekstremt dyr måte å spare penger på. Sosiale problemer løses ikke best med batong og pistol.

Oslo MDGs årsmøte skjer samtidig som Oslo FrPs årsmøte. I fjor stilte Simen Velle til valg i Oslo under slagordet «la oss ta byen tilbake». Han spredte en valgkampvideo som fremstilte mitt nabolag som et skummelt sted, med kriminelle ungdommer og gjenger ved Tveitablokkene. Her går jeg tur med min yngste datter i barnevogna nesten hver dag. Jeg inviterer gjerne Simen Velle på trilletur i nabolaget mitt. Så kan han få lov til å møte folk i øyehøyde og snakke til dem, ikke om dem.

Heldigvis er Velle bare stortingsrepresentant, ikke minister. Det er takket være MDG. Jeg håper vi får mulighet til å blokkere FrP fra makt i Oslo til neste år også. Vi er i alle fall bedre rusta enn noensinne! Vi kan jo ta oss råd til å kopiere retorikken til FrP på ett punkt: la oss ta byen tilbake!

De konspiratoriske anklagene iNyheter har kommet med mot Redaktørforeningen og presse-Norge skiller seg jo ikke vesentlig fra de mange grove konspiratoriske og villedende uttalelsene og ubehagelige karakteristikkene som deles ut av iNyheters journalister på mer eller mindre daglig basis.

Vi snakker jo om de samme aktørene som sto bak Resett, som drev direkte rasistiske hetskampanjer. Med seg på laget har de nå fått mannen bak “Ja til bilen i Oslo”, som på mer eller mindre daglig bassis fyrte opp til hets og et voldsomt og aggressivt personfokus mot navngitte politikere, meg selv inkludert.

iNyheter spiller en destruktiv rolle i norsk offentlighet, akkurat slik forgjengeren Resett gjorde. Utrolig nok har de også lyktes i å karre til seg pressestøtte. De fortjener mer kritisk oppmerksomhet i den seriøse pressen. Ikke bare når deres virksomhet rammer media, men også når det rammer andre.

Høyre og Venstre-byrådet skal altså ikke ha noen ære for dette. De har heller ikke gjort noen “snuoperasjon”. De tok over en kommune med sterk økonomi, mye penger på bok og lavere gjeldsgrad enn da de selv styrte sist. Dette har ikke stoppet dem fra å dikte opp en historie om “økonomisk krise”. Denne “økonomiske krisen” har de brukt som unnskyldning for å innføre de groveste kuttene i Oslos velferd på flere tiår. Samtidig som de har kuttet i kommunens inntekter gjennom å kutte eiendomsskatt til de dyreste boligene. Kutt i velferd for å gi skatteletter til de rikeste er gjenkjennelig høyrepolitikk.

Det har lenge vært et problem at media oppfatter borgelig styre som “normalen” i Oslo, og blir sløvere og mer ukritiske når Høyre styrer byen. Men de er heller ikke vant med så uærlige politikere som vi har nå. Hele historien til byrådet har vært en bløff siden de tiltrådte, og journalistene virker genuint forvirret om den økonomiske situasjonen til kommunen.

Dette bør være enkelt: hvis politikerne har råd til å redusere sine egne inntekter med 600 millioner i året, så er ikke kommunen i økonomiske krise. Når de samtidig kutter i velferd med mer enn 500 millioner, så er det ikke snakk om “krisegrep”, men en usosial politisk prioritering.

Kommunen har lomma full av penger, men “kuttene i 2026 må vi gjennomføre”, forklarer finansbyråden. Høyre og Venstre kutter altså i kommunens tilbud fordi de vil, ikke fordi de må. De mener at Oslos rikeste har hatt for lite penger i lommeboka, og at byens skoler, barnehager, eldreomsorg, ungdomstilbud og andre tjenester har vært for rause luksuriøse. Det er i det minste en ærlig sak.