eivindtraedal

Klimakrisa er her nå. I Los Angeles ser det ut som en atombombe har gått av, ifølge politisjefen. Skogbrannene herjer stadig. I fjor døde 232 mennesker i ekstrem flom i Valencia. Over 1300 døde av hetebølge på pilegrimsreise til Mekka. Flommer og skogbranner heia i Bolivia, Venezuela, Nepal, Mexico og Sudan. Ti år etter at verdens land ble enige i Paris om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, har vi allerede kommet dit. Forhåpentligvis kan vi unngå at det blir permanent.

Dette er trolig den best spådde katastrofen i menneskehetens historie. Vi har blitt advart år etter år, og advarslene har blitt til virkelighet. Dette er nøyaktig den typen nyheter vi fryktet da jeg først meldte meg inn i Natur og Ungdom for over 25 år siden.

Allikevel går vi altså inn i en valgkamp der ungdomspolitikere glisende erklærer seier over “Generasjon Greta” og er så stolte av “drill, baby, drill” at de forsøker å sikre eksklusive rettigheter til slagordet. Der regjeringen latterliggjør vegetarianere og fnyser av alle som vil begrense oljenæringa, og det største partiet på meningsmålingene vil forlate klimamålene. Problemet er bare at fysikkens lover ikke bryr seg om medielogikk eller skiftende politiske vinder. Mer CO2 i atmosfæren betyr mer energi, mer varme og mer ekstremvær, uansett om du tror på det eller ikke. Det hjelper ikke å stikke hodete i sanda.

Det viktigste er at vi ikke gir opp. 1,5 grader er ikke en magisk grense som betyr at man bare kan trekke på skuldrene og gi faen når målet er utenfor rekkevidde. Hvert tonn menneskeskapt CO2 i atmosfæren gjør verden mer utrygg, hvert tonn vi klarer å unngå å slippe ut, gjør verden tryggere. Dette er vår tids viktigste kamp.

(først publisert 10. januar 2025)