eivindtraedal

Den største gleden ved å være i pappaperm er kanskje å ta T-banen med en blid og utadvendt 9 måneder gammel baby. Lille Åsa Linh har heldigvis ikke lært seg at man ikke skal forstyrre andre på T-banen ennå, men la dem være i fred med nesa i mobilen. Alle i T-banevogna blir utsatt for hennes intense forsøk på å få øyekontakt. Og når hun får det, bryter hun ut i et stort smil.

Hun smiler til verden, og verden smiler tilbake. På 10 minutter kan hun lyse opp en hel T-banevogn. Dette er særlig effektivt i morgenrushet. Folk går trøtte inn i vogna, og glade ut.

Slik starter også mange gode samtaler. Med renholdsarbeideren fra Furuset som bor sammen med sin sønn, svigerdatter og to små barnebarn, og elsker å få låne min baby og kose litt med henne. Med faren fra Haugerud som har to tenåringer, og er oppgitt fordi datteren ikke lenger vil gå på filolintimer (“kanskje inshallah din datter kan lære det”). Med småbarnsmoren fra Lindeberg som har en sønn på samme alder som min eldste datter, og vil utveksle erfaringer om den lokale idrettsklubben. Med bestemoren fra Tveita som gleder seg til å besøke barna og barnebarna som har flytta til en fjellbygd langt borte.

Småprat med fremmede er ikke en norsk paradegren, men babyer er en herlig døråpner. Så er det jo naturligvis litt vemodig å tenke på at døra vil lukke seg om et år eller to. Det er bare å kose seg mens det varer! Hvis du ønsker et strålende babysmil med tre tenner i og en hyggelig prat er det bare å henge litt på linje 2.

Vi har lært mye de siste ukene om Terje Rød-Larsen og Mona Juuls tvilsomme affærer og imponerende venneliste via Epstein-filene. Et av navnene som ikke har kommet opp direkte, er Jens Stoltenberg. Men det kommer opp indirekte. 

I mars 2014 skriver Jeffrey Epstein til Bill Gates at “another Norwegian” tar over som “head of NATO” – “now you know”. Lite oppsiktsvekkende I seg selv, for dette var samme dag som Stoltenberg ble utnevnt som NATO-sjef. Men Epstein supplerer: “terje wife de facto security advisor . soon to be ambassador to london.”

Her antyder altså Epstein at Mona Juul, kona til hans gode venn Terje Rød-Larsen, er en slags sikkerhetsrådgiver for Stoltenberg i den nye rollen. Kanskje skryter han bare for å gjøre seg selv mer interessant for Gates? 

Om det er tomt skryt eller ikke, fortsetter det i alle fall. I september 2016 skriver Epstein til tech-oligarken Peter Thiel at han skal snakke med “head of nato later”. Et år senere skriver Epstein til en indisk milliardær (på den tiden en av verdens rikeste menn): «If you want a private dinner with head of NATO I Will organize , but not attend”. 

Vi vet at Stoltenbergs kone Ingrid Schulerud er nær venninne av Mona Juul. Så gode venner at ekteparet Stoltenberg fikk låne leiligheten ved flere anledninger. Blant annet da de pusset opp boligen sin i Oslo. Det er den samme leiligheten Jeffrey Epstein var svært behjelpelig med å skaffe til Rød-Larsen og Juul til en gunstig pris. 

Dette er små drypp. Kanskje bare eksempler på at Epstein forsøker å gi et falskt inntrykk av at han kan skaffe tilgang til Stoltenberg gjennom sin venn Terje. Uansett er det verdt å kikke nærmere på. 

Det er jo interessant å se hvordan media bøyer seg for litt offererrolle og hylekor fra høyresida. NRK gir nå en beklagelse til Asle Toje. De får svare for egen journalistikk, men jeg ser ikke at pressen generelt har mye å belage. Det eneste som er beklagelig nå, er om de slutter å grave. Her er det nemlig mer å spørre om. Historiene til Toje går ikke helt opp: 

På lørdag sa Toje til Aftenposten at han kun hadde møtt Steve Bannon én gang, at han ikke kunne huske å ha snakket med ham om Listhaug, og at han ikke hadde hatt noen annen kontakt med Bannon. Men i Epstein-filene kan vi lese at Steve Bannon hevder at ham mailer Toje “fem ganger daglig”. På oppfølgingspørsmål fra Aftenposten svarte Toje da “mulig jeg var på en mailingliste”. 

På podcasten til Wolfgang Wee for to dager siden innrømmer Toje plutselig at han har snakket med Bannon om å møte Sylvi Listhaug. I den nye versjonen av historien er det nå Bannon som foreslår et møte med Listhaug. Det kan stemme, for i 2018 var Bannon på sjarmoffensiv i hele Europa. Her endrer Toje også historien om e-post-korrespondansen. “Det er mulig at vi maila noen ting om saken jeg skreiv i Dagens Næringsliv om Kinapolitikk”. 

På få dager har Toje altså gått fra å kun å ha møtt Bannon én gang, ikke huske noen samtale om Listhaug, og ikke hatt noen annen kontakt, til at han har møtt Bannon, at han har snakka med Bannon om å møte Listhaug, og deretter maila med Bannon. 

Det er jo underlig at alle som på forskjellige måter har vært eksponert i den siste Epstein-lekkasjen har så fryktelig dårlig hukommelse. Dersom jeg hadde utvekslet flere e-poster med en så notorisk skikkelse som Bannon, så ville jeg huska det svært klart. 

Hvorfor er alt dette interessant? Vel, en grunn til å grave videre i denne koblinga er jo Tojes virke i offentligheten. Seinest den 22. desember publiserte Toje en mye omdiskutert kronikk i Aftenposten som starter med et retorisk spørsmål om ikke Trump-administrasjonen har et poeng når de sier at Europa er i ferd med å kollapse, med referanse til USAs nye “sikkerhetsstrategi”. 

Denne “sikkerhetstrategien” fremstår som om den er ført i pennen av Bannon selv, og Toje står klar til å “forstå” og vise forståelse for den. Akkurat slik han har vært ivrig etter å “forstå” både Putin og Trump på forskjellige måter de siste årene, med stor grad av forståelse. 

Det hører med til historien at Toje selv omtalte Bannon som en fascist seinest i fjor. Det kan jo tyde på at han har fått et relativt klart bilde av mannen. Men hvis nobelkomiteens nestleder ikke har snakket sant om sin kontakt med denne MAGA-ideologen, som tydeligvis har blitt opprettet med nobelkomitévervet som inngangsbillett, så fortjener offentligheten å vite mer om det. 

Og for å vær krystallklar på det: dette handler ikke om Epstein. Han har kun vært en mellommann i denne sammenheng. Det handler om Tojes kontakt Bannon. 

(og ja: om du vil høre mer om Bannon – sjekk ut denne ukas MAGAwatch!) Se mindre

Asle Toje virker skremt. Etter avsløringene fra Epstein-filene denne helga er han så rystet at han må søke tilflukt i sitt “safe space” how Wolfgang Wee, som tilbyr ham “gjestemonolog!”. Der sutrer Toje over at han han har blitt dårlig behandlet av media, og insisterer på at han ikke har møtt Epstein.

Toje hevder også at jeg har kalt ham “fascist”, noe som overhode ikke stemmer. Men heldigvis for ham er det ingen kvalitetssjekk i Wolfgangs trygge hule.

Men kjære Toje: det er jo ikke kontakt med Epstein du er mistenkt for. Det som fremkommer av e-postene og meldingene mellom Terje Rød-Larsen, Epstein og Bannon er følgende:

1. At Asle Toje ønsker å bruke sin rolle som medlem av nobelkomiteen til å få innpass hos Bannon og få til et møte med Listhaug.

2. At Toje har møtt Bannon, og at de to har hyppig kontakt. “Steve and Nobel guy in touch a lot”.

Toje er ivrig på å understreke at han bare har møtt Bannon en gang, og vi vet at møtet mellom Listhaug og Bannon aldri fant sted. Men han sier lite om øvrig kontakt mellom Bannon og Toje. Bare at “det er mulig at vi maila litt i forbindelse med en sak jeg skrev”. Hvorfor får Terje Rød-Larsen beskjed om at de to har masse kontakt seg imellom i 2018?

Vi vet at Bannon har brukt mye krefter på å styrke ytre høyre i Europa. I 2018 var han på turné i europeiske land for å spre sitt høyreekstreme tankegods. Hvis den nåværende nestlederen i nobelkomiteen har vært i hyppig kontakt med Bannon, bør det komme fram i lyset.

Det er for øvrig påfallende hvordan Toje gang på gang skjermer seg for kritiske spørsmål og kun vil opptre på slike trygge arenaer som hos Danby Choi eller Wolfgang Wee. Når Cecilie Hellestveit i dag omtaler Toje som en som “tåler en trøkk” så skjønner jeg ikke hva hun mener. Det stemmer utvilsomt for henne selv, men ikke for Toje. Mannen er jo kronisk uvillig til å stille til åpen debatt, og ser ut til å ta det meste av saklig kritikk personlig. Denne oppførselen utstråler ikke meningers mot.

At Toje er i stand til å holde en lang, gråtkvalt monolog om hvor tøft det har vært å møte motbør etter kronikken i Aftenposten før jul, som er så selvforherligende og pompøs at alle mennesker med normalt skamvett rødmer ned i sokkene, er jo et spesielt skue. Det viser kanskje også hvor intellektuelt nedbrytende disse konservative “safe spacene” er. Uten kritiske motspørsmål virker det som folk som Toje blir både sløve og høye på seg selv.

Jaja, om du vil høre mer om hvem Bannon er, og om Toje, så lytt gjerne til MAGAWATCH som kommer i morgen! Og hvis Toje skulle lese dette: du er åpenbart villig til å spre løgner om hva jeg har sagt i ditt “safe space” hos Wee, men du er når som helst velkommen til å diskutere med meg ansikt til ansikt. Bare ta kontakt.

“Hver anklage er en innrømmelse” har blitt et munnhell i møte med ytre høyre. Hvis du lurer på hva de gjør, eller kommer til å gjøre, så er det bare å se på hva de anklager motstanderne sine for. Tjuven tror at alle stjeler. De siste Epstein-avsløringene gir oss et nytt eksempel.

I årevis har vi fått høre om hvordan venstresiden inngår i skjulte internasjonale nettverk støttet opp av suspekte eliter, som sprer en ideologi som er skapt for å undergrave samfunnet vårt. “Kulturmarxister støttet av George Soros vil oppheve nasjonalstaten!”. Det er en absurd fiksjon, men tydeligvis ikke uten innslag av projeksjon.

For blant millioner av dokumenter i Epstein-filene finner vi også sporene av ideologiske høyreradikale nettverk som jobber for å undergrave samfunnet vårt, blant annet støttet og organisert av milliardæren Jeffrey Epstein, som også involverer norske aktører.

Vi ser disse sporene i E-postene mellom Børge Brende og Epstein som fabulerer om en “ny verdensarkitektur” basert på milliardær-eliteklubben i Davos, ikke FN. Eller i bildet av Brende som tar en hyggelig middag med MAGA-ideologen Bannon og Epstein i 2018, der Bannon ifølge Epstein var “very impressed”.

Vi ser dem også i e-postene der Terje Rød-larsen bruker Epstein for å sette Bannon i kontakt med Asle Toje, som også forsøker å få til et møte mellom Listhaug og Toje (“she is very likeminded with Steve”... Og senere meldingene der Epstein sier at “Steve and nobel guy in touch a lot” – presumptivt at Toje og Steve Bannon har mye kontakt. Merk at Toje selv omtalte Bannon som en fascist seinest i fjor. Dette er tilsynelatende et tema han har dyp og intim kjennskap til.

Vi ser naturligvis også utstrakt kontakt mellom Epstein og sentrale MAGA-aktører som Elon Musk, Peter Thiel og Trump selv. I dag har de fleste fått med seg hva slags destruktivt og samfunnsnedbrytende prosjekt MAGA er, og hvilken trussel det utgjør for vestlige liberale demokratier. Epstein-avsløringene gir et lite innblikk i hvordan elitenettverk brukes for å knytte kontakter og spre denne ideologien. Utrolig nok med verdens mest kjente seksualforbryter som nav.

Hvilken bedre måte å skjule slike nettverk på, enn å spre falske konspirasjonsteorier som adresserer eksistensen av elitenes konspirasjoner, men forvrenger alle faktaene? Figurer som Donald Trump og Elon Musk har vært blant de ivrigste for å bruke Epstein-konspirasjoner som et våpen mot sine ideologiske fiender, mens de selv åpenbart var tett involvert med ham. I en av de ferske epostene tigger Elon Musk om å få komme på fest på Epsteins øy “What day/night will be the wildest party on your island?!”.

Det er dette som gjør det så vanskelig for mange å forholde seg til disse avsløringene. Vi har blitt så vant til å himle med øynene over koko konspirasjonsteorier som “pizzagate” at det føles vanskelig å anerkjenne de faktiske konspirasjonene som nå kommer frem i dagen.

Men her finnes det en nøkkel: konspirasjonsteoretikerne på ytre høyre fløy har ikke nødvendigvis tatt feil om at det finnes mektige elitenettverk som undergraver vår samfunnsorden. De har bare tatt feil (eller løyet) om hvem disse aktørene er, og hvilket prosjekt de kjemper for.

Hva er det med Senterpartiet og Trump, egentlig? Først får vi vite at det finnes et voksende Trump-vennlig miljø internt i Senterungdommen. Så står Trygve Slagsvold Vedum på Debatten tirsdag med full overtenning og argumenterer for at det er meningsløst for Danmark og Norge å forsøke å avskrekke amerikansk militær aggresjon. Så toppes det i dag med at tidligere Senterparti-statsråd og mangeårig nestleder Ola Borten Moe står på Debatten og argumenterer for at Grønland ikke fortjener selvråderett.

Borten Moe trakk fram lav levestandard på Grønland. Er dette et argument mot selvstyre? Han argumenterte for at Grønland er stort og ligger strategisk til for USAs og Europas del. Jaha, det gjør jo Norge også. Ifølge Borten Moe er det “for vidtrekkende” at 57 000 grønlendere skal bestemme over så mye land. Men hvor leder denne argumentasjonen? Man kan vel like gjerne si at det er for vidtrekkende at bare 5,6 millioner nordmenn skal få bestemme over de enorme land- og havområder vi har?

I realiteten serverer Borten Moe en argumentasjon som nærmest er skreddersydd for enhver som vil utfordre norsk suverenitet i Arktis. Her er det bare for Putin og Trump å ta notat. Dette gjør han på statskanalen i beste sendetid, midt i en internasjonal krise sentrert rundt Norge, Danmark og Arktis. Borten Moe var nøye på å bare si A, men aldri B. Men argumentene pekte bare i én retning: Danmark har vanskjøttet Grønland, grønlenderne er ikke berettiget til å bestemme over Grønlands skjebne, altså...

At dette kommer fra en tidligere så sentral norsk politiker som Borten Moe er sjokkerende nok. Men at det skal komme fra en mann som tilhører partiet som pleier å snakke høyest om “nasjonal selvråderett” og være mest mot utenlandsk overstyring, er direkte absurd. En norsk nasjonalisme som ikke er forankret i Folkeretten er en selvmotsigelse.

Det var altså Canadas statsminister, ikke Storbritannias, som skulle holde “Love actually-talen” som alle har ventet på. Mark Carney sier høyt for åpen scene det europeiske statsleder har hvisket på bakrommet, eller latt ligge mellom linjene: den gamle verdensordenen ledet av USA er død, vi må bygge en ny.

Den viktigste setningen for oss i Norge er kanskje denne: “The middle powers must act together, because if we're not at the table, we're on the menu”. Norge er ikke en “middle power”, men vi er naboen til en. Sammen med EU og Canada utgjør vi 20 % av verdensøkonomien. Men akkurat nå er Norge svært sårbare. NATO har ingen reell troverdighet, og vi står utenfor EU. Vi sitter ikke ved bordet, altså står vi på menyen, enten det skulle gjelde en handelskrig eller en skarp krig.

Det er verdt å gjenta noen ubehagelige fakta: USA har ALLEREDE pekt ut liberale demokratier i Europa som en sikkerhetstrussel, og erklært det som et mål å bryte opp EU og styrke høyreradikale partier i Europa. De er nå i ferd med å tvinge til seg territorie fra et NATO-land. Ideologene rundt Trump ser for seg en verden av “interessesoner” delt opp mellom Kina, Russland og USA. De ser for seg at Europa skal være på menyen, noe Trump viser med sine handlinger nå. Han forakter oss, og det samme gjør hans nærmeste medarbeidere.

Dette er den største og mest dramatiske endringene i den geopolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og de angår oss direkte. Hvis du ikke er villig til å reeavluere dine standpunkter til EU i denne situasjonen, er du enten ideologisk forblindet eller svært dårlig orientert om verden rundt oss.

EU-motstanderne ser ut til å ha gått tom for argumenter før diskusjonen har begynt. “EU-debatt er splittende”. Ok, men vi må ta den allikevel! “EU-tilhengere vil skremme oss inn i EU”. Ja, det er fordi situasjonen er reelt skremmende! Ulven er her. Det er helt riktig å rope ulv!

Mange nordmenn har brukt så mye av livet sitt på å fremstille Europa som Norges største trussel at det er vanskelig å omstille hodet. På gårsdagens “Debatten” argumenterte Trygve Slagsvold Vedum på en måte som antyder at han gladelig hadde avgitt hele Norge til USAs kontroll hvis Trump hadde pekt på oss. “Ingen vits i å støtte Danmark i avskrekking, USA vil bare skyte oss uansett.” Da er det vel bare å sende søknad om å bli den. 51. stat, Trygve?

Heldigvis har vi et annet valg. Vi kan være med i et demokratisk fellesskap av stater som respekterer hverandres frihet og uavhengighet, og som har makt og ressurser til å avskrekke fiender. Hadde Norge vært et mer rasjonelt land, hadde søknaden blitt sendt seinest 6. november 2024. Men den nest beste dagen er i dag.

To manipulerte bilder delt av Trump i natt: det ene viser at USA har annektert Canada, Grønland og Venezuela, det andre viser Trump, Rubio og Vance som planter det amerikanske flagget på Grønland. USA har fått en gal keiser. Han er en dypt useriøs mann, men han mener det han sier.

Kartet på bildet til venstre er interessant. Hva minner dette om? Jeg har brukt mange timer av mitt liv på historiske strategispill på PC-en som handler om å klikke på kart og få det til å endre farge. Civilization, Europa Universalis, Crusader Kings og så videre. Både symbolbruken, retorikken og særlig bruken av memes fra Trump-administrasjonen viser at de er preget av denne kulturen.

Mentaliteten til Trump og hans omgivelser minner mest om når man har spilt et slikt strategispill på PC-en og vunnet alle objektiver og begynt å kjede seg. Hvorfor ikke bare begynne å krige litt, og se hvor mye av karter man kan legge under seg?

Etter å ha vunnet globalt hegemoni gjennom kulturell og økonomisk dominans og sterke allianser, har USA tydeligvis gått lei av en verden der hele spillet er rigget i deres favør, og bestemt seg for å rive ned hele greia. En dement og totalt uforutsigbar president omgitt av ryggesløse lakeier er i ferd med å omgjøre USA fra global supermakt til lokal bølle.

Det mest slående og skremmende med Trump akkurat nå, er hans forakt for Europa. Her finnes det tydeligvis ingen vinnende strategi. Hvis vi smisker, vekker det hans forakt. Hvis vi gir motstand, vekker det hans vrede. Men ved å yte motstand og påføre USA kostnader for sin oppførsel, kan vi bidra til å vekke USAs befolkning og den sovende Kongressen. Nattens demente memes tyder i alle fall på at det er lite håp om å nå igjennom til Trump selv.

Trump møter María Machado, hun lovpriser ham og gir ham Nobels fredspris. Som takk installerer han henne som president i Venezuela. Eventuelt kaster han henne bare på båten. Uansett har han «fått» fredsprisen som belønning for et militært angrep. Dette er ikke et usannsynlig scenario, det fremstår faktisk som det mest sannsynlige scenarioet akkurat nå.

I så fall vil nok tildelingen av Nobels fredspris 2025 stå igjen som en av de dummeste beslutningene Nobelkomiteen noen gang har gjort. Nobelprisen blir misbrukt til å legitimere USAs overgang til naken imperialisme uten noe skjær av legitimitet. Selv om Nobelkomiteen har formelt rett i at prisen ikke kan «gis videre» på denne måten, så burde de ha forstått at risikoen for et scenario som dette var stor.

Det var flere som advarte mot nettopp dette. Som påpekte at Machado både hadde støttet Trump-administrasjonens vilkårlige bombetokt i Mexicogolfen og oppfordret til militær inngripen. Det var også godt kjent at USA hadde stasjonert en stor militær styrke utenfor Venezuela da prisen ble utdelt. Kritikerne fikk rett.

USAs angrep på, og de facto maktovertagelse av, Venezuela, vil stå igjen som et skjebnesvangert øyeblikk der USA gikk fra å være en global hegemon som, i alle fall på papiret, garanterte for demokrati, menneskerettigheter og en regelstyrt verdensorden, til å bli en regional bølle som bruker sin stormaktsstatus til å underlegge seg andre land, og dermed også legitimerer mer krig og imperialisme i resten av verden. I dette mørke øyeblikket gjorde Nobelkomiteen det som i for ettertiden vil fremstå som det dummest tenkelige valget, nest etter å gi prisen til Trump selv.

Dagens komité har skjemt ut både fredsprisen og Norges omdømme i en skjebnetid for både fredssaken og demokratiet. De gjorde det sikkert med de beste intensjoner, men fadesen er like fullt et faktum. Det er på høy tid at Stortinget tar grep her, og sikrer høyere kompetanse og mer uavhengighet i prisen. Nobelkomiteen bør ikke bestå av politisk utpekte personer med til dels sterk ideologisk slagside, men av uavhengige eksperter med tilstrekkelig innsikt i fredsarbeid og relaterte felt, som faktisk er i stand til å bære denne viktige og stolte arven videre.

Det er vel på tide å konkludere med at fjorårets Nobelpris ikke var noen stor suksess. Valget av María Machado var et relativt åpenlyst forsøk på å blidgjøre, eventuelt finte ut, Trump fra Nobelkomiteens side. Ved å gi prisen til en Trump-vennlig politiker som har vært nominert av blant annet Marco Rubio, kunne raseriet fra Det hvite hus dempes. Denne taktikken mislyktes totalt.

Sjelden har en fredspris så umiddelbart blitt avløst av krigshandlinger. Ikke bare det: USAs administrasjon virker helt uinteressert i å gjeninnføre demokratisk styre i landet. Maduro er borte, men regimet består, og Trump og hans administrasjon omtaler nå Venezuela som en slags amerikansk koloni med begrenset selvstyre. Eller som pressetalskvinne i Det hvite hus Karoline Leavitt sa i dag: «Their decisions are going to continue to be dictated by the US».

Om Machado var en verdig vinner eller ikke, har følgevirkningene blitt høyst uverdige. Fredsprisvinneren har hyllet krigshandlingene, men hun blir møtt med en kald skulder av Trump, som virker synlig indignert over at hun har mottatt prisen. Kilder i Det hvite hus mener hun mistet all hans respekt hos Trump, og dermed også muligheten til å bli installert som president, da hun stilte opp i Oslo. Senest i dag ydmyket Machado seg selv på amerikansk TV ved å love å dele prisen med Trump, uten at det ser ut til å imponere ham.

Forhåpentligvis tror resten av verden at Nobelkomiteen består av nøytrale eksperter høyt hevet over politikken og spillet. Men vi nordmenn vet jo at det er snakk om politisk utpekte komitémedlemmer, som i dag inkluderer den nasjonalkonservative Trump- og Putinforståeren Asle Toje, og den borgerlige strategen Kristin Clemet. Komiteen er et politisk uavhengig organ, men de tar åpenbart også taktiske hensyn.

Komitéens fingerspissfølelse er nå ekstremt viktig. Det handler ikke bare om å finne en verdig vinner fra år til år, men å beholde verdigheten til både prisen og landet vårt i møte med Donald Trump. Vi står i den kinkige situasjonen at vi har en av de tingene han ønsker seg mest av alt, men ikke kan få. Ikke bare det: med en bølle som Trump i manesjen, må Nobelkomitéen også reflektere over hvordan prisvinnerne kan beholde sin verdighet. Enhver vinner blir nemlig per definisjon en rival og fiende av verdens mektigste mann.

Donald Trump eier ingen skam, og har et bunnløst behov for anerkjennelse. Han tillater ingen andre guder enn seg selv, og hvis han ser noe hellig og høyverdig han ikke kan kontroll over, så vil han skjende det. Nobelprisen henger høyt for ham, utvilsomt fordi Obama fikk den (en annen dårlig vurdering fra den daværende komitéen). Han kommer ikke til å gi seg. Det er bare å se på dagens utbrudd på Truth Social, der han knytter Norges status i NATO til “vår” manglende vilje til å gi ham fredsprisen.

Nobelkomiteen kan naturligvis ikke klandres for Trumps narsissistiske galskap, men hvis raseriet allikevel er uunngåelig, ville det være mer verdig å vise tydelig motstand mot Trump, snarere enn å forsøke å blidgjøre og tilpasse seg hans irrasjonelle aggresjon. Det er fort gjort å bli litt for “smart” for sitt eget beste.