eivindtraedal

Vi har allerede hatt full stopp i utbygginga av fornybar energi i mange år. Nå sørger Rødt for flertall med høyresida for å bråbremse havvindsatsingen også. Samtidig sørger “Norgespris” for at nordmenn dropper å installere solceller og sparer strøm, og vi struper utvekslingen med strøm med utlandet. Vi er landet som har blitt for dumt. 

Partiene på høyresida er svært ivrige på å bygge ut atomkraft, som vil bli langt dyrere enn havvind, og ikke er realistisk på minst 15 år. I mellomtiden skal vi altså stoppe havvind-prosjekter som allerede er i gang. Det er oppskrift på et fattigere og gråere Norge, som faller enda mer akterut i den globale utviklingen. 

Når Stortinget vil bruke titalls milliarder på å subsidiere strømsløsing og bruk av bensin og diesel skjer det uten utredning, og milliardene får rulle uten kostnadskontroll. Heisann, Norgespris ble dobbelt så dyrt som vi trodde? Ingen grunn til å trekke i nødbremsen! At solcellebransjen ligger med brukket rygg er en liten pris å betale. Hva skal vi vel med nye næringer? Olja tar vel aldri slutt? 

Rødt er glade i å skryte av den rene norske kraftkrevende industrien, basert på vannkraft. Men hvis denne industrien ikke fantes, og utenlandske kapitalister hadde foreslått å etablere smelteverk basert på vannkraft i vakre vestlandsfjorder i dag, ville Rødt garantert vært mot. Man kan ikke bygge ren industri hvis man er opptatt av å gå fremst i hvert demonstrasjonstog. Rødt fremstår hverken som et klimaparti eller et industriparti. Her er det viktigst å please Motvind, ikke industri og fagbevegelse. 

Hver gang oljenæringa mumler om “forutsigbarhet” kaster Stortingsflertallet alt de har i hendene, og gir oljebransjen MER enn de ber om. Oljeskattepakka er det grelleste eksempelet. I ettertid innrømte Erna Solberg at Stortinget hadde mistet hodet. Nå mister Høyre hodet igjen, og sørger for nøyaktig det motsatte av forutsigbarhet for norsk industri. For en farse.

Russ på busser fra Østfold har forfulgt og utøvd vold mot russ fra Oslo-området, melder NRK. NRK viderebringer videoer av harde slåsskamper med sladdede ansikter. Flere russ har blitt sendt til sykehus, og det har blitt brukt slagvåpen. Dette er alvorlige hendelser, og det er jo verdt å merke seg hvordan de omtales, eller rettere sagt IKKE omtales, i kontrast til andre voldshendelser som involverer russ den siste tiden.

Lederen for Stortingets justiskomité Jon Helgheim har ikke delt usladdede videoer av østfold-russ i basketak med andre russ. Han har ikke spekulert i motivasjonene deres eller argumentert for at dette er symptomatisk for kulturen i Østfold, eller oppfordret folk i Østfold-miljøene om å ta et oppgjør. Eller argumentert for at vi alle har vært for naive overfor østfoldsk ukultur.

Men det gjør Helgheim altså når ungdommer med minoritetsbakgrunn er involvert. Ikke bare det: han får gjentatte ganger ros av ytringsfrihetsekspert og professor Anine Kierulf for å gjøre det, etter litt mild korreks. Helgheim løfter visstnok en “viktig debatt” (hvilken da? ) når han velger å spekulere vilt i en voldshendelse som stadig er under etterforskning.

Norske ungdommer begår forbrytelser, utøver vold og gjør andre dumme ting. Noen ungdommer behandles som individer med rettigheter som fortjener en skikkelig rettegang, andre behandles som representanter for hele folkegrupper, som fritt kan henges ut for folkemobben av noen av våre fremste politikere. Vi vet alle hvorfor. Det er en skam.

“Minusvariant” handler om mer enn bare en dum kommentar om innvandrere på fylla. Det handler om et iskaldt menneskesyn der folk veies og måles etter sin markedsverdi, som vi må forkaste uansett hvem det rammer.

I etterkant av helgas skandale har mange nordmenn med pakistansk bakgrunn reagert ved å dokumentere at de slett ikke er “minusvarianter”. De er leger, ingeniører, jurister og gode skattebetalere. Det er naturligvis ikke noe galt i å vise fram disse suksesshistoriene, men som Sumaya Jirde Ali klokt skriver, ligger det også en felle her. Alle innbyggere fortjener respekt, uavhengig av hvor høy utdannelse de har eller hvor mye skatt de betaler.

Ideen om “minusvarianter” rammer ikke bare innvandrere. Det er bare dem det er lettest å ta. Det er som regel slik reaksjonære krefter opererer: de starter ved landets grenser, med de menneskene som står utenfor det nasjonale fellesskapet. “Utlendingene”. Dem er det lett å dehumanisere. Så jobber man seg innover. Først blir innvandrerne veid og målt, definert som “lønnsomme” og “ulønnsomme”, så, når vi har blitt vant til denne tankeøvelsen, står resten av oss for tur.

Gradvis snakker vi mindre om menneskers verdi, og mer om menneskers pris. Vi venner oss til tanken på at de som av forskjellige grunner er rike er litt mer verdt enn oss andre. Folk som jobber i offentlig sektor blir nedvurdert sammenlignet med dem som jobber i privat sektor (og dermed blir begravelsesagenten mer verdifull enn jordmora) Vi blir mer bekymret for skatteflyktningers ve og vel enn for krigsflyktninger. Og nåde deg hvis du ikke har noen markedsverdi, for eksempel fordi du er for syk til å jobbe!

Egentlig vet vi jo at denne tankeøvelsen er meningsløs. Under pandemien fikk vi tydelig se at markedets prissetting av mennesker ikke sammenfaller særlig godt med samfunnsnytten. De “samfunnskritiske” yrkene var ikke eiendomsmeglere, direktører eller aksjespekulanter, men yrker som sykepleiere, lærere og bussjåfører. Du vet, de utskjelte sliterne i offentlig sektor som sjelden kommer best ut på lønnsstatistikken.

“En kyniker er en som kjenner alle tings pris, men ikke dens verdi”, skrev Oscar Wilde. Partier på høyresida har alltid vært sårbare for denne anklagen Det er ikke tilfeldig at Erna Solberg lanserte sitt kandidatur som statsminister med slagordet “mennesker, ikke milliarder”. Det spørs om høyresidas nye stjerne, markedsliberalisten Sylvi Listhaug, er villig til å gjøre den samme øvelsen.

Uansett bør vi alle avfeie ideen om at det finnes “pluss-” og “minusvarianter” av mennesker i samfunnet vårt. Det er et sivilisatorisk tilbakeskritt. Markedskreftene kan gjøre mye nyttig for oss, men de kan aldri brukes til å vurdere et menneskes verdi.

Vi opplever ikke en “energikrise” akkurat nå. Vi opplever en fossil energikrise. Prisen for å produsere energi fra sol, vind, vannkraft eller atomkraft har ikke økt de siste ukene. Men det har prisen på olje og gass, og dermed rammes hele resten av energisystemet.

De landene som har satset på fornybar energi, energieffektive bygg, varmepumper, kollektivtrafikk, sykkel og elbiler tåler denne fossile energikrisa mye bedre enn de landene som har klamret seg til fortida og er helt avhengige av olje og gass både til oppvarming, matlaging og transport. En amerikaner som bor i en by uten fungerende kollektivtransport, sykkelveier eller engang fortau langs veiene er mye mer sårbar for eksploderende bensinpriser enn en innbygger i Oslo. Grønn omstilling er ikke bare bra for klima og natur, det er også viktig beredskap.

Det forresten er ikke tilfeldig at det er så mye konflikt i de områdene der det er mest petroleumsressurser. Olje og gass er lett å kontrollere, og bidrar til maktkonsentrasjon og konflikt. Samtidig er petroleumsindustri ekstremt sårbart for angrep. Raffinerier, rørledninger og supertankere kan blåses i lufta. Globale forsyningskjeder kan forstyrres på tusen måter. Dette problemet finnes ikke i en fossilfri framtid.

Akkurat denne konflikten kunne riktignok vært unngått. Den gale kong Trump har satt i gang en krig med Iran uten noen plan, og uten å tenke igjennom konsekvensene. Men de enorme konsekvensene gir oss bare nok et eksempel på hvorfor det haster å venne oss av med fossil energi raskest mulig. Det bør også vi i oljelandet Norge være i stand til å se.

I dag har Oslo MDG årsmøte, og jeg får tilbringe dagen med rekordmange MDG-ere som gleder seg til å ta tilbake makta i Oslo til neste år. Ja, og linselusene fra Oslo Grønn Ungdom da!

Vi har blant annet vedtatt en resolusjon om innvandringspolitikk og integrering, fremmet av meg og tre MDG-ere som alle har fått den tvilsomme æren av å bli stemplet som “uekte” nordmenn av FrP denne vinteren. Noen av dagens sterkeste øyeblikk var da de fortalte om hvordan rasisme og diskriminering har preget deres oppvekst.

MDG står alltid opp mot rasisme og mistenkeliggjøring av minoriteter. Når andre partier dilter (eller løper!) etter FrP og fyrer opp under moralsk panikk på tvilsomt grunnlag, står vi fast på våre prinsipper. Når andre mumler og flakker med blikket fordi de er redd for at FrP bare vil tjene på å diskutere innvandring, hever vi stemmen. Dette er ikke et spørsmål om hva som er strategisk lurt eller dumt, men hva som er rett og galt. Alle nordmenn er likeverdige. Og fascistiske idéer som “remigrasjon” må aldri få fotfeste i norsk offentlighet.

Å omtale våre medborgere som en eksistensiell trussel er destruktivt både for samfunnet og for de som rammes av retorikken. Jeg får meldinger av folk som forteller at de mister nattesøvnen. At de føler seg stemplet som annenrangs av den harde retorikken mot innvandrere. Jeg registerer at mine egne barn defineres som en potensiell trussel av Norges nest største parti. Dette kan vi ikke akseptere.

Ja, innvandring innebærer utfordringer. Men det er praktiske problemer som løses i hverdagen, ikke problemer av eksistensiell art. Integreringen er ikke mislykka. Den lykkes hver dag. Det er bare å se på den imponerende statistikken for andregenerasjons innvandrere. Integreringen lykkes blant annet takket være enorm innsats fra lokale ildsjeler. I dag har vi hatt besøk av Mudassar Mehmood, som har fortalt om det imponerende arbeidet for å gi ungdommer fellesskap og muligheter på Mortensrud. og Sahaya Kaithampillai fra “Hvor er mine brødre”– prosjektet på Holmlia.

Akkurat nå har Oslo et borgerlig byråd som gjør integreringsjobben vanskeligere ved å kutte kraftig i bydelsøkonomien selv om byen går med solide overskudd. Når kassa er tom rammes alle tjenester som ikke er lovpålagt. Som ungdomstilbud og forebygging. Det verste er at forebyggingen bygges ned i de samme bydelene der politiet ruster opp. Det er en ekstremt dyr måte å spare penger på. Sosiale problemer løses ikke best med batong og pistol.

Oslo MDGs årsmøte skjer samtidig som Oslo FrPs årsmøte. I fjor stilte Simen Velle til valg i Oslo under slagordet «la oss ta byen tilbake». Han spredte en valgkampvideo som fremstilte mitt nabolag som et skummelt sted, med kriminelle ungdommer og gjenger ved Tveitablokkene. Her går jeg tur med min yngste datter i barnevogna nesten hver dag. Jeg inviterer gjerne Simen Velle på trilletur i nabolaget mitt. Så kan han få lov til å møte folk i øyehøyde og snakke til dem, ikke om dem.

Heldigvis er Velle bare stortingsrepresentant, ikke minister. Det er takket være MDG. Jeg håper vi får mulighet til å blokkere FrP fra makt i Oslo til neste år også. Vi er i alle fall bedre rusta enn noensinne! Vi kan jo ta oss råd til å kopiere retorikken til FrP på ett punkt: la oss ta byen tilbake!

Det er fint å se et mer eller mindre samlet presse-Norge hamre løs på iNyheter. Men det er jo også litt frustrerende å se at dette først kommer når Helge Lurås, Ole Asbjørn Næss og Jarle Aabø har begått den ultimate synd, nemlig å mistenkeliggjøre media selv.

De konspiratoriske anklagene iNyheter har kommet med mot Redaktørforeningen og presse-Norge skiller seg jo ikke vesentlig fra de mange grove konspiratoriske og villedende uttalelsene og ubehagelige karakteristikkene som deles ut av iNyheters journalister på mer eller mindre daglig basis.

Vi snakker jo om de samme aktørene som sto bak Resett, som drev direkte rasistiske hetskampanjer. Med seg på laget har de nå fått mannen bak “Ja til bilen i Oslo”, som på mer eller mindre daglig bassis fyrte opp til hets og et voldsomt og aggressivt personfokus mot navngitte politikere, meg selv inkludert.

iNyheter spiller en destruktiv rolle i norsk offentlighet, akkurat slik forgjengeren Resett gjorde. Utrolig nok har de også lyktes i å karre til seg pressestøtte. De fortjener mer kritisk oppmerksomhet i den seriøse pressen. Ikke bare når deres virksomhet rammer media, men også når det rammer andre.

Dette må være noe av det frekkeste jeg har sett i mine snart 11 år i Oslopolitikken. “Vi har lyktes med å snu underskudd til overskudd”, skryter Oslos finansbyråd Hallstein Braaten Bjercke. Det er en løgn. Tallene i Oslos budsjetter er grønne fordi kommunen har fått økte overføringer fra staten både i fjor og i år. Gjennom budsjettforliket på Stortinget mellom AP og MDG, SV, Sp og Rødt fikk Oslo over 500 millioner ekstra. Mer enn nok til å kutte byrådets grove kutt i velferden.

Høyre og Venstre-byrådet skal altså ikke ha noen ære for dette. De har heller ikke gjort noen “snuoperasjon”. De tok over en kommune med sterk økonomi, mye penger på bok og lavere gjeldsgrad enn da de selv styrte sist. Dette har ikke stoppet dem fra å dikte opp en historie om “økonomisk krise”. Denne “økonomiske krisen” har de brukt som unnskyldning for å innføre de groveste kuttene i Oslos velferd på flere tiår. Samtidig som de har kuttet i kommunens inntekter gjennom å kutte eiendomsskatt til de dyreste boligene. Kutt i velferd for å gi skatteletter til de rikeste er gjenkjennelig høyrepolitikk.

Det har lenge vært et problem at media oppfatter borgelig styre som “normalen” i Oslo, og blir sløvere og mer ukritiske når Høyre styrer byen. Men de er heller ikke vant med så uærlige politikere som vi har nå. Hele historien til byrådet har vært en bløff siden de tiltrådte, og journalistene virker genuint forvirret om den økonomiske situasjonen til kommunen.

Dette bør være enkelt: hvis politikerne har råd til å redusere sine egne inntekter med 600 millioner i året, så er ikke kommunen i økonomiske krise. Når de samtidig kutter i velferd med mer enn 500 millioner, så er det ikke snakk om “krisegrep”, men en usosial politisk prioritering.

Kommunen har lomma full av penger, men “kuttene i 2026 må vi gjennomføre”, forklarer finansbyråden. Høyre og Venstre kutter altså i kommunens tilbud fordi de vil, ikke fordi de må. De mener at Oslos rikeste har hatt for lite penger i lommeboka, og at byens skoler, barnehager, eldreomsorg, ungdomstilbud og andre tjenester har vært for rause luksuriøse. Det er i det minste en ærlig sak.

Den største gleden ved å være i pappaperm er kanskje å ta T-banen med en blid og utadvendt 9 måneder gammel baby. Lille Åsa Linh har heldigvis ikke lært seg at man ikke skal forstyrre andre på T-banen ennå, men la dem være i fred med nesa i mobilen. Alle i T-banevogna blir utsatt for hennes intense forsøk på å få øyekontakt. Og når hun får det, bryter hun ut i et stort smil.

Hun smiler til verden, og verden smiler tilbake. På 10 minutter kan hun lyse opp en hel T-banevogn. Dette er særlig effektivt i morgenrushet. Folk går trøtte inn i vogna, og glade ut.

Slik starter også mange gode samtaler. Med renholdsarbeideren fra Furuset som bor sammen med sin sønn, svigerdatter og to små barnebarn, og elsker å få låne min baby og kose litt med henne. Med faren fra Haugerud som har to tenåringer, og er oppgitt fordi datteren ikke lenger vil gå på filolintimer (“kanskje inshallah din datter kan lære det”). Med småbarnsmoren fra Lindeberg som har en sønn på samme alder som min eldste datter, og vil utveksle erfaringer om den lokale idrettsklubben. Med bestemoren fra Tveita som gleder seg til å besøke barna og barnebarna som har flytta til en fjellbygd langt borte.

Småprat med fremmede er ikke en norsk paradegren, men babyer er en herlig døråpner. Så er det jo naturligvis litt vemodig å tenke på at døra vil lukke seg om et år eller to. Det er bare å kose seg mens det varer! Hvis du ønsker et strålende babysmil med tre tenner i og en hyggelig prat er det bare å henge litt på linje 2.

Vi har lært mye de siste ukene om Terje Rød-Larsen og Mona Juuls tvilsomme affærer og imponerende venneliste via Epstein-filene. Et av navnene som ikke har kommet opp direkte, er Jens Stoltenberg. Men det kommer opp indirekte. 

I mars 2014 skriver Jeffrey Epstein til Bill Gates at “another Norwegian” tar over som “head of NATO” – “now you know”. Lite oppsiktsvekkende I seg selv, for dette var samme dag som Stoltenberg ble utnevnt som NATO-sjef. Men Epstein supplerer: “terje wife de facto security advisor . soon to be ambassador to london.”

Her antyder altså Epstein at Mona Juul, kona til hans gode venn Terje Rød-Larsen, er en slags sikkerhetsrådgiver for Stoltenberg i den nye rollen. Kanskje skryter han bare for å gjøre seg selv mer interessant for Gates? 

Om det er tomt skryt eller ikke, fortsetter det i alle fall. I september 2016 skriver Epstein til tech-oligarken Peter Thiel at han skal snakke med “head of nato later”. Et år senere skriver Epstein til en indisk milliardær (på den tiden en av verdens rikeste menn): «If you want a private dinner with head of NATO I Will organize , but not attend”. 

Vi vet at Stoltenbergs kone Ingrid Schulerud er nær venninne av Mona Juul. Så gode venner at ekteparet Stoltenberg fikk låne leiligheten ved flere anledninger. Blant annet da de pusset opp boligen sin i Oslo. Det er den samme leiligheten Jeffrey Epstein var svært behjelpelig med å skaffe til Rød-Larsen og Juul til en gunstig pris. 

Dette er små drypp. Kanskje bare eksempler på at Epstein forsøker å gi et falskt inntrykk av at han kan skaffe tilgang til Stoltenberg gjennom sin venn Terje. Uansett er det verdt å kikke nærmere på. 

Det er jo interessant å se hvordan media bøyer seg for litt offererrolle og hylekor fra høyresida. NRK gir nå en beklagelse til Asle Toje. De får svare for egen journalistikk, men jeg ser ikke at pressen generelt har mye å belage. Det eneste som er beklagelig nå, er om de slutter å grave. Her er det nemlig mer å spørre om. Historiene til Toje går ikke helt opp: 

På lørdag sa Toje til Aftenposten at han kun hadde møtt Steve Bannon én gang, at han ikke kunne huske å ha snakket med ham om Listhaug, og at han ikke hadde hatt noen annen kontakt med Bannon. Men i Epstein-filene kan vi lese at Steve Bannon hevder at ham mailer Toje “fem ganger daglig”. På oppfølgingspørsmål fra Aftenposten svarte Toje da “mulig jeg var på en mailingliste”. 

På podcasten til Wolfgang Wee for to dager siden innrømmer Toje plutselig at han har snakket med Bannon om å møte Sylvi Listhaug. I den nye versjonen av historien er det nå Bannon som foreslår et møte med Listhaug. Det kan stemme, for i 2018 var Bannon på sjarmoffensiv i hele Europa. Her endrer Toje også historien om e-post-korrespondansen. “Det er mulig at vi maila noen ting om saken jeg skreiv i Dagens Næringsliv om Kinapolitikk”. 

På få dager har Toje altså gått fra å kun å ha møtt Bannon én gang, ikke huske noen samtale om Listhaug, og ikke hatt noen annen kontakt, til at han har møtt Bannon, at han har snakka med Bannon om å møte Listhaug, og deretter maila med Bannon. 

Det er jo underlig at alle som på forskjellige måter har vært eksponert i den siste Epstein-lekkasjen har så fryktelig dårlig hukommelse. Dersom jeg hadde utvekslet flere e-poster med en så notorisk skikkelse som Bannon, så ville jeg huska det svært klart. 

Hvorfor er alt dette interessant? Vel, en grunn til å grave videre i denne koblinga er jo Tojes virke i offentligheten. Seinest den 22. desember publiserte Toje en mye omdiskutert kronikk i Aftenposten som starter med et retorisk spørsmål om ikke Trump-administrasjonen har et poeng når de sier at Europa er i ferd med å kollapse, med referanse til USAs nye “sikkerhetsstrategi”. 

Denne “sikkerhetstrategien” fremstår som om den er ført i pennen av Bannon selv, og Toje står klar til å “forstå” og vise forståelse for den. Akkurat slik han har vært ivrig etter å “forstå” både Putin og Trump på forskjellige måter de siste årene, med stor grad av forståelse. 

Det hører med til historien at Toje selv omtalte Bannon som en fascist seinest i fjor. Det kan jo tyde på at han har fått et relativt klart bilde av mannen. Men hvis nobelkomiteens nestleder ikke har snakket sant om sin kontakt med denne MAGA-ideologen, som tydeligvis har blitt opprettet med nobelkomitévervet som inngangsbillett, så fortjener offentligheten å vite mer om det. 

Og for å vær krystallklar på det: dette handler ikke om Epstein. Han har kun vært en mellommann i denne sammenheng. Det handler om Tojes kontakt Bannon. 

(og ja: om du vil høre mer om Bannon – sjekk ut denne ukas MAGAwatch!) Se mindre