eivindtraedal

Den største gleden ved å være i pappaperm er kanskje å ta T-banen med en blid og utadvendt 9 måneder gammel baby. Lille Åsa Linh har heldigvis ikke lært seg at man ikke skal forstyrre andre på T-banen ennå, men la dem være i fred med nesa i mobilen. Alle i T-banevogna blir utsatt for hennes intense forsøk på å få øyekontakt. Og når hun får det, bryter hun ut i et stort smil.

Hun smiler til verden, og verden smiler tilbake. På 10 minutter kan hun lyse opp en hel T-banevogn. Dette er særlig effektivt i morgenrushet. Folk går trøtte inn i vogna, og glade ut.

Slik starter også mange gode samtaler. Med renholdsarbeideren fra Furuset som bor sammen med sin sønn, svigerdatter og to små barnebarn, og elsker å få låne min baby og kose litt med henne. Med faren fra Haugerud som har to tenåringer, og er oppgitt fordi datteren ikke lenger vil gå på filolintimer (“kanskje inshallah din datter kan lære det”). Med småbarnsmoren fra Lindeberg som har en sønn på samme alder som min eldste datter, og vil utveksle erfaringer om den lokale idrettsklubben. Med bestemoren fra Tveita som gleder seg til å besøke barna og barnebarna som har flytta til en fjellbygd langt borte.

Småprat med fremmede er ikke en norsk paradegren, men babyer er en herlig døråpner. Så er det jo naturligvis litt vemodig å tenke på at døra vil lukke seg om et år eller to. Det er bare å kose seg mens det varer! Hvis du ønsker et strålende babysmil med tre tenner i og en hyggelig prat er det bare å henge litt på linje 2.