eivindtraedal

“Minusvariant” handler om mer enn bare en dum kommentar om innvandrere på fylla. Det handler om et iskaldt menneskesyn der folk veies og måles etter sin markedsverdi, som vi må forkaste uansett hvem det rammer.

I etterkant av helgas skandale har mange nordmenn med pakistansk bakgrunn reagert ved å dokumentere at de slett ikke er “minusvarianter”. De er leger, ingeniører, jurister og gode skattebetalere. Det er naturligvis ikke noe galt i å vise fram disse suksesshistoriene, men som Sumaya Jirde Ali klokt skriver, ligger det også en felle her. Alle innbyggere fortjener respekt, uavhengig av hvor høy utdannelse de har eller hvor mye skatt de betaler.

Ideen om “minusvarianter” rammer ikke bare innvandrere. Det er bare dem det er lettest å ta. Det er som regel slik reaksjonære krefter opererer: de starter ved landets grenser, med de menneskene som står utenfor det nasjonale fellesskapet. “Utlendingene”. Dem er det lett å dehumanisere. Så jobber man seg innover. Først blir innvandrerne veid og målt, definert som “lønnsomme” og “ulønnsomme”, så, når vi har blitt vant til denne tankeøvelsen, står resten av oss for tur.

Gradvis snakker vi mindre om menneskers verdi, og mer om menneskers pris. Vi venner oss til tanken på at de som av forskjellige grunner er rike er litt mer verdt enn oss andre. Folk som jobber i offentlig sektor blir nedvurdert sammenlignet med dem som jobber i privat sektor (og dermed blir begravelsesagenten mer verdifull enn jordmora) Vi blir mer bekymret for skatteflyktningers ve og vel enn for krigsflyktninger. Og nåde deg hvis du ikke har noen markedsverdi, for eksempel fordi du er for syk til å jobbe!

Egentlig vet vi jo at denne tankeøvelsen er meningsløs. Under pandemien fikk vi tydelig se at markedets prissetting av mennesker ikke sammenfaller særlig godt med samfunnsnytten. De “samfunnskritiske” yrkene var ikke eiendomsmeglere, direktører eller aksjespekulanter, men yrker som sykepleiere, lærere og bussjåfører. Du vet, de utskjelte sliterne i offentlig sektor som sjelden kommer best ut på lønnsstatistikken.

“En kyniker er en som kjenner alle tings pris, men ikke dens verdi”, skrev Oscar Wilde. Partier på høyresida har alltid vært sårbare for denne anklagen Det er ikke tilfeldig at Erna Solberg lanserte sitt kandidatur som statsminister med slagordet “mennesker, ikke milliarder”. Det spørs om høyresidas nye stjerne, markedsliberalisten Sylvi Listhaug, er villig til å gjøre den samme øvelsen.

Uansett bør vi alle avfeie ideen om at det finnes “pluss-” og “minusvarianter” av mennesker i samfunnet vårt. Det er et sivilisatorisk tilbakeskritt. Markedskreftene kan gjøre mye nyttig for oss, men de kan aldri brukes til å vurdere et menneskes verdi.