eivindtraedal

Før Trump og MAGA-bevegelsen kan gjennomføre militærkupp, må de kuppe militæret. Det har de forsøkt på i dag. Trump og hans nye “krigsminister” Pete Hegseth har talt for en enorm forsamling av generaler og admiraler som var pisket inn for anledningen. Der fikk de se en en naken oppvisning i fascistisk retorikk, og høre en krigserklæring mot USAs sivilbefolkning.

Trump gjorde det klart at alle som var i rommet måtte være enige med ham. “Hvis du ikke liker det jeg hører, kan du forlate rommet. Men da forsvinner rangen din, og fremtiden din”. Enten er du med oss, eller så er du mot oss.

Det viktigste budskapet var at Trump vil bruke militæret til å bekjempe “indre fiender”: “Bare i de siste tiårene har politikere begynt å tro at jobben vår er å være politi langt ute i Kenya eller Somalia, mens Amerika er under invasjon fra en indre fiende. Ikke forskjellig fra en utenlands fiende, men vanskeligere på mange måter fordi de ikke har på seg uniform.”

Hvem er så denne “indre fienden”? Trump pekte på storbyer som er styrt av demokrater, og mente at de burde brukes som “treningsplass” for militæret. I tillegg er den “indre fienden” naturligvis innvandrere. Trump gjentok kuriøst nok påstanden om at mange av dem kommer fra galehus, trolig fordi han tenker på “insane asylum” når han hører ordet “asylum” (!). Han argumenterte også for at militæret burde gjøre “hva dere vil” med demonstranter.

Den klovnete TV-personligheten Pete Hegseth, som virker å ha for lite å gjøre på jobb, var mest opptatt av optikken. Han har allerede rukket å omdøpe forsvarsdepartementet til “krigsdepartementet”, og har erklært at gjerningsmennene fra massakren på Wounded Knee skal få sine medaljer tilbake posthumt, for å nevne to av en lang rekke idiotiske PR-jippoer.

Det viktigste for Hegseth er tydeligvis at militæret ikke skal være “politisk korrekt”, samtidig som han lanserer en rekke nye regler for hva som ansees for å være politisk korrekt etter Trump-administrasjonens fascistiske dreiebok. Denne gangen var det spesielt viktig å understreke at generaler ikke skal være tjukke, og at alle soldater må barbere seg ordentlig. Det skal ikke være noen satsing på mangfold, og empati må lukes ut fra ledelsen. Han er også på krigsstien mot kvinner i uniform, som kan holde sine “warfighters” tilbake.

Målet er en utrenskning av ledelsen i militæret. “Jo raskere vi får de rette folkene, jo raskere kan vi fremme den rette politikken. Men hvis ordene jeg sier i dag får hjertet til å synke i brystet ditt, bør du ta det ærefulle valget, og si opp din stilling”, forklarte Hegseth.

Det kan ikke sies så mye mer eksplisitt enn dette. Trump-administrasjonen ønsker seg et lydig MAGA-militærvesen som vil stille opp for å bekjempe de “indre fiendene”, i form av amerikansk sivilbefolkning og politiske motstandere. At generalene og admiralene ble sittende (og ikke for eksempel marsjerte ut i flokk) kan neppe tolkes som unison tilslutning. Men det er heller ikke noe direkte oppmuntrende tegn.

Amerikanske soldater sverger en ed til grunnloven, ikke til presidenten. De har nå en øverstkommanderende som åpent truer dem med oppsigelse om de ikke hjelper ham med å rive grunnloven i filler. Hvis de føyer seg, vil vi neppe se noe fritt og legitimt valg neste høst, eller i overskuelig framtid. Da er USAs demokrati for alvor tapt.

“Dilemma” er favoritt-ordet til norsk oljebransje. Det brukes alltid på samme måte: “Vi vet at vi må slutte med olje og gass, men vi blir så rike av det, og noen kjøper jo olja og gassen. Det er et dilemma!”. Konklusjonen på denne dypsindige refleksjonen er alltid at vi må maksimere olje- og gassproduksjonen, uansett hvilke katastrofale følger det vil få.

“Joda, sigarettene mine gir folk kols og kreft og astma, men det finnes stor etterspørsel etter sigaretter! Hvordan ellers skal jeg løse dette dilemmaet enn ved å maksimere salget av sigaretter, og gjerne sponse noen leger som kan spre feilaktige påstander om de positive helseeffektene av røyking i samme slengen?”. Dette er i praksis budskapet til Norges største selskap.

Dette er egentlig ikke et “dilemma”, det er et valg mellom forsvarlig og langsiktig politikk og kortsiktig grådighet. Vi har hatt all kunnskapen vi trenger om klimakrisa i mange tiår. Vi har også teknologien vi trenger for å fase ut fossil energi. Kostnadene for klimakrisa stiger hvert år. Ekstremværet øker, temperaturen øker og havet stiger. Skogbranner, flommer og ekstremvær rammer stadig flere mennesker. Avlinger svikter, folk mister tilgang til rent vann, og mennesker sendes på flukt. Ingen oljefond eller andre pengebinger kan kjøpe oss fri fra dette.

Den enorme regninga for oljefesten sendes til framtidige generasjoner, og til verdens fattige. Det er en av de mest korttenkte og egoistiske beslutningene i menneskehetens historie, og Norge er blant de mest korttenkte. Det er fordi vi er et oljeselskap med et land, mer enn et land med et oljeselskap.

De gode nyhetene er at norsk oljepolitikk er politisk styrt. Equinor viser ingen vilje til å endre kurs. Da må de tvinges til det. Når vi allerede har funnet mer olje og gass enn det er mulig å utvinne uten å bryte 1,5-gradersmålet, må vi avslutte letingen. Hvis det ikke er noen voksne hjemme i Equinor, må vi sette vår lit til at det er noen voksne på Stortinget. Dette bør være en prioritet for de 26 representanten for MDG, SV og Rødt som nå sitter på nøkkelen for å gi Støre flertall for sin politikk de neste årene.

Det blir en ny sesong med hele Norges folkekjære ånds-aristokrater i Nerdrum-slekta, og alt det morsomme de finner på. Flere av dem holder på med et artig lite tidsskrift kalt “Sivilisasjonen”, der de tenker litt høyt om hvor fælt det er med modernisme. I forrige sesong sløste ikke NRK tid på å utdype hva slags tanker det dreier seg om. Kanskje de tar seg tid til det denne gangen? Eller vil det ødelegge kosen?

Denne uka kan vi for eksempel lese et essay av Bork Nerdrum der han forklarer hvorfor demokratiet står i veien for kulturen. Det starter friskt: “Pøbelens diktatur har forsøplet kulturen”! Og videre: “Det moderne demokratiet – hvor alle skal være like, ingenting skal være nedarvet og talentet ignoreres – bygger opp under modernismen. For å gjenopplive høykulturen må monarkiet gjenoppstå”. Jepp, vi har med en tilhenger av enevelde å gjøre.

Bork har mer sans for demokratiet sånn det fantes i antikken: “Kvinner og slaver kunne ikke delta ved valg, bare menn over tyve år med borgerstatus var stemmeberettigede (...) Med andre ord: Stemmeretten tilfalt kun et eksklusivt mindretall av kvalifiserte borgere”. Det nye demokratiet er derimot pervertert. Av hvem? Kommunistene. “Monarken gav bort septeret til et lurvete vesen med tyvelue på hodet”.

Nerdrum mener først og fremst at folket er problemet: “Det hjelper ikke med en lovgivende forsamling når pøbelen har stemt frem sine egne pøbler. Folkerepesentantene kommer fra de samme åndsfattige kårene som deres tilhengere”. Slik fortsetter det. Bork Nerdrum og “Sivilisasjonen” presenterer et flammende angrep på demokratiet og forsvar for “det opplyste eneveldet”. I mellomtiden må man i alle fall innskrenke stemmeretten.

Dette er kjente idéer fra de dårlige, gamle dager. Slik har reaksjonære fiender av demokratiet argumentert i lang tid. Bork Nerdrum ville funnet mange meningsfeller i 30-tallets Tyskland. Dessverre får disse tankene nå sin renessanse. I dag har “tenkere” som Curtis Yarvin stor innflytelse på USAs administrasjon, med sine usammenhengende og antidemokratiske svermerier for monarki og enevelde. “Sivilisasjonen” er talerør for disse ideene i Norge.

NRK velger å skjære bort de mindre lekre delene av Nerdrum-klanens prosjekt, og presentere dette som noe ufarlig og artig. Det inngår i et mønster der ytre høyre (for det er der disse ideene hører hjemme) blir undervurdert, sminket og får lov til å presentere seg i media på sine egne premisser. Det inngår for så vidt også i et mønster der NRK gang på gang gjør forbløffende svake redaksjonelle vurderinger.

NRK har tidligere blitt konfrontert med sine unnlatelsessynder. På spørsmål fra Filip Roshauw (i rollen som gravende journalist i det svært lesverdige jazz-nyhetsbrevet Now's the time!), svarte de den gang at de hadde lest “Sivilisasjonen” men ikke dvelt ved innholdet, fordi “serien handler ikke om politikk”.

Mon det. “Politics is downstream from culture”, er et av slagordene til MAGA-ideolog Steve Bannons. Kulturelitismen som Nerdrum-klanen fremmer handler ikke bare om kunst, litteratur, musikk og arkitektur. Nedstrøms fra Nerdrum finner vi brungrumsete tanker. Bork er hjelpsom nok til å stave det ut i klartekst: Kampen mot “modernismen” er også en kamp mot vårt moderne likestilte og demokratiske samfunn. Hvis NRK nok en gang velger å sminke dette bort, er det et aktivt valg, som gjør dem til lite annet enn nyttige idioter. Folkeopplysning kan man i alle fall ikke kalle det. Snarere det motsatte.

Penger i politikken er ikke bare en utfordring på nasjonalt plan. I går fikk vi en interessant og uvanlig opphetet runde i bystyret da byrådet presset gjennom en ny leilighetsnorm som åpner for flere små boliger i sentrum. Alle fagmiljøer har advart mot dette. Det samme har de involverte bydelene og politiet. Leilighetsnormen har sikret en minstestørrelse på boliger i indre by, og at det bygges boliger man kan bo i som familie.

Den ene gruppen som har ivret for å kunne bygge flere små boliger i indre by, er eiendomsutviklerne. Det er jo forståelig, siden det er mye mer penger å tjene på å bygge mange små boliger. Problemet er at markedskreftene raskt gjør at det blir vanskelig å bli boende i indre by med barn, fordi det rett og slett ikke finnes store nok leiligheter tilgjengelig. I mange år har vi sett en positiv trend der flere barnefamilier blir boende i indre by. Familier og barn skaper liv og stabilitet i sentrumsbydelene. Nå er det fare for at denne trenden stopper eller reverseres.

Dette er altså et eksempel på at utbyggernes kortsiktige interesser ikke overlapper helt med innbyggernes og byens langsiktige interesser. I den grad det finnes noe tydelig mønster i byutviklingspolitikken til Høyre- og Venstrebyrådet, er det at de lytter mest til utbyggerne. Og det er her penger i politikken kommer inn.

De tre største enkeltgiverne til Oslo Høyre i valgkampen i 2023 var eiendomsfirmaer. Selskaper Eiendomsspar, Selvaag og Pecunia har bidratt med penger både til Venstre og Høyre. Da dette faktum ble trukket fram i debatten, gikk en kule varm i bystyresalen, og Oslo Høyres gruppeleder Merete Agerbak-Jensen krevde en beklagelse fra Sigrid Z. Heiberg og MDG.

Man kan naturligvis mene at det er ufint å antyde at politiske partier former sin politikk basert på politiske pengegaver. Jeg legger til grunn at Høyres programkomité ikke skriver på bestilling, og at Høyre og Venstre står inne for egen politikk. Samtidig har vi lagt bak oss et Stortingsvalg der det ble åpenbart at vi har fått et stort problem med politiske pengegaver. Høyres rike donorer har stilt villig opp i media for å kommentere valgkampen, og til og med blandet seg inn i diskusjonen om hvem som skal lede partiet!

De store eiendomsutviklerne er den mektigste og mest pengesterke lobbyen i Oslopolitikken. Enorme pengesummer er i omløp, og mye står på spill når en reguleringsplan skal landes. Disse selskapene har svært stor innflytelse over byutviklinga, og hever seg heller ikke over det politiske ordskiftet. En av de viktigste jobbene til oss som sitter i bystyret er å sørge for at byutviklinga ikke bare styres av kortsiktige profittbehov. Hvis profittmaksimering står i høysetet får vi vi dysfunksjonell og utrivelig by.

I stedet for å kreve en beklagelse, synes jeg byrådspartiene bør reflektere over hva det gjør med tilliten til oss i bystyret hvis det kan stilles spørsmål ved våre økonomiske bindinger. MDG har lagt bak oss en valgkamp uten noen kravstore “rike onkler” i ryggen. Det er et bevisst valg. Vi politikere bør gjøre vårt ytterste for å verne om vår kredibilitet, og vise innbyggerne at det er dem vi er på jobb for. For å sitere en kjent romersk keiser: “Cæsars hustru må ikke engang kunne mistenkes”.

Det var interessant å høre Tonje Brenna på radio i dag morges i sin nye rolle som APs parlamentariske leder. Hun har et stort ansvar for å samle det rødgrønne laget de neste årene. Akkurat der håper jeg hun har snakket godt med sine partifeller, for rødgrønn samling har dessverre hun ikke alltid lyktes med.

I 2020 ble det fullt brudd mellom AP på den ene siden og SV og MDG på den andre siden i fylkesrådet i Viken (husker du Viken?), som da var under Brennas ledelse. Bakgrunnen var et soleklart brudd på fylkesrådets politiske plattform: Fylkesrådsleder Brenna til høyresida for å presse igjennom motorveiprosjektet E18 vestkorridoren gjennom Asker og Bærum. I Oslo sto de rødgrønne partiene samlet mot prosjektet, som vil gi økt biltrafikk inn til byen og økte bompenger samtidig som køene bare vil bli større. Det har også en enorm prislapp: minst 60 milliarder før prisjustering. Veien kan i “beste fall” stå klar i 2060. Og neida, det er overhode ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Det var et spesielt prosjekt å skape politisk krise på. For å si det med Trygve Slagsvold Vedums ord: “Her blir det brukt i overkant av 40 milliarder kroner for at folk skal komme raskest mulig på hytta fredagskvelden og at forretningsadvokaten skal ta sin store Tesla til jobben, istedenfor å ta toget”. Han var for optimistisk om prisen, men hadde ellers rett. Hvis Sløseriombudsmannen eller andre som bekymrer seg for offentlig sløsing leter etter perfekte eksempler, er det vanskelig å finne noe bedre enn dette.

Når MDG har landet trygt på rødgrønn side i Stortingsvalget, skyldes det ikke bare frykt for et sterkt FrP, selv om det er en stor del av forklaringa. Det skyldes også gode erfaringer med rødgrønt samarbeid i mange kommuner, ikke minst i hovedstaden.

Nå er heldigvis store deler av E18 vestkorridoren lagt på is inntil videre, og tatt ut av Nasjonal transportplan. Det kan se ut som tyngdekraften innhenter dette overdimensjonerte monsterprosjektet. Men jeg håper Brenna har rådført seg med sine kolleger i stortingsgruppa si som har erfaringer fra de vellykkede rødgrønne samarbeidene vi har hatt i byer som Oslo. Godt rødgrønt samarbeid kan neppe lykkes over tid hvis man skal følge samme fremgangsmåte som i Viken i 2020.

Denne uken legger Høyre og Venstre frem sitt budsjett for Oslo, og sin nye skolebehovsplan. Før bystyremøtet stilte elever fra skoler over hele byen opp for å protestere. Det borgerlige flertallet i Oslo nedprioriterer nemlig ungene i byen for å skaffe penger til skattekutt. Eiendomsskatten på dyre boliger er så langt kuttet med omtrent 600 millioner kroner. Samtidig planlegges det kutt for 684 millioner i Osloskolen de neste fire årene.

I valgkampen fikk vi en interessant meningsmåling: 60 prosent av Oslos innbyggere er positive til eiendomsskatten. Det handler nok om at mange Oslofolk ser at de får mye igjen for pengene. Jeg kan ikke kjøpe meg en god utdanning for datteren min for noen ekstra hundrelapper i skattekutt. Jeg får heller ikke råd til gode idrettsanlegg, helsetjenester eller barnehager i nabolaget. Dette er bare mulig når vi spleiser på det.

Eiendomsskatten skal nå kuttes ytterligere, samtidig som skoler skal legges ned og velferden kuttes. Bydelene må spare inn 460 millioner bare til neste år. Penger flyttes altså fra felles velferd til privat velstand for de som har dyr bolig. Men om byrådet ikke har råd til å bygge skoler, tar de seg råd til en kvart milliard til finansiering av en ny, unødvendig biltunnel på Røa – en hilsen hjem til kjernevelgerne.

Dette skjer etter at byrådspartiene Høyre og Venstre akkurat har fått en enorm kalddusj fra velgerne. 42 prosent stemte på disse to partiene i 2023. 26 prosent stemte på dem i Stortingsvalget. Folk liker ikke det de ser i det borgerlige utstillingsvinduet i Oslo. Høyre og Venstre lovet alt til alle forrige lokalvalg, men har brutt omtrent alle løfter bortsett fra løftet om å kutte eiendomsskatten.

Kollektivtransporten mister markedsandeler og får ikke pengene den trenger for å styrke seg. Sykkelveiutbyggingen er kraftig redusert, fra 20 km i året under MDG til 5 km til neste år. Så skryter byrådet mye av å kutte månedskortprisen med 50 kroner. Vel, i vinter ble den prisjustert OPP med 31 kroner. Til vinteren kommer nok en prisjustering, som vil spise opp hele kuttet.

Alt dette er forresten status FØR byrådet skal bli enige med FrP om budsjettet. De to forrige budsjettrundene har endt i full borgerlig kollaps og kaos i bystyret fordi FrP og byrådet ikke blir enige. Hvis de skal unngå det i år, må budsjettet først lukte enda mer av eksos og bli enda mer usosialt.

“Vi har fått en ny retning for byen”, skrøt finansbyråd Hallstein Bjercke. Han unnlot klokelig å si om det var en positiv eller negativ retning. Sannheten er vel at byrådet er retningsløst. De vil egentlig ingenting, annet enn å skjære ned på offentlige budsjetter og kutte skattene. Så er spørsmålet om de vil lytte til innbyggerne før de blir tvunget til det i lokalvalget om to år. Det er alltids mulig å gjøre seg enda mer upopulær.

Det er jo rart å bli så gammal at jeg er helt enig med Valgerd Svarstad Haugland, men det var godt å høre henne på vennlig og pedagogisk vis helle kaldt vann i årene på den ny-reaksjonære ungdommen i morges på politisk kvarter. Paradokset med feminisme og andre former for progressive kamper, er at nye generasjoner fort kan ta gamle seiere for gitt.

På en merkelig måte er det jo litt fint at KrFUs nye leder ikke er bekymret for det skjeve maktforholdet som kan oppstå når mannen er hovedforsørger, og kvinnen taper på arbeidsmarkedet. For ikke å snakke om ufriheten ved å være økonomisk avhengig av sin partner. Det er nesten rørende at hun ikke har fantasi til å forestille seg at mannen i forholdet blir utsatt for press på jobb om å overlate barnestellet til kona, eller for den saks skyld at det bare er noen få måneder med permisjon til rådighet. Men dette er også en farlig form for naivitet.

Det er lett å glemme verdien av et sosialt sikkerhetsnett og en sterk velferdsstat når man selv aldri har opplevd fattigdom, og aldri blitt holdt tilbake av manglende tilgang til utdanning, helsetjenester eller jobb. Plutselig ser man ikke verdien av den stigen foreldre eller besteforeldre var med på å bygge, og begynner å argumenter for å trekke den opp etter seg.

Godt da, at KrFU har tilgang til kloke eldre politikere som kan minne om vår fjerne og nære historie. Og om at dette faktisk ikke bare handler om likestilling av kvinner, men også av menn. Jeg skal snart selv ut i min andre pappaperm, full av takknemlighet for at jeg og min generasjon menn er friere enn våre forfedre til å være med ungene våre, og ikke må forholde oss til like rigide kjønnsroller. Det bør vi særlig takke feministene for.

Så bør vi ikke være naive overfor de reaksjonære idéene som nå spres til unge, særlig fra USA. De glansbildene de tegner opp av fortidas kjønnsroller og samfunn er falske. De strukturelle skjevhetene og maktubalansen som kan oppstå mellom mann og kvinne, særlig når man lager barn sammen, må fortsatt motvirkes aktivt med politiske tiltak. Jeg føler meg ganske sikker på at KrFU-lederen hadde hatt et ganske annet syn på likestillingspolitikk hvis hun hadde vokst opp i de “gode gamle dager”. Fremskrittene vi har oppnådd, må aldri tas for gitt.

“Når fascismen kommer til Amerika vil den komme kledd i et flagg, bærende på et kors”, heter det i et sitat som ofte tilskrives Sinclair Lewis. Nå er den her. Vi kunne se den i all sin gru under Charlie Kirks minnestund live på NRK i går. Det var et kristenfundamentalistisk fascistrally.

MAGA-bevegelsen bruker drapet på Charlie Kirk for alt det er verdt. Med unntak fra et budskap om å tilgi gjerningsmannen fra Charlie Kirks kone, var det ikke antydning til forsoning. “Jeg hater min motstander, og jeg vil ikke det beste for dem”, sa Donald Trump.

Slik fortsatte det. Stephen Miller raste mot en udefinert fiende: “Dere er ondskap, dere er sjalusi, dere er hat, dere er ingenting, dere kan ikke bygge noe, dere kan ikke produsere noe”. Jack Posobiec, som viste hitler-hilsen på den konservative konferansen CPAC tidligere i år, sammenlignet Kirk med Moses, og snakket om den vestlige sivilisasjonens overlevelse. Han omtalte også Kirk som den 13. disippel. TV-personlighet Tucker Carlson valgte å sammenligne Kirk med Jesus, mens Don Jr. nøyde seg med å sammenligne ham med den første kristne martyren.

Forsvarsminister Pete Hegseth forklarte at USA nå er I krig, “ikke en politisk krig, ikke engang en kulturkrig, men en åndelig krig”, og omtalte Kirk som en “kriger for Kristus”. JD Vance argumenterte for at “det er bedre å bli forfulgt for sin tro enn å nekte guds kongedømme”.

Det toppet seg kanskje med MAGA-podcasteren Benny Johnson, som oppfordret til en hevngjerrig bønn: “May we pray that our rulers here, rightfully instituted and given power by our god, wield the sword for the terror of evil men in our nation in Charlie's memory.“ “Terrorens sverd” skal altså svinges. Hvem de “onde menneskene” er, levnes liten tvil: det er venstresida generelt, og transpersoner spesielt.

Her var det ingen tegn til forsoning fra Trump-administrasjonen og MAGA-bevegelse. Ingen forsøk på å bygge bro. Tvert imot. Drapet på Kirk skal brukes for alt det er verdt, for å splitte USA ytterlige, forfølge administrasjonens politiske motstandere og ikke minst ytterligere demonisere og undertrykke minoriteter.

For tre dager siden kom nyheten om at FBI vil intensivere jakten på transpersoner, som ifølge FBI-sjef Kash Patel er en del av et “edderkoppnett” som “innfører sinnssyk ideologi i våre skoler”. Mistenkte transpersoner skal plasseres i den nye kategorien “Nihilistic Violent Extremists”. Donald Trumps sønn har også lansert begrepet “Trantifa”.

Dette kommer etter at Trump har erklært at den ikke-eksiterende organisasjonen “Antifa” (antifascister) skal erklæres som en “major terrorist organization”. Hva skal man kalle et regime som erklærer antifascisme som sin største trussel? Fascister, naturligvis.

I morgen er valgdagen, og vi i MDG har litt ekstra sug i magen. Vi har hatt gode målinger før, og det har blitt stang ut før. Vi har gjentatt det samme krystallklare budskapet hele valgkampen, og det er like sant i dag som før sommeren: alle målinger viser at et sterkt MDG er den beste garantien mot en regjering dominert av FrP, og for et grønnere rødgrønt flertall.

I mange tidligere valg har folk som liker MDGs politikk valgt å stemme på andre partier fordi de ikke har følt seg helt trygge på å stemme på oss. Enten fordi de frykter vi ikke vil klare sperregrensa, eller kanskje fordi de har vært usikre på hva de vil få for stemmen sin. Kall det gjerne taktisk stemmegiving. Dette har bidratt til at vi har sunket på valgdagen.

Derfor er det litt ironisk at vi i MDG denne valgkampen har fått mye kritikk fra våre konkurrenter for å vektlegge at det i år faktisk er taktisk klokt å stemme på oss. Vi har vært opptatt av å forsikre velgerne om at de skal vite nøyaktig hva de får for stemmen sin. I motsetning til de borgerlige partiene mener vi nordmenn fortjener en tydelig avklaring om hvem som skal være statsleder. Derfor peker vi på Støre. De politiske prioriteringene våre er godt kjent: vi setter klima- og naturkrisa øverst.

I år kan du altså stemme grønt både med hjertet og med hodet. Det håper jeg mange nok gjør, for det vil være blytungt å stå opp på mandag til nyheten om at vi får en regjering dominert av Sylvi Listhaugs FrP. En grønn stemme er den beste forsikringen mot det.

Du vil også kunne bidra til at klima- og naturkrisa ikke går i glemmeboka i den kommende stortingsperioden. De siste fire årene har vi sett hvordan MDGs resultat på 3,9 fra 2021 har blitt misbrukt som “bevis” på at miljøsaken ikke er relevant. Kommentariatet har messet på inn- og utpust at klima er en tapersak, på tross av at miljøspørsmål stabilt blir rangert som en av de viktigste sakene hos velgerne.

Hvis MDG nå klarer sperregrensa vil det være en kraftfull avvisning av dette falske narrativet, og et varsel til alle de andre partiene om å ta klima- og miljøsaken på alvor. Dette er MDGs rolle i politikken. Slik har vi endret de kommunene og fylkene der vi har vokst oss store. Ambisiøse miljøtiltak har gått fra å være utenkelige til å bli selvfølgelige.

Vi har gjennomført en valgkamp uten milliongave fra milliardærer og uten drahjelp fra media. Gjennom tusenvis av små donasjoner og utallige timer med frivillig innsats har vi gått fra å ha et taperstempel i panna til å kanskje bli et av valgets store overraskelser.

Hvis vi klarer det denne gangen, er det i alle fall ingen overraskelse for meg, for jeg har lenge visst hvor gode kandidater vi har, hvor tydelig budskapet var, og hva slags valgkampmaskineri vi hadde bygd opp. De grønne vestene har fylt gatene. Vi har snakka med titusenvis av velgere, og mange har likt det de hørte.

I morgen er siste sjanse til å bestemme seg for de som ikke har stemt ennå. Jeg håper mange vil gi oss en sjanse. La den lille løvetannen sprenge seg gjennom den tjukke norske asfalten i år. La oss stoppe Listhaug, og forandre norsk politikk for alltid. Det ER mulig!

Jeg har fått mye kjeft fra Venstrefolk denne helga for å rette kritikk mot dem i valgkampen. Det er litt rart at de ikke vil anerkjenne elefanten i rommet: de går dessverre til valg på en garanti om å sikre flertall til borgerlig side, uansett sammensetning. Dermed kan de sikre flertall for den mest høyrevridde og reaksjonære regjeringen i mitt liv. Det er utenkelig for MDG, og jeg mener det burde være utenkelig for alle grønne liberale partier.

I demokratier i hele vesten ser vi det samme: reaksjonære og ytterliggående høyrekrefter styrker seg. De største problemene oppstår når etablerte konservative, kristendemokratiske og liberale partier mislykkes i å demme opp for dem, og i verste fall bukker under. Venstresida er gode til å utøve selvkritikk i møte med ytre høyres vekst, men det er de etablerte partiene på høyresida som har den største oppgaven i å håndtere sin mer radikale ytterfløy. Det mislykkes de dessverre ofte med.

Heldigvis er det forskjell på FrP og partier som AfD i Tyskland, Reform i Storbritannia eller MAGA-republikanerne. Men de står stadig for en radikal reaksjonær høyredreining av det norske samfunnet. Bort fra klima- og naturpolitikk, internasjonal solidaritet, sosial omfordeling og et velorganisert arbeidsliv. Listhaug har forsøkt å polere seg litt, men på oppløpssiden av valgkampen har vi sett hvordan hun mangler grunnleggende respekt for politiske motstandere, og spiller på splittelse og frykt.

For MDG var det svært lett å trekke konklusjonene av FrPs voldsomme vekst på meningsmålingene. Vi kan ikke støtte noen regjering med FrP, eller en regjering som må danse etter FrPs pipe. Derfor plasserer vi oss tydelig på rødgrønn side i årets valg. Og derfor advarer vi også mot enhver stemme som direkte eller indirekte går til Listhaug. Vi ønsker hverken Listhaug som statsminister eller en svak borgerlig regjering som må styre på nåde av et dominerende sterkt FrP. Det er bare å se til Sverige, der Sverigedemokraterna setter kursen for en borgerlig regjering.

Jeg klarer ikke å forstå hvordan det er mulig å følge den politiske utviklingen i vesten i dag og være ubekymret for høyrepopulismens vekst. Det er også totalt selvmotsigende å går til valg på global solidaritet, klima- og naturpolitikk, human asylpolitikk og kunnskapsbasert ruspolitikk og samtidig søke samarbeid med det partiet på Stortinget som utgjør den tydeligste motpolen til alle disse standpunktene. Dette handler ikke bare om enkeltsaker, det er et grunnleggende verdivalg. Det er nesten litt irriterende å måtte påpeke det åpenbare.

Så kjære venstre-politikere: dere er hyggelige folk, og partiet deres har mye bra politikk. Min kritikk retter seg mot FrP. Dere har bare stilt dere i veien.