eivindtraedal

Jeg fikk nesten kyldegysninger på ryggen i dag morges av å høre Dag-Inge Ulstein på radio. Med sin mykeste bedehus-stemme taler han Den norske kirke midt imot, og argumenterte for at vi skal bry oss mindre om folkemordet i Gaza. KrF tar nå sikte på å være Stortingets mest Israel-vennlige parti.

Ulstein har full tillit til Etikkrådet, dagen etter store avsløringer av at de har sviktet fullstendig i sitt oppdrag. Han mener tydeligvis også det var dumt å fordømme bombingene av Iran.

I løpet av sendinga rakk Ulstein å bryte åttende bud (“det skapes nesten ingen arbeidsplasser i privat sektor”!). Men dette løgnaktige budskapet har han jo også fått godt betalt for. Han satt der med lomma full av sølvpenger i form av 9,2 millioner friske kroner fra norske milliardærer. De forsøker kynisk å vippe KrF over sperregrensa for å få svære skattekutt.

Det er virkelig trist å se et tidligere prinsippfast, miljøengasjert, medmenneskelig og verdibasert parti som KrF redusert til et verktøy for kyniske milliardærer. Det er også trist å se at KrF bruker valgkampen på å kritisere Den norske kirke for å vise for MYE solidaritet med ofrene for et folkemord. Jeg er glad programleder Lila Sølhusvik stilte det samme spørsmålet jeg brant inne med: “Hva er det som har skjedd med deg?”

Det er jo en kjent sak at konvertittene gjerne er de mest fanatiske i troen. Ulstein har gjenoppstått som en glødende høyreside-ideolog, i det som i praksis har blitt Kristelig Fremskrittsparti. Det største spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan Venstre stadig mener det beste er å sikre flertall til denne gjengen. Venstre er nå det eneste tydelige Palestina-vennlige partiet på borgerlig side, og det eneste som stadig flagger et ektefølt miljøengasjement. De vil i alle fall ikke få noen drahjelp av KrFrp.

Så håper jeg jo at velgerne som likte det gamle KrF, og som nå føler seg i villrede om hva de vil stemme, tar en kikk på MDG. Vi står opp for global solidaritet, bistand, klimakamp, en human flyktningpolitikk og naturligvis full støtte til sivilbefolkningen på Gaza.

MDG avviser naturligvis også regjeringssamarbeid med Sylvi Listhaug, som det gamle KrF i sin tid avsatte som justisminister. Derfor peker vi på Støre i år. Dag-Inge Ulstein har vendt ryggen til dere, men hos oss er dere hjertelig velkomne!

Det var ganske sjokkerende å høre Erna Solbergs kommentarer om Gaza på politisk kvarter i dag. Hun mener åpenbart at det riktige ville være å senke stemmen og ikke protestere høylytt mot det pågående folkemordet. Akkurat nå, som store og mektige land følger etter Norges eksempel, og åpner for anerkjennelse av Palestina, så mener hun vi heller burde gått stille i dørene i fjor. Det er absurd.

Det er en viktig påminnelse om at et regjeringsskifte betyr et markant skifte i utenrikspolitikken. KrF og FrP ønsker en mer israel-vennlig linje, og Høyre holder frem feighet som en dyd i møte med folkemord. Venstre er det eneste partiet som viser noe ektefølt engasjement for Palestina på borgerlig side. Hvis de mente alvor med dette engasjementet, hadde de pekt på Støre som statsminister. Men de har dessverre giftet seg med høyresida uten forbehold.

Historiebøkene vil ikke være nådige med politikere som argumenterte for å mumle, se bort og ignorere folkemordet på Gaza. Slik Erna Solberg eksplisitt gjorde i dag morges. Hun virket mer opprørt over at Arbeiderpartiet hadde “brutt enigheten” i utenrikspolitikken enn over grufullhetene som rammer sivile hver dag.

Det er mye å utsette på Støre-regjeringen. Hadde det vært opp til MDG hadde vi innført enda hardere sanksjoner mot Israel, tatt imot flere flyktninger og trukket alle investeringer som bidrar til folkemordet for lenge siden. Men sammenlignet med Erna Solberg fremstår Støre og hans mannskap som både visjonære og modige.

Hvis du mener Norge fortsatt må stå opp mot Israels overgrep, så gjelder det tydeligvis å unngå et borgerlig flertall til høsten. Den mest effektive måten å gjøre det på, er å gi en taktisk stemme til MDG. Kommer vi over sperregrensa, vil vi peke på Støre. Og det vil nesten garantert være avgjørende for å sikre flertall. Vi trenger større, ikke mindre engasjement for det palestinske folk.

Et av de store problemene til progressive bevegelser er at vi er for opptatt av toneleie, og for lite opptatt av volum. Denne tanken slo meg i dag mens jeg gjorde hagearbeid og hørte på en bok om klimakommunikasjon. Boka er interessant nok den, men den baserer seg i stor grad på et premiss om at en av hovedutfordringene i klimakampen er å velge de rette ordene og kommunisere på riktig måte.

Etter over 25 år med klimaengasjement så har jeg sett utallige metadiskusjoner om dette. Vi må ikke skremme folk, vi må vise fram de skumle konsekvensene av klimaendringer, vi må ikke overdrive, vi må ikke underdrive, vi må ikke bli for fagtunge, vi må passe på å ha alle fakta på plass, vi må ikke bli for alarmistiske, vi må bli mer alarmistiske, vi må spre håp, vi må ikke spre falskt håp, vi må tilby løsninger og handlingsalternativer, vi må tørre å være problemfokuserte, vi må snakke om personlig ansvar, vi må ikke spre skamfølelse, og så videre, og så videre.

Det er naturligvis lurt å være selvkritisk og reflektere over hva som funker best, men jeg tror også dette meta-maset om toneleie og ordvalg kan være veldig kontraproduktivt.

Hovedproblemet er at det snakkes FOR LITE og FOR LAVT om klimakrisa, ikke at det gjøres på feil måte. Forskjellige typer kommunikasjon funker på forskjellige folk. Det er veldig vanskelig å finne en fasit på hvilken kommunikasjon som funker best.

Men disse interne diskusjonene signaliserer i praksis til omverdenen at det er opp til miljøbevegelsen å kommunisere perfekt hvis folk skal gidde å engasjere seg – og vice versa: at hvis noen misliker miljøbevegelsens kommunikasjon så er det grunn god nok til å ikke bry seg om klima. Dette er jo en helt koko logikk, men den er påfallende utbredt.

Sånn er det på mange politiske saksfelt. Det er gjerne de mest engasjerte aktivistene som blir syndebukker når storsamfunnet ikke klarer å håndtere et problem. Men miljøbevegelsen bygger selv opp under denne argumentasjonen når vi konstant pirker på vårt eget og hverandres ordbruk og toneleie.

Jakten på den perfekte kommunikasjonen er dessuten en slags evig jakt på vår egen hale. Når miljøbevegelsen finner en vellykket kommunikasjonsform, vil våre motstandere tilpasse seg og finne måter å nøytralisere dette på. Det så vi etter den ekstremt vellykkede Fridays for future-kampanjen fra 2018 til pandemien, som var basert på velbegrunnet alarmisme, moralisme og tordentaler fra frontfigurer fra Greta Thunberg.

I årene som har fulgt har fossilindustriens medhjelpere og reaksjonære krefter langt på vei lyktes i å slå tilbake mot denne typen retorikk og aksjonsformer. Det betyr ikke at Greta Thunbergs metode eller retorikk var feil, men at våre motstandere tilpasset seg den. Det vil de gjøre igjen og igjen. Det finnes ingen kommunikasjonsstrategier som er immune mot dette.

Et nyttig kontrollspørsmål er om det er det slik at miljøbevegelsens mostandere, særlig de reaksjonære kreftene som har lyktes i vesten har lyktes fordi de har drevet så mye sjelegranskning og selvpisking om korrekt toneleie, ordvalg og kommunikasjonsstrategier? Det er ikke mitt inntrykk. Naturligvis har de jobba strategisk, men først og fremst har de lyktes ved å holde et mye større volum. Ikke minst fordi de har tilgang til mer penger, blant annet gjennom fossilindustriens rause PR-budsjetter.

All pirkingen på toneleie og ordbruk er dessverre velegnet til å undergrave det aller viktigste, nemlig å ØKE VOLUMET. Når folk er livredde for å ordlegge seg feil, så er utfallet som regel bare at færre tør å heve stemmen, av frykt for å skade saken. Det minst nyttige har kanskje vært trenden med selverklærte “klimapsykologer”, som nærmest gir inntrykk at av man må ha profesjonsutdanning for å snakke om klimakrisa på rett måte.

Derfor tror jeg det beste rådet er: snakk mer og høyere om klimakrisa hvis du er bekymra som meg. Ikke vær for bekymra for om du bruker rett ord eller kommuniserer på riktig måte. Det farligste er stillheten.

Jeg forstår ikke hvordan noen kan skryte av våre flotte “vestlige verdier” igjen, når vi ser bildene av de utsultede barna på Gaza. Israels regjering er fullstendig avhengig av vestlig støtte, og de har fått støtte til å gjennomføre et folkemord, der uskyldige sivile, inkludert barn, ikke bare lemlestes med bomber, men nå også sultes ihjel. Én telefonsamtale fra Trump kan få slutt på grusomhetene, og ja, det kunne også en telefonsamtale fra Biden.

Støtten til israel synker gradvis. Selv Trump ser ut til å være berørt av bildene av de magre barnekroppene. Men vi er allerede i større eller mindre grad medskyldige i en av de verste forbrytelsene i min levetid.

Det pleide å finnes noen idealer som gav vesten et skinn av moralsk overlegenhet. Regler som ble forsøkt innført i det vi kaller “verdenssamfunnet”. Forbud mot angrepskrig, beskyttelse av sivile, forbud mot tortur, human behandling av krigsfanger. Krig som siste utvei.

Gradvis har dette blitt revet i stykker av vesten selv, med USA i spissen. I “krigen mot terror” ble illegitime angrepskriger, tortur og mishandling av krigsfanger igjen normalisert. Nå krysses den siste grensen, og Det hvite hus omfavner etnisk rensing.

Jeg lurer på om de gjenværende Israel-apologetene, eller for den saks skyld de som stadig forsøker å opprettholde en falsk balanse i denne debatten, forstår hvilket enormt syndefall denne krigen er. En hel generasjon unge mennesker lærer at vesten er en nihilistisk, blodtørstig del av verden, som kun kjenner gammeltestamentlig moral.

Alle våre medborgere med bakgrunn fra Midt-Østen får også bekreftet at folk som dem er rettighetsløse, og kan drepes med like lite omtanke som man gir til en plagsom flue i sommervarmen.

I tillegg kriminaliseres protest mot folkemordet både i USA, Tyskland og England. Dermed ofres enda flere flotte “vestlige idealer” på krigens alter. Ytringsfrihet må underordnes Israels rett til å utslette.

Det eneste håpet ligger i at støtten til Israel stuper i opinionen. Når selv Trump, i et sjeldent øyeblikk av rasjonalitet, påpeker at dette er grufullt, så er det kanskje et tegn på at noe er i bevegelse. Jeg tør knapt håpe, men vi må klamre oss fast i det håpet vi har. Skaden som allerede har skjedd, både i form av tap av menneskeliv, ødeleggelser og et totalt moralsk forfall, er ufattelig.

Aftenposten skriver om MDG-ere som har trukket seg tilbake eller kanskje trengt en pause fra politikken. Noe av det vanskeligste med klimakampen er kanskje å finne balansen mellom to motstridende budskap som er like sanne: det er NÅ det gjelder, men det er aldri for seint. 

På den ene siden er hvert Stortingsvalg og hver beslutning ugjenkallelig. Feil beslutninger gir mer tonn CO2 i atsmofæren som vil varme opp kloden i hundrevis av år. Tida er ikke på vår side. På den andre siden er global oppvarming bokstavelig talt et gradsspørsmål. Det er ikke noe som enten skjer eller ikke skjer – det kan bli verre eller mindre ille, avhengig av valgene vi tar. Det samme gjelder naturødeleggelse. 

Men selv om det er sant at alle monner drar, så er nok følelsen av at klimakrisa er en eksistensiell trussel, velegnet til å ta motet fra de beste blant oss når det føles som om vi mislykkes. Jeg har dessverre sett veldig mange i miljøbevegelsen som har blitt utbrent eller bare trengt en pause, ikke bare i MDG. Klimaangst og generell angst over utviklingen i verden er en reell utfordring både i forskningsverdenen, i miljøorganisasjonene og andre steder der folk jobber for klimaet og miljøet. 

Så er det heller ikke så rart at et parti som akkurat ikke klarer sperregrensa ender opp med mye utskifting av listetopper. Særlig ikke når mange av listetoppene er unge mennesker som ønsker å gjøre flere ting i 20-åra enn å drive med politikk. Selv har jeg på sett og vis vært glad for at jeg ikke ble partipolitisk aktiv før jeg var 28, og hadde rukket å studere, møte kona mi og finne ut hva jeg ville med livet. Sånn sett synes jeg det er forståelig at folk som starta med politikk veldig tidlig ønsker seg et avbrekk, eller kanskje vil legge politikken bak seg. Deres innsats har ikke vært mindre verdifull av den grunn. 

Samtidig håper jeg vi klarer å finne den rette balansen mellom å si “det er nå det gjelder”, og “vi bygger stein på stein”. Og naturligvis at partiet blir enda flinkere til å ivareta unge talenter. Det har vært ganske fælt å se hvor mye aggresjon mange ferske MDG-politikere har blitt møtt med, både i form av latterliggjøring, nedlatende kommentarer og direkte hets. Det vet jeg at det har vært svært vanskelig for partiet å håndtere. 

Jeg stiller til valg for MDG i år, og er stolt av å representere partiet på tiende året som bystyrepolitiker. Jeg mener utvilsomt at miljøpolitikken i Norge har blitt endret til det bedre av at MDG har etablert seg som et nasjonalt parti. Et MDG over sperregrensa i årets valg vil gjøre enorm forskjell i årene som kommer. Et MDG under sperregrensa vil stadig være en viktig vaktbikkje som flytter tyngdepunktet i norsk politikk. Det føles til tider håpløst, men vi gir oss ikke! 

I år har vi sett noen av de verste hetebølgene i Norge i manns minne, i hele landet. I Trøndelag snakker vi trolig om den hardeste og lengste hetebølgen noensinne. Ute på Sandøya i Tvedestrand der jeg oppholder meg har det vanlige svale sommerværet blitt erstatta av opp mot 30 graders varme, høy luftfuktighet og tropenetter. I vannet er det 24 grader. Dette er ikke bare “fint vær”. Det er et tegn på farlig global oppvarming.

Vi har allerede lagt bak oss den varmeste våren i manns minne, og klimaforskerne har klødd seg i hodet over at oppvarmingen nå skjer raskere enn de har anslått. Denne utviklingen er menneskeskapt. Og det er bare vi mennesker som sammen kan stoppe den fra å bli enda mer ekstrem.

De siste årene har vi, frustrerende nok, vært inne i et stort tilbakeslag mot klimapolitikken. Ikke bare har en faktafornektende idiot som Trump blitt president i USA, men klimafornektere stormer fram i mange land. Også her i Norge ligger “stikk huet i sanda”-partiet FrP høyt på målingene, uten å tilby noen seriøse løsninger på vår tids viktigste sak.

Høyre dilter etter dem, og tør knapt å snakke om klima lenger. Hos dem er det nå opplest og vedtatt at klima er en “tapersak”, og ettersom Høyre tydeligvis ikke lenger har noen dypere prinsipper annet enn å stikke fingeren i lufta og forsøke å gjette hvor folkemeningen blåser, forkastes vår tids viktigste sak som en billig Temu-topp.

Kommentariatet har, ironisk nok, oppført seg litt som politiske meteorologer i sin omtale av klimasaken. De ser ut av vinduet og kommenterer at det ser ut til å være lite klimaengasjement nå, og forklarer det med opinionsmessig lavtrykk og kuldefronter fra utlandet. De har ikke selv noen mening om saken – eller formening om at de kan endre denne tilstanden.

Men akkurat som klimaendringene, er også det manglende klimaengasjementet menneskeskapt.

Det manglende klimaengasjementet skyldes partier som konsekvent setter klimapolitikken opp mot andre saker i stedet for å anerkjenne at vi må kutte utslipp SAMTIDIG som vi gjør andre ting – enten det er å få ned de økonomiske forskjellene, styrke forsvaret, sikre levedyktige lokalsamfunn i hele landet eller føre en ansvarlig økonomisk politikk. Hvis ikke et rikt og velfungerende land som Norge har tid og overskudd til å kutte klimautslipp i tråd med Paris-avtalen, har ingen land det.

Det skyldes også et fossilt propagandaapparat som lykkes i å spre tvil og apati. Det skjer på mange måter. Ikke bare gjennom direkte klimafornektelse, men også gjennom å spre mismot og en stemning av at ingenting kan gjøres i “lille Norge”, ved å grønnvaske norsk materielt overforbruk og olje- og gassproduksjon, eller ved å avskrive og idiotforklare alle mulige løsninger uten å tilby noen egne.

Og det skyldes medier som behandler klimakrisa som om det enten er vår tids viktigste sak, eller totalt irrelevant. Det er ingen journalister som sier “nå har utdanningspolitikk sunket på dagsorden så nå skriver vi ikke om det lenger”. Eller som lager reportasjer om hvorfor forsvar er en tapersak siden det ikke er på topp tre over Nordmenns viktigste saker. Bare klima behandles slik. Jeg forstår ikke hvorfor.

Så er det dessverre sånn at fysikkens lover ikke bryr seg om vårt manglende klimaengasjement. Klimakrisa forsvinner ikke av at vi ikke ser på den. Mer CO2 i atmosfæren betyr høyere temperaturer i havet og på land. Plutselig sitter du der i 33 graders varme i Trøndelag, eller ligger der og vrir deg i 25 graders varme midt på natta, og innser at noe er forferdelig galt. Dette vil bare bli verre så lenge vi fortsetter å forurense atmosfæren.

Den eneste måten å løse dette på er gjennom kollektiv politisk handling. I alle land. Og hvis du som leser dette bor i Norge, kan du gjøre noe med dette hver dag, men særlig 8. september i år. Stem på et parti som bryr seg om klimakrisa hver dag, hvert år. Også når det stemples nord og ned som en tapersak. Stem grønt. For eksempel på MDG.

Av alle ting som kan bidra til Trumps fall så er kanskje håndteringen av Epstin-saken det merkeligste selvmålet. Konspirasjonsteoriene om overgriperen og milliardæren Jeffrey Epsteins død har vært en slags ideologisk bunnplanke i den breie og brokete MAGA-alliansen. Trump har promotert noen av de ivrigste konspirasjonsteoretikerne til å lede FBI og justisdepartementet. Nå forsøker de å kvele hele konspirasjonsteorien.

Fra å insistere på at dette er en av historiens mest omfattende konspirasjoner, som involverer verdens mektigste og rikeste mennesker i i en global pedofiliring, utenlandsk etterretning (spesifikt Mossad), utpressing og satanistiske ritualer, mener Trump og hans administrasjon nå at dette er en «nothingburger». Det er vanskelig å svelge for basen. Selv på hans eget sosiale medium blir Trump pepra med kritikk.

Budskapet er mildt sagt selvmotsigende. Først mente justisminister Pam Bondi at hun hadde en svær mappe med Epsteins «klienter». Så hevdet hun og klovnen av en FBI-sjef Kash Patel at det ikke fantes noe av interesse i mappen. Og nå mener Trump at mappa finnes, men at mappa er forfattet av Barack Obama og Hillary Clinton!

De fleste MAGA-sauene vil nok svelge i seg også dette. De har god trening i å snu på en femøring når kultlederen endrer mening. Dessuten har de jo allerede lyktes i ekstrem mental gymnastikk. Trump er avbildet og filmet mange ganger med Epstein, og Epstein omtalte seg selv som Trumps «bestevenn». Merkelig nok har han lyktes i å klistre Epstein på sine politiske motstandere.

Men selv om de mest lojale vil dilte videre, betyr ikke dette at Trump slipper uskadet unna. Det er nemlig vanskelig å overvurdere den enorme utbredelsen og sprengkraften i Epstein-historien. Det er jo en grunn til at det har blitt så mange spekulasjoner. Dette er jo ikke bare en vill konspirasjonsteori tatt ut av lufta. Epstein hadde et ufattelig mektig nettverk, han hadde mindreårige jenter tilgjengelig for seksuelle tjenester, og han slapp i lang tid påfallende billig unna. Og så døde han av selvmord i fengsel rett før en stor rettssak som kunne ha gitt nye avsløringer.

Trump har brukt energien i denne historien til sine egne politiske formål. Nå blir han selv brent, og forsøker på brannslukking er patetisk svake. Dette fremstår som en skyldig mann som forsøker å avlede oppmerksomhet. Hvis man hadde forsøkt å designe den aller beste måten for Trump til å fremmedgjøre sin egen politiske base, så hadde det vært vanskelig å finne noe mer effektivt enn dette.

Høyre går inn i valget som et slags énsaksparti. Svaret deres på alle spørsmål er at vi må kutte formuesskatten. Dette er faktisk det eneste tiltaket Erna Solberg har trukket fram når hun selv skriver om hvordan vi skal løse klimakrisa! Ikke bare det – i vår argumenterte også Høyre for at kutt i formuesskatten var viktig for å styrke Norges forsvarsevne. Intet mindre.

Dette er utdatert voodoo-økonomi uten grunnlag i fakta. Økning i bunnfradraget for formuesskatten kan være fornuftig, men Høyres forslag er å forsøke å jakte fluer på kjøkkenet med hagle. Det vil gjøre mer skade enn nytte.

I realiteten er Høyres foreslåtte kutt i formuesskatten et ekstremt lite målretta tiltak som vil tømme statskassa for minst 21 milliarder (nesten garantert mer), skape en haug med styrtrike nullskatteytere, og ikke gi noen stor gevinst for næringslivet. Vanlige lønnsmottagere skal få 12 000 i året, de rikeste skal få minst 7,1 millioner.

Hvor kuttene skal komme, er det ingen som får svar på. Hvis vi tar en kikk på de store kommunene Høyre styrer etter valget i 2023, kan vi gjøre en kvalifisert gjetning: vanlige folk vil få kraftige kutt, og de 12 000 kronene vil raskt spises opp av økte utgifter for svært mange.

Det er for øvrig godt å se at selv DN har skamvett nok til å skrive “såkalt arbeidende kapital”, for dette tullebegreper er ideologisk, ikke faglig forankret. Eller som vi kan lese i Store norske leksikon: “Arbeidende kapital er en upresis betegnelse som hovedsakelig brukes i det politiske ordskiftet”. Det er skapt for å fremstille rike folks aksjeplasseringer som mer høyverdige enn vanlige folks bankinnskudd.

Dette handler dypest sett om ideologi: Høyre og FrP er overbevist om at det er milliardærer som gir folk arbeid og ikke folks arbeid som skaper milliardærer. Det er i mine øyne en fundamentalt feilaktig oppfatning, som bare gjenspeiler Høyres historiske og klassemessige røtter, og intellektuelle fattigdom. Som de sier i USA: “where you stand depends on where you sit”, og dette er en tankerekke som er utarbeidet av og for de som sitter godt i det.

Det mest overraskende her, er kanskje Erna Solbergs snuoperasjon. For dem av oss som klarer å huske tilbake til tida da hun tok over høyre (og det er ikke lett, for det begynner å bli lenge siden!), så gjorde hun et omfattende oppgjør med “kalkulator-Høyre”, lanserte slagordet “mennesker, ikke milliarder”, og rykka partiet ut fra FrPs skygge. Nå er hun tilbake til start: Høyre er et smalt særinteresseparti for de rike, som står i FrPs skygge. Et parti er mer opptatt av milliarder enn av mennesker.

Erna Solberg går inn i valgkampen med en post-it lapp der det står “kutt formuesskatten”, og fint lite annet. Jeg unner henne ingen suksess med den strategien.

USA har fått et maskert “hemmelig politi” som jobber etter menneskekvoter – 3000 papirløse innvandrere skal arresteres daglig. Nå skal ICE rustes opp helt ekstremt. Det vil forandre USA til en politistat som konstant jakter på samfunnets svakeste.

I den gigantiske budsjettpakka som trolig vil stemmes igjennom Senatet denne uka inngår 45 milliarder dollar til fengsler, på toppen av deres årlige budsjett på 3,5 milliarder. De får også 14,4 milliarder til uttransportering, på toppen av et årlig budsjett på 750 milliarder, og 8 milliarder til oppbemanning.

Dermed vil ICE kunne få større kapasitet til å fengsle folk enn hele det føderale fengselsvesenet, og større ressurser til å ansette folk enn FBI. Vi snakker om utviklingen av et nytt, ekstremt omfattende apparat av fengsler og føderale agenter med ett formål: fjern alle “ulovlige”.

De påstår at det handler om å bekjempe kriminalitet, men inntil videre har bare 10 % av de anholde innvandrerne vist seg å ha noe alvorlig kriminalitet på rullebladet. Takket være den brutale kvote-logikken sveiper de opp alle “illegale” de kan finne.

Samtidig innføres nye lover som produserer flere illegale amerikanere. Flere rettsløse mennesker som må leve i konstant frykt for å bli arrestert på gata av maskert politi. I verste fall kan de sendes til umenneskelige feggslingsforhold i El Salvador, eller uttransporteres til tredjeland. Mennesker som er født og oppvokst i USA kan ende opp i Libya eller Sør-Sudan. Dette er mennesker som i stor grad fyller de tøffeste jobbene nederst på rangstigen, som betaler skatt, men ikke får noen rettigheter.

USA – landet som ble verdens mektigste og rikeste gjennom å ta imot stadig nye bølger av innvandrere og tiltrekke seg skarpe hoder og hardtarbeidende mennesker – styres nå av en fascistisk administrasjon som tror at veien til velstand går gjennom etnisk og kulturell rensing og ensretting. Vi i Europa vet at det er veien til katastrofe. Alt dette bunner USAs dype rasistiske arv, som de også i stor grad deler med vårt kontinent.

Nå vil USA få sitt eget GULAG-arkipel, og et enormt mektig hemmelig politi, som i første omgang vil brukes mot de svakeste. Deretter vil de finne nye ofre. Som en kreftsvulst vil ICE kunne vokse og angripe stadig nye deler av samfunnkroppen. Allerede har Republikanere tatt til orde for å “denaturalisere” og deportere politiske motstandere, som det unge politiske stjerneskuddet Zohran Mandami. Slik fungerer byråkratiet – de finner alltid nye oppgaver, og foreslår aldri å nedskalere sin egen virksomhet.

Dette er den livsfarlige konsekvensen av en politisk retorikk som deler samfunnet opp i de verdige “lovlige” menneskene og de uverdige “ulovlige”. Denne typen tankegang har også lenge preget norsk politikk, der papirløse flyktninger, også barn født og oppvokst i Norge, deporteres til skrekk og advarsel av “innvandringspolitiske hensyn”. Derfor er det avgjørende å slå fast at ingen mennesker er ulovlige, ingen kan gjøres rettsløse. Alle har grunnleggende verdighet og verdi, uavhengig av juridisk status.

Hvis Demokratene får makten igjen i USA, vil den totale avviklingen av denne fascistiske nye greinen av amerikansk statsforvaltning være en av de første og viktigste oppgavene de må gjennomføre.

Det hender jeg må skrive en post på sosiale medier der jeg og innrømmer at jeg har vært for krass eller reagert for sterkt. Men for en sjelden gangs skyld må jeg innrømme at jeg har vært litt for grei. Jeg uttrykte skuffelse over Mímir Kristjánssons uttalelser om at norske EØS-byråkrater kan kalles “femtekolonister” og “landssvikere”. Jeg var deretter rask med å akseptere hans forklaring om at han ikke egentlig mener dette.

Et nødvendig kontrollspørsmål her er om jeg ville ha vært like grei om det var noen jeg er mer uenig med politisk og har mindre sympati med enn Mimir som sa det samme. Svaret er nok nei. Jeg har brukt mye tid på å kritisere ytre høyres bruk av “hundefløyter”, og av landssvik- og borgerkrigsretorikk. Dette er et eksempel på begge deler. Jeg kan ikke bare trekke på skuldrene av det fordi det kommer fra en annen politisk fløy.

At man pakker inn budskapet i humor, leker seg litt med farlige tanker og så kanskje trekker dem halvveis tilbake og legger inn noen forbehold, er en del av oppskriften. Dette er typiske verktøy i ytre høyres verktøykasse. Slik kan man normalisere ekstrem retorikk. På tross av forbeholdene blir anklagene sjøsatt i offentligheten. Og dette er ekstremt giftige anklager. Landssvikere er jo sånne vi skyter på Akershus festning.

For å ta substansen her: også Rødt anerkjenner at vi trenger internasjonalt samarbeid og bindende internasjonale avtaler, selv om de ikke liker EU. Hvis Norge kun samarbeidet i internasjonale fora som var i tråd med Rødts partiprogram, ville vi stadig trengt norske byråkrater som jobbet for å sørge for at Norge overholdt felles internasjonale kjøreregler og avtaler. Å antyde at folk med sånne jobber er “landssvikere” er absurd. Særlig når vi veit at EØS-avtalen har massiv støtte i den norske befolkninga (selv er jeg mot fordi jeg heller vil ha EU-medlemskap, men det er en annen sak).

Landssvik-retorikk har vært mest utbredt på ytre høyre, men det finnes også på venstresida, og da særlig i forbindelse med EU-saken. I mine øyne er Nei-bevegelsen og EU-debatten stadig hardt prega av konspirasjonsteorier og destruktiv mistenkeliggjøring av meningsmotstandere, blant annet i form av landssvik-anklager. Denne typen idéer bør ikke stortingsrepresentanter flørte med.

Det er verdt å minne om at det var Rødt som stilte mistillitsforslaget mot Listhaug, da hun forsøkte å “leke seg” med lignende anklager mot Arbeiderpartiet på Facebook i 2018, om at AP satte terroristers rettigheter over Norges sikkerhet. Den gangen lot ikke Bjørnar Moxnes Listhaug slippe billig unna.

Jeg får være ærlig med meg selv: hvis Mimir hadde vært en politiker på ytre høyre hadde jeg nok ikke vært like rask med å akseptere hans bortforklaringer. Det mistenker jeg også gjelder for ganske mange andre som har vært påfallende stille i denne omgang. Derfor får jeg, for en sjelden gangs skyld, ta sjølkritikk for å være for grei. Mimir er for smart til å ikke vite hvor farlige disse idéene han leker seg med er. Skjerpings!