eivindtraedal

Det er bra det endelig kommer litt mer kritisk oppmerksomhet rundt Wolfgang Wee. Denne typen podcaster er et spesielt fenomen, som bidrar til å gjøre offentligheten ganske mye dummere. Det starta som et korrektiv til reelle utfordringer i etablerte medier, og har havna i en helt annen grøftekant, som er mye verre.

I motsetning til regisserte debatter på TV, eller kranglete og konfronterende revolvertnterjuver, tilbyr podcaster som Wee timevis med friksjonsløs dialog mellom programlederen og en gjest. Ofte i form av lange monologer. Her er det skyhøyt under taket, og god tid. Hos Wee finner vi for eksempel ca 90 timer ufiltrert Asle Toje. Endelig fri fra innøvde talepunkter og korte “soundbites”!

...og over i ufiltrerte tankestrømmer der programlederen nikker og jatter med uansett hvor idiotiske ting gjestene sier.

Det påfallende med podcaster som Wee og Joe Rogan (eller Ness) er at folk gjerne vil henvise til enkeltepisoder med interessante gjester. Men hvis et medium kun er seriøst når det har seriøse intervjuobjekter, så er det jo ikke et seriøst medium. Kvaliteten må jo måles på hvor skarpskodd intervjueren er. Wee er først og fremst god til å gi folk en mikrofon, trykke på “record” og jatte med dem. Ikke sånt som gir toppkarakter i Volda.

Men det er jo også poenget! I motsetning til “mainstream medias” trange meningskorridorer, er det her plass til de kontrære stemmene, de som tør å utfordre det bestående. Endelig fri fra politisk korrekthet og sosialdemokratisk flokkmentalitet!

...og over i konspirasjonsteorier, kvakksalveri og ufunderte påstander. Alt er bra så lenge det er kontrært!

Wees (og Rogans) oppskrift er å trassig gå mot strømmen. Det kan av og til være nyttig og viktig, men hvis man ALLTID er kontrær, havner man på mange rare steder, som de siste årene har vist. I armene til Trump (i Rogans tilfelle), eller som en nyttig idiot for Putins propaganda (i begges tilfelle). Ja, man kan til og med bli sittende og nikke ivrig til en holocaustfornektere, slik Wee også har gjort.

...og denne smørja har altså mange unge mennesker konsumert hundrevis av timer av. Som jeg allerede har nevnt, er dette et alternativt skolepensum som gjør deg dummere på omtrent alle måter. Et “korrektiv” til etablerte medier som er ti ganger verre. Det merkelige er kanskje at vi ikke har fått en ordentlig samtale om det før nå.

Jeg tror dessverre det er et symptom på en kultur der man har gitt opp alle andre kvalitetskriterier enn popularitet. Å kritisere noe mange liker er den siste og eneste synd. Da er man jo misunnelig, en “hater” (spesielt om man jobber i “mainstream media”). “Mener du virkelig at så mange mennesker kan ta feil?”.

Svaret er naturligvis ja. Det finnes mange ting som har vært veldig populære og som også har vært veldig skadelige. Vi kan føre opp “ukritiske podcaster som sprer konspirasjonsteorier, kvakksalveri og propaganda ufiltrert” på lista.

Har vi endelig nådd “peak Wee” i offentligheten? Den profilerte podcasteren Wolfgang Wee har denne helga vakt oppsikt ved å slenge ut en påstand om at Zelenskyj har kokainproblemer i en samtale med komiker Erlend Mørch. Mørch er tydelig ukomfortabel, men prøver å vitse det bort. I samme episode argumenterer Wee for at Russland lett kunne tatt Norge i løpet av noen timer, og at han ikke ville ha kjempet mot hvis de invaderte, for han vil ikke bli «kanonføde». I stedet for meningsløse tap av liv burde Norge bare underlegge seg Russland i et slikt scenario.

Summen av hans uttalelser er lett gjenkjennelig russisk propaganda. Wolfgang Wee er jo en fyr som kopierer og beundrer Joe Rogan, som har blitt en fullblods MAGA-influencer. Disse høyrevridde podcast-gutta liker å leke tøffe mannfolk og frie intellektuelle, men deres «frie uortodokse tenkning» ender merkelig nok alltid opp på samme sted. Helst ved fotskammelen til en sterkere mann.

Det tragiske med Wee er at så mange av lytterne hans, særlig unge menn, tror de blir smartere av å høre på podcasten hans. Her sitter jo menn med stor selvtillit som forklarer hverandre ting i timevis. Det må jo være hjerneføde? Men det meste Wee tilbyr er å gjøre livet ditt verre. Særlig om du er en ung mann.

Du kan tape alle pengene dine på kryptovaluta, få spiseforstyrrelser eller mangelsykdommer med Pimp Lotion og andre tvilsomme fitness- og helseguruer, bli putinist med Glenn Diesen eller lære alternative (og helt feilaktige) teorier om historien.

Med Wolfgang Wee får du et alternativt skolepensum som er designet for å gjøre deg fattigere, dummere og mindre sunn. Det er mental junkfood solgt som helsekost. Hvis du kjenner noen som har blitt hekta, så vis dem gjerne dette klippet.

Husker dere for noen uker side, da visepresident JD Vance forklarte europeiske ledere at Europeiske land ikke respekterer ytringsfriheten? Nå er enda et student blitt anholdt av maskert politi fordi hun har brukt ytringsfriheten sin i USA.

Den tyrkiske studenten Rumeysa Ozturk er arrestert fordi hun visstnok “støtter Hamas”. Hun har engasjert seg mot krigen på Gaza og kritisert universitetet sitt for å ikke trekke sine investeringer ut av selskaper med bånd til Israel. Ingenting tyder på at hun har gjort noe ulovlig. Hun er arrestert for tankekriminalitet.

Ozturk inngår i en rekke av flere studenter, inkludert protestlederen Mahmoud Khalil, som enten har blitt arrestert eller skremt ut av landet fordi de har engasjert seg politisk mot et pågående folkemord. Dette er åpenbar knebling av ytringsfriheten.

Trump-administrasjonen starter naturligvis med de splittende og upopulære standpunktene (i amerikansk kontekst) når de skal senke temperaturen i det amerikanske samfunnet, og skremme folk til stillhet. Palestina-aktivistene er et lett bytte.

Deretter, når man folk har vent seg til at hvem som helst kan anholdes og fengsles basert på løse påstander om at man har “ulovlige holdninger”, så kan man ekspandere. Akkurat som latin-amerikanere nå vilkårlig kan fengsles og sendes til brutale fengsler i El Salvador bare fordi en ICE-agent synes tatoveringene deres ser litt suspekte ut.

JD Vance er nestkommanderende i et autoritært regime som aktivt angriper ytringsfriheten for å undertrykke politiske motstandere. Han er en fiende av demokrati og rettsstat, og en skamløs hykler. Alle som syntes han “tross alt hadde noen gode poenger” i München kan ta seg en bolle.

For å forstå radikaliseringen av unge menn, tror jeg vi trenger å forstå hvordan de ser på verden: som gamere. Gaming har lenge vært den vanligste hobbyen og fritidsaktiviteten for unge menn. Det er også uunngåelig at det former måten de forstår verden på. Nå er jeg tilfeldigvis en “gamer” selv (faktisk har jeg lest et sted at gjennomsnittsgameren er en mann i slutten av 30-åra), så jeg har noen teorier.

Fordelen med dataspill er at det kan gi et fellesskap og følelse av mestring til folk uavhengig av deres øvrige livssituasjon, som vi for eksempel har sett i den flotte filmen “Ibelin”. Men her finnes det også en felle.

Gamingen kan også gjøre deg hekta på en falsk følelse av mestring, som spillet er designet for å gi deg. Det sirkulerer mange ufrivillig komiske proklamasjoner av hvor tøffe gamene er “vi har levd tusen liv, vi mestrer alt, vi har drept drager, ikke kødd med oss”. Men sannheten er jo at gamere har mestret en verden som er designet for å være akkurat passe utfordrende. Du kan til og med ofte justere vanskelighetsgraden selv. Til syvende og sist er alle spill designet for å kunne mestres. På samme måte som porno, gir spillene en billig følelse av mestring.

Men slik er jo ikke den virkelige verden. Den består av mange spill du kan prøve å mestre, og noen av dem vil du mislykkes totalt på. Noen jenter vil aldri ha deg, uansett hvor “riktig” du spiller “spillet”. Noen jobber vil du aldri få, noen fag på skolen vil du kanskje aldri mestre, noen vennegjenger får du aldri innpass i. Det ekte sosiale spillet er mer brutalt enn spillene på skjermen, og innebærer at du må takle, og leve med nederlag og avvisning. Det er en viktig del av det å bli voksen. For gutters del: å bli en mann.

I spillenes verden trenger man imidlertid ikke å akseptere en slik situasjon. Når spillet ikke gir riktig belønning kan du klage på de som lager spillet, og kreve at spillet oppdateres og fikses slik at man ikke står og stanger i umulige oppgaver.

Og hva er den viktigste “questen” til en ung mann? Hvilken “achievement” er det han drømmer mest om å oppnå for å imponere venner og omverdenen? Den samme som til alle tider: å få pult. Og her kommer det store problemet: det seksuelle spillet er (i alle fall for heterofile) et spill der unge menn opplever at det er kvinner som bestemmer reglene.

Når unge menn ikke føler at de mestrer dette seksuelle spillet, selv om de gjør alt “riktig” – “jeg var snill, jeg tok henne på date, jeg stilte henne spørsmål om vennene henne og betalte for måltidet, og likevel fikk jeg nei!”. Ja, da blir han naturligvis forbanna. Som unge menn for øvrig alltid har blitt i slike situasjoner.

Det eneste nye her er at den unge mannen er en gamer, og derfor ser på også dette spillet som noe som bør gi ham belønning og som bør fikses. Hva er det som gjør at spillet tilsynelatende er rigget mot ham? Jo, det er feminismen. Dermed blir unge menn radikalisert mot feminismen som, i deres hode, stopper dem fra å vinne den viktigste premien i det virkelige spillet.

Interessant nok smitter dette også tilbake i spillverdenen. En av de tydeligste kildene til radikalisering av unge menn de siste ti årene har vært påstander om at feminismen ødelegger spillene deres også. Gamere blir besatt av å “bevise” at spillfigurer har fått mindre pupper (dette er ikke tull), at de kvinnelige figurene har blitt styggere og mer mandige. Anklagen er alltid at feminismen ødelegger spillene deres.

Ikke bare skal kvinner og feminisme blokker dem fra å vinne det virkelige spillet, de skal liksom komme inn i det helligste – gutterommet og skjermen – og ødelegge der også! Youtube er full av influencere som sprer denne typen narrativer til unge menn.

Det er det som gjerne omtales som “incel-kulturen”. En sammenblanding av gaming-logikk og sexisme. Når dette krasjer med det sosialdemokratiske norge får vi mannsutvalg og utredninger som forsøker å få politiske krav fra unge menn inn i ordnede former. (og for orden skyld: disse tiltakene er ikke først og fremst utløst av incel-kultur, men av reelle utfordringer menn står i).

Et økt fokus på særegne problemer menn står i er vel og bra. Men når det kommer til unge menns kår tror jeg også vi trenger å anerkjenne at det viktigste mange av disse unge mennene ønsker seg, er noe politikere i et demokratisk, liberalt land aldri kan gi dem, nemlig en verden der det virkelige livet er like enkelt å mestre som spillene hjemme på gutterommet.

Det er ikke hver dag man blir anklaga for å være konspirasjonsteoretiker på lederplass. Redaktør Bjørn Kristoffer Bore og Vårt Land anklager Jonas Bals, Linda Noor og meg for å “spre konspirasjonsteorier” i en leder i Vårt Land. Det er en svært grov anklage (ivrig gjenpublisert av Hellestveit selv) som jeg ikke klarer å se at de begrunner. Etter gjentatte spørsmål har jeg ikke fått noen god forklaring på ordbruken fra Bore.

Bakgrunnen for denne absurde anklagen er at jeg stilte kritiske spørsmål til Cecilie Hellestveit forrige lørdag. Ironisk nok anbefalte Vårt Land nettopp dette på lederplass dagen før: “Ytringsfrihet handler ikke om å frita professorer eller akademikere for kritikk” skrev de. Dette handlet om professor ved UiS Glenn Diesen. Nå har jeg langt mer sans for Hellestveit enn Putin-klakøren Diesen, men jeg synes ingen av dem bør være fritatt for kritikk.

Så hvilke konspirasjonsteorier har jeg spredd? min tråd stilte jeg spørsmål ved to ting: 1) hvorvidt Hellestveits bruk av tittelen “Folkerettsinstituttet” er villedende, og 2) hvorvidt hun publiserer fagfellevurderte artikler på feltene der hun uttaler seg som forsker. I mitt hode er det selve forskningen som låner tyngde til argumentene når man uttaler seg som forsker.

Der stakk jeg jo åpenbart hånda inn i et vepsebol. Jeg anslår at 90 % av debatten rundt Hellestveit dypest sett handler om Israel, Palestina og definisjonen av folkemord (kke uten grunn, gitt at Hellestveit ofte uttaler seg om dette). Men dette var faktisk ikke utgangspunktet for mine kritiske spørsmål.

Jeg landet på følgende poeng: HVIS det er slik at Hellestveits bruk av ordet “Folkerettsinstituttet” skaper et feilaktig inntrykk, og HVIS hun uttaler seg som forsker om temaer hun strengt tatt ikke publiserer forskning på, så bør dette oppklares. Hverken mer eller mindre. Er dette å spre konspirasjonsteorier? Eller er det tvert imot å gjøre det Vårt Land omfavnet for under en uke siden: stille kritiske spørsmål til akademikere?

Mitt innlegg blei av noen feilaktig tolka som at jeg hevdet at Hellestveit ikke har peiling på folkerett, eller generelt mangler kompetanse. Hun svarte med å poste sin CV som utvilsomt dokumenterer at hun har utstrakt erfaring på feltet. Det tvilte jeg jo ikke på, noe jeg forsøkte å oppklare i tråden.

Min oppsummering av tråden er vel at Hellestveit svarte litt utilfredsstillende på spørsmål nummer 1 – hun har sitt eget institutt fordi hun vil være fri som forsker, og bedre på svar nummer 2 – hun presenterte flere forskningsartikler enn jeg hadde klart å søke meg fram til. Jeg var uansett sett fornøyd med å ha fått svarene.

Men det kom stadig flere kommentarer som handla om Israel-Palestina-debatten. Jeg ønska ikke at tråden skulle bli en generell nidstang mot Hellestveit eller spore totalt av på en lørdag kveld, så jeg sendte tråden i arkivet. Neste dag gjenoppretta jeg den med stengt kommentarfelt, blant annet fordi jeg så at kom stadig flere pussige påstander om hva jeg faktisk hadde skrevet. Men det er jo desto verre når slike feilaktige påstander gjenoppstår på lederplass i en riksdekkende avis.

Jeg mener det er svært alvorlig av en avis å anklage folk for å spre konspirasjonsteorier på lederplass. Jeg tror også en av de verste tingene man gjør mot akademikere er å heve dem opp på en pidestall. Det er kritikk som bringer både vitenskapen og den offentlige samtalen framover.

Det som definitivt gjør den offentlige samtalen dummere, er hvis vi omgjør faglige debatter til skyttergravskriger der man enten skal “kansellere” eksperter eller heve dem over kritikk. Det fremstår for meg som om vi er i ferd med å havne i den grøfta, og at Hellestveit selv gjør lite for å motvirke det.

Det har vært lett å sammenligne utviklinga i USA med land som Ungarn og Russland, men det er ikke lenger presist. Den fryktelige sannheten er at demokratiets fall i vest går mye, mye fortere. Etter to måneder har de allerede begynt å anholde folk uten lov og dom og sende dem til et fengsel i utlandet.

I et fengsel i El Salvador havner folk som ikke har fått noen sjanse til å forsvare seg, men tilsynelatende er mer eller mindre vilkårlig utvalgt, basert på tatoveringer og etnisk bakgrunn. En av de som har blitt tatt til fange, utsatt for vold og plassert i fengsel i et fremmet land er en homofil frisør som tydeligvis ble tatt fordi tatoveringene gjorde at han passet profilen som “gjengmedlem”.

Disse menneskene er først og fremst tatt til fange fordi de kan brukes som skuespillere i et fascistisk teater. Både Trumps administrasjon og den autoritære Nayib Bukele (mannen som gir “kryptofascist” en ny betydning) delte raskt en propagandavideo der mishandlingen av fangene sto i fokus.

Skadefryd og sadisme spiller en viktig rolle i fascismen. Vi har for lengst sett hvordan amerikansk høyreside ha gjort “owning the libs” til sitt viktigste mål, uavhengig av om det ender opp med å skade dem selv. Drømmen om å hevne seg på eller bare fornedre sine ideologiske motstandere og forhatte utgrupper er en sentral del av den følelsesmessige appellen.

Det burde være unødvendig å si hvor farlig dette er. Hvis myndighetene kan plukke hvem som helst opp på gata og sette dem på et fly til et annet land og slenge dem i fengsel uten noen lov og dom, så er allerede rettsstaten opphevet, og et fryktregime er innført. USA har fått et autoritært regime som allerede er i gang med å få folk til å “forsvinne”. El Salvador er MAGA-bevegelsens Sibir.

Hvis dette ikke møtes med massiv motstand og protester, så vil frykten spre seg som en gift og lamme samfunnet. Og USA vil ha blitt omgjort til et autoritært og frykt-styrt samfunn på sjokkerende kort tid.

USA kan stå overfor en “konstitusjonell krise”. Hva betyr det? Her er en kjapp innføring: det betyr ingenting. Ikke i seg selv. Det finnes ingen automatisk mekanisme som slår inn, ingen “deus ex machina” som stopper Trump-administrasjonen den dagen man kan erklære en “konstitusjonell krise”. Hvis noe skal skje, må noen få det til å skje.

Egentlig passer begrepet “konstitusjonell krise” ganske dårlig på det som skjer nå. Det er et begrep som beskriver en situasjon der statsmakter kolliderer og man ikke har en mekanisme for å løse opp i konflikten. Det er ikke det som skjer her. Den ene statsmakten – den utøvende, respekterer ingen av de andre (den lovgivende og den dømmende) og planlegger å legge dem under seg. USA står overfor et forsøk på statskupp, ikke en “konstitusjonell krise”.

Å erklære “konstitusjonell krise” kan være nyttig som en knagg til å mobilisere flere mennesker til protest mot regimet, og til å legge press på republikanske medlemmer av kongressen og på domstolene for å stoppe Trump. Men ikke stort mer enn det.

Det viktigste spørsmålet her er hvorvidt det er lurt å vente på en bedre anledning til å mobilisere folk, eller om det er bedre å handle raskt. Jeg lener meg mot det siste.

Demokratenes lederskap antar at Trump vil bli mer upopulær og at “folk vil mobilisere i gatene”. De tenker altså at temperaturen vil stige, og at det til slutt vil ta fyr i befolkningen mer eller mindre av seg selv. Det er en stor fraskrivelse av ansvar. Folk vil ikke mobiliseres av seg selv. De må bli mobilisert.

Og den jobben kan faktisk bli vanskeligere, ikke lettere over tid. Et autoritært regime kan innføre tiltak for å sette frykt i befolkningen og kjøle ned stemningen gjennom autoritære grep. Vilkårlige arrestasjoner, strafferforfølgelse og trusler. Dette er Trump-administrasjonen godt i gang med allerede, og mange har latt seg skremme. Det er altså minst like stor sjanse for at temperaturen synker, ikke stiger over tid.

I stedet for å vente på en “konstitusjonell krise” som kanskje aldri egentlig blir klart definert, så bør naturligvis flere demokratiske ledere gjøre som Tim Walz, Bernie Sanders og AOC, og mobilisere titusenvis i gatene. De har ingen tid å miste for å redde demokratiet sitt.

Hva tenker du når du hører at noen blir introdusert som “forsker ved Folkerettsinstituttet”, slik Cecilie Hellestveit blir? Jeg har antatt at hun dermed jevnlig publiserer forskning ved en anerkjent forskningsinstitusjon om temaene hun snakker om. Jeg er forresten også rimelig sikker på at jeg har hørt henne bli introdusert som forsker ved UiO.

Derfor var det litt overraskende å bli gjort oppmerksom på at “Folkerettsinstituttet” er en ideell organisasjon som har er registrert hos Hellestveit selv. Navnet gjør det lett å forveksle med det nobelprisvinnende Folkerettsinstituttet (Institut de droit international). Men de er altså ikke det samme. Dette instituttet står ikke på forskningsrådets liste over godkjente forskningsinstitutsjoner, så de kan ikke søke forskningsmidler. Nettsidene deres er for øvrig nede, så det er vanskelig å få informasjon om aktiviteten der.

Hva gjelder forskningen er det svært få publiserte artikler å finne i fagfellevurderte tidsskrifter de siste 20 årene under Hellestveits navn. Nå er ikke “forsker” en beskyttet tittel, men de fleste vil tenke at en person som uttaler seg som forsker på et tema, driver aktiv forskning på det. Det tenker i alle fall jeg. Det ser altså ikke nødvendigvis ut til å være tilfellet her.

Med sin doktorgrad og sine analytiske evner så kan Hellestveit bidra med mange interessante perspektiver i norsk offentlighet, og det gjør hun villig vekk. Det er det ikke noe galt i. Men jeg tror ikke jeg er alene om å ha fått et feil inntrykk av Hellestveits posisjon som akademiker, og det er vanskelig å ikke konkludere med at det har vært med overlegg.

Jeg får assosiasjoner til den gang Helge Lurås (uten sammenligning for øvrig) hadde en egen stiftelse som han kalte “Senter for internasjonal og strategisk analyse” og ble en medieyndling. Han var alltid parat til å dosere i det vide og det brede om internasjonal politikk, og skapte ofte uklarhet om sin akademiske posisjon, blant annet ved å stadig referere til en tidligere jobb som rådgiver i NUPI. Lærdommen fra fenomenet Lurås var at media har dårlige mekanismer for å kvalitetssikre “eksperter”. Det viktigste kvalitetskriteriet er om de tar telefonen når journalistene ringer.

Hellestveit får utvilsomt mange oppdrag fordi hun er en uredd debattant som gjerne kommer med bastante analyser – ulikt de fleste akademikere. Det er jo sånt media og offentligheten for øvrig liker. Men mye tyder også på at hun får mange oppdrag fordi media og offentligheten for øvrig har fått et litt feilaktig bilde av hennes posisjon og meritter som forsker. Hvis den antagelsen stemmer, så er det viktig at dette oppklares.

Det var direkte pinlig å høre Simen Velle på dagsnytt 18 i dag. Han var stressa, ganske enkelt fordi den banale metoden hans er avslørt for lenge siden: kom med drøye og uakseptable utspill for å tekkes “kjernevelgerne”, før du “nyanserer” og spiller fornærmet over kritikken du får. En metode Listhug har brukt i alle år, i likhet med høyrepopulister over hele verden.

Velle var åpenbart veldig opprørt over noe jeg har sagt. For dem som lurer, så har jeg kalt ham feig. Det er en presis beskrivelse. Det er feigt å slenge dritt og så slette innlegget. Det er feigt å nekte å kommentere i media, og kun stille opp dersom journalisten vil være mikrofonstativ.

Det er også ganske patetisk å komme trekkende etterpå og spille fornærmet over reaksjonene man har fått på et åpenbart uakseptabelt utspill. Når du fantaserer om å fengsle skolestreikene ungdommer og kopierer “lock her “up”-retrorikken fra Trump, så må du regne med motbør.

Forsøket på å spille fornærmet er den virkelige fornærmelsen, både overfor klimaengasjerte ungdommer, journalistene, resten av det politiske landskapet og for velgerne. Absolutt alle kan se hva du prøver på, Velle. Du lurer ingen. Du bare ser enda kjipere ut i forsøket.

Men det er lett å forstå hvorfor Velle fremstår stressa og ute av balanse. Han åpenlyse Trump-flørt, og Trump-aktige retorikk ser stadig verre ut i lys av dagens ekstreme situasjon. Den lille flokken med ankelbitere som har pøst ut “stem FrP” i kommentarfelt har blitt stadig mer utledd og avslørt.

Det er vel derfor det har blitt ganske stille fra Velle den siste tida. Han representerer en politikertype som fremstår stadig mindre attraktiv. Å fantasere om å fengsle politiske motstandere hører ingen steder hjemme i norsk politikk. Og Velles “seiersoppskrift” fungerer ikke når alle kan se hva slags billige manipulative triks han driver med. I kveld ble han i alle fall grundig satt på plass av Margit Martinsen Bye!

Trump-administrasjonen vil kneble den frie forskningen totalt, med lange ordlister over hvilke ord og begreper som er “ulovlige”. I tillegg skal demonstrasjoner på campus forbys, og studenter som bruker ytringsfriheten sin skal utvises. Ytre høyre hater akademisk frihet og ytringsfrihet. Men det visste vi jo.

Stadig er det jo verdt å minne om hvor EKSTREMT mye meta-diskusjon vi har hatt om nettopp ytringsfrihet på campus og “trusselen” fra “woke” de siste årene. I spaltene til Aftenposten, fram mang en fast eller innleid skribent, og ikke minst på sosiale medier, Fra kulturkrig-importører som Espen Goffeng og Kjetil Rolness, for ikke å snakke om Danby Choi eller Alex Iversen. Flere kunne vært nevnt. Forskjellige stemmer som har sunget med i det samme koret, om at ytringsfriheten og den akademiske friheten er truet av en amorf gruppe med venstrevridde aktivister som fremmer “woke” og “identitetspolitikk.

Fantes det korn av interessante poenger inne i alt maset om den store illiberale trusselen fra venstre? Tja, kanskje. Men i ettertid vil dette stå igjen som absurde stormer i vannglass, som foregikk mens en virkelig storm, bestående av den autoritære reaksjonære bevegelsen på høyresida, vokste i styrke, og gjorde seg klar til å VIRKELIG knuse liberale friheter i vesten. Med skylappene godt festa på hodet har kulturkrig-importørene kun vært i stand til å se en liten mus i hjørnet, og ikke elefanten i rommet.

Det er faktisk ganske lett å finne paralleller til mellomkrigstiden her, der nazi-sympatisører gjemte seg bak ytringsfrihetens fane, og mange nyttige idioter stemte med i koret, uten å forstå at nazistenes plan var å avskaffe alle motstemmer så snart de fikk makten. Kjetil Jakobsen skriver godt om dette i siste utgave av morgenbladet, om da Forfatterforeningen ble splittet i dette spørsmålet, og sto imot presset fra Hamsum-apologetene og nazisympatisørene som seilte under falskt flagg som “ytringsfrihetsfundamentalister”.

Kulturkrig-importørene selv vil naturligvis insistere på at de har funnet det perfekt balanserte mellomstandpunktet. At de svever der oppe som ørner høyt over den kulturelle og politiske slagmarken, og er i stand til å se problemer på begge sider. Vi snakker om folk med godt utviklet selvbilde. Men det er et selvbedrag. Ethvert regnskap over deres tankeproduksjon vil vise en absurd slagside. Små eller irrelevante problemstillinger som involverer “woke” eller “identitetspolitikk” har slukt enorme mengder krefter, mens ytre høyre har gått under radaren.

Er jeg blitt helt McCharty her? Er det ikke lov å snu? Joda, det er det. Men det er også nødvendig å påpeke hvordan store deler av den norske ordskiftet har vært totalt skakkjørt, og nok en gang har gått glipp av den største trusselen mot demokrati og frihet i vesten. Nå har de fleste våkna. De som våkner sist er ironisk og passende nok de som har holdt fram “anti-våkenhet” som et adelsmerke. Kanskje våkenhet ikke var så dumt, når alt kommer til stykke.

Fascismens tilbakekomst i vesten er en av de viktigste og farligste utviklingstrekkene som har skjedd i vår levetid. De som har driti seg kraftig ut, enten ved å opptre som nyttige idioter eller støymaskiner som har dekket over denne trusselen, bør naturligvis få sine pass påskrevet. Det går an å ta feil, men dette er en ekstremt stor ting å ta feil om.