eivindtraedal

USA kan stå overfor en “konstitusjonell krise”. Hva betyr det? Her er en kjapp innføring: det betyr ingenting. Ikke i seg selv. Det finnes ingen automatisk mekanisme som slår inn, ingen “deus ex machina” som stopper Trump-administrasjonen den dagen man kan erklære en “konstitusjonell krise”. Hvis noe skal skje, må noen få det til å skje.

Egentlig passer begrepet “konstitusjonell krise” ganske dårlig på det som skjer nå. Det er et begrep som beskriver en situasjon der statsmakter kolliderer og man ikke har en mekanisme for å løse opp i konflikten. Det er ikke det som skjer her. Den ene statsmakten – den utøvende, respekterer ingen av de andre (den lovgivende og den dømmende) og planlegger å legge dem under seg. USA står overfor et forsøk på statskupp, ikke en “konstitusjonell krise”.

Å erklære “konstitusjonell krise” kan være nyttig som en knagg til å mobilisere flere mennesker til protest mot regimet, og til å legge press på republikanske medlemmer av kongressen og på domstolene for å stoppe Trump. Men ikke stort mer enn det.

Det viktigste spørsmålet her er hvorvidt det er lurt å vente på en bedre anledning til å mobilisere folk, eller om det er bedre å handle raskt. Jeg lener meg mot det siste.

Demokratenes lederskap antar at Trump vil bli mer upopulær og at “folk vil mobilisere i gatene”. De tenker altså at temperaturen vil stige, og at det til slutt vil ta fyr i befolkningen mer eller mindre av seg selv. Det er en stor fraskrivelse av ansvar. Folk vil ikke mobiliseres av seg selv. De må bli mobilisert.

Og den jobben kan faktisk bli vanskeligere, ikke lettere over tid. Et autoritært regime kan innføre tiltak for å sette frykt i befolkningen og kjøle ned stemningen gjennom autoritære grep. Vilkårlige arrestasjoner, strafferforfølgelse og trusler. Dette er Trump-administrasjonen godt i gang med allerede, og mange har latt seg skremme. Det er altså minst like stor sjanse for at temperaturen synker, ikke stiger over tid.

I stedet for å vente på en “konstitusjonell krise” som kanskje aldri egentlig blir klart definert, så bør naturligvis flere demokratiske ledere gjøre som Tim Walz, Bernie Sanders og AOC, og mobilisere titusenvis i gatene. De har ingen tid å miste for å redde demokratiet sitt.

Hva tenker du når du hører at noen blir introdusert som “forsker ved Folkerettsinstituttet”, slik Cecilie Hellestveit blir? Jeg har antatt at hun dermed jevnlig publiserer forskning ved en anerkjent forskningsinstitusjon om temaene hun snakker om. Jeg er forresten også rimelig sikker på at jeg har hørt henne bli introdusert som forsker ved UiO.

Derfor var det litt overraskende å bli gjort oppmerksom på at “Folkerettsinstituttet” er en ideell organisasjon som har er registrert hos Hellestveit selv. Navnet gjør det lett å forveksle med det nobelprisvinnende Folkerettsinstituttet (Institut de droit international). Men de er altså ikke det samme. Dette instituttet står ikke på forskningsrådets liste over godkjente forskningsinstitutsjoner, så de kan ikke søke forskningsmidler. Nettsidene deres er for øvrig nede, så det er vanskelig å få informasjon om aktiviteten der.

Hva gjelder forskningen er det svært få publiserte artikler å finne i fagfellevurderte tidsskrifter de siste 20 årene under Hellestveits navn. Nå er ikke “forsker” en beskyttet tittel, men de fleste vil tenke at en person som uttaler seg som forsker på et tema, driver aktiv forskning på det. Det tenker i alle fall jeg. Det ser altså ikke nødvendigvis ut til å være tilfellet her.

Med sin doktorgrad og sine analytiske evner så kan Hellestveit bidra med mange interessante perspektiver i norsk offentlighet, og det gjør hun villig vekk. Det er det ikke noe galt i. Men jeg tror ikke jeg er alene om å ha fått et feil inntrykk av Hellestveits posisjon som akademiker, og det er vanskelig å ikke konkludere med at det har vært med overlegg.

Jeg får assosiasjoner til den gang Helge Lurås (uten sammenligning for øvrig) hadde en egen stiftelse som han kalte “Senter for internasjonal og strategisk analyse” og ble en medieyndling. Han var alltid parat til å dosere i det vide og det brede om internasjonal politikk, og skapte ofte uklarhet om sin akademiske posisjon, blant annet ved å stadig referere til en tidligere jobb som rådgiver i NUPI. Lærdommen fra fenomenet Lurås var at media har dårlige mekanismer for å kvalitetssikre “eksperter”. Det viktigste kvalitetskriteriet er om de tar telefonen når journalistene ringer.

Hellestveit får utvilsomt mange oppdrag fordi hun er en uredd debattant som gjerne kommer med bastante analyser – ulikt de fleste akademikere. Det er jo sånt media og offentligheten for øvrig liker. Men mye tyder også på at hun får mange oppdrag fordi media og offentligheten for øvrig har fått et litt feilaktig bilde av hennes posisjon og meritter som forsker. Hvis den antagelsen stemmer, så er det viktig at dette oppklares.

Det var direkte pinlig å høre Simen Velle på dagsnytt 18 i dag. Han var stressa, ganske enkelt fordi den banale metoden hans er avslørt for lenge siden: kom med drøye og uakseptable utspill for å tekkes “kjernevelgerne”, før du “nyanserer” og spiller fornærmet over kritikken du får. En metode Listhug har brukt i alle år, i likhet med høyrepopulister over hele verden.

Velle var åpenbart veldig opprørt over noe jeg har sagt. For dem som lurer, så har jeg kalt ham feig. Det er en presis beskrivelse. Det er feigt å slenge dritt og så slette innlegget. Det er feigt å nekte å kommentere i media, og kun stille opp dersom journalisten vil være mikrofonstativ.

Det er også ganske patetisk å komme trekkende etterpå og spille fornærmet over reaksjonene man har fått på et åpenbart uakseptabelt utspill. Når du fantaserer om å fengsle skolestreikene ungdommer og kopierer “lock her “up”-retrorikken fra Trump, så må du regne med motbør.

Forsøket på å spille fornærmet er den virkelige fornærmelsen, både overfor klimaengasjerte ungdommer, journalistene, resten av det politiske landskapet og for velgerne. Absolutt alle kan se hva du prøver på, Velle. Du lurer ingen. Du bare ser enda kjipere ut i forsøket.

Men det er lett å forstå hvorfor Velle fremstår stressa og ute av balanse. Han åpenlyse Trump-flørt, og Trump-aktige retorikk ser stadig verre ut i lys av dagens ekstreme situasjon. Den lille flokken med ankelbitere som har pøst ut “stem FrP” i kommentarfelt har blitt stadig mer utledd og avslørt.

Det er vel derfor det har blitt ganske stille fra Velle den siste tida. Han representerer en politikertype som fremstår stadig mindre attraktiv. Å fantasere om å fengsle politiske motstandere hører ingen steder hjemme i norsk politikk. Og Velles “seiersoppskrift” fungerer ikke når alle kan se hva slags billige manipulative triks han driver med. I kveld ble han i alle fall grundig satt på plass av Margit Martinsen Bye!

Trump-administrasjonen vil kneble den frie forskningen totalt, med lange ordlister over hvilke ord og begreper som er “ulovlige”. I tillegg skal demonstrasjoner på campus forbys, og studenter som bruker ytringsfriheten sin skal utvises. Ytre høyre hater akademisk frihet og ytringsfrihet. Men det visste vi jo.

Stadig er det jo verdt å minne om hvor EKSTREMT mye meta-diskusjon vi har hatt om nettopp ytringsfrihet på campus og “trusselen” fra “woke” de siste årene. I spaltene til Aftenposten, fram mang en fast eller innleid skribent, og ikke minst på sosiale medier, Fra kulturkrig-importører som Espen Goffeng og Kjetil Rolness, for ikke å snakke om Danby Choi eller Alex Iversen. Flere kunne vært nevnt. Forskjellige stemmer som har sunget med i det samme koret, om at ytringsfriheten og den akademiske friheten er truet av en amorf gruppe med venstrevridde aktivister som fremmer “woke” og “identitetspolitikk.

Fantes det korn av interessante poenger inne i alt maset om den store illiberale trusselen fra venstre? Tja, kanskje. Men i ettertid vil dette stå igjen som absurde stormer i vannglass, som foregikk mens en virkelig storm, bestående av den autoritære reaksjonære bevegelsen på høyresida, vokste i styrke, og gjorde seg klar til å VIRKELIG knuse liberale friheter i vesten. Med skylappene godt festa på hodet har kulturkrig-importørene kun vært i stand til å se en liten mus i hjørnet, og ikke elefanten i rommet.

Det er faktisk ganske lett å finne paralleller til mellomkrigstiden her, der nazi-sympatisører gjemte seg bak ytringsfrihetens fane, og mange nyttige idioter stemte med i koret, uten å forstå at nazistenes plan var å avskaffe alle motstemmer så snart de fikk makten. Kjetil Jakobsen skriver godt om dette i siste utgave av morgenbladet, om da Forfatterforeningen ble splittet i dette spørsmålet, og sto imot presset fra Hamsum-apologetene og nazisympatisørene som seilte under falskt flagg som “ytringsfrihetsfundamentalister”.

Kulturkrig-importørene selv vil naturligvis insistere på at de har funnet det perfekt balanserte mellomstandpunktet. At de svever der oppe som ørner høyt over den kulturelle og politiske slagmarken, og er i stand til å se problemer på begge sider. Vi snakker om folk med godt utviklet selvbilde. Men det er et selvbedrag. Ethvert regnskap over deres tankeproduksjon vil vise en absurd slagside. Små eller irrelevante problemstillinger som involverer “woke” eller “identitetspolitikk” har slukt enorme mengder krefter, mens ytre høyre har gått under radaren.

Er jeg blitt helt McCharty her? Er det ikke lov å snu? Joda, det er det. Men det er også nødvendig å påpeke hvordan store deler av den norske ordskiftet har vært totalt skakkjørt, og nok en gang har gått glipp av den største trusselen mot demokrati og frihet i vesten. Nå har de fleste våkna. De som våkner sist er ironisk og passende nok de som har holdt fram “anti-våkenhet” som et adelsmerke. Kanskje våkenhet ikke var så dumt, når alt kommer til stykke.

Fascismens tilbakekomst i vesten er en av de viktigste og farligste utviklingstrekkene som har skjedd i vår levetid. De som har driti seg kraftig ut, enten ved å opptre som nyttige idioter eller støymaskiner som har dekket over denne trusselen, bør naturligvis få sine pass påskrevet. Det går an å ta feil, men dette er en ekstremt stor ting å ta feil om.

“Trump er dritfet» sånn oppsummerer den evig kontrære og aldri interessante influenceren Danby Choi nyhetsuka. Jaja. Så galt kan det gå når man kun baserer tankevirksomheten på trass.

Choi har de siste to årene gjennomført det som må være tidenes mest vellykkede bruk av omvendt psykologi. «Kanseller meg om du kan!» ropte han, og norske medier kvitterte med å bære ham på gullstol inn i alle tenkelige debattflater og realityshow. Håhåhå, du lurer ikke oss Danby, vi skal gi deg all sendetid du kan drømme om!

Denne absurde overeksponeringa har tilført null verdi til norsk offentlighet. Choi har stort sett ingen nye ideer å bringe til torgs, og «kulturavisa» hans er lite annet enn en kulturkrig-blogg som importerer tankegods fra amerikansk høyreside til Norge.

Det har vært god business for Choi, men dårlig for de fleste andre. Vi trenger faktisk ikke å heie fram hodeløse Trump-fanboys i alle kanaler. De kan få diskreditere seg selv helt i fred på egne flater, med ytringsfriheten intakt. Alle pengene og all oppmerksomheten som kastes etter Choi går direkte til å gjøre Norge til et litt dummere land. Det synes jeg i grunn vi trenger mindre, og ikke mer av i disse tider.

De siste dagene har jeg svart på kommentarer og meldinger fra folk over hele verden som er bekymra for framveksten av ytre høyre, som har sett på mine videoer på sosiale medier. Polen, USA, New Zealand, Japan, Storbritannia og mange andre. Det har vært utrolig inspirerende å se hvor mye vi har felles, og hvor mange som tenker i samme bane. Men det har også vakt en uro i meg. For jeg innser at dette er noe som burde vært gjort for lenge siden.

Både Anders Behring Breivik og Peder “Fjordman” Jensen, som ble flittig sitert i Breiviks manifest, skrev på engelsk. Men oppgjøret med disse ideene tok vi i hovedsak på norsk (med unntak av noen bøker som ble oversatt, som Åsne Seierstads “En av oss”). Siden har ideene til Breivik blitt gjentatt, videreutviklet og kopiert i mange land, både av terrorister og av politiske aktører. Det er utrolig skremmende.

I disse dager kan vi for eksempel lese om Curtis Yarvin, et slags nettroll som har blitt hevet opp som en viktig tenker på amerikansk høyreside. Han har vært en viktig påvirkning på USAs nye visepresident JD Vance, og mange andre i Trumps administrasjon. Hans teorier er nesten latterlige (han ønsker seg et monarki), men de blir tatt seriøst av folk som dessverre har seriøse jobber.

Hva mente Yarvin om Breivik? Blant annet dette, som han skrev dagen etter angrepet: «Look, if you think Norway should be ruled by patriotic, axe-wielding, Odin-worshipping Vikings rather than Euroquisling kulturmarxistene, I agree! A gelded and humiliated Norway, mentally sodomized by her raceless, epicene internationalist masters as she gradually morphs into Somalia North, is a pathetic and sickening spectacle».

Yarvins hovedinnvending mot Breivik var for øvrig at han ikke klarte å utrydde alle “eurokommunistene” i landet, og at aksjonen slik sett var mislykket. Det er syk lesning, og det er som å lese en blåkopi av Breiviks eget manifest (stort sett basert på Peder Jensen.

Kanskje like sykt er at også norske publikasjoner som Subjekt har publisert åpen støtte til Yarvin. Danby Chois “kulturavis”, som i virkeligheten er en kulturkrigsavis som sklir stadig lenger ut på ytre høyre kant av samfunnsdebatten, ser ingen problemer med å omfavne en mann som i praksis hyller Norges verste terrorist og massemorder.

Norge klarte, etter hvert, å få en god diskusjon om terroren i 2011, og det ekstremt farlige hatet Breivik baserte seg på. Nå har dette hatet spredd sine tentakler hele veien inn i Det hvite hus. Og vi nordmenn har faktisk en mulighet til å bidra med våre vonde erfaringer og perspektiver for å bidra til å bekjempe det. Men da må vi jo snakke et språk de forstår. For eksempel engelsk.

Forrige uke forsøkte jeg å eksperimentere med å lage videoer på engelsk om temaene jeg ellers skriver mye om her på Facebook. Trump, ytre høyre og lærdommer fra historien. Responsen har så langt vært helt overveldende. Godt over 4 millioner visninger, og utallige kommentarer og meldinger som tikker inn fra bekymrede folk i andre europeiske land, og ikke minst fra amerikanere som deler sine tanker.

Jeg hadde en magefølelse av at veldig mange både i Europa og USA går og kverner på de samme tankene. Og at vi i Norge kanskje har noen ting å formidle til blant annet amerikanerne. Både på grunn av vår erfaring med nazistisk okkupasjon og med høyreekstrem terror. Jeg skulle ønske disse historiske erfaringene var mindre relevante enn de virker nå.

Både reaksjonære krefter, fascisme og høyreekstremisme er globale fenomener. Breivik har inspirert terrorister fra New Zealand til USA. Dagens fascistiske bevegelser minner mye om fortidens. De kopierer hverandre og samles til felles konferanser. På samme måte må responsen på disse farlige kreftene være global. Antifascister må samle seg, og utveksle erfaringer.

Kanskje jeg bare har hatt et lite lykketreff, men jeg kommer til å lage flere slike videoer, og se om det er mulig å gi flere små bidrag til en viktig internasjonal samtale om kampen mot reaksjonære krefter og beint ut fram fascisme. Denne samtalen er ekstremt viktig akkurat nå.

I dag er det tre år siden fullskalainvasjonen av Ukraina, og det ser fryktelig mørkt ut. USAs snuoperasjon under Donald Trump kan bli stående igjen som et av de største svikene i moderne historie. Verden kan være på vei tilbake til tiden der stormakter herset med sine “interessesoner”. Det har vi, som et lite land med grense til Russland, all interesse av å forhindre. Ja, og så er det jo det moralsk rette.

Norge har et stort ansvar her, selv om vi er et lite land. Vi har tjent ufattelig store summer på energikrisa som fulgte i kjølvannet av invasjonen. Norges sparegris har blitt fylt opp av våre naboer og venner, mens Ukrainere har betalt prisen i blod. Det har jeg aldri klart å akseptere. Hvordan kan vi, som indirekte har profittert så absurd mye på denne krigen, gi mindre enn Danmark?

MDG var såvidt jeg vet det første partiet som foreslo at Norge måtte dele av den enorme krigsprofitten vår på salg av gass. Det har vi konsistent fortsatt med å gjøre, stort sett for døve ører. Ja, Jonas Gahr Støre har faktisk blitt direkte hissig når ordet “krigsprofitt” har kommet opp. Selv om det er helt presist i denne sammenheng.

Nå har stadig flere sluttet seg til kravet om at vi må steppe opp. Hvis poenget med oljefondet er å trygge fremtidige generasjoner, hvordan kan vi da sylte bort penger på bok mens freden og tryggheten i Europa står på spill? Jeg tror ikke våre barn og barnebarn vil takke oss for en slik korttenkthet.

Jeg kan ikke skjønne at hverken noen handlingsregel eller andre hensyn skal komme foran behovet for å støtte og hjelpe våre demokratiske venner i Ukraina i sin kamp mot imperialisme og fascisme. Vi kan ikke lenger stole på USA, men vi må gjøre det vi kan. Dette kan vi gjøre.

Slava Ukrajini!

(først publisert 7. januar)

Donald Trump fabler om å annektere Canada og kjøpe Grønland, og kanskje også ta kontroll over Panamakanalen. Tuller han? Eller mener han alvor? Svaret er ja. Vi er vant til å tenke at intensjonen i et utsagn bestemmes før det ytres. Men det er ikke sånn Trump bruker språket. Hvorvidt et utsagn er alvorlig eller en spøk, avgjøres i etterkant, ikke i forkant.

På ytre høyre er ikke humor først og fremst et virkemiddel for å underholde, men for å gjemme seg i åpent lende. En arena for å teste ut ekstreme ideer og tanker, alltid med muligheten til å erklære at det bare var en vits, dersom utsagnet blir dårlig mottatt. Har du ikke humor eller? Tåler du ikke en spøk? Hvis utsagnet blir godt mottatt, er det naturligvis ikke en vits.

Inntil videre tror jeg ingen, selv ikke Trump selv, vet om han faktisk vil annektere Canada. Sannsynligvis vil han det, fordi han har et barns forståelse av geopolitikk. Men når dette viser seg å være uhensiktsmessig, for ikke å si fullstendig galskap, så vil han slutte å snakke om det, og hans støttespillere vil avskrive det som forsøk på humor.

Nå skal det sies at Trump også, i motsetning til de fleste av støttespillerne hans, har en geniun evne til å være morsom. Riktignok har han en bølles humor, men han er utvilsomt et komisk talent. Men i denne omgang er det ikke komikeren Trump, men den autoritære politikeren som snakker.

Filosofen Jean-Paul Sartre identifiserte ganske presist denne strategien hos sin tids høyreekstrem antisemitter. “De vet at deres utsagn er useriøse og lette å kritisere. Men dette er underholdende for dem. For det er deres meningsmotstandere som er tvunget til å bruke ord på en ansvarlig måte, siden de tror på ord. Antisemittene har rett til å leke seg. (...) De elsker å opptre i vond tro, fordi de ikke ønsker å overtale gjennom gode argumenter, men heller å skremme og spre uro.”

Denne “lekne” og useriøse holdningen til språk er stadig en sentral del av den fascistiske dreieboka. Dette er også grunnen til at ytre høyre er så manisk opptatt av å bevare retten til å “spøke med alt”, samtidig som de jevnt over er de minst morsomme folka. Det handler ikke om at de er glade i humor som kunstart, men at de er bekymra for å miste muligheten til å si hva de egentlig mener under et flortynn dekke av humor.

Når disse menneskene får makt i samfunnet, får man snart vite at det overhode ikke bare var vitser. Den verste tolkningen av deres utsagn er som regel den korrekte. Derfor er det grunn til å være bekymra for Trumps utsagn nå. De eneste som kan avgjøre om hans hårreisende ideer er “bare en spøk” eller blodig alvor, er folkene rundt ham. Forrige gang var han omgitt av folk som bremset og korrigerte ham. Nå er han omgitt av nikkedukker. Det er ingenting å le av.

Det kan synes som om mange stadig har tungt for å forstå metodene til ytre høyre-ideologer som Steve Bannon. Anders Giæver tviholder for eksempel på ideen om at det å vise nazihilsen er en slags “avledning”, med referanse til Bannons uttalelse om at media er den virkelige fienden, og at de kan overvinnes med massive mengder støy. Basert på denne uttalelsen blir Giæver og mange andre mediefolk fryktelig opptatt av å “ikke gå på limpinnen” og sortere “støy” fra relevant informasjon.

Men dette har jo en åpenbar bakside: å generere støy er jo ikke Bannons eneste prosjekt. Det viktigste prosjektet hans er å normalisere mer høyreekstremt tankegods i offentligheten. Det har han gjort målbevisst i mange år. En enkel måte å gjøre det på er jo som nå: å begynne å bruke den tidligere utenkelige hitlerhilsenen, først som en liten “prøveballong” og deretter som en vanlig hilsen i bevegelsen. Dette bidrar på sin side til å normalisere tankegodset som følger med.

Dette er altså ikke “støy”, men et klart signal. Dermed blir det også ganske farlig å bare trekke på skuldrene av nazihilsnene. Eller nekte å kalle det for en nazihilsen, slik de fleste norske medier ennå gjør. Denne unnvikende og til tider bagatelliserende holdningen bidrar faktisk til nøyaktig det samme som Bannon ønsker: å vise nazihilsen på politiske møter blir mer og mer normalt, og ikke lenger nyhetsverdig. Det er naturligvis ikke intensjonen, men det er effekten.

Etter hvert får nazihilsener på republikanske møter ikke engang omtale. Det ble for eksempel gjort en fjerde nazihilsen på CPAC som jeg ikke har sett omtalt i norske medier, gjort av en mexicansk skuespiller. Dette er den største konservative konferansen i USA. På et hvilket som helst annet år ville en nazihilsen skapt furore, uansett hvem som viste den. Nå blir det altså normalisert.

Det er jo også verdt å spørre “avledning fra hva?”. Hvordan er nazistisk symbolikk en AVLEDNING fra å snakke og skrive om fascistisk politikk? Elon Musks og Steve Bannons forsøk på å rehabiliterer nazihilsenen er jo ikke akkurat noen retorisk foffbombe som røyklegger den høyreradikale politikken deres. Tvert imot!

Nå er det ikke meninga å henge ut én kommentator her, men Giæver er representantiv for et tankesett som deles av flere. En analyse som er litt for smart for seg sjøl. Alle vanlige folk ser hva dette er, og reagerer med avsky. Kommentatorer og journalister som følger dette tett ser ikke lenger skogen for bare trær, og roter seg inn i kompliserte forklaringer både på hvorfor vi ikke kan omtale det som “nazihilsen” og hvorfor dette egentlig bare er en sleip avledningsmanøver. Det bidrar i sin tur til å skape frustrasjon mot media. Det trenger vi jo ikke mer av heller.

Dessverre har det paradsokalt nok blitt en utbredt idé at det trengs skarpskodde eksperter for å tolke hva Trump og MAGA-bevegelsen “egentlig” vil, på tross av at vi analyserer noen av de mest frittalende og lite subtile politiske aktørene i moderne historie.

Dette skyldes nok delvis at den tette sammenhengen mellom hva Trump sier og hva han gjør ble godt maskert forrige gang han var president. Han sa masse gærne ting, men de fleste ble ikke virkelighet. Dette var ikke fordi Trump ikke mente det han sa, det var fordi noen andre stoppet ham.

Men nå er det altså ingen til å stoppe ham, og vi trenger ingen “kremlologer” som skal tolke og forstå hva som “egentlig” menes fra MAGA- bevegelsen. De enkleste forklaringene holder lenge. Bannon viser nazihilsen fordi han vil normalisere nazistiske symboler og ideer. Trump sier han vil ta Grønland fordi han vil ha Grønland. Han mener Zelenskyj er en diktator fordi Putin akkurat fortalte ham det på telefonen.

(Ja, og Trump mener forresten også det han sier når han tuller. Han bruker bare “humor” som et virkemiddel for å teste vannet for mer radikale ideer).

Dette gjør det kanskje litt kjedeligere å være kommentator og/eller “USA-ekspert”, men det får de vel bare leve med.