eivindtraedal

Penger i politikken er ikke bare en utfordring på nasjonalt plan. I går fikk vi en interessant og uvanlig opphetet runde i bystyret da byrådet presset gjennom en ny leilighetsnorm som åpner for flere små boliger i sentrum. Alle fagmiljøer har advart mot dette. Det samme har de involverte bydelene og politiet. Leilighetsnormen har sikret en minstestørrelse på boliger i indre by, og at det bygges boliger man kan bo i som familie.

Den ene gruppen som har ivret for å kunne bygge flere små boliger i indre by, er eiendomsutviklerne. Det er jo forståelig, siden det er mye mer penger å tjene på å bygge mange små boliger. Problemet er at markedskreftene raskt gjør at det blir vanskelig å bli boende i indre by med barn, fordi det rett og slett ikke finnes store nok leiligheter tilgjengelig. I mange år har vi sett en positiv trend der flere barnefamilier blir boende i indre by. Familier og barn skaper liv og stabilitet i sentrumsbydelene. Nå er det fare for at denne trenden stopper eller reverseres.

Dette er altså et eksempel på at utbyggernes kortsiktige interesser ikke overlapper helt med innbyggernes og byens langsiktige interesser. I den grad det finnes noe tydelig mønster i byutviklingspolitikken til Høyre- og Venstrebyrådet, er det at de lytter mest til utbyggerne. Og det er her penger i politikken kommer inn.

De tre største enkeltgiverne til Oslo Høyre i valgkampen i 2023 var eiendomsfirmaer. Selskaper Eiendomsspar, Selvaag og Pecunia har bidratt med penger både til Venstre og Høyre. Da dette faktum ble trukket fram i debatten, gikk en kule varm i bystyresalen, og Oslo Høyres gruppeleder Merete Agerbak-Jensen krevde en beklagelse fra Sigrid Z. Heiberg og MDG.

Man kan naturligvis mene at det er ufint å antyde at politiske partier former sin politikk basert på politiske pengegaver. Jeg legger til grunn at Høyres programkomité ikke skriver på bestilling, og at Høyre og Venstre står inne for egen politikk. Samtidig har vi lagt bak oss et Stortingsvalg der det ble åpenbart at vi har fått et stort problem med politiske pengegaver. Høyres rike donorer har stilt villig opp i media for å kommentere valgkampen, og til og med blandet seg inn i diskusjonen om hvem som skal lede partiet!

De store eiendomsutviklerne er den mektigste og mest pengesterke lobbyen i Oslopolitikken. Enorme pengesummer er i omløp, og mye står på spill når en reguleringsplan skal landes. Disse selskapene har svært stor innflytelse over byutviklinga, og hever seg heller ikke over det politiske ordskiftet. En av de viktigste jobbene til oss som sitter i bystyret er å sørge for at byutviklinga ikke bare styres av kortsiktige profittbehov. Hvis profittmaksimering står i høysetet får vi vi dysfunksjonell og utrivelig by.

I stedet for å kreve en beklagelse, synes jeg byrådspartiene bør reflektere over hva det gjør med tilliten til oss i bystyret hvis det kan stilles spørsmål ved våre økonomiske bindinger. MDG har lagt bak oss en valgkamp uten noen kravstore “rike onkler” i ryggen. Det er et bevisst valg. Vi politikere bør gjøre vårt ytterste for å verne om vår kredibilitet, og vise innbyggerne at det er dem vi er på jobb for. For å sitere en kjent romersk keiser: “Cæsars hustru må ikke engang kunne mistenkes”.