eivindtraedal

“Trump er dritfet» sånn oppsummerer den evig kontrære og aldri interessante influenceren Danby Choi nyhetsuka. Jaja. Så galt kan det gå når man kun baserer tankevirksomheten på trass.

Choi har de siste to årene gjennomført det som må være tidenes mest vellykkede bruk av omvendt psykologi. «Kanseller meg om du kan!» ropte han, og norske medier kvitterte med å bære ham på gullstol inn i alle tenkelige debattflater og realityshow. Håhåhå, du lurer ikke oss Danby, vi skal gi deg all sendetid du kan drømme om!

Denne absurde overeksponeringa har tilført null verdi til norsk offentlighet. Choi har stort sett ingen nye ideer å bringe til torgs, og «kulturavisa» hans er lite annet enn en kulturkrig-blogg som importerer tankegods fra amerikansk høyreside til Norge.

Det har vært god business for Choi, men dårlig for de fleste andre. Vi trenger faktisk ikke å heie fram hodeløse Trump-fanboys i alle kanaler. De kan få diskreditere seg selv helt i fred på egne flater, med ytringsfriheten intakt. Alle pengene og all oppmerksomheten som kastes etter Choi går direkte til å gjøre Norge til et litt dummere land. Det synes jeg i grunn vi trenger mindre, og ikke mer av i disse tider.

De siste dagene har jeg svart på kommentarer og meldinger fra folk over hele verden som er bekymra for framveksten av ytre høyre, som har sett på mine videoer på sosiale medier. Polen, USA, New Zealand, Japan, Storbritannia og mange andre. Det har vært utrolig inspirerende å se hvor mye vi har felles, og hvor mange som tenker i samme bane. Men det har også vakt en uro i meg. For jeg innser at dette er noe som burde vært gjort for lenge siden.

Både Anders Behring Breivik og Peder “Fjordman” Jensen, som ble flittig sitert i Breiviks manifest, skrev på engelsk. Men oppgjøret med disse ideene tok vi i hovedsak på norsk (med unntak av noen bøker som ble oversatt, som Åsne Seierstads “En av oss”). Siden har ideene til Breivik blitt gjentatt, videreutviklet og kopiert i mange land, både av terrorister og av politiske aktører. Det er utrolig skremmende.

I disse dager kan vi for eksempel lese om Curtis Yarvin, et slags nettroll som har blitt hevet opp som en viktig tenker på amerikansk høyreside. Han har vært en viktig påvirkning på USAs nye visepresident JD Vance, og mange andre i Trumps administrasjon. Hans teorier er nesten latterlige (han ønsker seg et monarki), men de blir tatt seriøst av folk som dessverre har seriøse jobber.

Hva mente Yarvin om Breivik? Blant annet dette, som han skrev dagen etter angrepet: «Look, if you think Norway should be ruled by patriotic, axe-wielding, Odin-worshipping Vikings rather than Euroquisling kulturmarxistene, I agree! A gelded and humiliated Norway, mentally sodomized by her raceless, epicene internationalist masters as she gradually morphs into Somalia North, is a pathetic and sickening spectacle».

Yarvins hovedinnvending mot Breivik var for øvrig at han ikke klarte å utrydde alle “eurokommunistene” i landet, og at aksjonen slik sett var mislykket. Det er syk lesning, og det er som å lese en blåkopi av Breiviks eget manifest (stort sett basert på Peder Jensen.

Kanskje like sykt er at også norske publikasjoner som Subjekt har publisert åpen støtte til Yarvin. Danby Chois “kulturavis”, som i virkeligheten er en kulturkrigsavis som sklir stadig lenger ut på ytre høyre kant av samfunnsdebatten, ser ingen problemer med å omfavne en mann som i praksis hyller Norges verste terrorist og massemorder.

Norge klarte, etter hvert, å få en god diskusjon om terroren i 2011, og det ekstremt farlige hatet Breivik baserte seg på. Nå har dette hatet spredd sine tentakler hele veien inn i Det hvite hus. Og vi nordmenn har faktisk en mulighet til å bidra med våre vonde erfaringer og perspektiver for å bidra til å bekjempe det. Men da må vi jo snakke et språk de forstår. For eksempel engelsk.

Forrige uke forsøkte jeg å eksperimentere med å lage videoer på engelsk om temaene jeg ellers skriver mye om her på Facebook. Trump, ytre høyre og lærdommer fra historien. Responsen har så langt vært helt overveldende. Godt over 4 millioner visninger, og utallige kommentarer og meldinger som tikker inn fra bekymrede folk i andre europeiske land, og ikke minst fra amerikanere som deler sine tanker.

Jeg hadde en magefølelse av at veldig mange både i Europa og USA går og kverner på de samme tankene. Og at vi i Norge kanskje har noen ting å formidle til blant annet amerikanerne. Både på grunn av vår erfaring med nazistisk okkupasjon og med høyreekstrem terror. Jeg skulle ønske disse historiske erfaringene var mindre relevante enn de virker nå.

Både reaksjonære krefter, fascisme og høyreekstremisme er globale fenomener. Breivik har inspirert terrorister fra New Zealand til USA. Dagens fascistiske bevegelser minner mye om fortidens. De kopierer hverandre og samles til felles konferanser. På samme måte må responsen på disse farlige kreftene være global. Antifascister må samle seg, og utveksle erfaringer.

Kanskje jeg bare har hatt et lite lykketreff, men jeg kommer til å lage flere slike videoer, og se om det er mulig å gi flere små bidrag til en viktig internasjonal samtale om kampen mot reaksjonære krefter og beint ut fram fascisme. Denne samtalen er ekstremt viktig akkurat nå.

I dag er det tre år siden fullskalainvasjonen av Ukraina, og det ser fryktelig mørkt ut. USAs snuoperasjon under Donald Trump kan bli stående igjen som et av de største svikene i moderne historie. Verden kan være på vei tilbake til tiden der stormakter herset med sine “interessesoner”. Det har vi, som et lite land med grense til Russland, all interesse av å forhindre. Ja, og så er det jo det moralsk rette.

Norge har et stort ansvar her, selv om vi er et lite land. Vi har tjent ufattelig store summer på energikrisa som fulgte i kjølvannet av invasjonen. Norges sparegris har blitt fylt opp av våre naboer og venner, mens Ukrainere har betalt prisen i blod. Det har jeg aldri klart å akseptere. Hvordan kan vi, som indirekte har profittert så absurd mye på denne krigen, gi mindre enn Danmark?

MDG var såvidt jeg vet det første partiet som foreslo at Norge måtte dele av den enorme krigsprofitten vår på salg av gass. Det har vi konsistent fortsatt med å gjøre, stort sett for døve ører. Ja, Jonas Gahr Støre har faktisk blitt direkte hissig når ordet “krigsprofitt” har kommet opp. Selv om det er helt presist i denne sammenheng.

Nå har stadig flere sluttet seg til kravet om at vi må steppe opp. Hvis poenget med oljefondet er å trygge fremtidige generasjoner, hvordan kan vi da sylte bort penger på bok mens freden og tryggheten i Europa står på spill? Jeg tror ikke våre barn og barnebarn vil takke oss for en slik korttenkthet.

Jeg kan ikke skjønne at hverken noen handlingsregel eller andre hensyn skal komme foran behovet for å støtte og hjelpe våre demokratiske venner i Ukraina i sin kamp mot imperialisme og fascisme. Vi kan ikke lenger stole på USA, men vi må gjøre det vi kan. Dette kan vi gjøre.

Slava Ukrajini!

(først publisert 7. januar)

Donald Trump fabler om å annektere Canada og kjøpe Grønland, og kanskje også ta kontroll over Panamakanalen. Tuller han? Eller mener han alvor? Svaret er ja. Vi er vant til å tenke at intensjonen i et utsagn bestemmes før det ytres. Men det er ikke sånn Trump bruker språket. Hvorvidt et utsagn er alvorlig eller en spøk, avgjøres i etterkant, ikke i forkant.

På ytre høyre er ikke humor først og fremst et virkemiddel for å underholde, men for å gjemme seg i åpent lende. En arena for å teste ut ekstreme ideer og tanker, alltid med muligheten til å erklære at det bare var en vits, dersom utsagnet blir dårlig mottatt. Har du ikke humor eller? Tåler du ikke en spøk? Hvis utsagnet blir godt mottatt, er det naturligvis ikke en vits.

Inntil videre tror jeg ingen, selv ikke Trump selv, vet om han faktisk vil annektere Canada. Sannsynligvis vil han det, fordi han har et barns forståelse av geopolitikk. Men når dette viser seg å være uhensiktsmessig, for ikke å si fullstendig galskap, så vil han slutte å snakke om det, og hans støttespillere vil avskrive det som forsøk på humor.

Nå skal det sies at Trump også, i motsetning til de fleste av støttespillerne hans, har en geniun evne til å være morsom. Riktignok har han en bølles humor, men han er utvilsomt et komisk talent. Men i denne omgang er det ikke komikeren Trump, men den autoritære politikeren som snakker.

Filosofen Jean-Paul Sartre identifiserte ganske presist denne strategien hos sin tids høyreekstrem antisemitter. “De vet at deres utsagn er useriøse og lette å kritisere. Men dette er underholdende for dem. For det er deres meningsmotstandere som er tvunget til å bruke ord på en ansvarlig måte, siden de tror på ord. Antisemittene har rett til å leke seg. (...) De elsker å opptre i vond tro, fordi de ikke ønsker å overtale gjennom gode argumenter, men heller å skremme og spre uro.”

Denne “lekne” og useriøse holdningen til språk er stadig en sentral del av den fascistiske dreieboka. Dette er også grunnen til at ytre høyre er så manisk opptatt av å bevare retten til å “spøke med alt”, samtidig som de jevnt over er de minst morsomme folka. Det handler ikke om at de er glade i humor som kunstart, men at de er bekymra for å miste muligheten til å si hva de egentlig mener under et flortynn dekke av humor.

Når disse menneskene får makt i samfunnet, får man snart vite at det overhode ikke bare var vitser. Den verste tolkningen av deres utsagn er som regel den korrekte. Derfor er det grunn til å være bekymra for Trumps utsagn nå. De eneste som kan avgjøre om hans hårreisende ideer er “bare en spøk” eller blodig alvor, er folkene rundt ham. Forrige gang var han omgitt av folk som bremset og korrigerte ham. Nå er han omgitt av nikkedukker. Det er ingenting å le av.

Det kan synes som om mange stadig har tungt for å forstå metodene til ytre høyre-ideologer som Steve Bannon. Anders Giæver tviholder for eksempel på ideen om at det å vise nazihilsen er en slags “avledning”, med referanse til Bannons uttalelse om at media er den virkelige fienden, og at de kan overvinnes med massive mengder støy. Basert på denne uttalelsen blir Giæver og mange andre mediefolk fryktelig opptatt av å “ikke gå på limpinnen” og sortere “støy” fra relevant informasjon.

Men dette har jo en åpenbar bakside: å generere støy er jo ikke Bannons eneste prosjekt. Det viktigste prosjektet hans er å normalisere mer høyreekstremt tankegods i offentligheten. Det har han gjort målbevisst i mange år. En enkel måte å gjøre det på er jo som nå: å begynne å bruke den tidligere utenkelige hitlerhilsenen, først som en liten “prøveballong” og deretter som en vanlig hilsen i bevegelsen. Dette bidrar på sin side til å normalisere tankegodset som følger med.

Dette er altså ikke “støy”, men et klart signal. Dermed blir det også ganske farlig å bare trekke på skuldrene av nazihilsnene. Eller nekte å kalle det for en nazihilsen, slik de fleste norske medier ennå gjør. Denne unnvikende og til tider bagatelliserende holdningen bidrar faktisk til nøyaktig det samme som Bannon ønsker: å vise nazihilsen på politiske møter blir mer og mer normalt, og ikke lenger nyhetsverdig. Det er naturligvis ikke intensjonen, men det er effekten.

Etter hvert får nazihilsener på republikanske møter ikke engang omtale. Det ble for eksempel gjort en fjerde nazihilsen på CPAC som jeg ikke har sett omtalt i norske medier, gjort av en mexicansk skuespiller. Dette er den største konservative konferansen i USA. På et hvilket som helst annet år ville en nazihilsen skapt furore, uansett hvem som viste den. Nå blir det altså normalisert.

Det er jo også verdt å spørre “avledning fra hva?”. Hvordan er nazistisk symbolikk en AVLEDNING fra å snakke og skrive om fascistisk politikk? Elon Musks og Steve Bannons forsøk på å rehabiliterer nazihilsenen er jo ikke akkurat noen retorisk foffbombe som røyklegger den høyreradikale politikken deres. Tvert imot!

Nå er det ikke meninga å henge ut én kommentator her, men Giæver er representantiv for et tankesett som deles av flere. En analyse som er litt for smart for seg sjøl. Alle vanlige folk ser hva dette er, og reagerer med avsky. Kommentatorer og journalister som følger dette tett ser ikke lenger skogen for bare trær, og roter seg inn i kompliserte forklaringer både på hvorfor vi ikke kan omtale det som “nazihilsen” og hvorfor dette egentlig bare er en sleip avledningsmanøver. Det bidrar i sin tur til å skape frustrasjon mot media. Det trenger vi jo ikke mer av heller.

Dessverre har det paradsokalt nok blitt en utbredt idé at det trengs skarpskodde eksperter for å tolke hva Trump og MAGA-bevegelsen “egentlig” vil, på tross av at vi analyserer noen av de mest frittalende og lite subtile politiske aktørene i moderne historie.

Dette skyldes nok delvis at den tette sammenhengen mellom hva Trump sier og hva han gjør ble godt maskert forrige gang han var president. Han sa masse gærne ting, men de fleste ble ikke virkelighet. Dette var ikke fordi Trump ikke mente det han sa, det var fordi noen andre stoppet ham.

Men nå er det altså ingen til å stoppe ham, og vi trenger ingen “kremlologer” som skal tolke og forstå hva som “egentlig” menes fra MAGA- bevegelsen. De enkleste forklaringene holder lenge. Bannon viser nazihilsen fordi han vil normalisere nazistiske symboler og ideer. Trump sier han vil ta Grønland fordi han vil ha Grønland. Han mener Zelenskyj er en diktator fordi Putin akkurat fortalte ham det på telefonen.

(Ja, og Trump mener forresten også det han sier når han tuller. Han bruker bare “humor” som et virkemiddel for å teste vannet for mer radikale ideer).

Dette gjør det kanskje litt kjedeligere å være kommentator og/eller “USA-ekspert”, men det får de vel bare leve med.

Jeg ser mange norske MAGA-tilhengere som pynter seg med norske flagg i sine profiler. Men nå er det på tide å velge. Nordmenn som heier på Trump er ikke patrioter. De heier på en utenlandsk president som svikter og truer sine allierte, og ikke vil nøle med å gjøre det samme med oss. Vær gjerne en MAGA-sau, men ikke forsøk på å kombinere den røde capsen og det norske flagget.

Norges frihet og uavhengighet avhenger av en regelstyrt verdensorden, der små nasjoner som vår blir respektert, og ikke behandler som spillebrikker i store nasjoners «interessesfærer». Trump og Putin forsøker å rive dette i stykker. Trump er åpenbart enig med Putin i at det er opp til stormaktene å stykke opp verden seg imellom.

Igjen virker det som om “1984” har blitt lest som en instruksjonsmanual, ikke en advarsel. Her skal verden deles opp i Oseania, Eurasia og Østasia. USA skal bølle rundt Mexico og Canada (og helst annektere Canada), og Russland skal få herje i Europa. Nå skal Trump alliere seg med Eurasia, og forklare amerikanerne at Oseania alltid har vært i krig med Østasia.

De som tror at løsningen på dette er å klistre seg enda tettere til den gale kongen i det hvite hus, har ikke fått med seg mye. FrP foreslår å kjøpe flere fregatter av Trump, noe som hverken gir mening politisk eller militærfaglig. Det er på tide å se at de som nå styrer USA har like mye engasjement og forkjærlighet for et lite land som Norge som en bilist har for en flue på frontruta. Norge og Europa må stå sammen for fred og sikkerhet på vårt kontinent.

Forrige uke kritiserte jeg Fredrik Solvang for å ikke klare å bruke NRKs viktigste debattflate til å behandle det vitktigste temaet akkurat nå: at Trump river i stykker det transatlantiske samarbeidet, svikter Ukraina og vender ryggen til Europa. Nå begynner jeg nesten å angre på at jeg oppfordret en så useriøst redaksjon til å behandle et så seriøst tema. Gårsdagens sending var en fadese. På tross av heltemodig innsats fra mange deltagere.

Det ene som slår meg, er all fnisinga. Det er direkte absurd. Midt i alvorlige utlegninger om hvordan Europa nå må ruste opp, og at Ukraina må gis muligheten til å forsvare seg selv og få bedre forhandlingsvilkår, er Solvang direkte lattermild. “Vil du ha MER krig” utbrøt han. “Mer våpen betyr jo mer krig!” Det var mye fnising og latter, ikke fra noen av debattantene, bare fra Solvang selv.

Jeg har sett Solvang dypt alvorlig, direkte empatisk. Da han intervjua Erna Solberg om ektemannens aksjehandel for eksempel. Men her var det som vi fikk se en slags absurd sketsj der en gameshow-vert ved en feil hadde blitt satt til å for å fasilitere en svært seriøs debatt. Men det var altså ikke en sketsj. Det var det vi pleide å tenke på som Norges viktigste debattprogram. Nå er jeg ikke sikker lenger.

Bunnpunktet ble nådd da den norske trumpisten Ole Asbjørn Ness entret scenen. Ness er svært godt kjent for å være en krakilsk debattant som troller og opptrer totalt ufyselig på sosiale medier. Og det var ingen overraskelse at han også omgjorde Debatten til mer av et uverdig sirkus.

Forrige uke var det altså Trump-fanboyen Danby Choi som skulle opplyse oss midt i noen av de mest skjebnesvangre ukene i Europeisk historie på 80 år. Denne uka skulle vi ha en podcastvert fra Helge Lurås' høyreradikale blogg Inyheter på besøk for å brøle om Berge Furre! Absolutt alle som har brukt to minutter på research om Ness kunne fortalt Solvang at dette ville skje. Men Solvang var visst overraska. Han presterte til og med å forklare at Ness tross alt har Norges beste podcast! Joda, ifølge Minerva. Men jeg håper dette ikke også er NRKs standpunkt.

Solvang kunne i etterkant melde at redaksjonen var enig i at dette ikke ble så vellykka. Han forsøkte også å trekke inn meg som en slags sannhetsvitne på at Ness er en seriøs aktør. Jeg er nemlig en av de som har stilt opp på podcasten hans, under sterk tvil. Formålet var å forsøke å gi motbør til hans tankegods på hjemmebane. En av mine største bekymringer var at min opptreden ville bidra til å legitimere Ness, og det var åpenbart berettiget. Men jeg hadde vel ikke nok fantasi til å forestille meg at Debatten-redaksjonen var så absurd ukritiske.

Så kan sikkert Solvang forsvare seg med at det ikke er lett å gjøre dypdykk i alle debattdeltagere. Det tar jo tross alt opptil flere minutter å scrolle twitterkontoen til Ness. Men det er jo pussig når jeg selv har fått oppleve hvor nitid redaksjonen hans kan være når det kommer til andre gjester. I fjor stilte han for eksempel et viktig krav til kona mi for at hun skulle stille på debatten: det var viktig at hennes ektemann Eivind Trædal ikke twitret underveis i sendinga! Nei, jeg tuller ikke. Kona mi gadd ikke å videreformidle det absurde kravet, så det ble heller ikke etterlevd.

Hvis du er villig til å kreve at en stortingspolitiker knebler sin ektemann (en annen politiker) for å få lov til å stille til debatt, så kunne du vel kanskje ha vært litt mer grundig i researchen, og eventuelt tydelig om premissene for deltagelse, da du inviterte en kjent brølape som Ness, eller hva, Solvang? Jeg tenker det.

Men la oss slå en strek over akkurat den absurde historien, og se framover: Vi trenger seriøse debattflater nå, for å diskutere den ekstremt alvorlige situasjonen vi står i. Solvangs “debatten” fyller ikke det behovet i dag. Samfunnsdebatten kan ikke forvaltes som et gameshow. Bedre lykke neste gang.

Putin har i lang tid spredd historier om at vesten står for fall. Vi er for opptatt av å ta vare på minoriteter og skeive, og har blitt veike. Vi har akseptert for mye innvandring og smuldrer opp innenfra. Vi har blitt for liberale og glemt verdigrunnlaget vårt og den kristne kulturarven. Det er klassisk reaksjonært tankegods. Og nå har det også fått fotfeste i Washington DC.

Talen til visepresident JD Vance var en oppvisning i reaksjonær retorikk som er Putin verdig, der demokratier i virkeligheten er ufrie, der liberale verdier truer friheten, der omsorg for minoriteter i virkeligheten er undertrykkelse. Putin har nemlig nå ideologiske meningsfeller i det hvite hus.

Akkurat som Putin, mestrer Trump-administrasjonen projeksjonens kunst. Alle anklager er en innrømmelse av hva de selv vil gjøre. De holder taler om ytringsfrihet mens de går inn for å fengsle politiske motstandere og forby alt som kan oppfattes som “woke” på det mest banale vis. Ordlister sirkuleres over farlige uttrykk som må slås ned på. De kritiserer EUs holdning til et valg i Romania mens de selv forsøkte seg på et voldelig statskupp for fire år siden. De erklærer seg hevet over loven og domstolene.

Disse fiender av demokrati, rettsstat og liberale verdier har mange venner i Europa. Du finner dem i hovedsak på ytre høyre fløy. JD Vance takket nei til møte med Tysklands statsleder, og møtte heller lederen for lederen til høyreradikale AFD. Han gav Europa en “leksjon” i demokrati og ytringsfrihet, før USAs regjering satte seg ved forhandlingsbordet i Saudi-Arabia med Putin. For Saudi-Arabia og Putins Russland er jo som kjent fyrtårn for ytringsfrihet og demokrati i verden!

Det er også mange i Norge som har vært glade i å synge med i dette reaksjonære koret. Mange av dem har blitt til nyttige idioter for en global bevegelse som nå viser åpen forakt for det vi pleier å kalle vestlige verdier, og ønsker å rive ned vestlige samfunn, undergrave demokrati og rettsstat og reversere mange tiårs framskritt for likestilling mellom kjønn, likestiling for skeive og mot diskriminering av minoriteter. Den samme reaksjonære bevegelsen som nå ønsker å svekke Europa og omforme kontinentet i sitt bilde.

Noen av dem, som Danby Choi er hjelpsomme nok til å erklære seg åpen fan av Trump. Så vet vi hvor vi har ham. Subjekt har lenge vært en kulturkrig-avis som importerer ytre høyres moralske panikken direkte fra USA. Andre toner tydelig flagg i sin reaksjon på talen til JD Vance, som Carl I. Hagen som umiddelbart spratt champagnen over at Vance satte skapet på plass og ikke demoniserer den livgivende gassen CO2, og ikke går med på at det kan finnes mer enn to kjønn.

Eller ta kulturkrig-ridderen Kjetil Rolness, hvis første reaksjon på talen til Vance var å komme med en harang mot NRKs reporter (som var for lite raus med Vance), og hvis andre reaksjon var å fastslå at Vance hadde mange gode poenger om hva slags ufritt helvete Europa har blitt. På tredje forsøk mente han at det var best å ha et opplyst “mellomstandpunkt”, der man anerkjenner at Vance stadig hadde mange gode poenger.

Kjære alle norske kulturkrigere, og kjære høyresida generelt: det er på tide å justere kartet etter terrenget, slik store deler av venstresida måtte gjøre etter Putins fullskala invasjon av Ukraina. Se hva som ligger i endestasjonen til alle de reaksjonære moralske panikkene, til all den ulogiske dobbeltkommunikasjonen der man konstant fremstiller kamp for rettferdighet, likestilling og frihet som det største problemet i vesten. Dere ender opp med å bære vann for demokratiets og frihetens fiende.

Jeg har advart mot dette lenge. Men nå håper jeg alvoret går opp for flere. Kulturkrigen er ikke bare en selskapslek for skravleklassen. Det har lenge vært et våpen for Putin, og også et våpen for den høyreradikale bevegelsen i USA som vi i dag må anerkjenne som en av de største truslene mot demokrati i vesten, og indirekte mot Norges frihet og uavhengighet. Intet mindre.

Og jada, jeg hører allerede hånlatteren, som aldri ligger langt unna bitterheten, for ikke å si innbittheten. Rolness kan skrive en ny syrlig og forurettet facebookpost, og vise til at han også har vært svært kritisk til Trump (for all del). Men det endrer ikke hovedbildet: norske kulturkrigere som har sunget med på melodien om at vesten er truet av marginale kulturelle strømninger på venstresida, er og har vært en gjeng med nyttige idioter.

Hånlatteren har kommet hvert steg på veien. Hver eneste gang jeg og andre har advart mot denne trusselen, har vi blitt møtt med anklager om overdrivelser, hysteri eller til og med et autoritært sinnelag. Som da Jordan Peterson begynte å bruke Breiviks ordbruk om “kulturmarxister”, eller da det ble mer og mer tydelig at Elon Musk var i ferd med å bli “redpilled”. Eller da Joe Rogan åpenbart også ble det. Og hver gang har det vist seg at bekymringene var reelle. Ja, faktisk at trusselen var verre enn fryktet. Trump har vist de siste ukene at de fleste av oss som ble anklaget for å ha “Trump derangement syndrome” hadde rett. De som anklaget om overdrivelser og hysteri tok feil.

Du kan velge å gå i fullt forsvar av demokrati, rettsstat og en regelstyrt verdensorden som sikrer frihet og uavhengighet for små nasjoner som vår egen. Eller du kan velge å fortsette å fyre opp under reaksjonære moralske panikker, og forsterke den giftige, hyklerske propagandaen som konsekvent blir promotert av de reaksjonære kreftene både i øst og vest som nå truer med å rive vesten i filler.

Talen til JD Vance er en god lakmustest. Hvis det du får ut av talen i München er at han tross alt har et kjempepoeng med at Europeiske land truer ytringsfriheten og mangler demokratisk sinnelag, rett før USAs administrasjon satte seg ned for å dele opp Ukraina sammen med Saudi-Arabia og Russland, er du ingenting annet enn en nyttig idiot.

Det er mange fine meninger som det har vært lett å ha de siste årene. At kvinner skal være likestilt menn, at homofili er naturlig og ikke grunnlag for diskriminering. At alle former for diskriminering på grunnlag av hudfarge, etinsk bakgrunn, religion eller funksjonsevne er forkastelig. Alt dette er nå under angrep i USA. Og det vil trolig bli satt under press også i andre vestlige land. Det er da disse meningene betyr noe.

Å være medgangssupporter for liberale og demokratiske verdier er lett. Å stå opp for disse verdiene når det bli påført en kostnad for å gjøre det, krever både integritet, mot og vilje til å stå opp for sine verdier. Dessverre ser vi jo raskt hvor mange som snur kappen med vinden. Som renser bort sine satsinger på mangfold, inkludering og likestilling så snart de politiske vindene skifter.

Store selskaper, mediekonsern, offentlige etater og sivilsamfunn gjør “tilpasninger”, for å ikke påkalle Trump-administrasjonens vrede. Den aller mest ynkelige feigingen er kanskje Meta-sjef Mark Zuckerberg. Han har vist oss alle hvem han er nå: en mann blottet for ryggrad og integritet.

Dette er naturligvis ingen overraskelse. Vi visste jo at det fantes mange som bare jattet med, som sendte sine ansatte i pride-tog, feiret “Black history month” på sosiale medier eller promoterte feministiske verdier eller skryte av sin miljøprofil ut fra en kjølig beregning av hva som ville være profitabelt. Men det er allikevel skremmende og provoserende å se hvor raskt mange er villige til å snu 180 grader.

Fine fraser om likhet, mangfold og inkludering er lite verdt når det ikke koster noe å komme med dem. Nå blir vi alle satt på prøve. Står du opp for de svakeste, de mest demonisere, de mest utsatte når det virkelig gjelder? Hvis samfunnet hardner ytterligere til, er du villig til å stå opp for de samme verdiene i morgen som du omfavnet i går, da det ikke innebar noen form for risiko? Det håper jeg du er.