eivindtraedal

Støre og Solberg lover å ikke ha noen EU-debatt, melder Klassekampen. Dette er ekstremt uansvarlig. Verden endrer seg dramatisk foran øynene våre, men de skal altså låse fast en av de viktigste delene av norsk utenrikspolitikk i fem år av innenrikspolitiske hensyn? Det er en total abdikasjon av ansvar fra våre to “styringspartier”. Enda verre: det er et uttrykk for arroganse, og en infantilisering av det norske folk.

Hva slags budskap er egentlig dette? “Ja, dette er en viktig debatt, men den VIL VI IKKE TA fordi det er så upopulært.” Snakker om “saying the quiet part out loud”! At de i det hele tatt velger å si dette høyt... “Dette mener vi, men det er dere for dumme til å forstå, derfor dropper vi debatten”. Hjelpe og trøste.

Det er temmelig kontraintuitivt å anta at det overhode ikke kan fungere å gjøre noe så banalt som å overtale folk. Snakke høyt om hvorfor man mener det man mener, og komme med gode argumenter. Jeg tror det er helt avgjørende. Særlig i den tida vi lever i nå. Ved å eksplisitt nekte å stille opp i debatten, overlater AP og Høyre dermed mesteparten av EU-debatten til nei-sida.

Det er også farlig, for når maktpersoner nekter å begrunne sine handlinger og holdninger, så fyrer det opp under konspirasjonsteorier. Hvorfor er “elitene” så positive til EU? Hvis de ikke forklarer seg selv, så overlater de til EU-motstanderne å komme med spekulative påstander om skjulte motiver. Støre og Solberg tror at en åpen EU-debatt vil være en gavepakke til nei-sida. Jeg tror det er tvert imot. Når Høyre og AP er for EU, men nekter å snakke høyt om hvorfor, så er det en gavepakke til alle som vil spre mistro og fyre opp under billig populisme.

Jeg savner ansvarlige politikere som har tro på egne standpunkter, og forstår at de må få folk med seg. En viktig del av den jobben er å forklare sine politiske standpunkter. Særlig i en så kompleks og viktig sak som Norges forhold til Europa. Det vil bare bli viktigere i årene som kommer.

(først publisert 13. februar 2025)

Nå skal altså Putin og Trump sitte og “forhandle” om Ukrainas skjebne. Det er helt perverst. Vi er tilbake i forrige århundre. Her skal uavhengige nasjoner bli brukt som en liten spillebrikke av to stormannsgale gamle gubber uten respekt for noe annet enn penger og rå makt. Etter tre uker kan Trump gi Putin den seieren han ikke har klart å sikre på tre år. Det er et utilgivelig svik mot Ukrainas befolkning.

Dette er også ekstremt skremmende for oss i Norge. Det vi kaller en “regelstyrt verdensorden” er hele grunnlaget for Norges eksistens. I en verden der stormakter ser på verden som et spillebrett, der allianser og avtaler kan brytes og ingen regler gjelder, er vi ekstremt sårbare.

Norge finnes ikke fordi vi har et sterkt forsvar, men fordi vi har sterke venner, og fordi det finnes internasjonale regler og normer mot angrepskrig og internasjonal aggresjon. Den sterkeste av våre venner ledes nå av en mann som aldri har møtt en diktator han ikke likte, men som har mye negativt å si om demokratisk valgte statsledere. En mann som åpenbart ser på verden med brillene til en eiendomsutvikler, ikke en statsmann.

Mannen snakker åpent om å gjennomføre etnisk rensing av hele Gaza for å utvikle “beachfront property”! Ja, og så vil han ha Grønland, Canada og Panama, da. Det er bare å krysse fingrene for at ikke Putin foreslår noen nye muligheter på norsk territorie. I dag er det Ukraina og Gaza, i morgen kan det være oss.

Reglene i den “regelstyrte verdensorden” ble skrevet med blod, i ufattelige mengder, av mennesker som hadde sett noen av de verste grusomhetene i menneskehetens historie. Nå kan Putin få en bekreftelse på at tiden for å bruke rå militærmakt til å dominere sine naboland er tilbake. Det er all grunn til å frykte hva som følger.

(først publisert 12. februar 2025)

“Se hva du fikk meg til å gjøre”, sier konebankeren etter at han slår. Dette er også logikken du finner overalt på ytre høyre.

Reaksjonære har et spesielt forhold til verden. De er ikke opptatt av sannferdige problembeskrivelser, men av nyttige begrunnelser. Fiendebilder males opp, små problemer blåses opp til eksistensielle spørsmål, og konspirasjonsteorier spinnes opp for å skape en begrunnelse for den autoritære “kontrarevolusjonen”.

Dette er en rød tråd i reaksjonær tenkning: det instrumentelle forholdet til sannheten og til språket. Det er grunnleggende antiintellektuelt. Målet er å skape en ideologisk og moralsk rammeverk for de autoritære grepene man ønsker å ta.

Dette er også grunnen til at den reaksjonære bevegelsen er så ideologisk sprikende og selvmotsigende. Hvis man forsøker å påpeke de utallige logiske bristene i deres argumentasjon, så har man misforstått hva de driver med. Dette er ikke en bygning som er ment til å bli stående. Det trenger bare så vidt henge sammen. Det ideologiske reisverket skal gjøre jobben en kort stund. Om ikke lenge, når kontrarevolusjonen er et faktum, kan det rives ned. Målet er et samfunnet der lederne ikke lenger trenger å begrunne sine handlinger. Der ord ikke lenger betyr noe.

For å forsvare den reaksjonære revolusjonen, trengs en mektig fiende, som gjør “kontrarevolusjonen” nødvendig. Her kommer konspirasjonsteoriene inn. Nazistene malte opp et selvmotsigende bilde av jøder som både var undermennesker og ekstremt mektige, med tentakler overalt. Jeg minnes den gamle vitsen fra mellomkrigstiden om jøden som likte å lese “Der Stürmer”, fordi det var så hyggelig å lese hvor mektige og viktige jødene var. Dette er stadig fremgangsmåten. Mektige indre fiender males opp, som på samme tid er undermennesker som må kues, og mektige aktører som har infiltrert hele samfunnskroppen, og må renses ut. “Dypstaten”, “DEI”, “woke”, etc. Autoritære grep er nødvendige, vi er tvunget til det!

Her kommer konebanker-logikken inn: de reaksjonære vil alltid påstå at det er de som yter høylytt motstand som fremtvinger deres autoritære grep. Dette er en argumentasjon som er ment til å skremme bort motstand. Det er også en effektiv argumentasjon for å omgjøre store deler av befolkningen til nyttige idioter.

Det er nemlig forførende også for folk som ikke deler de reaksjonæres verdensbilde, men som befinner seg et eller annet sted i det bedagelige sentrum, å søke et slags “mellomstandpunkt”. Joda, ytre høyre er ikke bra, men det er klart at vi har mange problemer på den andre siden også. Klart det er dumt av aktivistene å aksjonere på feil måte. Ustrategisk. De undergraver saken sin. Man burde ikke overdrive. Skrike for høyt. Og viktigst av alt: ikke “polarisere”.

De nyttigste idiotene i samfunnet for de “kontrarevolusjonære” blir disse som sitter på sidelinjen og advarer kona om å ikke opptre for provoserende overfor konebankeren. “Klart han reagerer når det er rotete på kjøkkenbenken”. “Du trengte jo ikke å mase om regninger når du visste han var bakfull”. Dette forveksles med en slags opphøyd “hevet over debatten”-perspektiv. Føles klokt og balansert. Men det er både både skadelig, et uttrykk for intellektuell latskap, og ikke minst moralsk korrupt.

Den kommunistiske revolusjonens spøkelse har vært borte fra vesten i lang tid (og godt er det, spør du meg). Men dens fetter – den reaksjonære kontrarevolusjonen – lever i beste velgående. Hvis vi leter etter en reell trussel om autoritær maktovertagelse i samfunnet dag, finner vi den her. Denne “kontrarevolusjonen” er godt i gang i flere land. Ikke minst i USA. Hvis vi skal stoppe den, må flere våkne. Og se at konebankeren aldri vil gå tom for gode argumenter for oppførselen sin.

(først publisert 11. februar 2025)

Dette er en oversikt over ord som kan gjøre at du mister støtte til forskning i USA. Trump-administrasjonen har også sendt ut lister med “forbudte” ord i andre deler av statsapparatet, inkludert de nasjonale sikkerhetsmyndighetene. Nettsider renses for “politisk korrekte” ord, som altså nå har blitt politisk ukorrekte. Hvis noen har hatt en mistanke om at ytre høyre egentlig har null respekt for ytringsfriheten, selv om de elsker å prate om den, så får vi den nå bekrefta på ekstremt vis.

Finnes det noe mer selvmotsigende og absurd enn å skulle bekjempe “politisk korrekthet” ved å bokstavelig talt lage lister over forbudte ord som skal renses ut av statsapparatet? Hykleriet er så åpenbart at det nesten føles kjedelig å påpeke det, men det må påpekes.

Ytre høyre har et reint instrumentelt forhold til liberale og demokratiske verdier. Valg er gyldige hvis de vinner. Ytringsfrihet er viktig hvis det er deres ytringer det er snakk om. Domstoler er viktige hvis de fatter “riktige” vedtak. Alt handler om politisk dominans. Akkurat som fascistene i gamle dager, misbruker de alle deler av det liberale og demokratiske samfunnet for å rive det ned.

De låner opplysningstidens klær når det passer, og kaster dem av seg når de ikke lenger trengs. Hvis man er opptatt av å hate muslimer, så snakker man om sekulære verdier. Hvis man vil diskriminere skeive, så er man plutselig blitt en konservativ krisen som synes at kirka har blitt for “woke”. Dette er helt logisk hvis man ser på ideer og prinsipper som våpen som kan brukes og kastes.

Det uendelige maset om å stoppe “kanselleringskultur”, beskytte ytringsfriheten og stå opp for “prinsipper” har kun vært et skuespill, som har vært lett å gjennomskue. Det handler om å normalisere hat og forakt for svake grupper, og flytte det politiske mulighetsrommet langt nok til at man endelig kan plassere jernstøvelen på nakken til sine motstandere. Til det formålet omfavner de gjerne en diktator.

Både amerikanske medier og medier i andre land, ikke minst i Norge, har vært nyttige idioter for ytre høyre. De har gått med på de absurde premissene om at innsats for likestilling, likeverd og inkludering er en stor trussel mot vesten. Ja, det har til og med vært premisset for en hel bok av den mye brukte statsviteren Janne Haaland Matlary for to år siden. “Demokratiets langsomme død”, het den. Nå risikerer demokratiet i USA å lide en rask død. Og gjerningsmennene har til forveksling like analyser som Matlary. Hun har naturligvis stadig klippekort i media.

Og nei, dette er ikke noe som var vanskelig å se før, men som nå plutselig har blitt klart. Strategien med å bruke det liberale demokratiets verdier som et våpen mot det liberale demokratiet har vært åpenbar i mange år. De som ikke har sett dette, som har dedikert hundrevis av spaltemetre og timevis med taletid til å advare mot “trusselen” fra marginaliserte grupper mens fascistene har slipt sine kniver, vil stå igjen som fascismens nyttige idioter i historiebøkene. Hvis facsistene da ikke får lov til å skrive bøkene selv. Det må vi stoppe dem fra.

(først publisert11. februar 2025)

I Danmark har avisa Politiken nylig hamra løs på Norge fordi vi tjener rått på krigen i Ukraina og gir smuler tilbake. I Sverige har avisa Expressen i dag påpekt hvor ekstremt usolidarisk det er av Norge å subsidiere strømsløsing som i praksis gir høyere strømpris for svensker. Som de skriver: rike nordmenn kan varme opp boblebadet billig mens svenskene må ta på raggsokker. Vi brenner av godvilje, og det virker som det er få norske partier som lenger bryr seg om hva slags nabo vi er.

Jeg blir så oppgitt over dette, for det er ikke sånn at vi MÅ leve opp til alle fordommene om et nyrikt, selvsentrert og egoistisk folkeferd i vår rolle som regional energistormakt. Ta krigsprofitten: Ingen nordmenn hadde tatt noe skade om vi donerte bort mer av vårt ekstreme overskudd på gasseksport. Vårt “problem” er at vi har mer penger enn vi klarer å bruke opp. 19 000 milliarder på bok, og en overopphetet økonomi. Mangel på arbeidskraft. Gode problemer å ha!

Og hva med “Norgesprisen” som får svenskene til å steile? Dette er også et helt unødvendig provoserende grep. Det er fullt mulig å utforme bedre støtteordninger som ikke subsidierer varmekabler i oppkjørelsen eller boblebad på hytta. Jeg skjønner godt folks ønske om å få rimelig og forutsigbar strømregning, og da bør vi sørge for at ekstraordinære inntekter fra høye kraftpriser fordeles til kundene uten at vi fjerner alle insentiver til å spare eller produsere egen strøm – og dermed skulker unna energidugnaden i borettslaget Norden.

Hvem var det forresten som fant på denne utspekulerte ideen om at våre land skulle ha et felles energimarked? Det var Norge det! Advarte Norge mot at Europa skulle gjøre seg for avhengige av gass før 2022? Tvert imot! Knapt noen var ivrigere på å promotere gass som et “overgangsbrensel”. Og nå sitter vi og forteller oss selv at vi har fortjent hver krone i krigsprofitt, at europeerne har vært noen idioter, og at danskene og svenskene er bra frekke som vil kjøpe kraft av oss. Det spørs om noen på andre siden av Svinesund eller Skagerak er enige i denne historieskrivinga.

At velstanden i samfunnet vårt ikke er godt nok fordelt innad i Norge er et politisk problem, men A/S Norge går det ikke dårlig med. Men nå er det jo forresten ingen som bekymrer seg for matkøer lenger, all sympatien går til milliardærer som har stukket av til Sveits. Det eneste man virker å være bekymra over nå til dags er om vi egentlig er greie nok med de aller rikeste blant et av verdens rikeste folkeslag.

Norge har alltid hatt behov for venner. USA virker temmelig ustabile om dagen, og EU har vi et anstrengt forhold til. Når selv våre beste venner i Norden oppfatter oss som en klysete og usolidarisk gjeng, så synes jeg det begynner å bli på tide å våkne opp fra den navlebeskuende “Norge først” holdninga. Vi har nytt godt av solidaritet fra våre naboer før, og vi bør sørge for å bevare godt naboskap også framover. Det er jo egentlig i vår egeninteresse. Ja, og så er det hyggelig da!

(først publisert 10. februar 2025)

(10. februar 2025)

Under Superbowl, et av verdens mest sette TV-begivenheter, annonserte Kanye West for nettsida si. På den finnes det bare ett produkt: en t-skjorte med et hakekors. I tillegg har West twitra åpenlys antisemittisme og støtte til nazister, inkludert “I am a Nazi”. Det er ikke mulig å feiltolke budskapet. Dette er altså artisten som har vunnet republikanernes hjerter de siste årene. Hans støtte til Trump fikk Republikanerne i Kongressen til å twitre “Kanye. Elon. Trump” for to år siden. De var fryktelig stolte av å få støtte av en av verdens største artister. Nå har altså den første av disse tre omfavnet nazisme åpenlyst, mens nummer to har vist nazihilsen for hele verden. Trumps tidligere nære medarbeidere har også fortalt at han åpenlyst hyllet Hitler.

Hvor mye mer åpenlyst kan dette bli? Joda, Kanye West er også åpen om at han er bipolar og sliter psykisk og med rusmidler. Men man blir ikke nazist hverken av å være bipolar eller rusavhengig. Dette handler om politisk radikalisering. Det som først ble oppfatta som trolling og skrik etter oppmerksomhet, fremstår nå bare som ektefølte, farlige holdninger.

For meg og andre som har vært store fans av Kanye West, er det ekstremt nedslående og skremmende å se hva slags monster han har blitt. Men det er også ekstremt skremmende å se det sterke mønsteret her. Republikanerne i USA omfavner og ledes av folk som er mer og mer eksplisitt i å beundre og promotere nazisme. Rett og slett. Det finnes ikke noen annen måte å beskrive dette på.

Hva er faktisk viktig i amerikansk politikk under Elon Musk og Donald Trump, og hva er en avsporing? Dette spørsmålet blir konstant stilt når folk skal kommentere det ene eller andre angrepet på demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. For ikke å si avviklingen av statsapparatet. Jeg tror det er en dum måte å tenke på.

Hanna Arendts slitesterke boktittel “ondskapens banalitet” peker på at fascismen kan forbløffe oss nettopp med hvor usofistikert den er. Demokratiet overkjøres av folk som har sagt rett ut hva de vil gjøre, og hvorfor. De har babla i vei på podcaster, skrevet lange og detaljerte planer, publisert bøker, holdt taler og twitra i vei. Det som skjer, er ikke et resultat av skjulte hensikter eller hemmelige dokumenter. Det er heller ikke et resultat av avanserte ideologiske byggverk.

Denne banale ondskapen kan jo gjøre det litt kjedelig å produsere “takes” for alle som er i den bransjen, enten det er politikere, “USA-eksperter” eller kommentatorer. Skal man bare skrive om det som åpenbart skjer, og trekke de åpenbare konklusjonene? Man har jo nesten ikke bruk for eksperter for å legge sammen to og to her. Og her tror jeg det skjer en kortslutning. Fordi de fæle tingene som skjer er så banale og oppe i dagen, så dikter mange opp en kompleksitet som ikke er der. En politisk bevegelse som nettopp er preget av skamløshet og en vilje til å si rett ut og gjøre det som tidligere var utenkelig og uakseptabelt utgjør både en enkel og en vanskelig utfordring. Man har jo egentlig ikke noe annet valg enn å bli banal selv, og si “dette er fascisme”, eller lignende. Det føles jo usofistikert.

Derfor dyrker mange forestillingen om at noen av de forskjellige fæle tingene som skjer, er et avansert forsøk på “avsporing”, et røykteppe for andre, viktigere ting. Dessverre medfører dette også at folk konstant ender opp med å korrigere hverandre og seg selv “Ikke fokusert på det, det er en avsporing, ta heller dette”. Hele tiden med en risiko for å avskrive eller bagatellisere noe som faktisk er veldig farlig. Fremfor å påpeke det åpenbare, så velger man å overkompliserte og dikte opp smarte strategier og skjulte agendaer i det som må være tidenes best varslede statskupp.

Dette er en forståelig forsvarsmekanisme mot en flom av forskjellige skremmende nyheter. Jeg tror dessverre også det er utslag av en forfengelig frykt for å bli banal selv. Men en banal ondskap kan kreve banale motsvar. Eller for å si det på moderne norsk: man må tåle å være litt “cringe”.

Man lot seg ikke avspore dersom man var bekymra for Hitlers invasjon av Polen. Talene hans om trusselen fra jødene og Bolsjevikene var ikke en avledningsmanøver for å dekke over Holocaust. Knusing av fagforeninger var ikke en avsporing fra avviklingen av rettsstaten. Forfølgelsen av homofile og funksjonshemmede var ikke en avsporing fra forfølgelsen av romfolk. Alt hang sammen, og alt var viktig. Og nå er fascismen her igjen.

Eller for å si det enklere: Alt pratet om avsporinger er en avsporing!

(først publisert 9. februar 2025)

Da Norge ble rammet av høyreekstrem terror, var terroren så ufattelig at det i første omgang ble avskrevet som psykisk sykdom. Breivik hadde skrevet et helt manifest der han skrev rett ut hvorfor han gjorde det han gjorde, men sakkyndige hadde vanskelig for å ta det alvorlig. Vi hadde en hard debatt om hvorvidt Breivik kunne bedømmes som tilregnelig eller ikke. En av problemene var at de første sakkyndige rett og slett ikke forsto den lingoen Breivik brukte i manifestet sitt, selv om den var velkjent for mange av oss som hadde fulgt med på høyreradikale miljøer på nett. Det problemet er med oss ennå.

For oss som kjenner til de høyreekstreme miljøene, enten det er nazister, “edgelords”, “incels” forskjellige avarter av rasister og de hundrevis av andre avartene av høyreekstremisme som florer på nett, så er ingenting av det som skjer nå veldig forvirrende. Det har ikke skjedd i skjul, men helt åpent. Ta Elon Musk: hans radikalisering har skjedd rett foran øyene våre. Noen av oss innså at han var ustabil allerede i 2018, da han helt ut av det blå kalte en dykker “pedo”, fordi han var misunnelig på at noen andre klarte å redde noen gutter i en hule i Thailand.

Nå rekrutteres unge høyreekstreme troll rett inn i Musks “DOGE”-team som sendes som stormtropper inn i amerikanske føderale bygninger for å stenge ned store deler av statsapparatet. Musk retweeter manisk høyreekstreme konspirasjonsteorier og er åpenbart overbevist av noen av de dummeste og mest ondsinnede trollene på internett. Det som dukker opp som en retweet hos Musk i dag, er amerikansk politikk i morgen. Dette er for øvrig ikke det eneste som har foregått helt i åpent lende: Trump-administrasjonens første uker har foregått helt i tråd med “Project 2025”, som også var godt kjent før valget i fjor.

Akkurat som i 2011, så er det mange toneangivende stemmer i offentligheten i dag som er hemmet av sin manglende kunnskap og nysgjerrighet, for ikke å si mangel på fantasi i møte med høyreekstremismen. Den er så uforståelig for dem at den blir sminket bort, glattet over og undervurdert. Når de høyreekstreme selv er så klønete at de ikke gidder å pakke inn hundebæsjen sin i silkepapir, så føler visst enkelte i media at de må gjøre det for dem. Alle som gjør dette, er nyttige idioter for de høyreekstreme.

Heldigvis ble Breivik dømt tilregnelig. Et hardt og oppjaget politisk ordskifte gjorde oss klokere, og skulle i prinsippet også ha gjort oss bedre i stand til å gjenkjenne disse ideene. Men jeg er usikker. Hvis det er en ting som har skjedd, så er det snarere at de hatefulle ideene fra manifestet hans har blitt mer utbredt, og oppfattes som mer normale.

I dag har vi større problemer enn en og annen “ensom ulv” som kan gjennomføre terrorisme. En ulveflokk har blitt sluppet løs på det amerikanske statsapparatet, og andre ulver truer med å angripe mange andre vestlige demokratier. Det er en bevegelse drevet av forakt for svakhet, skadefryd over å kunne såre andre, hevngjerrighet, og en overveldende nihilisme, der ethvert forsøk på å bevare demokratiske, liberale og humanistiske verdier blir møtt med mistro og forakt.

De gjemmer seg bak flortynne lag av ironi og “trolling”, men de mener alt de sier, og de sier det høyt og tydelig. De som blir overrasket over at ordene følges opp av handling, har fulgt for dårlig med i timen.

Dette er den farligste og mest akutte ideologiske trusselen mot vesten i dag. Den kommer innenfra, og vi har sett den før. Jobben vår er å se det som skjer rett foran øynene våre, forstå hva vi ser, snakke sant om det. Bare slik kan vi utforme effektive strategier for å bekjempe den.

(først publisert 9. februar 2025)

Den største ideologiske skiftet som har skjedd i min levetid, er at konservatismen har tapt for reaksjonære krefter. I land etter land har konservative partier tapt terreng eller kollapset for reaksjonære bevegelser. Denne nyansen er viktig å forstå. For konservativ og reaksjonær er ikke det samme. Selv om de dessverre ofte havner på samme lag.

Konservatisme kan, med Høyremannen Lars Roar Langlets ord, defineres som «en livsholdning som vil bevare og bygge videre på nedarvede verdier, og stiller seg avvisende til endringer som kan ødelegge disse.» En relativt sympatisk grunnholdning, selv om det jo ofte i praksis har handla om å bevare gamle hierarkier og motsette seg positive progressive samfunnsendringer. Når endringene først er et faktum, konstaterer de gjerne at de “alltid har vært for dette”. De var bare bekymra for tempoet.

Jeg er ikke særlig konservativ av meg, med unntak av at jeg gjerne vil bevare et samfunn med fungerende økosystemer og et stabilt klima. Men jeg velger konservative fremfor reaksjonære hver eneste dag i uka. Konservatismen sier “brems litt, la oss tenke oss om”. Reaksjonære sier “riv ned hele dritten, la oss skru klokka tilbake”. I USA er prosjektet i full sving under slagordet “Make America great again”. Helst ved å skru klokka tilbake til før likestilling, homokamp og desegergering. Grunnholdningen er at “gullalderen” ligger bak oss. Ikke bare det: samfunnskroppen er syk og må renses for urenheter. Mens konservative foretrekker innestemme, er reaksjonen aggressiv og høylytt. Mens konservatismen er preget av rigiditet, og har langsomhet som prinsipp, er reaksjonære smidige og raske. Gode til å plukke opp misnøye, kopiere vellykkede progressive strategier og ta i bruk nye kommunikasjonsverktøy.

I land etter land står konservative overfor et avgjørende valg: vil de leke med ilden, og alliere seg med de reaksjonære, eller slutte rekkene med sine gamle progressive motstandere mot den nye trusselen? I USA har republikanerne forsøkt seg på den første strategien. Resultatet er katastrofalt, og vi kommer alle til å betale for det. Akkurat slik vi så i Storbritannia da Brexit-gjengen fikk gjennomslag.

Det er på høy tid å oppdatere det politiske kartet. Kampen i dag står ikke mellom progressive som vil endre samfunnet og konservative som vil bevare det. Det står mellom de som skuer framover og de som skuer bakover. Vi som vil bevare og bygge videre på det moderne liberale demokratiske prosjektet, og de som vil demontere det, og skru klokka tilbake. Det er kanskje den mest destruktive politiske kraften i vesten i dag.

(først publisert 3. februar 2025)

(2. februar 2025) Om woke og fascisme

Jeg tenker at vi nå har fått fasit på om vesten er mest trua av «woke» eller fascisme. Men det ser ikke helt ut til å ha nådd igjennom hos alle. «Woke» er tilfeldigvis også nøyaktig det fiendebildet fascistene konstant maler opp. Allikevel har både media, politikere og kommentatorer behandlet denne vage konspirasjonsteorien som om det var en svært seriøs problemstilling.

Om man hadde bytta ut «woke» med «kulturmarxisme» hadde kanskje varselsklokka gått hos litt flere oppegående nordmenn. Men jeg er ikke sikker. Dette begrepet som mange ble kjent med fra Breiviks manifest har dessverre også blitt delvis glemt, delvis renvasket med årene. Jeg har selv forsøkt å slå alarm da det dukka opp i vokabularet til innflytelsesrike stemmer som Jordan Peterson. Han er populær, så da kan han jo ikke være ekstrem.

Det er jo påfallende hvor likt disse ordene har blitt brukt fra ytre høyre. Ofte også vekselvis. «Woke» blir brukt som et ullent samlebegrep for alt som er venstrevridd og progressivt, men også som en slags konspirasjonsteori. Verden er rammet av et «woke tankevirus» ifølge Elon Musk. «Sykdommen» skal renses fra samfunnskroppen med makt.

I årevis har vi liksom måttet ta stilling til totalt marginale problemstillinger, om hvem som har blitt «no-platforma» på en eller annen campus i USA, eller hvorvidt ungdommen er for sarte og lettkrenkende. Dette har man brukt omtrent like mye tid på som fascismens fremvekst. Det vil stå igjen i historien som en absurd moralsk panikk.

De utallige kommentarartiklene om trusselen fra «woke» har stort sett bare bidratt til å hjelpe ytre høyre. De som har støttet opp om denne moralske panikken mot alt som minner om omsorg for andre, mangfold og inkludering har vært lite annet enn nyttige idioter.