eivindtraedal

I gårsdagens partilederdebatt kunne vi høre den triste historien om gründeren Fredrik Haga som ble hardt rammet av formuesskatten. Trygve Slagsvold Vedum sleit med å forsvare seg mot Fredrik Solvangs spørsmål. Han kjente ikke til denne bedriftseieren. Vel, Fredrik Haga leder altså Dune Analytics, som ifølge dem selv er et selskap som analyserer kryptovaluta. Du vet, denne “revolusjonerende” teknologien som ikke brukes til noe annet enn spekulasjon, svindel og korrupsjon.

Kryptovaluta er en nyvinning innenfor finansbransjen på samme måte som subprime-lån i sin tid var en nyvinning. Den typen “nyvinning” som kun bidrar til å undergrave og suge energi og ressurser fra de produktive delene av økonomien, og uunngåelig leder til nye finansbobler og økonomiske problemer.

Det er mulig å bli raskt rik på denne typen spekulasjon, på måter som kanskje også gjør at du må betale formuesskatt av de raske pengene. Dune analytics fikk blant annet en pengeinnsprøyting av den skandalerammede storsvindleren Sam Bankman-Fried, før hans korthus kollapset (Bankman-fried omtalte forresten pyramidespillet sitt som et “analyseselskap”, noe som muligens er relevant i møte med Dune analytics).

Dune lyktes blant annet i å dra inn masse penger i krypto-manien i 2022. Er det denne typen “verdiskapning” vi trenger mer av i landet vårt? Er det virkelig et sykdomstegn om kryptovalutaspekulanter flagger ut?

Motstanderne av formuesskatt sliter konsekvent med å finne gode eksempler som kan underbygge deres skråsikre påstander om at denne skatten på de rikeste ødelegger for økonomien vår og undergraver Norges konkurransekraft. Hvis det beste eksempelet de klarer å grave opp (og hviske i øret på NRKs programledere) er et kryptovaluta-selskap, så tror jeg vi kan konkludere med at vi stadig mangler bevis på at denne skatten er så skadelig som de borgerlige og deres rike sponsorer skal ha det til.

MDG velger rødgrønn side i år, og peker på Støre som vår statsministerkandidat. Hva skjedde med blokkuavhengigheten? Svaret er at vi er uavhengige, men ikke tjukke i huet. I år er det nemlig veldig lett å avgjøre hvilken politisk fløy som kan gi de største grønne gjennomslagene. Det krever bare evnen til å lese og regne .

Først kan vi lese partiprogrammene, og oppdage at det er veldig stor forskjell på blokkene. Ta oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja – den viktigste saken for miljøbevegelsen på 20 år. ALLE partiene på rødgrønn side sier nei til olje i Lofoten, Vesterålen og Senja. Ja, også Senterpartiet. Høyre og FrP sier ja til oljeutvinning her. Alle diskusjoner om miljøpolitikk må altså starte med å ta en omkamp om en sak som ble parkert på rødgrønn side for mange år siden. FrP er også det eneste Stortingspartiet som åpent lefler med klimafornektelse i sitt program.

Vi merker oss også at Høyre har vent ryggen til klimakampen de siste årene. Det var mange som håpte på at “Generasjon Greta er død” bare var en ubetenksom og dum kommentar, men Høyre har i praksis vist det samme sentimentet gang på gang i årene etterpå. De virker nærmest glade og lettet over at klimasaken ikke er på dagsorden, og tar seg til og med råd til å harselere over det. Sånt legger jo vi i MDG merke til.

I tillegg har KrF endret profil dramatisk, og gått ut i pressen med fordummende utspill om at færre barnefødsler er farligere enn klimakrisa. Det ene av de to tradisjonelt miljøengasjerte partiene på borgerlig side har altså forlatt sin post.

Så kommer vi til hoderegninga: hvis vi skal stole på målingene så er styrkeforholdene veldig forskjellig mellom blokkene. FrP er soleklart størst på borgerlig side, mens Senterpartiet har svekket seg kraftig. Her er det nok en god del utveksling av protestvelgere som ikke liker klimapolitikk.

Hvis Senterpartiet får 7-8 prosent oppslutning, er de åpenbart lettere å håndtere enn et FrP på 20-25 prosent. Frp er både mer radikalt anti-miljøvern og vil potensielt stå mye sterkere på Stortinget etter valget.

Mange liberale og grønne folk på høyresida vil da trekke fram at Rødt også har dårlig miljøpolitikk. Det mener jeg faktisk er overdrevet. Det er en grunn til at Rødt får gode skussmål av miljøorganisasjonene for sine natur- og klimaplaner.

Selv mener jeg både Rødt og SV har for dårlige løsninger i kraftpolitikken, og jeg synes Rødts nei til bompenger er ulogisk, og at demoniseringa av EU er totalt kontraproduktiv (her står de jo ikke tilbake for FrP). Men de er stort sett enige i problembeskrivelsen, og har et ektefølt miljøengasjement i bunn. Det er en god start.

Det er altså ganske lett å konkludere med at dersom man er et lite, miljøengasjert parti som ønsker mest mulig gjennomslag, så vil det være lettest på rødgrønn side. Å gå til borgerlig side, er å velge største motstands vei. Det ville jo være ganske dumt å gjøre. Å være uavhengig betyr heldigvis ikke at vi må forsøke å holde oss nøytrale.

Vi er snart ferdig med den første uka av “den lille valgkampen”, og så vidt jeg kan se har ingen andre partier enn MDG snakka om klima. Journalister er også nesten totalt uinteressert i å skrive om klimapolitikk i valgkampen, og kommentatorer nevner kun klima når de skal minne om at ingen bryr seg om det lenger. Neste uke er Arendalsuka, der ingen av postene på hovedprogrammet dreier seg om klima.

Dette er jo ganske sprøtt. Denne sommeren har det vært helt ekstreme hetebølger i Norden. Vi hadde over 35 grader i nord-trøndelag, og ekstremvarme over store deler av landet. Den nordiske hetebølgen vakte større overskrifter i utlandet enn i Norge, der vinklingene deprimerende ofte har vært “varmerekord!” og “finværet fortsetter!”.

I Europa har vi sett nye skogbranner og livsfarlige hetebølger. Og all varmeenergien omsettes nå til tidlige høststormer og ekstreme nedbørsmengder mange steder. Dette er menneskeskapt. Men det kommer vi til å få alt for lite debatt om i valgkampen, fordi “alle” tydeligvis har bestemt seg for at klima er en kjedelig tapersak. Både politikere og skravleklassen tenker på klimapolitikk som valgfag. Ikke “ordentlig” politikk som alltid må være på dagsorden.

Dette er grunnen til at MDG finnes. For hvis vi ikke hadde vært her, så hadde sannsynligvis ingen diskutert klima i perioder som denne. Vi mener klima må være på politikkens hovedpensum i alle valgkamper, ikke bare valgfag en gang hvert tiende år. Det er dette klimakrisa krever av oss – kontinuerlig oppmerksomhet og engasjement, samtidig som vi må håndtere de andre krisene som kommer.

Inntil videre finnes det tydeligvis bare ett parti som tenker sånn. Så hvis du mener vi trenger representanter på Stortinget som aldri glemmer klimakrisa, så har du bare ett valg: stem grønt!

Oljefondet stiller oss overfor noen vanskelige dilemmaer: på den ene siden er det dumt om Norge tjener penger på folkemord, eller på å ødelegge planeten. På den andre siden kan vi tjene bittelitt mindre penger om vi ikke gjør det. Jeg tror selv de skarpeste moralfilosofer ville ha problemer med å løse denne floka.

Det samme ser vi jo på andre områder: på den ene siden er det litt dumt av Norge å produsere olje og gass tilsvarende 500 millioner tonn CO2 hvert år – på den annen side ville vi kanskje tjent litt mindre penger om vi ikke gjorde det. Det er så nær man kommer et uløselig dilemma.

Derfor har jo også Norge blitt et av landene som er best på å snakke om dilemmaer. I 20 år har vi diskuterer “oljedilemmaet” og “klimaparadokset”. Den Orwellianske frasen “doubelthink” har blitt en norsk dyd: “Det er viktig å kunne ha to tanker i hodet på en gang”. Folkemord er dårlig, men å tjene mindre penger er også dårlig. Dette er ikke så lett som enkelte skal ha det til.

Nå som Norge i økende grad blir en global rentenist som lever av andre lands arbeid, må vi tilføye stadig nye dilemmaer og paradokser. Her kan vi duke oss til nye kvelder på litteraturhuset og i Arendalsuka om “folkemord-paradokset”, “slaveri-dilemmaet” og så videre.

Det fryktelig kompliserte – ja nesten uløselige – problemet i bunnen vil være det samme: hvordan i alle dager skal verdens rikeste land klare å velge mellom å være medskyldige i enorm menneskelig lidelse, eller å tjene litt mindre penger. Her trengs minst 5-6 nye etikkråd. Kanskje kommer vi aldri til bunns i det.

Dette er vårt lodd å bære, som et hardt prøvet land. Som Aftenposten skriver på lederplass i dag: “Det er krevende å være så rik”. De fattige vet ikke hvor godt de har det.

Det er en merkelig valgkamp. Hele borgerlig side er samlet om en fortelling om at norsk næringsliv står i knestående, og at det eneste som kan redde det er å fjerne formuesskatten. Ingen av delene stemmer. Det blir jo direkte pinlig når FrPs hovedargument er basert på en grov regnefeil hos Finans Norge.

Både Listhaug, Melby, Ulstein og Solberg ser nå ut til å velge taktikken “når argumentene svikter – hev stemmen”. Jo vanskeligere dere å underbygge påstandene om full krise for norsk næringsliv, jo mer høyspent blir retorikken. Ingen penger investeres lenger i privat sektor! Verdiskaperne kjeppjages! Gründerne knuses! Men hvor er bevisene? Da begynner mumlingen om “mange føler at...” og “stemningen der ute...”.

Enda verre blir det når det kommer til løsningene, for det eneste jeg hører om, er fjerning av formuesskatten. Et grep med høyst uklar effekt, som kan slå negativt ut for næringslivet om det dekkes inn med økt selskapsskatt. Det er en grunn til at dette ikke ble anbefalt av skattekommisjonen for noen år siden. De borgerlige lover altså å løse et problem som muligens ikke finnes, ved å innføre politikk som trolig ikke fungerer.

Den enkle forklaringen på denne merkelige situasjonen, er jo at politikken er ekstremt positivt for bunnlinja til de enkeltpersonene som skriver ut store sjekker til de borgerlige partiene. DE vil få enorm avkastning på investeringen om det borgerlige vinner valget. Men vi bør ikke være så naive at vi tror at norske milliardærers interesser er det samme som Norges interesser. Det er arbeidere som skaper milliardærer, ikke milliardærer som skaper arbeid.

Dette minner ikke så reint lite om 2017, da Arbeiderpartiet gikk til valg på en elendighetsbeskrivelse av norsk økonomi og arbeidsliv som ikke resonnerte i befolkningen. Jeg håper og tror at den stadig mer frenetiske svartmalingen av norsk næringsliv fra høyresida ikke betaler seg, for vi har faktisk ekte problemer å diskutere, og ekte løsninger som kan innføres.

- Norge klarer ikke å kutte utslipp i tråd med Paris-avtalen, og norsk natur raseres i stor stil over hele landet

- Hundretusenvis av nordmenn sliter med å få endene til å møtes (overraskende nok ikke fordi de må betale formuesskatt)

- Norge gir for lite støtte til Ukraina, mens vi profitterer på folkemordet i Gaza

- Oljebransjen suger opp nesten alle investeringer, mens Norge taper kampen om de nye næringene

- Vi sløser absurd mye penger på de minst effektive og mest miljøskadelige transportformene, mens jernbanen er en vits

...og mye, mye mer. Jeg antar at den borgerlige delen av opposisjonen hadde snakka mer om dette dersom de fikk betalt for det, men valgkampen deres finansieres av folk med ett mål for øye: privat berikelse. Deretter dikter man opp en begrunnelse som handler om samfunnsnytte.

MDG er ikke betalt av noen milliardærer. Vi lover ikke gull, bare grønne skoger. Og vi har større drømmer for framtida enn å gjøre Gustav Witzøe til nullskatteyter. La oss håpe det er plass til å diskutere ekte problemer og ekte løsninger i denne valgkampen, ikke bare synge etter milliardærenes noteark.

Jeg fikk nesten kyldegysninger på ryggen i dag morges av å høre Dag-Inge Ulstein på radio. Med sin mykeste bedehus-stemme taler han Den norske kirke midt imot, og argumenterte for at vi skal bry oss mindre om folkemordet i Gaza. KrF tar nå sikte på å være Stortingets mest Israel-vennlige parti.

Ulstein har full tillit til Etikkrådet, dagen etter store avsløringer av at de har sviktet fullstendig i sitt oppdrag. Han mener tydeligvis også det var dumt å fordømme bombingene av Iran.

I løpet av sendinga rakk Ulstein å bryte åttende bud (“det skapes nesten ingen arbeidsplasser i privat sektor”!). Men dette løgnaktige budskapet har han jo også fått godt betalt for. Han satt der med lomma full av sølvpenger i form av 9,2 millioner friske kroner fra norske milliardærer. De forsøker kynisk å vippe KrF over sperregrensa for å få svære skattekutt.

Det er virkelig trist å se et tidligere prinsippfast, miljøengasjert, medmenneskelig og verdibasert parti som KrF redusert til et verktøy for kyniske milliardærer. Det er også trist å se at KrF bruker valgkampen på å kritisere Den norske kirke for å vise for MYE solidaritet med ofrene for et folkemord. Jeg er glad programleder Lila Sølhusvik stilte det samme spørsmålet jeg brant inne med: “Hva er det som har skjedd med deg?”

Det er jo en kjent sak at konvertittene gjerne er de mest fanatiske i troen. Ulstein har gjenoppstått som en glødende høyreside-ideolog, i det som i praksis har blitt Kristelig Fremskrittsparti. Det største spørsmålet jeg sitter igjen med er hvordan Venstre stadig mener det beste er å sikre flertall til denne gjengen. Venstre er nå det eneste tydelige Palestina-vennlige partiet på borgerlig side, og det eneste som stadig flagger et ektefølt miljøengasjement. De vil i alle fall ikke få noen drahjelp av KrFrp.

Så håper jeg jo at velgerne som likte det gamle KrF, og som nå føler seg i villrede om hva de vil stemme, tar en kikk på MDG. Vi står opp for global solidaritet, bistand, klimakamp, en human flyktningpolitikk og naturligvis full støtte til sivilbefolkningen på Gaza.

MDG avviser naturligvis også regjeringssamarbeid med Sylvi Listhaug, som det gamle KrF i sin tid avsatte som justisminister. Derfor peker vi på Støre i år. Dag-Inge Ulstein har vendt ryggen til dere, men hos oss er dere hjertelig velkomne!

Det var ganske sjokkerende å høre Erna Solbergs kommentarer om Gaza på politisk kvarter i dag. Hun mener åpenbart at det riktige ville være å senke stemmen og ikke protestere høylytt mot det pågående folkemordet. Akkurat nå, som store og mektige land følger etter Norges eksempel, og åpner for anerkjennelse av Palestina, så mener hun vi heller burde gått stille i dørene i fjor. Det er absurd.

Det er en viktig påminnelse om at et regjeringsskifte betyr et markant skifte i utenrikspolitikken. KrF og FrP ønsker en mer israel-vennlig linje, og Høyre holder frem feighet som en dyd i møte med folkemord. Venstre er det eneste partiet som viser noe ektefølt engasjement for Palestina på borgerlig side. Hvis de mente alvor med dette engasjementet, hadde de pekt på Støre som statsminister. Men de har dessverre giftet seg med høyresida uten forbehold.

Historiebøkene vil ikke være nådige med politikere som argumenterte for å mumle, se bort og ignorere folkemordet på Gaza. Slik Erna Solberg eksplisitt gjorde i dag morges. Hun virket mer opprørt over at Arbeiderpartiet hadde “brutt enigheten” i utenrikspolitikken enn over grufullhetene som rammer sivile hver dag.

Det er mye å utsette på Støre-regjeringen. Hadde det vært opp til MDG hadde vi innført enda hardere sanksjoner mot Israel, tatt imot flere flyktninger og trukket alle investeringer som bidrar til folkemordet for lenge siden. Men sammenlignet med Erna Solberg fremstår Støre og hans mannskap som både visjonære og modige.

Hvis du mener Norge fortsatt må stå opp mot Israels overgrep, så gjelder det tydeligvis å unngå et borgerlig flertall til høsten. Den mest effektive måten å gjøre det på, er å gi en taktisk stemme til MDG. Kommer vi over sperregrensa, vil vi peke på Støre. Og det vil nesten garantert være avgjørende for å sikre flertall. Vi trenger større, ikke mindre engasjement for det palestinske folk.

Et av de store problemene til progressive bevegelser er at vi er for opptatt av toneleie, og for lite opptatt av volum. Denne tanken slo meg i dag mens jeg gjorde hagearbeid og hørte på en bok om klimakommunikasjon. Boka er interessant nok den, men den baserer seg i stor grad på et premiss om at en av hovedutfordringene i klimakampen er å velge de rette ordene og kommunisere på riktig måte.

Etter over 25 år med klimaengasjement så har jeg sett utallige metadiskusjoner om dette. Vi må ikke skremme folk, vi må vise fram de skumle konsekvensene av klimaendringer, vi må ikke overdrive, vi må ikke underdrive, vi må ikke bli for fagtunge, vi må passe på å ha alle fakta på plass, vi må ikke bli for alarmistiske, vi må bli mer alarmistiske, vi må spre håp, vi må ikke spre falskt håp, vi må tilby løsninger og handlingsalternativer, vi må tørre å være problemfokuserte, vi må snakke om personlig ansvar, vi må ikke spre skamfølelse, og så videre, og så videre.

Det er naturligvis lurt å være selvkritisk og reflektere over hva som funker best, men jeg tror også dette meta-maset om toneleie og ordvalg kan være veldig kontraproduktivt.

Hovedproblemet er at det snakkes FOR LITE og FOR LAVT om klimakrisa, ikke at det gjøres på feil måte. Forskjellige typer kommunikasjon funker på forskjellige folk. Det er veldig vanskelig å finne en fasit på hvilken kommunikasjon som funker best.

Men disse interne diskusjonene signaliserer i praksis til omverdenen at det er opp til miljøbevegelsen å kommunisere perfekt hvis folk skal gidde å engasjere seg – og vice versa: at hvis noen misliker miljøbevegelsens kommunikasjon så er det grunn god nok til å ikke bry seg om klima. Dette er jo en helt koko logikk, men den er påfallende utbredt.

Sånn er det på mange politiske saksfelt. Det er gjerne de mest engasjerte aktivistene som blir syndebukker når storsamfunnet ikke klarer å håndtere et problem. Men miljøbevegelsen bygger selv opp under denne argumentasjonen når vi konstant pirker på vårt eget og hverandres ordbruk og toneleie.

Jakten på den perfekte kommunikasjonen er dessuten en slags evig jakt på vår egen hale. Når miljøbevegelsen finner en vellykket kommunikasjonsform, vil våre motstandere tilpasse seg og finne måter å nøytralisere dette på. Det så vi etter den ekstremt vellykkede Fridays for future-kampanjen fra 2018 til pandemien, som var basert på velbegrunnet alarmisme, moralisme og tordentaler fra frontfigurer fra Greta Thunberg.

I årene som har fulgt har fossilindustriens medhjelpere og reaksjonære krefter langt på vei lyktes i å slå tilbake mot denne typen retorikk og aksjonsformer. Det betyr ikke at Greta Thunbergs metode eller retorikk var feil, men at våre motstandere tilpasset seg den. Det vil de gjøre igjen og igjen. Det finnes ingen kommunikasjonsstrategier som er immune mot dette.

Et nyttig kontrollspørsmål er om det er det slik at miljøbevegelsens mostandere, særlig de reaksjonære kreftene som har lyktes i vesten har lyktes fordi de har drevet så mye sjelegranskning og selvpisking om korrekt toneleie, ordvalg og kommunikasjonsstrategier? Det er ikke mitt inntrykk. Naturligvis har de jobba strategisk, men først og fremst har de lyktes ved å holde et mye større volum. Ikke minst fordi de har tilgang til mer penger, blant annet gjennom fossilindustriens rause PR-budsjetter.

All pirkingen på toneleie og ordbruk er dessverre velegnet til å undergrave det aller viktigste, nemlig å ØKE VOLUMET. Når folk er livredde for å ordlegge seg feil, så er utfallet som regel bare at færre tør å heve stemmen, av frykt for å skade saken. Det minst nyttige har kanskje vært trenden med selverklærte “klimapsykologer”, som nærmest gir inntrykk at av man må ha profesjonsutdanning for å snakke om klimakrisa på rett måte.

Derfor tror jeg det beste rådet er: snakk mer og høyere om klimakrisa hvis du er bekymra som meg. Ikke vær for bekymra for om du bruker rett ord eller kommuniserer på riktig måte. Det farligste er stillheten.

Jeg forstår ikke hvordan noen kan skryte av våre flotte “vestlige verdier” igjen, når vi ser bildene av de utsultede barna på Gaza. Israels regjering er fullstendig avhengig av vestlig støtte, og de har fått støtte til å gjennomføre et folkemord, der uskyldige sivile, inkludert barn, ikke bare lemlestes med bomber, men nå også sultes ihjel. Én telefonsamtale fra Trump kan få slutt på grusomhetene, og ja, det kunne også en telefonsamtale fra Biden.

Støtten til israel synker gradvis. Selv Trump ser ut til å være berørt av bildene av de magre barnekroppene. Men vi er allerede i større eller mindre grad medskyldige i en av de verste forbrytelsene i min levetid.

Det pleide å finnes noen idealer som gav vesten et skinn av moralsk overlegenhet. Regler som ble forsøkt innført i det vi kaller “verdenssamfunnet”. Forbud mot angrepskrig, beskyttelse av sivile, forbud mot tortur, human behandling av krigsfanger. Krig som siste utvei.

Gradvis har dette blitt revet i stykker av vesten selv, med USA i spissen. I “krigen mot terror” ble illegitime angrepskriger, tortur og mishandling av krigsfanger igjen normalisert. Nå krysses den siste grensen, og Det hvite hus omfavner etnisk rensing.

Jeg lurer på om de gjenværende Israel-apologetene, eller for den saks skyld de som stadig forsøker å opprettholde en falsk balanse i denne debatten, forstår hvilket enormt syndefall denne krigen er. En hel generasjon unge mennesker lærer at vesten er en nihilistisk, blodtørstig del av verden, som kun kjenner gammeltestamentlig moral.

Alle våre medborgere med bakgrunn fra Midt-Østen får også bekreftet at folk som dem er rettighetsløse, og kan drepes med like lite omtanke som man gir til en plagsom flue i sommervarmen.

I tillegg kriminaliseres protest mot folkemordet både i USA, Tyskland og England. Dermed ofres enda flere flotte “vestlige idealer” på krigens alter. Ytringsfrihet må underordnes Israels rett til å utslette.

Det eneste håpet ligger i at støtten til Israel stuper i opinionen. Når selv Trump, i et sjeldent øyeblikk av rasjonalitet, påpeker at dette er grufullt, så er det kanskje et tegn på at noe er i bevegelse. Jeg tør knapt håpe, men vi må klamre oss fast i det håpet vi har. Skaden som allerede har skjedd, både i form av tap av menneskeliv, ødeleggelser og et totalt moralsk forfall, er ufattelig.

Aftenposten skriver om MDG-ere som har trukket seg tilbake eller kanskje trengt en pause fra politikken. Noe av det vanskeligste med klimakampen er kanskje å finne balansen mellom to motstridende budskap som er like sanne: det er NÅ det gjelder, men det er aldri for seint. 

På den ene siden er hvert Stortingsvalg og hver beslutning ugjenkallelig. Feil beslutninger gir mer tonn CO2 i atsmofæren som vil varme opp kloden i hundrevis av år. Tida er ikke på vår side. På den andre siden er global oppvarming bokstavelig talt et gradsspørsmål. Det er ikke noe som enten skjer eller ikke skjer – det kan bli verre eller mindre ille, avhengig av valgene vi tar. Det samme gjelder naturødeleggelse. 

Men selv om det er sant at alle monner drar, så er nok følelsen av at klimakrisa er en eksistensiell trussel, velegnet til å ta motet fra de beste blant oss når det føles som om vi mislykkes. Jeg har dessverre sett veldig mange i miljøbevegelsen som har blitt utbrent eller bare trengt en pause, ikke bare i MDG. Klimaangst og generell angst over utviklingen i verden er en reell utfordring både i forskningsverdenen, i miljøorganisasjonene og andre steder der folk jobber for klimaet og miljøet. 

Så er det heller ikke så rart at et parti som akkurat ikke klarer sperregrensa ender opp med mye utskifting av listetopper. Særlig ikke når mange av listetoppene er unge mennesker som ønsker å gjøre flere ting i 20-åra enn å drive med politikk. Selv har jeg på sett og vis vært glad for at jeg ikke ble partipolitisk aktiv før jeg var 28, og hadde rukket å studere, møte kona mi og finne ut hva jeg ville med livet. Sånn sett synes jeg det er forståelig at folk som starta med politikk veldig tidlig ønsker seg et avbrekk, eller kanskje vil legge politikken bak seg. Deres innsats har ikke vært mindre verdifull av den grunn. 

Samtidig håper jeg vi klarer å finne den rette balansen mellom å si “det er nå det gjelder”, og “vi bygger stein på stein”. Og naturligvis at partiet blir enda flinkere til å ivareta unge talenter. Det har vært ganske fælt å se hvor mye aggresjon mange ferske MDG-politikere har blitt møtt med, både i form av latterliggjøring, nedlatende kommentarer og direkte hets. Det vet jeg at det har vært svært vanskelig for partiet å håndtere. 

Jeg stiller til valg for MDG i år, og er stolt av å representere partiet på tiende året som bystyrepolitiker. Jeg mener utvilsomt at miljøpolitikken i Norge har blitt endret til det bedre av at MDG har etablert seg som et nasjonalt parti. Et MDG over sperregrensa i årets valg vil gjøre enorm forskjell i årene som kommer. Et MDG under sperregrensa vil stadig være en viktig vaktbikkje som flytter tyngdepunktet i norsk politikk. Det føles til tider håpløst, men vi gir oss ikke!