eivindtraedal

“Dette forstår ikke folk” får jeg ofte høre i forskjellige varianter i mitt virke i miljøbevegelsen. Det irriterer meg mye. Progressive har en tendens til å fortie seg selv, fordi man har en mistanke om at mange budskap er for kompliserte til å forklare til “menigmann”. En annen, beslektet tankegang er at det er viktig å fokusere på de populære sakene, ikke rote seg bort i det som i dag oppfattes som ytterliggående standpunkter. Jeg tror denne tankegangen har gjort mye skade.

I miljøbevegelsen betyr det kanskje at man ikke tør å snakke om globale klimaendringer men heller vil snakke om “nærnaturen”. På venstresida betyr det kanskje at man heller vil snakke om allmenne trygdeytelser enn transrettigheter. Mye av denne filosofien kan spores tilbake til framveksten av “tallknusere” i kjølvannet av wonderboy-statistikerevn Nate Silver. Stadig mer av politikken har handlet om å måle og finne ut hva folk mener, og forsøke å tilpasse seg dette.

Er det så dumt da? Ja, jeg tror det har noen åpenbare nedsider. For det første gjør det at både aktivister, politikere og kommentatorer blir reaktive, ikke aktive i sitt forhold til politikk. Den offentlige samtalen handler mer og mer om å gjette eller måle seg fram til hva folket mener, og forsøke å være mest på lag med dem. En slags vulgær-versjon av demokratisk sinnelag, der meningsmålinger forteller oss hva som er rett å mene, og dagens flertall alltid har rett.

Den store nedsiden med dette, er at de progressive, som i mange tiår har lyktes i å flytte de politiske normene og endre politiske holdninger, plasserer seg selv i en permanent reaktiv og defensiv posisjon. I miljøbevegelsen forsøker jeg ofte å minne folk på at grunnen til at det kan være lettere å få folk til å engasjerer seg i natur enn klima er at noen har gjort jobben med å endre folks forståelse av natur før oss. Ingenting av dette er medfødt. Pappa vokste opp med lærebøker der du kunne finne setninger som “ennå finnes steder i Norge der vann renner ut i havet til ingen nytte”. Hans generasjon var med på å omdefinere hva natur var. Det var en tøff kamp. Vi må gjøre den samme innsatsen på klimafeltet.

Det samme finner vi på hundre andre steder. Hvordan hadde det gått med kvinnekampen hvis venstresida bare hadde gjennomført noen meningsmålinger på 60-tallet og konkludert med at dette var en upopulær tapersak? Ville homofil frigjøring og likestilling vært mulig dersom man la denne filosofien til grunn?

Naturligvis finnes det et behov for å velge seg sine kamper. Men det er også en svær nedside ved å abdisere fra jobben med å flytte og utvide det politiske mulighetsvinduet. Ytre høyre har aldri vært like tilbakeholdne. I dag er det det som lykkes i å endre normer og holdninger. Å gjøre tidligere utenkelige ting tenkelige. Upopulære ideer mer populære.

Det mest slående i dag er at ytre høyre har en langt større tro på verdien av å overtale folk enn venstresida. Etter det første valget til Trump sirkulerte det til og med populærpsykologiske teorier i progressive kretser om at overtalelse “ikke funker”, og bare gjør folk mer innbitte. Vel, ytre høyre har åpenbart ikke fulgt denne teorien. Deres sinnrike nettverk av podcaster, selvdrevne blogger og sosiale media-influencere jobber iherdig med å overbevise flere om deres ideer – også de som inntil nå har vært upopulære.

Jeg tror en av vinnerformlene deres er at de utstråler en tro på at folk kan forstå deres måte å se verden på. At overtalelse nytter. Og det tror jeg de har rett i. Mens venstresida og breiere progressive miljøer de siste årene har vært både treige og defensive, har ytre høyre vært på offensiven.

Å sukke og konstantere at våre standpunkter er for kompliserte til at folk kan forstå dem, eller å forsøke å måle seg fram til hva som er populært og dilte etter en antatt “folkevilje” mens man nedtoner de mer “radikale” standpunktene, er ikke en klok politisk strategi. Det er latskap, eller i verste fall et uttrykk for arroganse. Hvis man har tro på demokratiet, må man også ha tro på at det er mulig å overbevise mennesker om å utvide horisonten, øke solidariteten, styrke fellesskapet. Det har vi lyktes med før, og det må vi lykkes med igjen.

Trump la i går ut et Napoelon-sitat som vi også kan finne i Anders Behring Breiviks manifest:«Den som redder landet sitt bryter ingen lov». Min første reaksjon var at dette viser at Trump vil forsøke å kue domstolene. Men det kan også leses som et ekstremt farlig signal til hans følgere.

Denne ideen var naturligvis farlig allerede hos Napoleon. Han ble en stormannsgal diktator, og frykten for en ny mann som ham formet europeisk politikk i nesten hundre år etterpå. Men det er også farlig i hodet til radikaliserte individer og grupper som er vilige til å bruke politisk vold. Som de som stormet Kongressen 6. januar.

En av Trumps første gjerninger som president var å benåde disse voldsmennene, alle som én. Uansett om de hadde gått til angrep på politiet, eller planla å drepe visepresidenten. Nå sender han ut et budskap til sine følgere om at han ikke anser noen som lovbrytere hvis de hjelper ham med å «redde landet». Presidenten har, idiotisk nok, makten til å benåde hvem som helst, for hvilken forbrytelse som helst.

Dette kan altså også fungere som en hundefløyte for de mange radikaliserte gruppene på ytre høre som støtter Trump. Landet kryr av væpnede høyreekstreme militser. FBI har stoppet flere av dem, blant annet de som planla å kidnappe guvernør Gretchen Whitmer i Michigan. FBI ledes nå av en MAGA-fanatiker som forsøker å rense organisasjonen for alle som ikke er lojale til Trump. De vil neppe gjøre mye for å stoppe nye former for «desentralisert» politisk vold mot demokrater.

Trumps tweet kan leses som et grønt lys til alle MAGA-fanatikere som ønsker å bruke vold mot sine politiske fiender. Ingen som begår forbrytelser i Trumps navn trenger å frykte konsekvensene. Dette signalet har allerede blitt sendt med benådningene av 6. januar-mobben. Men han ønsker åpenbart å understreke poenget.

Vi kan ikke utelate at personen som har plantet dette sitatet i hodet på Trump (om han da engang har twitret den selv), har plukket det opp fra Breiviks manifest. Det vi kan være ganske sikre på, er at at mange av de høyreekstreme amerikanerne som leser tweeten kjenner det igjen derfra. Denne ideen er livsfarlig, både i hodet til en president og i hodet til en radikalisert ensom ulv med automatvåpen og kunstgjødsel

“Den som redder landet sitt, bryter ingen lov”. Han sier det rett ut. De sier alt rett ut. Du kan velge å se bort, eller late som om dette er overdrivelser, men det endrer ingenting. USAs president akter ikke å la seg binde av noen lover. Målet helliger midlene. Dette er språkdrakten til alle de farligste politiske bevegelsene vi har kjent til.

Trump har passivisert Kongressen ved hjelp av vold. Han forsøkte å få sin egen visepresident Mike Pence drept da han valgte å følge loven, og sin egen samvittighet. Nå består flertallet i Kongressen av reddharer som lyder Trumps minste vink. Domstolene er siste skanse. Han vil forsøke å kue dem også.

Målet er et samfunn der lederen ikke er bundet av noe. Ikke den lovgivende makt, og ikke den dømmende makt. Nøyaktig et slikt samfunn de amerikanske grunnlovsfedrene fryktet mer enn alt. I tillegg skal byråkratiet, sivilsamfunnet og pressen kues. Ja, og business-sektoren da. USAs mektigste milliardærer stilte lydig opp på første rad som logrende hunder da Trump ble innsatt som president.

Flertallet i høyesterett – i stor grad håndplukket av Trump selv – har allerede bøyd nakken og erklært at han er hevet over loven. Han kvitterte med å benåde alle sine stormtropper etter 6. januar. Og nå vil han rive bort de siste juridiske skrankene mot vilkårlig maktutøvelse.

Vi har fått tusen sjanser til å innse hvem Trump er, og hva bevegelsen hans står for. Noen av oss så hva slags ekstrem trussel han var for lenge siden. Andre har sluttet seg til MAGA-saueflokken. Mange fler har klamret seg til et naivt håp om at dette bare er et skuespill. Overdrivelser. Trolling. Det er det ikke. Det er på høy tid å våkne. Trump ønsker totalt makt. Han vil bli diktator. Og han kan lykkes.

Trump twitrer et Napoleon-sitat: “Den som redder landet sitt, bryter ingen lov”. Han sier det rett ut. De sier alt rett ut. Du kan velge å se bort, eller late som om dette er overdrivelser, men det endrer ingenting. USAs president akter ikke å la seg binde av noen lover. Målet helliger midlene. Dette er språkdrakten til alle de farligste politiske bevegelsene vi har kjent til.

Trump har passivisert Kongressen ved hjelp av vold. Han forsøkte å få sin egen visepresident Mike Pence drept da han valgte å følge loven, og sin egen samvittighet. Nå består flertallet i Kongressen av reddharer som lyder Trumps minste vink. Domstolene er siste skanse. Han vil forsøke å kue dem også.

Målet er et samfunn der lederen ikke er bundet av noe. Ikke den lovgivende makt, og ikke den dømmende makt. Nøyaktig et slikt samfunn de amerikanske grunnlovsfedrene fryktet mer enn alt. I tillegg skal byråkratiet, sivilsamfunnet og pressen kues. Ja, og business-sektoren da. USAs mektigste milliardærer stilte lydig opp på første rad som logrende hunder da Trump ble innsatt som president.

Flertallet i høyesterett – i stor grad håndplukket av Trump selv – har allerede bøyd nakken og erklært at han er hevet over loven. Han kvitterte med å benåde alle sine stormtropper etter 6. januar. Og nå vil han rive bort de siste juridiske skrankene mot vilkårlig maktutøvelse.

Vi har fått tusen sjanser til å innse hvem Trump er, og hva bevegelsen hans står for. Noen av oss så hva slags ekstrem trussel han var for lenge siden. Andre har sluttet seg til MAGA-saueflokken. Mange fler har klamret seg til et naivt håp om at dette bare er et skuespill. Overdrivelser. Trolling. Det er det ikke. Det er på høy tid å våkne. Trump ønsker totalt makt. Han vil bli diktator. Og han kan lykkes.

Hva var tema for NRKs største debattflate den samme uka som det transatlantiske fellesskapet som har eksistert siden krigen ble revet i filler av USAs visepresident i München? Jo, det var hvorvidt det er greit å legge lapper på bilene til tesla-eiere. Det vil stå igjen som et eksempel på hvor ufattelig naive og sløve norske medier var i møte med den største trusselen mot norsk selvstendighet og frihet siden krigen.

Elon Musk har gjentatte ganger uttrykt at han mener borgerkrig i Europa er “uunngåelig”. Han ØNSKER at vi skal ta til våpen mot hverandre. At hele kontinentet skal stå i flammer. Alle europeere som beundrer eller forsvarer en slik mann er i beste fall nyttige idioter. De som henger seg opp i noen guttestreker fra et venstrevridd ungdomsparti mangler også enhver sans for proporsjoner.

Den ANDRE sendinga av Debatten denne uka gikk med på et selvopptatt Solvang-show der han skulle forsvare seg mot kritikk for sin omtale av kvinnelige politikere.

Altså hva ER dette for noe vas? Denne uka burde hele det politiske Norge diskutere hvordan vi trygger vår sikkerhet og vårt demokrati i en ekstremt skremmende ny verdenssituasjon. Den burde handle om vårt forhold til Europa, hvordan vi trygger oss mot valgpåvirkning fra Elon Musk og andre aktører som ikke vil oss vel.

I stedet fikk vi altså en debatt om politikeres behov for barnevakt, og et absurd teater der en fylkesråd kjefta på unge aktivister for noen harmløse aksjoner. I stedet for å høre fra eksperter på utenrikspolitikk og forsvar, blir vi servert Danby Choi. For et begredelig bunnpunkt.

Debatten er Norges viktigste debattflate. Solvang har gang på gang lyktes i å sette agendaen, ikke minst i møte med store trusler. Vi glemmer ikke den sjokkerende sendinga om Covid, da Gunhild Alvik Nyborg sammenlignet dette med et “Blücher kommer inn i fjorden”-øyeblikk.

Vel, nå er det på tide å trekke fram de store kanonene, og de historie parallellene igjen. VI har et fascistisk regime i Washington, som åpent utfordrer og intervenerer i Europeiske demokratier, og er vennligsinnede overfor diktaturer. Det er ekstremt alvorlig.

Talen til JD Vance i München har et tydelig, og ekstremt skremmende budskap: USA vi ikke lenger være vår venn. De liker oss i grunn ikke særlig godt. Vance presenterte en suppe av oppstyltede bekymringer for ytringsfrihetens kår i Europa og massemigrasjonens trusler. Ja, og så et sleivpark til Greta Thunberg, så klart. Stort sett høres det ut som om talen er hamret sammen ved å plukke tweets fra diverse høyreradikale Europeiske twitterkontoer.

I den grad Vance har sansen for noe i Europa, så er det det ytterste høyre. Lederen for tyske AFD fikk et eget møte. Vår egen tidligere leder av NATO fikk noen minutter i forbifarten.

Alt pratet om ytringsfrihet og demokrati er naturligvis bare løgn. Akkurat som Putin baserer Trump-administrasjonen seg på en total devaluering av språket som er George Orwell verdig. Vance har markert seg som en av de mest russiskvennlige senatorene i USA. Han bekymrer seg ikke for ytringsfriheten der borte. Slik fungerer fascismen: krig er egentlig fred, demokratier er egentlig diktaturer. Og diktaturene er vel ikke så verst, når alt kommer til stykke? Handlekraftige, stabile. I øynene til det “stabile geniet” Trump og hans håndlangere.

Den sittende administrasjonen i USA liker fascisten i Kreml mer enn de demokratisk valgte lederne i Europa. De forteller oss det igjen og igjen. Vi kan velge å lytte og ta følgene av dette, eller vi kan velge å stikke fingrene i ørene og late som om alt bare er en vond drøm.

Sjarlatanen Vance forsøkte å ta Europa i skole i demokrati, mens hans egen administrasjon forsøker å demontere demokratiet i USA. Det er både latterlig og skremmende. Men det viktigste, og farligste budskapet er at USA ikke lenger anser Europa (i sin nåværende form) som deres venner. Snarere som en ideologisk motstander som skal knekkes. Europa vil stige i Trump-administrasjonens aktelse i den grad vi følger dem inn i den reaksjonære, fascistiske “kontrarevolusjonen”. Og naturligvis alltid spør “hvor høyt?” når Trump sier “hopp”.

Denne talen, og omtrent alle utenrikspolitiske signaler fra Washington DC de siste ukene, markerer slutten på det transatlantiske samarbeidet etter andre verdenskrig, eller i det aller minste en pause. Det vil ta lang tid å eventuelt bygge opp igjen tilliten på tvers av verdenshavet etter dette. Europa står alene nå. Og Norge står dobbelt alene.

Vi har vært her før. Perioden før 1940 var preget av naivitet, passivitet og en manglende evne og vilje til å ta virkeligheten inn over seg. Ikke minst en manglende vilje til å ta fascister på ordet. Det finnes ett klart mønster de siste årene: De som har forsøkt å skjønnmale, roe gemyttene og nedtone trusselen fra vår egen tids fascister har stort sett tatt feil. De som har slått alarm har stort sett hatt rett.

Det nytter ikke å sette sin lit til at noen utvalgte nordmenn skal fungere som “trump-hviskere” og håpe at Saurons øye ikke retter seg mot vår lille hobbitlandsby de neste fire årene. Vi må akseptere at USA ikke lenger er en stabil venn eller alliansepartner, og planlegge deretter.

Eller som Sven Egil Omdal formulerer det: “Alle som har lurt på hva de ville gjort da fascismen og nazismen stormet fram på 1930-tallet kan bare sjekke hva de gjør nå”.

Støre og Solberg lover å ikke ha noen EU-debatt, melder Klassekampen. Dette er ekstremt uansvarlig. Verden endrer seg dramatisk foran øynene våre, men de skal altså låse fast en av de viktigste delene av norsk utenrikspolitikk i fem år av innenrikspolitiske hensyn? Det er en total abdikasjon av ansvar fra våre to “styringspartier”. Enda verre: det er et uttrykk for arroganse, og en infantilisering av det norske folk.

Hva slags budskap er egentlig dette? “Ja, dette er en viktig debatt, men den VIL VI IKKE TA fordi det er så upopulært.” Snakker om “saying the quiet part out loud”! At de i det hele tatt velger å si dette høyt... “Dette mener vi, men det er dere for dumme til å forstå, derfor dropper vi debatten”. Hjelpe og trøste.

Det er temmelig kontraintuitivt å anta at det overhode ikke kan fungere å gjøre noe så banalt som å overtale folk. Snakke høyt om hvorfor man mener det man mener, og komme med gode argumenter. Jeg tror det er helt avgjørende. Særlig i den tida vi lever i nå. Ved å eksplisitt nekte å stille opp i debatten, overlater AP og Høyre dermed mesteparten av EU-debatten til nei-sida.

Det er også farlig, for når maktpersoner nekter å begrunne sine handlinger og holdninger, så fyrer det opp under konspirasjonsteorier. Hvorfor er “elitene” så positive til EU? Hvis de ikke forklarer seg selv, så overlater de til EU-motstanderne å komme med spekulative påstander om skjulte motiver. Støre og Solberg tror at en åpen EU-debatt vil være en gavepakke til nei-sida. Jeg tror det er tvert imot. Når Høyre og AP er for EU, men nekter å snakke høyt om hvorfor, så er det en gavepakke til alle som vil spre mistro og fyre opp under billig populisme.

Jeg savner ansvarlige politikere som har tro på egne standpunkter, og forstår at de må få folk med seg. En viktig del av den jobben er å forklare sine politiske standpunkter. Særlig i en så kompleks og viktig sak som Norges forhold til Europa. Det vil bare bli viktigere i årene som kommer.

(først publisert 13. februar 2025)

Nå skal altså Putin og Trump sitte og “forhandle” om Ukrainas skjebne. Det er helt perverst. Vi er tilbake i forrige århundre. Her skal uavhengige nasjoner bli brukt som en liten spillebrikke av to stormannsgale gamle gubber uten respekt for noe annet enn penger og rå makt. Etter tre uker kan Trump gi Putin den seieren han ikke har klart å sikre på tre år. Det er et utilgivelig svik mot Ukrainas befolkning.

Dette er også ekstremt skremmende for oss i Norge. Det vi kaller en “regelstyrt verdensorden” er hele grunnlaget for Norges eksistens. I en verden der stormakter ser på verden som et spillebrett, der allianser og avtaler kan brytes og ingen regler gjelder, er vi ekstremt sårbare.

Norge finnes ikke fordi vi har et sterkt forsvar, men fordi vi har sterke venner, og fordi det finnes internasjonale regler og normer mot angrepskrig og internasjonal aggresjon. Den sterkeste av våre venner ledes nå av en mann som aldri har møtt en diktator han ikke likte, men som har mye negativt å si om demokratisk valgte statsledere. En mann som åpenbart ser på verden med brillene til en eiendomsutvikler, ikke en statsmann.

Mannen snakker åpent om å gjennomføre etnisk rensing av hele Gaza for å utvikle “beachfront property”! Ja, og så vil han ha Grønland, Canada og Panama, da. Det er bare å krysse fingrene for at ikke Putin foreslår noen nye muligheter på norsk territorie. I dag er det Ukraina og Gaza, i morgen kan det være oss.

Reglene i den “regelstyrte verdensorden” ble skrevet med blod, i ufattelige mengder, av mennesker som hadde sett noen av de verste grusomhetene i menneskehetens historie. Nå kan Putin få en bekreftelse på at tiden for å bruke rå militærmakt til å dominere sine naboland er tilbake. Det er all grunn til å frykte hva som følger.

(først publisert 12. februar 2025)

“Se hva du fikk meg til å gjøre”, sier konebankeren etter at han slår. Dette er også logikken du finner overalt på ytre høyre.

Reaksjonære har et spesielt forhold til verden. De er ikke opptatt av sannferdige problembeskrivelser, men av nyttige begrunnelser. Fiendebilder males opp, små problemer blåses opp til eksistensielle spørsmål, og konspirasjonsteorier spinnes opp for å skape en begrunnelse for den autoritære “kontrarevolusjonen”.

Dette er en rød tråd i reaksjonær tenkning: det instrumentelle forholdet til sannheten og til språket. Det er grunnleggende antiintellektuelt. Målet er å skape en ideologisk og moralsk rammeverk for de autoritære grepene man ønsker å ta.

Dette er også grunnen til at den reaksjonære bevegelsen er så ideologisk sprikende og selvmotsigende. Hvis man forsøker å påpeke de utallige logiske bristene i deres argumentasjon, så har man misforstått hva de driver med. Dette er ikke en bygning som er ment til å bli stående. Det trenger bare så vidt henge sammen. Det ideologiske reisverket skal gjøre jobben en kort stund. Om ikke lenge, når kontrarevolusjonen er et faktum, kan det rives ned. Målet er et samfunnet der lederne ikke lenger trenger å begrunne sine handlinger. Der ord ikke lenger betyr noe.

For å forsvare den reaksjonære revolusjonen, trengs en mektig fiende, som gjør “kontrarevolusjonen” nødvendig. Her kommer konspirasjonsteoriene inn. Nazistene malte opp et selvmotsigende bilde av jøder som både var undermennesker og ekstremt mektige, med tentakler overalt. Jeg minnes den gamle vitsen fra mellomkrigstiden om jøden som likte å lese “Der Stürmer”, fordi det var så hyggelig å lese hvor mektige og viktige jødene var. Dette er stadig fremgangsmåten. Mektige indre fiender males opp, som på samme tid er undermennesker som må kues, og mektige aktører som har infiltrert hele samfunnskroppen, og må renses ut. “Dypstaten”, “DEI”, “woke”, etc. Autoritære grep er nødvendige, vi er tvunget til det!

Her kommer konebanker-logikken inn: de reaksjonære vil alltid påstå at det er de som yter høylytt motstand som fremtvinger deres autoritære grep. Dette er en argumentasjon som er ment til å skremme bort motstand. Det er også en effektiv argumentasjon for å omgjøre store deler av befolkningen til nyttige idioter.

Det er nemlig forførende også for folk som ikke deler de reaksjonæres verdensbilde, men som befinner seg et eller annet sted i det bedagelige sentrum, å søke et slags “mellomstandpunkt”. Joda, ytre høyre er ikke bra, men det er klart at vi har mange problemer på den andre siden også. Klart det er dumt av aktivistene å aksjonere på feil måte. Ustrategisk. De undergraver saken sin. Man burde ikke overdrive. Skrike for høyt. Og viktigst av alt: ikke “polarisere”.

De nyttigste idiotene i samfunnet for de “kontrarevolusjonære” blir disse som sitter på sidelinjen og advarer kona om å ikke opptre for provoserende overfor konebankeren. “Klart han reagerer når det er rotete på kjøkkenbenken”. “Du trengte jo ikke å mase om regninger når du visste han var bakfull”. Dette forveksles med en slags opphøyd “hevet over debatten”-perspektiv. Føles klokt og balansert. Men det er både både skadelig, et uttrykk for intellektuell latskap, og ikke minst moralsk korrupt.

Den kommunistiske revolusjonens spøkelse har vært borte fra vesten i lang tid (og godt er det, spør du meg). Men dens fetter – den reaksjonære kontrarevolusjonen – lever i beste velgående. Hvis vi leter etter en reell trussel om autoritær maktovertagelse i samfunnet dag, finner vi den her. Denne “kontrarevolusjonen” er godt i gang i flere land. Ikke minst i USA. Hvis vi skal stoppe den, må flere våkne. Og se at konebankeren aldri vil gå tom for gode argumenter for oppførselen sin.

(først publisert 11. februar 2025)

Dette er en oversikt over ord som kan gjøre at du mister støtte til forskning i USA. Trump-administrasjonen har også sendt ut lister med “forbudte” ord i andre deler av statsapparatet, inkludert de nasjonale sikkerhetsmyndighetene. Nettsider renses for “politisk korrekte” ord, som altså nå har blitt politisk ukorrekte. Hvis noen har hatt en mistanke om at ytre høyre egentlig har null respekt for ytringsfriheten, selv om de elsker å prate om den, så får vi den nå bekrefta på ekstremt vis.

Finnes det noe mer selvmotsigende og absurd enn å skulle bekjempe “politisk korrekthet” ved å bokstavelig talt lage lister over forbudte ord som skal renses ut av statsapparatet? Hykleriet er så åpenbart at det nesten føles kjedelig å påpeke det, men det må påpekes.

Ytre høyre har et reint instrumentelt forhold til liberale og demokratiske verdier. Valg er gyldige hvis de vinner. Ytringsfrihet er viktig hvis det er deres ytringer det er snakk om. Domstoler er viktige hvis de fatter “riktige” vedtak. Alt handler om politisk dominans. Akkurat som fascistene i gamle dager, misbruker de alle deler av det liberale og demokratiske samfunnet for å rive det ned.

De låner opplysningstidens klær når det passer, og kaster dem av seg når de ikke lenger trengs. Hvis man er opptatt av å hate muslimer, så snakker man om sekulære verdier. Hvis man vil diskriminere skeive, så er man plutselig blitt en konservativ krisen som synes at kirka har blitt for “woke”. Dette er helt logisk hvis man ser på ideer og prinsipper som våpen som kan brukes og kastes.

Det uendelige maset om å stoppe “kanselleringskultur”, beskytte ytringsfriheten og stå opp for “prinsipper” har kun vært et skuespill, som har vært lett å gjennomskue. Det handler om å normalisere hat og forakt for svake grupper, og flytte det politiske mulighetsrommet langt nok til at man endelig kan plassere jernstøvelen på nakken til sine motstandere. Til det formålet omfavner de gjerne en diktator.

Både amerikanske medier og medier i andre land, ikke minst i Norge, har vært nyttige idioter for ytre høyre. De har gått med på de absurde premissene om at innsats for likestilling, likeverd og inkludering er en stor trussel mot vesten. Ja, det har til og med vært premisset for en hel bok av den mye brukte statsviteren Janne Haaland Matlary for to år siden. “Demokratiets langsomme død”, het den. Nå risikerer demokratiet i USA å lide en rask død. Og gjerningsmennene har til forveksling like analyser som Matlary. Hun har naturligvis stadig klippekort i media.

Og nei, dette er ikke noe som var vanskelig å se før, men som nå plutselig har blitt klart. Strategien med å bruke det liberale demokratiets verdier som et våpen mot det liberale demokratiet har vært åpenbar i mange år. De som ikke har sett dette, som har dedikert hundrevis av spaltemetre og timevis med taletid til å advare mot “trusselen” fra marginaliserte grupper mens fascistene har slipt sine kniver, vil stå igjen som fascismens nyttige idioter i historiebøkene. Hvis facsistene da ikke får lov til å skrive bøkene selv. Det må vi stoppe dem fra.

(først publisert11. februar 2025)