eivindtraedal

Krig og konflikt i Midt-Østen er også en påminner om hvordan fossil energi både kan være konfliktskapende og nedbrytende for demokrati og frihet. Det er ikke tilfeldig at de aller fleste land med en dominerende olje- og gassektor er autoritære regimer. Dette er ressurser som er lette å kontrollere, og som bygger opp under maktkonsentrasjon i samfunnet. Kontroll over utvinning og transport av olje og gass er en kilde til konflikt både innad i land og mellom land.

Samtidig har vi ikke sett noen kriger over kontroll over sol, vind eller vannkraft. Dette er heller ikke tilfeldig. Fornybar energi kan utvikles både lokalt og “hyperlokalt”, i kommunale selskaper eller på hustak. Det bygger opp under maktspredning og demokrati. I tillegg er det ikke lett å “stjele” eller kontrollere fornybare energiressurser.

Altså er kampen for en fornybar verden også en kamp for en friere, mer demokratisk og fredeligere verden. I et fornybart samfunn trenger vi ikke å bekymre oss for hvem som kontrollerer Hormuz-stredet, for bombing av oljefelter eller raffinerier eller for sabotasjer av gassrørledninger.

Viktigst av alt er naturligvis at en rask overgang til fornybar energi er avgjørende for å unngå mer katastrofal global oppvarming som vil gi sviktende avlinger, vannmangel, ekstremvær, tørke, skogbranner og flyktningstrømmer som også vil gjøre verden mer utrygg og konfliktfylt.

Norsk oljebransje er ofte raske på å bruke sikkerhetspolitiske argumenter for å rettferdiggjøre norsk oljeutvinning. Men det er fornybar energi, ikke olje som er fredens og frihetens energikilde. I den grad økt konfliktnivå i verden skal brukes som argument i energidebatten er det først og fremst et argument for å elektrifisere samfunnet så mye som mulig, så raskt som mulig.