eivindtraedal

Aftenposten skriver om MDG-ere som har trukket seg tilbake eller kanskje trengt en pause fra politikken. Noe av det vanskeligste med klimakampen er kanskje å finne balansen mellom to motstridende budskap som er like sanne: det er NÅ det gjelder, men det er aldri for seint. 

På den ene siden er hvert Stortingsvalg og hver beslutning ugjenkallelig. Feil beslutninger gir mer tonn CO2 i atsmofæren som vil varme opp kloden i hundrevis av år. Tida er ikke på vår side. På den andre siden er global oppvarming bokstavelig talt et gradsspørsmål. Det er ikke noe som enten skjer eller ikke skjer – det kan bli verre eller mindre ille, avhengig av valgene vi tar. Det samme gjelder naturødeleggelse. 

Men selv om det er sant at alle monner drar, så er nok følelsen av at klimakrisa er en eksistensiell trussel, velegnet til å ta motet fra de beste blant oss når det føles som om vi mislykkes. Jeg har dessverre sett veldig mange i miljøbevegelsen som har blitt utbrent eller bare trengt en pause, ikke bare i MDG. Klimaangst og generell angst over utviklingen i verden er en reell utfordring både i forskningsverdenen, i miljøorganisasjonene og andre steder der folk jobber for klimaet og miljøet. 

Så er det heller ikke så rart at et parti som akkurat ikke klarer sperregrensa ender opp med mye utskifting av listetopper. Særlig ikke når mange av listetoppene er unge mennesker som ønsker å gjøre flere ting i 20-åra enn å drive med politikk. Selv har jeg på sett og vis vært glad for at jeg ikke ble partipolitisk aktiv før jeg var 28, og hadde rukket å studere, møte kona mi og finne ut hva jeg ville med livet. Sånn sett synes jeg det er forståelig at folk som starta med politikk veldig tidlig ønsker seg et avbrekk, eller kanskje vil legge politikken bak seg. Deres innsats har ikke vært mindre verdifull av den grunn. 

Samtidig håper jeg vi klarer å finne den rette balansen mellom å si “det er nå det gjelder”, og “vi bygger stein på stein”. Og naturligvis at partiet blir enda flinkere til å ivareta unge talenter. Det har vært ganske fælt å se hvor mye aggresjon mange ferske MDG-politikere har blitt møtt med, både i form av latterliggjøring, nedlatende kommentarer og direkte hets. Det vet jeg at det har vært svært vanskelig for partiet å håndtere. 

Jeg stiller til valg for MDG i år, og er stolt av å representere partiet på tiende året som bystyrepolitiker. Jeg mener utvilsomt at miljøpolitikken i Norge har blitt endret til det bedre av at MDG har etablert seg som et nasjonalt parti. Et MDG over sperregrensa i årets valg vil gjøre enorm forskjell i årene som kommer. Et MDG under sperregrensa vil stadig være en viktig vaktbikkje som flytter tyngdepunktet i norsk politikk. Det føles til tider håpløst, men vi gir oss ikke!