eivindtraedal

Et av de store problemene til progressive bevegelser er at vi er for opptatt av toneleie, og for lite opptatt av volum. Denne tanken slo meg i dag mens jeg gjorde hagearbeid og hørte på en bok om klimakommunikasjon. Boka er interessant nok den, men den baserer seg i stor grad på et premiss om at en av hovedutfordringene i klimakampen er å velge de rette ordene og kommunisere på riktig måte.

Etter over 25 år med klimaengasjement så har jeg sett utallige metadiskusjoner om dette. Vi må ikke skremme folk, vi må vise fram de skumle konsekvensene av klimaendringer, vi må ikke overdrive, vi må ikke underdrive, vi må ikke bli for fagtunge, vi må passe på å ha alle fakta på plass, vi må ikke bli for alarmistiske, vi må bli mer alarmistiske, vi må spre håp, vi må ikke spre falskt håp, vi må tilby løsninger og handlingsalternativer, vi må tørre å være problemfokuserte, vi må snakke om personlig ansvar, vi må ikke spre skamfølelse, og så videre, og så videre.

Det er naturligvis lurt å være selvkritisk og reflektere over hva som funker best, men jeg tror også dette meta-maset om toneleie og ordvalg kan være veldig kontraproduktivt.

Hovedproblemet er at det snakkes FOR LITE og FOR LAVT om klimakrisa, ikke at det gjøres på feil måte. Forskjellige typer kommunikasjon funker på forskjellige folk. Det er veldig vanskelig å finne en fasit på hvilken kommunikasjon som funker best.

Men disse interne diskusjonene signaliserer i praksis til omverdenen at det er opp til miljøbevegelsen å kommunisere perfekt hvis folk skal gidde å engasjere seg – og vice versa: at hvis noen misliker miljøbevegelsens kommunikasjon så er det grunn god nok til å ikke bry seg om klima. Dette er jo en helt koko logikk, men den er påfallende utbredt.

Sånn er det på mange politiske saksfelt. Det er gjerne de mest engasjerte aktivistene som blir syndebukker når storsamfunnet ikke klarer å håndtere et problem. Men miljøbevegelsen bygger selv opp under denne argumentasjonen når vi konstant pirker på vårt eget og hverandres ordbruk og toneleie.

Jakten på den perfekte kommunikasjonen er dessuten en slags evig jakt på vår egen hale. Når miljøbevegelsen finner en vellykket kommunikasjonsform, vil våre motstandere tilpasse seg og finne måter å nøytralisere dette på. Det så vi etter den ekstremt vellykkede Fridays for future-kampanjen fra 2018 til pandemien, som var basert på velbegrunnet alarmisme, moralisme og tordentaler fra frontfigurer fra Greta Thunberg.

I årene som har fulgt har fossilindustriens medhjelpere og reaksjonære krefter langt på vei lyktes i å slå tilbake mot denne typen retorikk og aksjonsformer. Det betyr ikke at Greta Thunbergs metode eller retorikk var feil, men at våre motstandere tilpasset seg den. Det vil de gjøre igjen og igjen. Det finnes ingen kommunikasjonsstrategier som er immune mot dette.

Et nyttig kontrollspørsmål er om det er det slik at miljøbevegelsens mostandere, særlig de reaksjonære kreftene som har lyktes i vesten har lyktes fordi de har drevet så mye sjelegranskning og selvpisking om korrekt toneleie, ordvalg og kommunikasjonsstrategier? Det er ikke mitt inntrykk. Naturligvis har de jobba strategisk, men først og fremst har de lyktes ved å holde et mye større volum. Ikke minst fordi de har tilgang til mer penger, blant annet gjennom fossilindustriens rause PR-budsjetter.

All pirkingen på toneleie og ordbruk er dessverre velegnet til å undergrave det aller viktigste, nemlig å ØKE VOLUMET. Når folk er livredde for å ordlegge seg feil, så er utfallet som regel bare at færre tør å heve stemmen, av frykt for å skade saken. Det minst nyttige har kanskje vært trenden med selverklærte “klimapsykologer”, som nærmest gir inntrykk at av man må ha profesjonsutdanning for å snakke om klimakrisa på rett måte.

Derfor tror jeg det beste rådet er: snakk mer og høyere om klimakrisa hvis du er bekymra som meg. Ikke vær for bekymra for om du bruker rett ord eller kommuniserer på riktig måte. Det farligste er stillheten.