eivindtraedal

Det hender jeg må skrive en post på sosiale medier der jeg og innrømmer at jeg har vært for krass eller reagert for sterkt. Men for en sjelden gangs skyld må jeg innrømme at jeg har vært litt for grei. Jeg uttrykte skuffelse over Mímir Kristjánssons uttalelser om at norske EØS-byråkrater kan kalles “femtekolonister” og “landssvikere”. Jeg var deretter rask med å akseptere hans forklaring om at han ikke egentlig mener dette.

Et nødvendig kontrollspørsmål her er om jeg ville ha vært like grei om det var noen jeg er mer uenig med politisk og har mindre sympati med enn Mimir som sa det samme. Svaret er nok nei. Jeg har brukt mye tid på å kritisere ytre høyres bruk av “hundefløyter”, og av landssvik- og borgerkrigsretorikk. Dette er et eksempel på begge deler. Jeg kan ikke bare trekke på skuldrene av det fordi det kommer fra en annen politisk fløy.

At man pakker inn budskapet i humor, leker seg litt med farlige tanker og så kanskje trekker dem halvveis tilbake og legger inn noen forbehold, er en del av oppskriften. Dette er typiske verktøy i ytre høyres verktøykasse. Slik kan man normalisere ekstrem retorikk. På tross av forbeholdene blir anklagene sjøsatt i offentligheten. Og dette er ekstremt giftige anklager. Landssvikere er jo sånne vi skyter på Akershus festning.

For å ta substansen her: også Rødt anerkjenner at vi trenger internasjonalt samarbeid og bindende internasjonale avtaler, selv om de ikke liker EU. Hvis Norge kun samarbeidet i internasjonale fora som var i tråd med Rødts partiprogram, ville vi stadig trengt norske byråkrater som jobbet for å sørge for at Norge overholdt felles internasjonale kjøreregler og avtaler. Å antyde at folk med sånne jobber er “landssvikere” er absurd. Særlig når vi veit at EØS-avtalen har massiv støtte i den norske befolkninga (selv er jeg mot fordi jeg heller vil ha EU-medlemskap, men det er en annen sak).

Landssvik-retorikk har vært mest utbredt på ytre høyre, men det finnes også på venstresida, og da særlig i forbindelse med EU-saken. I mine øyne er Nei-bevegelsen og EU-debatten stadig hardt prega av konspirasjonsteorier og destruktiv mistenkeliggjøring av meningsmotstandere, blant annet i form av landssvik-anklager. Denne typen idéer bør ikke stortingsrepresentanter flørte med.

Det er verdt å minne om at det var Rødt som stilte mistillitsforslaget mot Listhaug, da hun forsøkte å “leke seg” med lignende anklager mot Arbeiderpartiet på Facebook i 2018, om at AP satte terroristers rettigheter over Norges sikkerhet. Den gangen lot ikke Bjørnar Moxnes Listhaug slippe billig unna.

Jeg får være ærlig med meg selv: hvis Mimir hadde vært en politiker på ytre høyre hadde jeg nok ikke vært like rask med å akseptere hans bortforklaringer. Det mistenker jeg også gjelder for ganske mange andre som har vært påfallende stille i denne omgang. Derfor får jeg, for en sjelden gangs skyld, ta sjølkritikk for å være for grei. Mimir er for smart til å ikke vite hvor farlige disse idéene han leker seg med er. Skjerpings!