eivindtraedal

I Danmark har avisa Politiken nylig hamra løs på Norge fordi vi tjener rått på krigen i Ukraina og gir smuler tilbake. I Sverige har avisa Expressen i dag påpekt hvor ekstremt usolidarisk det er av Norge å subsidiere strømsløsing som i praksis gir høyere strømpris for svensker. Som de skriver: rike nordmenn kan varme opp boblebadet billig mens svenskene må ta på raggsokker. Vi brenner av godvilje, og det virker som det er få norske partier som lenger bryr seg om hva slags nabo vi er.

Jeg blir så oppgitt over dette, for det er ikke sånn at vi MÅ leve opp til alle fordommene om et nyrikt, selvsentrert og egoistisk folkeferd i vår rolle som regional energistormakt. Ta krigsprofitten: Ingen nordmenn hadde tatt noe skade om vi donerte bort mer av vårt ekstreme overskudd på gasseksport. Vårt “problem” er at vi har mer penger enn vi klarer å bruke opp. 19 000 milliarder på bok, og en overopphetet økonomi. Mangel på arbeidskraft. Gode problemer å ha!

Og hva med “Norgesprisen” som får svenskene til å steile? Dette er også et helt unødvendig provoserende grep. Det er fullt mulig å utforme bedre støtteordninger som ikke subsidierer varmekabler i oppkjørelsen eller boblebad på hytta. Jeg skjønner godt folks ønske om å få rimelig og forutsigbar strømregning, og da bør vi sørge for at ekstraordinære inntekter fra høye kraftpriser fordeles til kundene uten at vi fjerner alle insentiver til å spare eller produsere egen strøm – og dermed skulker unna energidugnaden i borettslaget Norden.

Hvem var det forresten som fant på denne utspekulerte ideen om at våre land skulle ha et felles energimarked? Det var Norge det! Advarte Norge mot at Europa skulle gjøre seg for avhengige av gass før 2022? Tvert imot! Knapt noen var ivrigere på å promotere gass som et “overgangsbrensel”. Og nå sitter vi og forteller oss selv at vi har fortjent hver krone i krigsprofitt, at europeerne har vært noen idioter, og at danskene og svenskene er bra frekke som vil kjøpe kraft av oss. Det spørs om noen på andre siden av Svinesund eller Skagerak er enige i denne historieskrivinga.

At velstanden i samfunnet vårt ikke er godt nok fordelt innad i Norge er et politisk problem, men A/S Norge går det ikke dårlig med. Men nå er det jo forresten ingen som bekymrer seg for matkøer lenger, all sympatien går til milliardærer som har stukket av til Sveits. Det eneste man virker å være bekymra over nå til dags er om vi egentlig er greie nok med de aller rikeste blant et av verdens rikeste folkeslag.

Norge har alltid hatt behov for venner. USA virker temmelig ustabile om dagen, og EU har vi et anstrengt forhold til. Når selv våre beste venner i Norden oppfatter oss som en klysete og usolidarisk gjeng, så synes jeg det begynner å bli på tide å våkne opp fra den navlebeskuende “Norge først” holdninga. Vi har nytt godt av solidaritet fra våre naboer før, og vi bør sørge for å bevare godt naboskap også framover. Det er jo egentlig i vår egeninteresse. Ja, og så er det hyggelig da!

(først publisert 10. februar 2025)

(10. februar 2025)

Under Superbowl, et av verdens mest sette TV-begivenheter, annonserte Kanye West for nettsida si. På den finnes det bare ett produkt: en t-skjorte med et hakekors. I tillegg har West twitra åpenlys antisemittisme og støtte til nazister, inkludert “I am a Nazi”. Det er ikke mulig å feiltolke budskapet. Dette er altså artisten som har vunnet republikanernes hjerter de siste årene. Hans støtte til Trump fikk Republikanerne i Kongressen til å twitre “Kanye. Elon. Trump” for to år siden. De var fryktelig stolte av å få støtte av en av verdens største artister. Nå har altså den første av disse tre omfavnet nazisme åpenlyst, mens nummer to har vist nazihilsen for hele verden. Trumps tidligere nære medarbeidere har også fortalt at han åpenlyst hyllet Hitler.

Hvor mye mer åpenlyst kan dette bli? Joda, Kanye West er også åpen om at han er bipolar og sliter psykisk og med rusmidler. Men man blir ikke nazist hverken av å være bipolar eller rusavhengig. Dette handler om politisk radikalisering. Det som først ble oppfatta som trolling og skrik etter oppmerksomhet, fremstår nå bare som ektefølte, farlige holdninger.

For meg og andre som har vært store fans av Kanye West, er det ekstremt nedslående og skremmende å se hva slags monster han har blitt. Men det er også ekstremt skremmende å se det sterke mønsteret her. Republikanerne i USA omfavner og ledes av folk som er mer og mer eksplisitt i å beundre og promotere nazisme. Rett og slett. Det finnes ikke noen annen måte å beskrive dette på.

Hva er faktisk viktig i amerikansk politikk under Elon Musk og Donald Trump, og hva er en avsporing? Dette spørsmålet blir konstant stilt når folk skal kommentere det ene eller andre angrepet på demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. For ikke å si avviklingen av statsapparatet. Jeg tror det er en dum måte å tenke på.

Hanna Arendts slitesterke boktittel “ondskapens banalitet” peker på at fascismen kan forbløffe oss nettopp med hvor usofistikert den er. Demokratiet overkjøres av folk som har sagt rett ut hva de vil gjøre, og hvorfor. De har babla i vei på podcaster, skrevet lange og detaljerte planer, publisert bøker, holdt taler og twitra i vei. Det som skjer, er ikke et resultat av skjulte hensikter eller hemmelige dokumenter. Det er heller ikke et resultat av avanserte ideologiske byggverk.

Denne banale ondskapen kan jo gjøre det litt kjedelig å produsere “takes” for alle som er i den bransjen, enten det er politikere, “USA-eksperter” eller kommentatorer. Skal man bare skrive om det som åpenbart skjer, og trekke de åpenbare konklusjonene? Man har jo nesten ikke bruk for eksperter for å legge sammen to og to her. Og her tror jeg det skjer en kortslutning. Fordi de fæle tingene som skjer er så banale og oppe i dagen, så dikter mange opp en kompleksitet som ikke er der. En politisk bevegelse som nettopp er preget av skamløshet og en vilje til å si rett ut og gjøre det som tidligere var utenkelig og uakseptabelt utgjør både en enkel og en vanskelig utfordring. Man har jo egentlig ikke noe annet valg enn å bli banal selv, og si “dette er fascisme”, eller lignende. Det føles jo usofistikert.

Derfor dyrker mange forestillingen om at noen av de forskjellige fæle tingene som skjer, er et avansert forsøk på “avsporing”, et røykteppe for andre, viktigere ting. Dessverre medfører dette også at folk konstant ender opp med å korrigere hverandre og seg selv “Ikke fokusert på det, det er en avsporing, ta heller dette”. Hele tiden med en risiko for å avskrive eller bagatellisere noe som faktisk er veldig farlig. Fremfor å påpeke det åpenbare, så velger man å overkompliserte og dikte opp smarte strategier og skjulte agendaer i det som må være tidenes best varslede statskupp.

Dette er en forståelig forsvarsmekanisme mot en flom av forskjellige skremmende nyheter. Jeg tror dessverre også det er utslag av en forfengelig frykt for å bli banal selv. Men en banal ondskap kan kreve banale motsvar. Eller for å si det på moderne norsk: man må tåle å være litt “cringe”.

Man lot seg ikke avspore dersom man var bekymra for Hitlers invasjon av Polen. Talene hans om trusselen fra jødene og Bolsjevikene var ikke en avledningsmanøver for å dekke over Holocaust. Knusing av fagforeninger var ikke en avsporing fra avviklingen av rettsstaten. Forfølgelsen av homofile og funksjonshemmede var ikke en avsporing fra forfølgelsen av romfolk. Alt hang sammen, og alt var viktig. Og nå er fascismen her igjen.

Eller for å si det enklere: Alt pratet om avsporinger er en avsporing!

(først publisert 9. februar 2025)

Da Norge ble rammet av høyreekstrem terror, var terroren så ufattelig at det i første omgang ble avskrevet som psykisk sykdom. Breivik hadde skrevet et helt manifest der han skrev rett ut hvorfor han gjorde det han gjorde, men sakkyndige hadde vanskelig for å ta det alvorlig. Vi hadde en hard debatt om hvorvidt Breivik kunne bedømmes som tilregnelig eller ikke. En av problemene var at de første sakkyndige rett og slett ikke forsto den lingoen Breivik brukte i manifestet sitt, selv om den var velkjent for mange av oss som hadde fulgt med på høyreradikale miljøer på nett. Det problemet er med oss ennå.

For oss som kjenner til de høyreekstreme miljøene, enten det er nazister, “edgelords”, “incels” forskjellige avarter av rasister og de hundrevis av andre avartene av høyreekstremisme som florer på nett, så er ingenting av det som skjer nå veldig forvirrende. Det har ikke skjedd i skjul, men helt åpent. Ta Elon Musk: hans radikalisering har skjedd rett foran øyene våre. Noen av oss innså at han var ustabil allerede i 2018, da han helt ut av det blå kalte en dykker “pedo”, fordi han var misunnelig på at noen andre klarte å redde noen gutter i en hule i Thailand.

Nå rekrutteres unge høyreekstreme troll rett inn i Musks “DOGE”-team som sendes som stormtropper inn i amerikanske føderale bygninger for å stenge ned store deler av statsapparatet. Musk retweeter manisk høyreekstreme konspirasjonsteorier og er åpenbart overbevist av noen av de dummeste og mest ondsinnede trollene på internett. Det som dukker opp som en retweet hos Musk i dag, er amerikansk politikk i morgen. Dette er for øvrig ikke det eneste som har foregått helt i åpent lende: Trump-administrasjonens første uker har foregått helt i tråd med “Project 2025”, som også var godt kjent før valget i fjor.

Akkurat som i 2011, så er det mange toneangivende stemmer i offentligheten i dag som er hemmet av sin manglende kunnskap og nysgjerrighet, for ikke å si mangel på fantasi i møte med høyreekstremismen. Den er så uforståelig for dem at den blir sminket bort, glattet over og undervurdert. Når de høyreekstreme selv er så klønete at de ikke gidder å pakke inn hundebæsjen sin i silkepapir, så føler visst enkelte i media at de må gjøre det for dem. Alle som gjør dette, er nyttige idioter for de høyreekstreme.

Heldigvis ble Breivik dømt tilregnelig. Et hardt og oppjaget politisk ordskifte gjorde oss klokere, og skulle i prinsippet også ha gjort oss bedre i stand til å gjenkjenne disse ideene. Men jeg er usikker. Hvis det er en ting som har skjedd, så er det snarere at de hatefulle ideene fra manifestet hans har blitt mer utbredt, og oppfattes som mer normale.

I dag har vi større problemer enn en og annen “ensom ulv” som kan gjennomføre terrorisme. En ulveflokk har blitt sluppet løs på det amerikanske statsapparatet, og andre ulver truer med å angripe mange andre vestlige demokratier. Det er en bevegelse drevet av forakt for svakhet, skadefryd over å kunne såre andre, hevngjerrighet, og en overveldende nihilisme, der ethvert forsøk på å bevare demokratiske, liberale og humanistiske verdier blir møtt med mistro og forakt.

De gjemmer seg bak flortynne lag av ironi og “trolling”, men de mener alt de sier, og de sier det høyt og tydelig. De som blir overrasket over at ordene følges opp av handling, har fulgt for dårlig med i timen.

Dette er den farligste og mest akutte ideologiske trusselen mot vesten i dag. Den kommer innenfra, og vi har sett den før. Jobben vår er å se det som skjer rett foran øynene våre, forstå hva vi ser, snakke sant om det. Bare slik kan vi utforme effektive strategier for å bekjempe den.

(først publisert 9. februar 2025)

Den største ideologiske skiftet som har skjedd i min levetid, er at konservatismen har tapt for reaksjonære krefter. I land etter land har konservative partier tapt terreng eller kollapset for reaksjonære bevegelser. Denne nyansen er viktig å forstå. For konservativ og reaksjonær er ikke det samme. Selv om de dessverre ofte havner på samme lag.

Konservatisme kan, med Høyremannen Lars Roar Langlets ord, defineres som «en livsholdning som vil bevare og bygge videre på nedarvede verdier, og stiller seg avvisende til endringer som kan ødelegge disse.» En relativt sympatisk grunnholdning, selv om det jo ofte i praksis har handla om å bevare gamle hierarkier og motsette seg positive progressive samfunnsendringer. Når endringene først er et faktum, konstaterer de gjerne at de “alltid har vært for dette”. De var bare bekymra for tempoet.

Jeg er ikke særlig konservativ av meg, med unntak av at jeg gjerne vil bevare et samfunn med fungerende økosystemer og et stabilt klima. Men jeg velger konservative fremfor reaksjonære hver eneste dag i uka. Konservatismen sier “brems litt, la oss tenke oss om”. Reaksjonære sier “riv ned hele dritten, la oss skru klokka tilbake”. I USA er prosjektet i full sving under slagordet “Make America great again”. Helst ved å skru klokka tilbake til før likestilling, homokamp og desegergering. Grunnholdningen er at “gullalderen” ligger bak oss. Ikke bare det: samfunnskroppen er syk og må renses for urenheter. Mens konservative foretrekker innestemme, er reaksjonen aggressiv og høylytt. Mens konservatismen er preget av rigiditet, og har langsomhet som prinsipp, er reaksjonære smidige og raske. Gode til å plukke opp misnøye, kopiere vellykkede progressive strategier og ta i bruk nye kommunikasjonsverktøy.

I land etter land står konservative overfor et avgjørende valg: vil de leke med ilden, og alliere seg med de reaksjonære, eller slutte rekkene med sine gamle progressive motstandere mot den nye trusselen? I USA har republikanerne forsøkt seg på den første strategien. Resultatet er katastrofalt, og vi kommer alle til å betale for det. Akkurat slik vi så i Storbritannia da Brexit-gjengen fikk gjennomslag.

Det er på høy tid å oppdatere det politiske kartet. Kampen i dag står ikke mellom progressive som vil endre samfunnet og konservative som vil bevare det. Det står mellom de som skuer framover og de som skuer bakover. Vi som vil bevare og bygge videre på det moderne liberale demokratiske prosjektet, og de som vil demontere det, og skru klokka tilbake. Det er kanskje den mest destruktive politiske kraften i vesten i dag.

(først publisert 3. februar 2025)

(2. februar 2025) Om woke og fascisme

Jeg tenker at vi nå har fått fasit på om vesten er mest trua av «woke» eller fascisme. Men det ser ikke helt ut til å ha nådd igjennom hos alle. «Woke» er tilfeldigvis også nøyaktig det fiendebildet fascistene konstant maler opp. Allikevel har både media, politikere og kommentatorer behandlet denne vage konspirasjonsteorien som om det var en svært seriøs problemstilling.

Om man hadde bytta ut «woke» med «kulturmarxisme» hadde kanskje varselsklokka gått hos litt flere oppegående nordmenn. Men jeg er ikke sikker. Dette begrepet som mange ble kjent med fra Breiviks manifest har dessverre også blitt delvis glemt, delvis renvasket med årene. Jeg har selv forsøkt å slå alarm da det dukka opp i vokabularet til innflytelsesrike stemmer som Jordan Peterson. Han er populær, så da kan han jo ikke være ekstrem.

Det er jo påfallende hvor likt disse ordene har blitt brukt fra ytre høyre. Ofte også vekselvis. «Woke» blir brukt som et ullent samlebegrep for alt som er venstrevridd og progressivt, men også som en slags konspirasjonsteori. Verden er rammet av et «woke tankevirus» ifølge Elon Musk. «Sykdommen» skal renses fra samfunnskroppen med makt.

I årevis har vi liksom måttet ta stilling til totalt marginale problemstillinger, om hvem som har blitt «no-platforma» på en eller annen campus i USA, eller hvorvidt ungdommen er for sarte og lettkrenkende. Dette har man brukt omtrent like mye tid på som fascismens fremvekst. Det vil stå igjen i historien som en absurd moralsk panikk.

De utallige kommentarartiklene om trusselen fra «woke» har stort sett bare bidratt til å hjelpe ytre høyre. De som har støttet opp om denne moralske panikken mot alt som minner om omsorg for andre, mangfold og inkludering har vært lite annet enn nyttige idioter.

Donald Trump signerer en presidentordre (!) om at en flykollisjon skyldes “DEI”. Elon Musk kvitterer med å skylde på DEI for brannene i Los Angeles. Vi pleide å snakke om “hundefløyta”, men her er budskapet knapt nok fordekt. Hvis noe går galt noe sted i verden, så er det fordi det er for mange minoriteter og kvinner på jobb.

Det er bare å lære seg forkortelsen DEI først som sist, Diversity, Equity and Inclusion. Forsøk på å skape mer mangfold og likestilling i arbeidslivet, slik vi er vant til i Norge. Dette har blitt ytre høyres favoritt-syndebukk for alle tenkelige problemer. Hvis noe har gått galt begynner nettrollene umiddelbart å søke på nett. Var det kanskje en kvinnelig pilot i flyet? Var brannsjefen mørkhudet? Er det en homofil involvert? Eller kanskje en jøde? AHA!

Så banal og ondskapsfull kan altså den ferske administrasjonen i USA opptre. Minoriteter skal gjøres til syndebukk for alle samfunnets problemer. Det er et kjent refreng i historien. Det er deilig å ha noen å hate, og ikke minst å bruke som syndebukk. Den indre fienden har også en paradoksal kvalitet: den består av inkompetente undermennesker, som samtidig er nærmest allmektige og utspekulerte. Vi kjenner denne sangen, vi har hørt den før. Fra de farligste politikerne i det 20. århundre.

(først publisert 31. januar 2025)

Bernt Hagtvet er nok en av de beste foreleserne jeg har hatt. En glødende engasjert formidler, ikke bare av kunnskap, men også av verdier. Han var opptatt av at vi studenter skulle få dannelse, ikke bare utdannelse. Og ikke minst: at vi skulle forstå de største grusomhetene i det forrige århundret. At en slik mann skal bli utsatt for et ubehjelpelig personangrep, formulert som en furten skolestil fra influenceren Danby Choi er vel et slags tragisk eksempel på det tidvis begredelig lave nivået i norsk offentlig debatt. Choi har faktisk ikke et eneste substansielt poeng i hele teksten, som oser av mindreverdighetskomplekser.

Hva er essensen her? At Hagtvet er “elitist” fordi han advarer mot Trumps åpenbart autoritære sinnelag? At Trump er “legitimt valgt”, og at det derfor ikke går an å sette seg til doms over ham? Choi hopper over et viktig poeng: kjennetegnet på en demokratisk anlagt leder er ikke å akseptere en valgseier, men å akseptere et nederlag. Det har ikke Trump gjort. Derfor er han farlig. Ikke bare det: Trumps følgere forsøkte seg på et voldelig statskupp, og Trump har nå benådet voldsmennene. Slik oppmuntrer USAs president til nye voldelige angrep i hans navn, mot hans mange navngitte fiender. Han er overhode ikke den første autoritære lederen som har vunnet et legitimt valg.

Trump gjør også en rekke andre grep henta ut fra diktatorers dreiebok. Den offentlige administrasjonen renses for alle uavhengige stemmer, og fylles med lojalister. Domstolene har blitt korrumpert hele veien opp til Høyesterett. Han angriper media for å være løgnere når de kritiserer ham. Han truer kritikere med rettsforfølgelse og vold. Og ikke minst: han demoniserer minoriteter ved hver eneste mulighet han får. I tillegg til å fable om store territorielle ekspansjoner. Hvis du spiller fascist-bingo så har du allerede brettet fullt.

Dette burde Danby Choi forstå, dersom han levde opp til sitt eget oppblåste selvbilde som redaktør og “intellektuell”. Jeg har jo hatt den tvilsomme gleden av å lese boka hans, som var en lang og selvforelsket forsvarstale, der han fremstilte seg selv som en modig og prinsippfast mann. Først og fremst fordi han var modig nok til å forsvare en dømt voldtektsmann mot hans egne venners anklager. Hvilken helt! Forsvaret av forskjellige voldtektsmenn har for øvrig vært et absurd rød tråd i hans offentlige virke. Trump føyer seg inn i rekken.

Chois salgspitch har vært effektiv nok til at den nådde hele veien inn til “Maskorama”! Her har vi en modig mann som tør å stå alene is formen. Sannheten er jo den motsatte. Han er en feig opportunist, som slavisk følger trender og forsøker å appellere til fansen. “Audience capture” kalles det gjerne når moderne influencere desperat forsøker å tekkes sin egen følgerskare.

Du finner det overalt i den høyrevridde influencer-sfæren som Choi selv er inspirert av (se bare hans nye dreining mot kristendommen! Akkurat som resten av den reaksjonære gjengen). En del av oppskriften er å være krampaktig kontrær, fordi mange forveksler dette med intelligens og prinsippfasthet. De fleste av oss, meg selv inkludert, vokser det av oss på videregående. Men Choi har altså rukket å bli 32, og ikke kommet seg videre. Mannen kan ikke engang skrive! Han kaller seg redaktør, men presterer formuleringer som at Hagtvet er “blendet av sitt eget forgodtbefinnende”. Choi forstår åpenbart ikke hva ordet betyr, men det har veldig mange stavelser, så det fikk vel duge.

Om noe, er vel dette et godt eksempel på hvorfor Hagtvets budskap er så viktig. Høyere utdanning har en viktig funksjon, ikke bare i å gjøre oss klare for arbeidslivet, men for å gi oss en solid ballast i form av intellektuell redelighet, demokratisk sinnelag og moralsk refleksjon. Akkurat sånne kvaliteter Choi så sårt mangler. Jaja, det er ikke for seint å melde seg opp til noen fag. Det er tragisk at en bauta som Hagtvet nå må forholde seg til spyttklyser fra en slik lavpannet posør.

(først publisert 30. januar 2025)

En kvinne på sykkel ble drept av en uoppmerksom lastebilsjåfør midt i Oslo. I ettertid forsøkte sjåføren gjentatte ganger å skyve ansvaret for ulykken over på kvinnen. Dette ble avvist i retten, helt opp til høyesterett. Men Aftenposten gir ham delvis gjenoppreisning, ved å skrive en sympatisk sak om hvor tøft det har vært for sjåføren i ettertid.

Det eneste som fremkommer av kvinnens og de pårørendes perspektiv er et avsnitt om at kvinnens enkemann ikke orker å kommentere saken, samt ett sitat fra bistandsadvokaten og denne bortgjemte notisen.

I artikkelen uttaler sjåføren at han helst skulle sett en lovendring så han slapp så stor straff. Han kan ikke se at han kunne ha gjort noe annet den dagen (annet enn at han ikke burde stått opp), og han bekrefter at han ikke har sagt unnskyld, og heller ikke akter å gjøre det. Fordi han ikke føler noe skyld i det som har skjedd. Han synes også det er fælt å havne i fengsel, der det er mange banditter (ja, for eksempel folk som er skyldige i å forårsake andre menneskers død, slik han er dømt for).

Og hva er straffen for å forårsake et annet menneskes død med lastebil? Vel, 36 dager betinget fengselsstraff og tre år uten førerkort. Det er altså ikke snakk om noen spesielt drakonisk straff. Allikevel måtte den altså trekkes helt til høyesterett.

Dette får det til å vrenge seg inne i meg. Tenk å sitte igjen som pårørende etter en dødelig trafikkulykke, etter å ha måttet lide seg gjennom tre runder i rettsapparatet mot en person som ikke engang ønsker å si unnskyld, og så allikevel oppleve dette i landets største avis? Det minner jo mest om en “frikjennelse” i folkets domstol.

En kvinne er drept. Men Aftenposten insisterer på at jeg skal føle stor sympati med mannen som forårsaket hennes død. De lar ham argumentere for at loven er urettferdig og at det er synd på ham. Sorry, det er ikke mulig å lese dette på noen annen måte, om man har grunnleggende kjennskap til journalistiske virkemidler og fortellergrep.

Min sympati ligger hos alle som rammes av meningsløse trafikkulykker som skyldes uoppmerksomme sjåfører som ikke innser at de styrer en dødelig gjenstand gjennom gatene

(først publisert 27. januar 2025)

Hvis fascister tar over makta, holder det ikke å påpeke at de ikke klarer å få togene til å gå på tida. Dette føler jeg er en av de store utfordringene i møte med ukas maktovertagelse i USA. Ledende demokratiske politikere er så besatt av å ikke “bli avsporet” eller “gå på limpinnen”, at de fremstår mer som roboter enn som mennesker i møte med umenneskelig politikk.

Hakeem Jeffries twitrer om at “MAGA-ekstremismen får ikke ned levekostnadene for vanlige amerikanere”. Demokratiske senatorer forsøker å lire av seg fikse talepunkter om hvilke økonomiske nedsider Trumps presidentordre har for amerikanere. Det er en slags versjon av de “smarteste” strategiene som er kokt i hop på norsk venstreside også: ikke la dere avlede av spetakkelet, snakk om vanlige folks behov! Et vanlig refreng blant venstrevridde USA-kjennere her hjemme også.

Man får jo lyst til å stille et kontrollspørsmål: hva som fascistene faktisk FÅR togene til å gå på tida? Er avskaffelse av demokratiet og rettsstaten, kombinert med korrupsjon og knallhard undertrykkelse av minoriteter, akseptabelt dersom prisen på matvarer går ned og inflasjonen synker? Det har blitt veldig populært å sitere Steve Bannon: MAGA-bevegelsens strategi er å “flood the zone with shit”. Altså må vi som kjemper mot disse kreftene være ekstremt selektive i hva vi engasjerer oss i. Men er ikke dette litt ulogisk? Hvis en slags “oversvømmelsestaktikk” er så effektivt for ytre høyre, er da en taktikk med å knipe igjen, ignorere brorparten av dritten og kun fokusere på én ting et effektivt motsvar? Betyr ikke dette bare at liberale og progressive stemmer BÅDE blir overdøvet og i tillegg – helt frivillig – velger å dempe sitt eget budskap?

Jeg tror hovedproblemet er at progressive og liberale stemmer har blitt FOR selektive, for dårlige til å overbevise andre, og for lite flinke til å skru opp volumet på egne budskap. Det innebærer også å høylytt snakke om dypere verdier enn prisen på egg. Venstresida har tross alt tradisjonelt ikke bare tenkt på mennesker som forbrukere, men som arbeidere som skaper verdiene i samfunnet, og som samfunnsborgere med rettigheter og plikter. “Det er sluttsummen på kassalappen som teller” er ikke et inspirerende progressivt politisk budskap.

At man sitter og innbiller seg selv at man har makt til å påvirke informasjonslandskapet ved å knipe igjen, ignorere eller “heve seg over” den politiske slagmarken, fremstår i alle tilfelle som et utslag av et utdatert og oppblåst selvbilde. Vi må lære oss å “flood the zone” selv, bare ikke med dritt, så klart. Den skoleflinke “budskapsdisiplinen” holder ikke lenger.

(først publisert 26. januar 2025)