Hva skal vi med barn?
Påska har blitt brukt hjemme i hagen og i nabolaget, mens vi venter på et nytt barn som allerede er klart for livet utenfor magen, men ikke har kommet ut riktig ennå. En ganske magisk tid, helt på grensa til en ny hverdag, full av baby-utfordringer (garantert også noen vi har glemt eller fortrengt). Og hvem er egentlig den lille personen der inne?
Det er mange pekefingre og moralisering om at folk skal få flere barn om dagen, men kanskje ikke like mange gode begrunnelse for hvorfor folk skal velge det, ut over hensynet til eldrebølgen og statsfinansene. Så hva er min begrunnelse?
Det finnes ikke bare én grunn, men for min del handler det blant annet om hvordan livet går i stadig raskere sirkler etter hvert som årene går, og barn plutselig får tida til å stoppe opp og gå sakte igjen. Det er som når man går på en sti i skogen eller en rute i byen man aldri har gått før. Man legger merke til mange ting, og turen føles lang og innholdsrik. Neste gang man tar den samme turen, føles den kortere. Og til slutt har man gått hele ruta uten å engang huske det. Rutinen slår inn, på stadig flere områder av livet.
Hvis man får barn vokser verden enormt igjen. Stua er stor. Hagen er enorm. En tur til Tveita senter blir et eventyr. Så du ikke den gule snegla? Hvor skulle den bussen? Kan du løfte steinen og se om det er noen biller der? Du blir minnet om hvor rart og stort og morsomt alt det vante og kjedelige er. Jada, dette er en klisjé, men som så mange andre klisjeer er denne helt sann.
Jeg har ikke savna noen tur til syden denne påska, for vi har dratt på lekeplasser, satt poteter, klatra ved Hauktjern og funnet en beverhytte i marka! Vi har dratt på museum og hatt små lekekamerater på besøk, og femåringen har til og med vært på overnattingsbesøk og mista enda en tann! Kan knapt huske en mer innholdsrik påske, og jeg har ikke vært mer enn en mil fra huset.
Jeg dømmer ingen som velger et barnløst liv. Selvfølgelig kan det finnes gode grunner til å gjøre det. Men hvis du frykter at småbarnslivet skal gå ut over muligheten til å dra på eventyr og drive selvrealisering kan du slappe litt av. I alle fall i min erfaring. Livet blir mye mer eventyrlig med barn, selv om eventyrene blir litt mer kortreiste. Og snart kommer en eventyrer til!