eivindtraedal

“Han hadde vunnet kampen mot seg selv. Han elsket storebror”. De siste to setningene i George Orwells “1984” er verdt å reflektere over i dag. Å kjempe mot autoritære regimer er utmattende. Mange faller for fristelsen til å gi slipp.

På ett nivå krever autoritære bevegelser lite av deg. Å følge en autoritær leder krever ikke konstant årvåkenhet. Du slipper å ta stilling til hva som er rett eller galt, eller gjøre en innsats som samfunnsborger. Du trenger bare å følge etter, og dyrke lederen blindt. Eventuelt bare vende blikket bort og forholde deg passiv. Det gjør samme nytten.

På en annen side er prislappen høy. Du må akseptere de mange logiske selvmotsigelsene og døyve de moralske kvalene. For mange mennesker er dette ganske lett. I alle fall frem til det er de selv eller noen de er glade i som rammes av det autoritære regimets ofte brutale og vilkårlige politikk. For mange av oss er det umulig.

Men fristelsen kan være stor. Når Winston Smith gråter av lettelse på slutten av boka, så er det fordi det kan være en utrolig deilig å gi slipp. Det er så utmattende å kjempe mot alle løgnene, absurditetene. Den uendelige flommen av banaliteter og grusomheter. Så behagelig å gi opp, på samme måte som det å sovne utmattet i en snøfonn en iskald vinternatt kan være behagelig.

La det ikke være tvil om det: i dag innsettes et autoritært regime i USA. Verdens mektigste mann blir igjen en mann som ikke respekterer noen institusjoner som står i veien for ham. Ingenting har noen verdi ut over nytteverdien det kan ha for ham selv. Og denne gangen er det langt færre rundt ham som kan bremse hans verste impulser.

MAGA-bevegelsen er, som andre autoritære bevegelser, en personkult som krever underkastelse. Svært mange amerikanere viser nå at de er villig til å akseptere denne livsfarlige pakten. Motkreftene slipes ned. De etablerte konservative tar på seg MAGA-capsen, mens progressive amerikanere henfaller til kynisme og apati.

Frihet, demokrati og solidaritet krever en stor og konstant innsats. Den samme innsatsen millioner av mennesker har lagt ned gjennom historien, mot tilsynelatende uoverkommelige odds. Uansett hvor håpløst det føles, kan det ikke være noe alternativ å henfalle til apatien eller kynismen. Som mange har påpekt de siste årene: “1984” var en advarsel, ikke en anbefaling. Nå er boka dessverre mer aktuell enn på lenge.

(først publisert 20. januar 2025)

Vi har hatt en ukes debatt om velferdsstaten Norge har blitt for rik, men vi bør også diskutere om individer kan bli for rike. Absolutt alt tyder på det. Vi lever i de sinte, bitre milliardærenes tidsalder. Aldri har vi hatt rikere enkeltmennesker på jorda, og aldri har vi fått større innsikt i deres tanker og følelser. Det ser ganske mørkt ut.

Elon Musk er jo det mest åpenbare tilfellet. Verdens rikeste mann fremstår både usikker og desperat etter mer anerkjennelse. Den siste uka har han havnet på kant med gaming-miljøet fordi det ser ut til at han har forsøkt å jukse til seg kred i gaming-miljøet. Det er helt absurd hvordan han fremstår som en usikker smågutt. Musk ser spøkelser ved høylys dag, føler seg alltid som et forfulgt offer, uansett hvor mye makt og penger han har.

Dette er et påfallende refreng hos nåtidens vestlige oligarker. La oss for all del ikke glemme mannen som innsettes som USAs president i morgen. Trump er alltid et offer, som føler seg forfulgt og vil ta hevn på sine motstandere.

I kulturlivet er det på samme måte. Verdens største podcast er drevet av milliardæren Joe Rogan, som har gått fra å være en jovial komiker og bryter til å bli en sint og paranoid demagog. som intervjuer andre milliardærer om hvordan dypstaten og “woke” er ute etter å ta dem.

Og sånn kan man fortsette. Verdens kanskje rikeste rapper, Drake, lager stort sett bare låter om hvor bitter og sur han er på alt og alle. For ikke å snakke om våre egne norske milliardærer (i den grad de orker å beholde sitt statsborgerskap), som mener at verden er urettferdig og at det er en slags forfulgt minoritet.

Kanskje ville vi sett det samme mønsteret dersom fortidens rikinger hadde twitter-kontoer og stilte opp på lange podcaster. Eller kanskje er det noe i kulturen i dag. Uansett ser det ut til å være en slags jernregel at våre rikeste og mektigste mennesker ikke får noen glede av rikdommen sin, men snarere blir mer paranoide, bitre og sinte på verden jo større formuer de får.

Jeg synes ikke dette er bra, hverken for samfunnet eller for individene det gjelder. Et samfunn av veldig mange passe rike, passe fornøyde mennesker er åpenbart bedre enn et samfunn der noen få mennesker er ufattelig rike samtidig som de er misfornøyd med alt og alle.

(først publisert 19. januar 2025)

En forklaring på hvordan Holocaust kunne skje, er at masseutryddelsen utviklet seg gradvis gjennom en “radikaliserende dynamikk”. Hitler trengte ikke å beordre sine hengivne offiserer til å bygge masseutryddelsesleirer eller organisere dødsskvadroner. Føreren manet fram en visjon om et jødefritt tusenårsrike, og hans ivrige håndlangere kom opp med løsningene. De utviste stort initiativ og en grusom kreativitet i å løse oppgaven på en mest mulig effektiv måte.

Dette er en skremmende og viktig innsikt: enorme grusomheter kan oppstå i autoritære systemer ikke bare gjennom direkte ordre fra en ond fører med en klar plan, men også gjennom at flittige og ambisiøse underordnede tolker generelle føringer og styringssignaler. De kjemper om førerens gunst, og er ivrige i å komme opp med nye måter å oppfylle hans ønsker på.

Det er nettopp denne typen dynamikk jeg er mest bekymra for når en autoritær gammel mann på mandag skal innta posisjonen i det hvite hus. Forrige gang Trump satt ved makten var han omringer av en rekke erfarne embedsmenn som valgte å overse hans mest eksentriske ordre, som styrte diskusjonen over på mer konstruktive spor og på andre måter spilte rollen som “de voksne i rommet”. Slik blir det ikke denne gang.

Når den ignorante påtroppende presidenten fabler om å annektere Panama, Grønland og Canada, blir han ikke ignorert, eller møtt med himling med øynene og lett humring. Ingen tar ansvar for å forklare ham at dette er absurd. Nei, i stedet samler det republikanske partiet seg raskt bak sin store leder. Å invadere Grønland er en fantastisk idé, sjef! Canada burde føle seg beæret over muligheten til å bli en del av USA, sjef!

Vi har her alle ingredienser for katastrofe: en fundamentalt useriøs leder som elsker å slenge ut sinnsyke ideer, omgitt av rævsleikende undersåtter som umiddelbart genierklærer ideene hans og argumenterer for hvordan de kan settes ut i live.

Det er dette som gjør meg mest bekymra for Trumps andre periode. Folk ser ikke ut til å ta inn over seg at dynamikken er fundamentalt forandret. Han er ikke omgitt av karriere-embedsmenn og erfarne, uavhengige politikere som kan stå opp mot ham, som John McCain. Selv den sivile motstanden er mye svakere enn forrige gang. Domstolen er korrupte, de etablerte mediene er kraftig svekket eller delvis korrumpert av sine søkkrike eiere, og de nye sosiale mediene er eid av milliardærer som logrer med halen for Trump.

Det ser ikke ut til å være noen “voksne i rommet” denne gangen. Lite “resistance” i sivilsamfunnet. Ikke noen “checks and balances”. Det trenger heldigvis ikke lede til noe nytt Holocaust, men det kan føre til en rekke hittil utenkelige, og katastrofale utfall.

(først publisert 16. januar 2025)

En av de skumleste tingene Trump har lovet å gjøre når han tar over som president, er å benåde de som er dømt etter det voldelige kuppforsøket 6 januar 2021. Han kaller dem “politiske fanger”. I praksis er dette et ekstremt farlig signal til alle som støtter Trump: “hvis du bryter loven på mine vegne, så vil jeg beskytte deg”. Selv om det innebærer å angripe politifolk.

Dette kan utløse en ekstremt farlig dynamikk, der det ikke lenger bare er Trumps egne innfall vi trenger å bekymre oss for, men også for hvilke forbrytelser hans mest ivrige tilhengere og fans vil begå for å vinne førerens gunst. Slik kan også fascismen fungere: de mest brutale forbrytelsene trenger ikke å planlegges eller beordres av føreren selv. De kan oppstå “spontant”, i et politisk klima der vold og forbrytelser belønnes.

USA har en stor mengde høyreradikale militser med et seriøst voldspotensiale. Flere av dem har allerede begått voldelige aksjoner, eller blitt stoppet før de har rukket å gjennomføre dem. Som da en milits i 2020 ble stoppet av FBI før de rakk å kidnappe Gretchen Whitmer, guvernøren i Michigan. Nå vil FBI snart være ledet av en nikkedukke som adlyder Trump. Neste komplott vil neppe bli stoppet.

Dermed kan det bli grønt lys for “spontan” og “ukoordinert” politisk vold mot Trumps fiender. Og hvis du synes dette høres dramatisk ut, så vil jeg bare si at det er naivt å ikke være alarmist etter hendelsene 6. januar 2021. Trumps andre periode kan starte like brutalt som den forrige ble avsluttet.

(først publisert 16. januar 2025)

Danske Politiken har en knallhard lederartikkel i dag, der de hamrer løs på Norge for å sylte ned vår krigsprofitt fra krigen i Ukraina, og gi lite tilbake: «Her må vi bare spørge: Hvordan i alverden kan vores norske brødre og søstre se sig selv i øjnene? Hvordan kan den norske regering finde det forsvarligt at polstre den i forvejen bugnende statskasse med penge, der indirekte er tjent på Ukraine-krigen?»

Dette tror jeg vil stå igjen som en av de store skampletten i nyere norsk historie. Vi har tjent ekstremt mye på en blodig krig, og vi har beholdt nesten alle pengene for oss selv. Inntektene har for øvrig kommet fra våre beste venner i Europa, som har blitt flådd av høye gasspriser.

Denne grådigheten har, her hjemme i Norge, blitt fremstilt som om vi er Europas velgjørere, som er så snille at vi selger gass til dem for blodpris. For en veldedighet! Tenk deg at huset ditt brenner ned, og den søkkrike naboen lar deg sove over hos ham for 100 000 kroner i måneden, mens han går rundt og prater om hvor snill han er som lar seg sove der. Sånn oppfører vi oss. Forresten, la meg droppe dette «vi»-et. Alle i Norge har ikke vært enige i denne politiske kursen. MDG var svært raske med å foreslå at Norge måtte bruke krigsprofitten på å støtte Ukraina. Vårt forslag til Stortinget var klart bare uker etter krigens utbrudd.

Det standpunktet har vi blitt latterliggjort og fordømt for, og stått ganske alene om. Ikke bare det: Jonas Gahr Støre har hisset seg voldsomt opp når vi har brukt ordet «krigsprofitt» om Norges inntekter.

Det har dessverre vært få som har villet utfordre den klamme norske konsensusen om å flå våre naboer, gi småpenger til Ukraina og sette av enorme summer i vårt allerede overfylte oljefond. Men jeg er stolt av at mitt lille parti har vært klokkeklare og konsistente her, helt siden den fullskala invasjonen brøyt ut.

Politiken har helt rett: dette er pinlig for Norge. Regjeringen og stortingsflertallet har gjort oss til en gjeng krigsprofitører.

(først publisert 15. januar 2025)

I kveld møttes Støre og Listhaug til statsministerduell, og det var et deprimerende skue for alle som bryr seg om klimaet. Fredrik Solvang stilte et godt og relevant spørsmål tidlig i debatten. Når skal Norge begynne å redusere vår oljeproduksjon? Jonas Gahr Støre svarte følgende (trigger warning: ordsalat):

“Det er selskaper som tar beslutningen – skal vi sette i gang en produksjon fordi vi tror vi får solgt – om det er etterspørsel? Jeg sier det at, da må de tenke på at det må være etterspørsel med betydelig kutt i utslipp. 50 % innen 2030, vi skal være nullutslipp innen 2050. Klarer de å leve opp til det så kan det være norsk produksjon inni de grafene”.

Kjernen her er at Støre anerkjenner at etterspørselen vil synke, men mener at det er opp til oljeselskapene å ta høyde for dette. Det er det absolutt ingenting som tyder på at de gjør. 225 milliarder ble investert i norsk olje- og gassvirksomhet i fjor, og 32 milliarder ble brukt på letevirksomhet. Arbeiderpartiet, Norges ledende sosialdemokratiske parti, mener altså at den viktigste oppgaven vi står overfor både i Norge og verden skal løses av markedet. Ikke av politikere. Det er i praksis en ideologisk fallitterklæring. Støre påsto også at en “sluttdato er meningsløs hvis det er etterspørsel”. Hvilke andre områder er det vi tenker slik? Det er mange ting det finnes etterspørsel etter, som Norge ikke produserer. Konseptet “deadline” er vel ellers blant de mest velbrukte i politikken. Man setter seg et årstall og jobber mot det. Særlig i klimapolitikken! Støre står selv og ramser opp- “50 % i 2030”, “100 % kutt innen 2050” – men mener altså at det er fullstendig meningsløst å benytte nøyaktig det samme virkemiddelet overfor norsk oljeutvinning?

“Markedet er en god tjener, men en dårlig herre”, er et vanlig sosialdemokratisk slagord. Mener Støre virkelig at markedet skal være herren over klimapolitikken? Det har jeg vanskelig for å tro på. Men markedet kan naturligvis også ha en tredje funksjon – som en syndebukk som man kan peke på når man ikke vil ta politisk ansvar for et krevende felt. Ikke en ukjent politisk øvelse.

Men dette er en bløff, for det er ikke bare selskapenes vurderinger som påvirker tempoet i norsk oljepolitikk. Støre skrøt også av en ny stor utlysning av olje- og gassfelter i dag. Dette er olje- og gassfelter som garantert vil bryte med både norsk og internasjonal klimapolitikk. Dette er politiske prosesser. Regjeringen har kontrollen, og kan velge å lyse ut nye felter eller ikke. De velger å gjøre det motsatte av det klimaforskerne anbefaler.

Fakta er at ingen nye olje- eller gassfelter er ansvarlige. Jorda varmes nå opp raskere enn noensinne, og i fjor var vi for første gang allerede over 1,5 graders oppvarming globalt. Bare ti år etter Paris-avtalen ble signert. Klimaforskerne sliter med å forklare hvorfor oppvarmingen nå går så raskt. Det er lett å la seg provosere over Sylvi Listhaugs skamløse “drill baby drill”-retorikk og absurde påstander om at Norge skal drive med olje i 100 år til. Men så lenge Støre heller ikke kan svare klart på når Norge skal slutte med olje, og forsøker å skape et feilaktig inntrykk av at dette er ute av hans kontroll, så er forskjellen mellom de to mer retorisk enn politisk.

AP har tidligere vist seg i stand til å lytte til faglige argumenter og justere oljepolitikken. Det er for eksempel en viktig forskjell for miljøengasjerte partier at Lofoten, Vesterålen og Senja er “ferdigforhandla” på venstre side av streken, mens Høyre og FrP stadig holder debatten varm. Men det begynner å bli lenge siden det vedtaket nå. I mellomtiden har vi fått et berg av ny kunnskap om hvor viktig det er å avslutte oljealderen raskt mulig.

Og hvis noen tror det blir dyrt og vanskelig å avslutte oljealderen, så er det jo bare å se hvor store verdier som går opp i flammer i Los Angeles akkurat nå. Det er dyrt å omstille verden bort fra fossil energi. Det er ufattelig mye dyrere å la være. En sosialdemokratisk statsminister som overlater til markedet å avgjøre vår felles framtid, svikter i sin viktigste oppgave.

(først publisert 14. januar 2025)

Vi er inne i en voldsom høyrebølge, særlig i den økonomiske politiske debatten. En av de seiglivede mytene som har blitt på moten igjen, er at pengene i samfunnet vårt skapes i privat sektor, og brukes opp i offentlig sektor. Offentlig ansatte er nærmest å anse som en “mjnuspost”, mens alle i privat sektor er en “plusspost” på samfunnsbudsjettet.

Hvis man tenker på dette mer en fem minutter, så gir det lite mening. Det er jo til tider litt vilkårlig hva som er organisert som privat og offentlig sektor. For å ta et vanlig eksempel: ettersom fødeavdelingene er på offentlige sykehus, så er fødsler en “mjnuspost” i samfunnsregnskapet. Dødsfall er derimot et pluss, siden begravelsesbyråene er private. Etter denne logikken vil altså samfunnet tjene på færre fødsler og flere dødsfall.

Etter samme logikk går også en sykepleier fra å være en minuspost til en plusspost dersom hun eller han bytter jobb fra et offentlig til et privat sykehjem. Eller for å sette det enda mer på spissen: dersom vi privatiserte hele helsevesenet, men nasjonaliserte produksjonen av alkohol, tobakk og potetgull, så ville det private helsevesenet finansiere den offentlige produksjonen av helseplager.

Så er det naturligvis ikke helt vilkårlig hva som er organisert i offentlig og privat regi. Det er mange områder der privat konkurranse gir lite mening fordi det danner seg “naturlige monopoler”. Det gir for eksempel lite mening å la mange forskjellige aktører anlegge vann- og kloakkrør eller sikre strømforsyning til samfunnet. Eller å la forskjellige jernbaneselskaper eller veiselskaper bygge forskjellige veier og jernbanelinjer langs de samme traséene. Ikke minst er det kronglete å overlate forsvaret av landet til forskjellige private militser.

At vi ønsker felles finansierte offentlige helse- og omsorgstjenester og utdanning er et verdivalg. Vi kan naturligvis privatisere alt dette og la størrelsen på lommeboka avgjøre hvor god helse, utdanning og omsorg du får gjennom livet, men det ville skapt et radikalt annerledes samfunn. Ikke ville det gitt særlig økonomisk mening heller.

Så får jeg vel legge til at det også ligger en liten kjønnsdimensjonen under denne debatten. Det er nok ikke helt tilfeldig at de yrkene som er mest kvinnedominerte blir stemplet som “minusposter” og vice versa. Uansett er det både ulogisk og dumt å føre en debatt om økonomi etter logikken om at “privat sektor skaper verdier, offentlig sektor bruker dem opp”. En helsearbeider som gir pleie og omsorg til andre mennesker skaper masse verdier. Det samme gjør en barnehagelærer i en offentlig barnehage, en lærer i skolen, eller for den saks skyld en byråkrat som driver saksbehandling i en offentlig virksomhet. Saksbehandlingen ville jo vært omtrent like nødvendig dersom virksomheten var privatisert, byråkraten ville bare ikke bli kalt en byråkrat.

Både privat og offentlig sektor skaper verdier. Hvor stor andel av økonomien som organiseres i offentlig og privat sektor er i stor grad et praktisk eller verdimessig spørsmål, og det er ingenting som tyder på at det skjer noe dramatisk med et samfunn dersom forholdet mellom privat og offentlig sektor målt i prosent av verdiskapningen skulle forskyve seg noen prosentpoeng. Dette er en tåpelig avsporing i den økonomiske debatten.

(først publisert 14. januar 2025)

Vi lever i en populistisk tid. Den kjennetegnes kanskje først og fremst av at den eneste virkelige forbrytelsen er å være upopulær. Tradisjonelle normer for saklighet, ærlighet eller normalt høflig oppførsler smuldrer bort, og den største tabben du kan gjøre i offentligheten er å forsøke å opprettholde disse normene. Da er du naiv, eller til og med intolerant. Eller bare klein.

Det mest ekstreme eksempelet i vesten finner vi kanskje i USA, der Trump nok en gang sluppet all straff for sine åpenbare lovbrudd. Han har vunnet en nasjonal popularitetskonkurranse med knapp margin, altså gjelder ikke loven for ham. Domstolene abdiserer overfor politikken. Stikk i strid med alt vi har lært om amerikanske “checks and balances”.

Den samme logikken kryper seg inn overalt, også her hjemme. Riktignok i mildere former. I møte med grove overtramp fra populære politikere og maktpersoner, så begynner kommentariatet gjerne å flakke med blikket og sparke ballen videre. Er dette rett eller galt? Vi får avvente velgernes dom. “Det er ikke sikkert folk bryr seg så mye”. “Dette går nok hjem hos kjernevelgerne”. “Hun ble ikke straffet på målingene”.

Denne medielogikken gjør at en politisk bevegelse står sterkere jo mer skamløs den er, og jo større evne den har til å slutte seg ukritisk bak sin leder. Dette har vi også sett i Norge. En evne til selvkritikk, og en vilje til å holde seg selv til høye moralske standarder, er et stort handicap. Det finnes to kriterier for å bli møtt med offentlig fordømmelse: du må være relativt upopulær, og du må ha moralske standarder. Hvis du er populær og skamløs, er du usårbar.

Her finnes det også et dypere problem, som samfunnets “moralske voktere” er smertelig klar over: ingen posisjon er mer populær i en populistisk tid enn å være den forfulgte sannsigeren som ble moralsk fordømt og stemplet av “eliter” og smaksdommere. Kommentatorer, intellektuelle og andre som i prinsippet kunne bidratt med å opprettholde offentlige normer, bærer derfor på en stor, og ikke uberettiget, frykt for at de bare vil gjøre ting verre ved å heve stemmen.

Da er også fristelsen stor til å innta en kul, tilbakelent holdning i møte med grove overtramp fra populistiske politikere, særlig på høyresida. Og dermed signalisere at det bare er sånn gamet er. Noe som i sin tur bidrar til å skrive om reglene for spillet, dag for dag, til det ikke lenger finnes noen spilleregler for å holde mektige og populære mennesker ansvarlige, eller for å beskytte sårbare minoriteter.

Veien er nemlig kort fra “den som er populær, kan ikke klandres”, til “makt gir rett”.

(først publisert 13. januar 2025)

Klimakrisa er her nå. I Los Angeles ser det ut som en atombombe har gått av, ifølge politisjefen. Skogbrannene herjer stadig. I fjor døde 232 mennesker i ekstrem flom i Valencia. Over 1300 døde av hetebølge på pilegrimsreise til Mekka. Flommer og skogbranner heia i Bolivia, Venezuela, Nepal, Mexico og Sudan. Ti år etter at verdens land ble enige i Paris om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, har vi allerede kommet dit. Forhåpentligvis kan vi unngå at det blir permanent.

Dette er trolig den best spådde katastrofen i menneskehetens historie. Vi har blitt advart år etter år, og advarslene har blitt til virkelighet. Dette er nøyaktig den typen nyheter vi fryktet da jeg først meldte meg inn i Natur og Ungdom for over 25 år siden.

Allikevel går vi altså inn i en valgkamp der ungdomspolitikere glisende erklærer seier over “Generasjon Greta” og er så stolte av “drill, baby, drill” at de forsøker å sikre eksklusive rettigheter til slagordet. Der regjeringen latterliggjør vegetarianere og fnyser av alle som vil begrense oljenæringa, og det største partiet på meningsmålingene vil forlate klimamålene. Problemet er bare at fysikkens lover ikke bryr seg om medielogikk eller skiftende politiske vinder. Mer CO2 i atmosfæren betyr mer energi, mer varme og mer ekstremvær, uansett om du tror på det eller ikke. Det hjelper ikke å stikke hodete i sanda.

Det viktigste er at vi ikke gir opp. 1,5 grader er ikke en magisk grense som betyr at man bare kan trekke på skuldrene og gi faen når målet er utenfor rekkevidde. Hvert tonn menneskeskapt CO2 i atmosfæren gjør verden mer utrygg, hvert tonn vi klarer å unngå å slippe ut, gjør verden tryggere. Dette er vår tids viktigste kamp.

(først publisert 10. januar 2025)

Hollywood brenner. Noen av verdens mest eksklusive nabolag går opp i flammer. Filmkjendiser rapporterer om at de kjører for å redde kjæledyrene sine. Hvis dette hadde skjedd i en Hollywood-film hadde det vel blitt avskrevet som “for overtydelig”. Men det skjer altså i virkeligheten.

Det skjer i en region som har vært rammet av ekstremvær i lang tid. Den sjeldne kombinasjonen av tørke og vindkast i orkan styrke skaper perfekte forhold for livsfarlige branner.

Miljøbevegelsen har gjerne pekt på at klimakrisa rammer de fattigste hardest. Det er sant, fordi rike mennesker og samfunn har større ressurser til å håndtere ekstremvær,. Men det kan også skape en falsk følelse av trygghet blant verdens rike, som også forurenser mest. Ingen kan føle seg trygge. Når flammene eller flommen kommer, kan det være like farlig om huset ditt er verdt en million eller hundre millioner.

Så er det en tragedie at USAs påtroppende president umiddelbart rykker ut med feilinformasjon og går i strupen på lokale myndighetspersoner. Ytre høyre er villige til å skylde på “woke”, feminisme, manglende løvraking eller så å si hva som helst annet enn det som faktisk ligger under her: en stadig varmere og farligere verden, forårsaket av menneskeskapte klimautslipp.

(først publisert 9. januar 2025)