eivindtraedal

For å forstå radikaliseringen av unge menn, tror jeg vi trenger å forstå hvordan de ser på verden: som gamere. Gaming har lenge vært den vanligste hobbyen og fritidsaktiviteten for unge menn. Det er også uunngåelig at det former måten de forstår verden på. Nå er jeg tilfeldigvis en “gamer” selv (faktisk har jeg lest et sted at gjennomsnittsgameren er en mann i slutten av 30-åra), så jeg har noen teorier.

Fordelen med dataspill er at det kan gi et fellesskap og følelse av mestring til folk uavhengig av deres øvrige livssituasjon, som vi for eksempel har sett i den flotte filmen “Ibelin”. Men her finnes det også en felle.

Gamingen kan også gjøre deg hekta på en falsk følelse av mestring, som spillet er designet for å gi deg. Det sirkulerer mange ufrivillig komiske proklamasjoner av hvor tøffe gamene er “vi har levd tusen liv, vi mestrer alt, vi har drept drager, ikke kødd med oss”. Men sannheten er jo at gamere har mestret en verden som er designet for å være akkurat passe utfordrende. Du kan til og med ofte justere vanskelighetsgraden selv. Til syvende og sist er alle spill designet for å kunne mestres. På samme måte som porno, gir spillene en billig følelse av mestring.

Men slik er jo ikke den virkelige verden. Den består av mange spill du kan prøve å mestre, og noen av dem vil du mislykkes totalt på. Noen jenter vil aldri ha deg, uansett hvor “riktig” du spiller “spillet”. Noen jobber vil du aldri få, noen fag på skolen vil du kanskje aldri mestre, noen vennegjenger får du aldri innpass i. Det ekte sosiale spillet er mer brutalt enn spillene på skjermen, og innebærer at du må takle, og leve med nederlag og avvisning. Det er en viktig del av det å bli voksen. For gutters del: å bli en mann.

I spillenes verden trenger man imidlertid ikke å akseptere en slik situasjon. Når spillet ikke gir riktig belønning kan du klage på de som lager spillet, og kreve at spillet oppdateres og fikses slik at man ikke står og stanger i umulige oppgaver.

Og hva er den viktigste “questen” til en ung mann? Hvilken “achievement” er det han drømmer mest om å oppnå for å imponere venner og omverdenen? Den samme som til alle tider: å få pult. Og her kommer det store problemet: det seksuelle spillet er (i alle fall for heterofile) et spill der unge menn opplever at det er kvinner som bestemmer reglene.

Når unge menn ikke føler at de mestrer dette seksuelle spillet, selv om de gjør alt “riktig” – “jeg var snill, jeg tok henne på date, jeg stilte henne spørsmål om vennene henne og betalte for måltidet, og likevel fikk jeg nei!”. Ja, da blir han naturligvis forbanna. Som unge menn for øvrig alltid har blitt i slike situasjoner.

Det eneste nye her er at den unge mannen er en gamer, og derfor ser på også dette spillet som noe som bør gi ham belønning og som bør fikses. Hva er det som gjør at spillet tilsynelatende er rigget mot ham? Jo, det er feminismen. Dermed blir unge menn radikalisert mot feminismen som, i deres hode, stopper dem fra å vinne den viktigste premien i det virkelige spillet.

Interessant nok smitter dette også tilbake i spillverdenen. En av de tydeligste kildene til radikalisering av unge menn de siste ti årene har vært påstander om at feminismen ødelegger spillene deres også. Gamere blir besatt av å “bevise” at spillfigurer har fått mindre pupper (dette er ikke tull), at de kvinnelige figurene har blitt styggere og mer mandige. Anklagen er alltid at feminismen ødelegger spillene deres.

Ikke bare skal kvinner og feminisme blokker dem fra å vinne det virkelige spillet, de skal liksom komme inn i det helligste – gutterommet og skjermen – og ødelegge der også! Youtube er full av influencere som sprer denne typen narrativer til unge menn.

Det er det som gjerne omtales som “incel-kulturen”. En sammenblanding av gaming-logikk og sexisme. Når dette krasjer med det sosialdemokratiske norge får vi mannsutvalg og utredninger som forsøker å få politiske krav fra unge menn inn i ordnede former. (og for orden skyld: disse tiltakene er ikke først og fremst utløst av incel-kultur, men av reelle utfordringer menn står i).

Et økt fokus på særegne problemer menn står i er vel og bra. Men når det kommer til unge menns kår tror jeg også vi trenger å anerkjenne at det viktigste mange av disse unge mennene ønsker seg, er noe politikere i et demokratisk, liberalt land aldri kan gi dem, nemlig en verden der det virkelige livet er like enkelt å mestre som spillene hjemme på gutterommet.