eivindtraedal

USA har fått et maskert “hemmelig politi” som jobber etter menneskekvoter – 3000 papirløse innvandrere skal arresteres daglig. Nå skal ICE rustes opp helt ekstremt. Det vil forandre USA til en politistat som konstant jakter på samfunnets svakeste.

I den gigantiske budsjettpakka som trolig vil stemmes igjennom Senatet denne uka inngår 45 milliarder dollar til fengsler, på toppen av deres årlige budsjett på 3,5 milliarder. De får også 14,4 milliarder til uttransportering, på toppen av et årlig budsjett på 750 milliarder, og 8 milliarder til oppbemanning.

Dermed vil ICE kunne få større kapasitet til å fengsle folk enn hele det føderale fengselsvesenet, og større ressurser til å ansette folk enn FBI. Vi snakker om utviklingen av et nytt, ekstremt omfattende apparat av fengsler og føderale agenter med ett formål: fjern alle “ulovlige”.

De påstår at det handler om å bekjempe kriminalitet, men inntil videre har bare 10 % av de anholde innvandrerne vist seg å ha noe alvorlig kriminalitet på rullebladet. Takket være den brutale kvote-logikken sveiper de opp alle “illegale” de kan finne.

Samtidig innføres nye lover som produserer flere illegale amerikanere. Flere rettsløse mennesker som må leve i konstant frykt for å bli arrestert på gata av maskert politi. I verste fall kan de sendes til umenneskelige feggslingsforhold i El Salvador, eller uttransporteres til tredjeland. Mennesker som er født og oppvokst i USA kan ende opp i Libya eller Sør-Sudan. Dette er mennesker som i stor grad fyller de tøffeste jobbene nederst på rangstigen, som betaler skatt, men ikke får noen rettigheter.

USA – landet som ble verdens mektigste og rikeste gjennom å ta imot stadig nye bølger av innvandrere og tiltrekke seg skarpe hoder og hardtarbeidende mennesker – styres nå av en fascistisk administrasjon som tror at veien til velstand går gjennom etnisk og kulturell rensing og ensretting. Vi i Europa vet at det er veien til katastrofe. Alt dette bunner USAs dype rasistiske arv, som de også i stor grad deler med vårt kontinent.

Nå vil USA få sitt eget GULAG-arkipel, og et enormt mektig hemmelig politi, som i første omgang vil brukes mot de svakeste. Deretter vil de finne nye ofre. Som en kreftsvulst vil ICE kunne vokse og angripe stadig nye deler av samfunnkroppen. Allerede har Republikanere tatt til orde for å “denaturalisere” og deportere politiske motstandere, som det unge politiske stjerneskuddet Zohran Mandami. Slik fungerer byråkratiet – de finner alltid nye oppgaver, og foreslår aldri å nedskalere sin egen virksomhet.

Dette er den livsfarlige konsekvensen av en politisk retorikk som deler samfunnet opp i de verdige “lovlige” menneskene og de uverdige “ulovlige”. Denne typen tankegang har også lenge preget norsk politikk, der papirløse flyktninger, også barn født og oppvokst i Norge, deporteres til skrekk og advarsel av “innvandringspolitiske hensyn”. Derfor er det avgjørende å slå fast at ingen mennesker er ulovlige, ingen kan gjøres rettsløse. Alle har grunnleggende verdighet og verdi, uavhengig av juridisk status.

Hvis Demokratene får makten igjen i USA, vil den totale avviklingen av denne fascistiske nye greinen av amerikansk statsforvaltning være en av de første og viktigste oppgavene de må gjennomføre.

Det hender jeg må skrive en post på sosiale medier der jeg og innrømmer at jeg har vært for krass eller reagert for sterkt. Men for en sjelden gangs skyld må jeg innrømme at jeg har vært litt for grei. Jeg uttrykte skuffelse over Mímir Kristjánssons uttalelser om at norske EØS-byråkrater kan kalles “femtekolonister” og “landssvikere”. Jeg var deretter rask med å akseptere hans forklaring om at han ikke egentlig mener dette.

Et nødvendig kontrollspørsmål her er om jeg ville ha vært like grei om det var noen jeg er mer uenig med politisk og har mindre sympati med enn Mimir som sa det samme. Svaret er nok nei. Jeg har brukt mye tid på å kritisere ytre høyres bruk av “hundefløyter”, og av landssvik- og borgerkrigsretorikk. Dette er et eksempel på begge deler. Jeg kan ikke bare trekke på skuldrene av det fordi det kommer fra en annen politisk fløy.

At man pakker inn budskapet i humor, leker seg litt med farlige tanker og så kanskje trekker dem halvveis tilbake og legger inn noen forbehold, er en del av oppskriften. Dette er typiske verktøy i ytre høyres verktøykasse. Slik kan man normalisere ekstrem retorikk. På tross av forbeholdene blir anklagene sjøsatt i offentligheten. Og dette er ekstremt giftige anklager. Landssvikere er jo sånne vi skyter på Akershus festning.

For å ta substansen her: også Rødt anerkjenner at vi trenger internasjonalt samarbeid og bindende internasjonale avtaler, selv om de ikke liker EU. Hvis Norge kun samarbeidet i internasjonale fora som var i tråd med Rødts partiprogram, ville vi stadig trengt norske byråkrater som jobbet for å sørge for at Norge overholdt felles internasjonale kjøreregler og avtaler. Å antyde at folk med sånne jobber er “landssvikere” er absurd. Særlig når vi veit at EØS-avtalen har massiv støtte i den norske befolkninga (selv er jeg mot fordi jeg heller vil ha EU-medlemskap, men det er en annen sak).

Landssvik-retorikk har vært mest utbredt på ytre høyre, men det finnes også på venstresida, og da særlig i forbindelse med EU-saken. I mine øyne er Nei-bevegelsen og EU-debatten stadig hardt prega av konspirasjonsteorier og destruktiv mistenkeliggjøring av meningsmotstandere, blant annet i form av landssvik-anklager. Denne typen idéer bør ikke stortingsrepresentanter flørte med.

Det er verdt å minne om at det var Rødt som stilte mistillitsforslaget mot Listhaug, da hun forsøkte å “leke seg” med lignende anklager mot Arbeiderpartiet på Facebook i 2018, om at AP satte terroristers rettigheter over Norges sikkerhet. Den gangen lot ikke Bjørnar Moxnes Listhaug slippe billig unna.

Jeg får være ærlig med meg selv: hvis Mimir hadde vært en politiker på ytre høyre hadde jeg nok ikke vært like rask med å akseptere hans bortforklaringer. Det mistenker jeg også gjelder for ganske mange andre som har vært påfallende stille i denne omgang. Derfor får jeg, for en sjelden gangs skyld, ta sjølkritikk for å være for grei. Mimir er for smart til å ikke vite hvor farlige disse idéene han leker seg med er. Skjerpings!

Krig og konflikt i Midt-Østen er også en påminner om hvordan fossil energi både kan være konfliktskapende og nedbrytende for demokrati og frihet. Det er ikke tilfeldig at de aller fleste land med en dominerende olje- og gassektor er autoritære regimer. Dette er ressurser som er lette å kontrollere, og som bygger opp under maktkonsentrasjon i samfunnet. Kontroll over utvinning og transport av olje og gass er en kilde til konflikt både innad i land og mellom land.

Samtidig har vi ikke sett noen kriger over kontroll over sol, vind eller vannkraft. Dette er heller ikke tilfeldig. Fornybar energi kan utvikles både lokalt og “hyperlokalt”, i kommunale selskaper eller på hustak. Det bygger opp under maktspredning og demokrati. I tillegg er det ikke lett å “stjele” eller kontrollere fornybare energiressurser.

Altså er kampen for en fornybar verden også en kamp for en friere, mer demokratisk og fredeligere verden. I et fornybart samfunn trenger vi ikke å bekymre oss for hvem som kontrollerer Hormuz-stredet, for bombing av oljefelter eller raffinerier eller for sabotasjer av gassrørledninger.

Viktigst av alt er naturligvis at en rask overgang til fornybar energi er avgjørende for å unngå mer katastrofal global oppvarming som vil gi sviktende avlinger, vannmangel, ekstremvær, tørke, skogbranner og flyktningstrømmer som også vil gjøre verden mer utrygg og konfliktfylt.

Norsk oljebransje er ofte raske på å bruke sikkerhetspolitiske argumenter for å rettferdiggjøre norsk oljeutvinning. Men det er fornybar energi, ikke olje som er fredens og frihetens energikilde. I den grad økt konfliktnivå i verden skal brukes som argument i energidebatten er det først og fremst et argument for å elektrifisere samfunnet så mye som mulig, så raskt som mulig.

Innsettelsen av president Trump skjedde i januar. Kroningen av kong Trump den første skjer i dag. En militærparade skal marsjere gjennom Washington DC, “tilfeldigvis” på bursdagen hans. Denne uka har USA tatt mange steg nærmere et militærdiktatur.

Militæret er satt inn mot sivile i Los Angeles, en militæraksjon basert på løgner og fantasier. Denne de Facto okkupasjonen har tatt stadig mer skremmende former. Militæret bistår nå føderale agenter i å forfølge papirløse for å fylle Trump-administrasjonens umenneskelige kvote på minst 3000 arrestasjoner om dagen.

Det er ikke bare papirløse og folk nederst på rangstigen som utsettes for maktbruk. En senator fra California har blitt fysisk angrepet og lagt i bakken fordi han forsøkte å stille spørsmål til lederen for Department of Homeland Security. Han har ikke mottatt noen beklagelse.

Den samme Noem uttalte denne uka også at føderale tropper vil bli I byen for å “frigjøre den” fra “sosialistene og de brysomme lederskapet til Guvernør Newsom og ordføreren”. I praksis sier hun at administrasjonen ikke anerkjenner demokratisk valgte ledere hvis de tilhører Demokratene, og at militæret kan settes inn for å administrere byer som ikke er politisk kontrollert av MAGA-bevegelsen.

Dette er spesielt skummelt fordi det illustrerer en trussel som er blitt mye større i Trump 2 enn Trump 1: i den første administrasjonen var Trump omgitt av folk som dempet og begrenset ham. Nå er han omgitt av radikaliserte ideologer. Dette bidrar til en radikaliserende dynamikk, der medlemmer av administrasjonen kan gå lenger enn Trump selv, og bidra til å gjøre administrasjonen enda farligere.

Samtidig er Trump på vei til å lykkes med å politisere militæret. Han holdt et politisk møte der han har oppildnet soldater til å bue på Los Angeles og hans politiske motstandere og juble for Trump og MAGA-bevegelsen. En tidligere helt utenkelig handling. Dette er det farligste som kan skje, og det er i ferd med å skje. Trump anerkjenner ingen uavhengige aktører, og vil alltid tvinge institusjoner og mennesker rundt seg til å utvise lojalitet. Nå er han i ferd med å tvinge militæret til å bli en arm av MAGA.

Trump har sagt at alle protester mot militærparaden i DC vil bli møtt med fysisk makt. Han sier altså at han vil forby alle protester, uavhengig av om de er fredelige eller ikke. Samtidig er det varsla 2000 demonstrasjoner over hele USA, inkludert DC. Forhåpentligvis går det fredelig for seg, men det er stor fare for at det eskalerer.

En god tommelfingerregel for det siste halvåret med Trump er at alle som har advart mot “alarmisme” dessverre har tatt feil. Det er akkurat så ille som det ser ut. Trolig litt verre. Derfor tror jeg det er grunnlag for å konkludere så dramatisk som dette: Denne uka, og dagens absurde militærparade, utgjør et helt seriøst forsøk på å innføre militærdiktatur i USA. Det kan også være starten på en borgerkrig.

Samtidig må vi klamre oss til noen håpefulle tegn. Trump forsøker med alle midler å undertrykke og skremme bort protester fordi han er redd for folkelig motstand. Populariteten hans stuper, og stadig flere våkner opp. Det er ennå håp om at massiv mobilisering av amerikanere til fredelige demonstrasjoner vil bidra til å få landet på rett spor igjen. La oss håpe amerikanere stiller opp i hopetall på dagens “No kings”-markeringer.

Innsettelsen av president Trump skjedde i januar. Kroningen av kong Trump skjer i dag. En militærparade skal marsjere gjennom Washington DC, “tilfeldigvis” på bursdagen hans. Denne uka har USA tatt mange steg nærmere et militærdiktatur.

Militæret er satt inn mot sivile i Los Angeles, en militæraksjon basert på løgner og fantasier. Denne de Facto okkupasjonen har tatt stadig mer skremmende former. Militæret bistår nå føderale agenter i å forfølge papirløse for å fylle Trump-administrasjonens umenneskelige kvote på minst 3000 arrestasjoner om dagen.

Det er ikke bare papirløse og folk nederst på rangstigen som utsettes for maktbruk. En senator fra California har blitt fysisk angrepet og lagt i bakken fordi han forsøkte å stille spørsmål til lederen for Department of Homeland Security. Han har ikke mottatt noen beklagelse.

Den samme Noem uttalte denne uka også at føderale tropper vil bli I byen for å “frigjøre den” fra “sosialistene og de brysomme lederskapet til Guvernør Newsom og ordføreren”. I praksis sier hun at administrasjonen ikke anerkjenner demokratisk valgte ledere hvis de tilhører Demokratene, og at militæret kan settes inn for å administrere byer som ikke er politisk kontrollert av MAGA-bevegelsen.

Dette er spesielt skummelt fordi det illustrerer en trussel som er blitt mye større i Trump 2 enn Trump 1: i den første administrasjonen var Trump omgitt av folk som dempet og begrenset ham. Nå er han omgitt av radikaliserte ideologer. Dette bidrar til en radikaliserende dynamikk, der medlemmer av administrasjonen kan gå lenger enn Trump selv, og bidra til å gjøre administrasjonen enda farligere.

Samtidig er Trump på vei til å lykkes med å politisere militæret. Han holdt et politisk møte der han har oppildnet soldater til å bue på Los Angeles og hans politiske motstandere og juble for Trump og MAGA-bevegelsen. En tidligere helt utenkelig handling. Dette er det farligste som kan skje, og det er i ferd med å skje. Trump anerkjenner ingen uavhengige aktører, og vil alltid tvinge institusjoner og mennesker rundt seg til å utvise lojalitet. Nå er han i ferd med å tvinge militæret til å bli en arm av MAGA.

Trump har sagt at alle protester mot militærparaden i DC vil bli møtt med fysisk makt. Han sier altså at han vil forby alle protester, uavhengig av om de er fredelige eller ikke. Samtidig er det varsla 2000 demonstrasjoner over hele USA, inkludert DC. Forhåpentligvis går det fredelig for seg, men det er stor fare for at det eskalerer.

En god tommelfingerregel for det siste halvåret med Trump er at alle som har advart mot “alarmisme” dessverre har tatt feil. Det er akkurat så ille som det ser ut. Trolig litt verre. Derfor tror jeg det er grunnlag for å konkludere så dramatisk som dette: Denne uka, og dagens absurde militærparade, utgjør et helt seriøst forsøk på å innføre militærdiktatur i USA. Det kan også være starten på en borgerkrig.

Samtidig må vi klamre oss til noen håpefulle tegn. Trump forsøker med alle midler å undertrykke og skremme bort protester fordi han er redd for folkelig motstand. Populariteten hans stuper, og stadig flere våkner opp. Det er ennå håp om at massiv mobilisering av amerikanere til fredelige demonstrasjoner vil bidra til å få landet på rett spor igjen. La oss håpe amerikanere stiller opp i hopetall på dagens “No kings”-markeringer.

Fullt fokus for velgerne! Høyres stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland har altså ikke bare mottar 650 000 i styreverv (!) for å sitte i styret til Reitan Retail og Norlandia Health Care Group. I tillegg har hun fått 40 000 for å være “ambassadør” for en hotellgruppe under ski-VM. Dette kommer på toppen av en lønn på 1,1 millioner kroner som Stortingsrepresentant. Samtidig har Erna Solberg full tillit til at Hofstad Helleland har “fullt fokus på jobben hun skal gjøre for velgerne”!

Jeg har noen spørsmål: Tror Erna Solberg vi alle er dumme? Tror hun Reitan Retail og Norlandia Health Care Group er dumme? Eller er hun selv dum? Det må være en av de tre, eller en kombinasjon. For det er null sjanse for at noen betaler hundretusenvis av kroner til en politiker uten å få noe tilbake. NOE av Hofstad Hellelands fokus må ha havnet andre steder enn på arbeidet for velgerne mens disse pengene har strømmet inn på konto.

Nå vet vi jo at Erna Solbergs “fulle tillit” har blitt en ganske devaluert valuta de siste to årene. Hun hadde jo full tillit til at ektemannen ikke drev med noen form for problematisk aksjehandel også. Helt til journalister avslørte hvor stort omfanget hadde vært.

Det ser ut til at Solberg har et mønster om å stole for mye på folk rundt seg, ikke sjekke så nøye, og i verste fall se gjennom fingrene med problematiske ting. Neste steg blir vel det samme som forrige gang: å kaste Hofstad Helleland under bussen og erklære sin egen uskyld. Først offer for en løgnaktig ektemann, nå for en uryddig stortingsrepresentant.

Dette er altså en kvinne som vil bli statsminister igjen, men som tilsynelatende mangler den viktigste egenskapen til en statsminister: god dømmekraft. All makt i regjeringen springer ut av statsministerens tillit. Hvis statsministerkandidaten har rusk på tillits-nerven så har Høyre et massivt problem.

Men dette handler ikke bare om enkeltpersoner. Det er en ukultur i bånn. De samme politikerne som viser mistillit til andre, for eksempel uføretrygdede eller arbeidsledige, viser seg å ikke være til å stole på selv. Det er vel noe i det gamle ordspråket: på seg selv kjenner man andre.

Så kan man gjemme seg bak at dette er lovlig, men da mener jeg vi står overfor et hull i lovverket som bør tettes. Folk kan ikke rake inn hundretusenvis fra næringslivet mens de innehar viktige politiske tillitsverv. Det finnes dessuten en annen viktig tommelfingerregel for oss som driver med politikk og sånn: VG-testen. “Tåler dette å være på forsida av VG?” Den har åpenbart Hofstad Helleland og Solberg strøket på.

Kudos til VG og Mímir Kristjánsson for å rulle opp denne saken!

Det er ganske frustrerende å høre hvordan klimasaken omtales av kommentariatet. Dette er valgfag, som man ikke trenger å engasjerer seg i selv om man har som fulltidsjobb å forstå seg på politikk. Dagens episode av VGs podcast “Giæver og Gjengen” var et ganske forstemmende eksempel. Klima er nesten aldri tema her (jeg er fast lytter), men i dag var det det! Dessverre handla hele diskusjonen om hvorfor de ikke bryr seg om saken.

VGs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen påpeker at hun har vært veldig opptatt av klima og skrevet mye om det. Det er sant. Som sjefredaktør i Bergens Tidende kritiserte hun faktisk VG for å ikke være gode nok på nettopp klimadekning for bare tre år siden. Det er mulig det er en karbonmonoksidlekkasje i Akersgata som forårsaker akutt slapphet og tafatthet, for denne dama er ikke til å kjenne igjen.

Her er hele analysen av den norske klimapolitiske situasjonen i mai 2025, ifølge VGs politiske redaktør: “Alle partiene har klimapolitikk nå”. Jaha? Er politikken til partiene god eller dårlig? Realistisk eller urealistisk? Hva mener VGs kommentaravdeling? Jeg har lest igjennom partienes programmer og kan avsløre at det er veldig store forskjeller her!

Her er noen knagger til flere aktuelle ting de kunne ha diskutert:

- Regjeringen har nylig lagt fram en forslag til klimamål som bryter med Paris-avtalen. Er dette bra eller dårlig?

- Det er innkalt til klimaforlik på Stortinget som skal forhandles før sommeren, og der en av kampene står om vi i det hele tatt skal ha et nasjonalt klimamål. Hva tror VGs skarpskodde journalister vil skje her?

- Den avtroppende mangeårige sjefen for Miljødirektoratet Ellen Hambro har slakta både denne og tidligere regjeringers klimapolitikk nylig. Hadde hun et poeng?

- Seinest i dag krasjlanda en rekke forsøk på å stoppe elektrifisering på Melkøya på Stortinget. Burde det ha blitt stoppet eller er det viktig?

- Det har vært rekordvarme hele våren, selv om det ikke er noe El Niño-år. Hva betyr det for Norsk landbruk og Norge for øvrig?

- Temperaturen stiger raskere enn klimaforskerne har frykta, og opptaket av CO2 i naturen ser ut til å synke. Hva kan det bety?

- Trump angriper klimaforskning. Hva kan vi gjøre for å endre kurs?

... og mye mer. Ingen av disse sakene kom opp. Jeg kan avsløre at vi i miljøbevegelsen spiller inn slike saker til media ofte. Og svært ofte får nei. Å få på en kronikk om klimapolitikk i de store avisene er nær sagt umulig.

Og nei, dette er ikke bare sutring fra en MDG-er. Tallene viser det samme. En rapport fra miljøstiftelsen Zero i fjor viser at klimadekningen i media i 2024 var på det laveste nivået på 14 år. Klimapolitikken lykkes mye mer i landene rundt oss enn i Norge, og klimaengasjementet deres er høyere. Det er blant annet fordi norske medier bryr seg påfallende lite om klimapolitikk, og dekker det mindre.

Så er det jo fint at Gudbrandsen anerkjenner at dette ikke er nok. “Det er som om hjernen bare takler en krise av gangen, og det beklager jeg”. Sorry, det holder ikke! Særlig ikke med tanke på hvor utrolig mye VGs kommentaravdeling KUNNE ha prata om denne våren.

Et gjennomgangstema i diskusjonen var at klimaengasjementet har gått i bølger. Ja, det er riktig. Men er det slik media skal forholde seg til politikk? Engasjementet i andre saker går også i bølger, og klimasakens død er sterkt overdrevet.

La oss se på tallene: på sist måling i Aftenposten over de viktigste sakene for velgerne er miljø og klima (16 %) rangert som viktigst for flere velgerne enn skole og utdanning (13 %) innvandring og integrering (11 %), eldreomsorg (10 %), energi og strøm (10 %), distriktspolitikk (8 %), Barne- og familiepolitikk (5 %) og samferdsel (4 %).

Igjen sitat Gudbrandsen: “vi fokuserer på klima når det er mulig å få folks oppmerksomhet om det, å prøve hele veien å løfte saken, et er ikke sikkert det er riktig”. Hva BETYR dette?

Du finner ingen kommentatorer eller redaktører som sier “engasjementet for eldreomsorg går opp og ned, og nå bryr ikke folk seg så mye, så da skriver vi ikke om det, det blir feil av oss å mase om eldreomsorg hvert år”. Bare klima behandles slik. Som noe vi kan bry oss om litt i skippertak en gang i blant, og så fortrenge igjen fordi det liksom ikke finnes en løsning. Som om det finnes en “løsning” på eldreomsorg, innvandring og samferdsel?

Gudbrandsen forsøker igjen på en “analyse”:

“Det skjer heldigvis veldig mye som vi ikke skriver om og som ikke får med seg. Det er svære prosesser i gang, energiomstillingen i Europa går virkelig rett vei, men så er det ikke nok, og så er det jo næringslivet skjer det enormt masse innovasjon, svære endringer som vil påvirke klimaet positivt”.

Nok en gang: denne dama er ikke til å kjenne igjen. Hun har vist stor kunnskap om klimapolitikk tidligere, nå høres hun ut som en person som er meldt opp til muntlig eksamen uten å ha lest et ord av pensum. Her finnes ingenting av substans. Hva skjer i Europa? Hva skjer i næringslivet? Hvordan påvirker det klimaet? Det finnes plenty av tall og konkrete eksempler å vise til!

Konklusjon fra diskusjonen (lett parafrasert): “klima er kjedelig, det er ikke akutt, det skjer ikke noe viktig på klimafeltet i norsk politikk om dagen, og vi gidder heller ikke skrive om det”. En lang, slapp unnskyldning for hvorfor VGs kommentaravdeling ikke interesserer seg for klimasaken.

Så er det hyggelig å høre at konklusjonen er at MDG kanskje trengs, siden ingen andre klarer å holde fokus på klimasaken. Det er også hyggelig å se at rekordmange velgere anerkjenner MDG som det beste klimapartiet. Men sorry, media kan ikke frikjenne seg selv fra å konsekvent nedprioritere vår tids viktigste sak. Klima er ikke valgfag, og Norges kanskje viktigste politiske redaksjon har ikke gyldig fravær.

Alle som oppholder seg i USA kan bli kidnappet og sendt til et tropisk GULAG i El Salvador uten sjanse til å komme ut. Det er den sinnsyke situasjonen tre måneder inn i Trumps andre periode. Det inkluderer amerikanske borgere, noe Trump gjorde klart i et møte med El Salvadors diktator i dag.

Trump-administrasjonen avviser samtidig en enstemmig høyesterettsdom om å returnere en mann som ble sendt til El Salvadros umenneskelige fengsel ved det regjeringen selv innrømmer var en feiltagelse.

Altså: de har sendt en uskyldig mann til et brutalt fengsel i et annet land, og nekter å hente ham ut. Selv om de åpenbar har gode diplomatiske kanaler til landets diktator. I stedet velger Trump å flire og le med Nayib Bukele i det hvite hus, ja, han oppfordret ham til og med om å bygge flere fengsler!

Det er denne sadistiske ondskapen Trump velger som grunnlag når han utløser en konstitusjonell krise. De nyter tydeligvis å påføre uskyldige mennesker lidelse. Administrasjonen lager til og med fascistiske reklamevideoer av hvordan de kidnappede menneskene mishandles, både under uttransportering og i fengselet.

Dette er ondskap, og den rammer vilkårlig. USA er ikke lenger et fritt land. Hvis kongressen ikke avsetter Trump nå som han åpent ignorerer høyesterett, er både demokratiet og rettsstaten satt ut av spill.

“Anti-woke” vil nok stå igjen som en av de dummeste og mest destruktive tankestrømningene i vår tid. Som alle reaksjonære ideer er det en tom tankeretning, kun drevet av agg og antipati. Anti-intellektuelt, anti-empatisk, anti-solidarisk. Kontrær posering forkledd som tankevirksomhet.

I ettertid vil “trusselen” fra “woke” (hva nå enn det egentlig var) fremstå som totalt irrelevante problemstillinger. Moralsk panikk og massehysteri hos priviligerte folk som ikke tåler tanken på å bli utfordret på sine privilegier. Desto verre at våre fremste medier har dedikert titusenvis av spaltemetre på dette imaginære problemet de siste årene.

Nå er ytringsfriheten truet på ekte. Fra det autoritære høyre. Det samme er demokratiet, rettsstaten og grunnleggende menneskerettigheter. Dette var aldri en selskapslek. Men det ble behandla slik.

Alle som, pompøst og uten å løpe noen form for risiko, har erklært at de gjerne vil dø for å forsvare fascisters rett til å ytre seg (ja, og forresten at fascisten har en god del gode poenger!), våkner forhåpentligvis nå opp. Kruttrøyken svir i neseborene. Fascisten vil ikke dø for å forsvare din rett til å ytre deg. Tvert imot: han vil helst ta livet av deg for dine ytringer.

Facistenes paradegren har alltid vært å fremstille empati som en farlig svakhet, solidaritet som “kollektivt selvmord”, progressive krefter som en “indre fiende” og grunnleggende medmenneskelighet som en destruktiv form for “slavemoral”. Å synge med i dette koret er å gjøre seg til en nyttig idiot for fascismen.

Så er det jo verdt å merke seg at denne nyfacsistiske politikken også er en katastrofe på de fleste andre områder. Vilkårlig og autoritær maktbruk kombinert med kunnskapsforakt og ideologiske heksejakter kveler næringslivet, gjør staten korrupt og dysfunksjonell og undergraver utdanning og forskning. “Anti-woke” er en vei til fattigdom, korrupsjon, ufrihet og nød.

Påska har blitt brukt hjemme i hagen og i nabolaget, mens vi venter på et nytt barn som allerede er klart for livet utenfor magen, men ikke har kommet ut riktig ennå. En ganske magisk tid, helt på grensa til en ny hverdag, full av baby-utfordringer (garantert også noen vi har glemt eller fortrengt). Og hvem er egentlig den lille personen der inne?

Det er mange pekefingre og moralisering om at folk skal få flere barn om dagen, men kanskje ikke like mange gode begrunnelse for hvorfor folk skal velge det, ut over hensynet til eldrebølgen og statsfinansene. Så hva er min begrunnelse?

Det finnes ikke bare én grunn, men for min del handler det blant annet om hvordan livet går i stadig raskere sirkler etter hvert som årene går, og barn plutselig får tida til å stoppe opp og gå sakte igjen. Det er som når man går på en sti i skogen eller en rute i byen man aldri har gått før. Man legger merke til mange ting, og turen føles lang og innholdsrik. Neste gang man tar den samme turen, føles den kortere. Og til slutt har man gått hele ruta uten å engang huske det. Rutinen slår inn, på stadig flere områder av livet.

Hvis man får barn vokser verden enormt igjen. Stua er stor. Hagen er enorm. En tur til Tveita senter blir et eventyr. Så du ikke den gule snegla? Hvor skulle den bussen? Kan du løfte steinen og se om det er noen biller der? Du blir minnet om hvor rart og stort og morsomt alt det vante og kjedelige er. Jada, dette er en klisjé, men som så mange andre klisjeer er denne helt sann.

Jeg har ikke savna noen tur til syden denne påska, for vi har dratt på lekeplasser, satt poteter, klatra ved Hauktjern og funnet en beverhytte i marka! Vi har dratt på museum og hatt små lekekamerater på besøk, og femåringen har til og med vært på overnattingsbesøk og mista enda en tann! Kan knapt huske en mer innholdsrik påske, og jeg har ikke vært mer enn en mil fra huset.

Jeg dømmer ingen som velger et barnløst liv. Selvfølgelig kan det finnes gode grunner til å gjøre det. Men hvis du frykter at småbarnslivet skal gå ut over muligheten til å dra på eventyr og drive selvrealisering kan du slappe litt av. I alle fall i min erfaring. Livet blir mye mer eventyrlig med barn, selv om eventyrene blir litt mer kortreiste. Og snart kommer en eventyrer til!