eivindtraedal

I år har vi sett noen av de verste hetebølgene i Norge i manns minne, i hele landet. I Trøndelag snakker vi trolig om den hardeste og lengste hetebølgen noensinne. Ute på Sandøya i Tvedestrand der jeg oppholder meg har det vanlige svale sommerværet blitt erstatta av opp mot 30 graders varme, høy luftfuktighet og tropenetter. I vannet er det 24 grader. Dette er ikke bare “fint vær”. Det er et tegn på farlig global oppvarming.

Vi har allerede lagt bak oss den varmeste våren i manns minne, og klimaforskerne har klødd seg i hodet over at oppvarmingen nå skjer raskere enn de har anslått. Denne utviklingen er menneskeskapt. Og det er bare vi mennesker som sammen kan stoppe den fra å bli enda mer ekstrem.

De siste årene har vi, frustrerende nok, vært inne i et stort tilbakeslag mot klimapolitikken. Ikke bare har en faktafornektende idiot som Trump blitt president i USA, men klimafornektere stormer fram i mange land. Også her i Norge ligger “stikk huet i sanda”-partiet FrP høyt på målingene, uten å tilby noen seriøse løsninger på vår tids viktigste sak.

Høyre dilter etter dem, og tør knapt å snakke om klima lenger. Hos dem er det nå opplest og vedtatt at klima er en “tapersak”, og ettersom Høyre tydeligvis ikke lenger har noen dypere prinsipper annet enn å stikke fingeren i lufta og forsøke å gjette hvor folkemeningen blåser, forkastes vår tids viktigste sak som en billig Temu-topp.

Kommentariatet har, ironisk nok, oppført seg litt som politiske meteorologer i sin omtale av klimasaken. De ser ut av vinduet og kommenterer at det ser ut til å være lite klimaengasjement nå, og forklarer det med opinionsmessig lavtrykk og kuldefronter fra utlandet. De har ikke selv noen mening om saken – eller formening om at de kan endre denne tilstanden.

Men akkurat som klimaendringene, er også det manglende klimaengasjementet menneskeskapt.

Det manglende klimaengasjementet skyldes partier som konsekvent setter klimapolitikken opp mot andre saker i stedet for å anerkjenne at vi må kutte utslipp SAMTIDIG som vi gjør andre ting – enten det er å få ned de økonomiske forskjellene, styrke forsvaret, sikre levedyktige lokalsamfunn i hele landet eller føre en ansvarlig økonomisk politikk. Hvis ikke et rikt og velfungerende land som Norge har tid og overskudd til å kutte klimautslipp i tråd med Paris-avtalen, har ingen land det.

Det skyldes også et fossilt propagandaapparat som lykkes i å spre tvil og apati. Det skjer på mange måter. Ikke bare gjennom direkte klimafornektelse, men også gjennom å spre mismot og en stemning av at ingenting kan gjøres i “lille Norge”, ved å grønnvaske norsk materielt overforbruk og olje- og gassproduksjon, eller ved å avskrive og idiotforklare alle mulige løsninger uten å tilby noen egne.

Og det skyldes medier som behandler klimakrisa som om det enten er vår tids viktigste sak, eller totalt irrelevant. Det er ingen journalister som sier “nå har utdanningspolitikk sunket på dagsorden så nå skriver vi ikke om det lenger”. Eller som lager reportasjer om hvorfor forsvar er en tapersak siden det ikke er på topp tre over Nordmenns viktigste saker. Bare klima behandles slik. Jeg forstår ikke hvorfor.

Så er det dessverre sånn at fysikkens lover ikke bryr seg om vårt manglende klimaengasjement. Klimakrisa forsvinner ikke av at vi ikke ser på den. Mer CO2 i atmosfæren betyr høyere temperaturer i havet og på land. Plutselig sitter du der i 33 graders varme i Trøndelag, eller ligger der og vrir deg i 25 graders varme midt på natta, og innser at noe er forferdelig galt. Dette vil bare bli verre så lenge vi fortsetter å forurense atmosfæren.

Den eneste måten å løse dette på er gjennom kollektiv politisk handling. I alle land. Og hvis du som leser dette bor i Norge, kan du gjøre noe med dette hver dag, men særlig 8. september i år. Stem på et parti som bryr seg om klimakrisa hver dag, hvert år. Også når det stemples nord og ned som en tapersak. Stem grønt. For eksempel på MDG.