eivindtraedal

Hva tenker du når du hører at noen blir introdusert som “forsker ved Folkerettsinstituttet”, slik Cecilie Hellestveit blir? Jeg har antatt at hun dermed jevnlig publiserer forskning ved en anerkjent forskningsinstitusjon om temaene hun snakker om. Jeg er forresten også rimelig sikker på at jeg har hørt henne bli introdusert som forsker ved UiO.

Derfor var det litt overraskende å bli gjort oppmerksom på at “Folkerettsinstituttet” er en ideell organisasjon som har er registrert hos Hellestveit selv. Navnet gjør det lett å forveksle med det nobelprisvinnende Folkerettsinstituttet (Institut de droit international). Men de er altså ikke det samme. Dette instituttet står ikke på forskningsrådets liste over godkjente forskningsinstitutsjoner, så de kan ikke søke forskningsmidler. Nettsidene deres er for øvrig nede, så det er vanskelig å få informasjon om aktiviteten der.

Hva gjelder forskningen er det svært få publiserte artikler å finne i fagfellevurderte tidsskrifter de siste 20 årene under Hellestveits navn. Nå er ikke “forsker” en beskyttet tittel, men de fleste vil tenke at en person som uttaler seg som forsker på et tema, driver aktiv forskning på det. Det tenker i alle fall jeg. Det ser altså ikke nødvendigvis ut til å være tilfellet her.

Med sin doktorgrad og sine analytiske evner så kan Hellestveit bidra med mange interessante perspektiver i norsk offentlighet, og det gjør hun villig vekk. Det er det ikke noe galt i. Men jeg tror ikke jeg er alene om å ha fått et feil inntrykk av Hellestveits posisjon som akademiker, og det er vanskelig å ikke konkludere med at det har vært med overlegg.

Jeg får assosiasjoner til den gang Helge Lurås (uten sammenligning for øvrig) hadde en egen stiftelse som han kalte “Senter for internasjonal og strategisk analyse” og ble en medieyndling. Han var alltid parat til å dosere i det vide og det brede om internasjonal politikk, og skapte ofte uklarhet om sin akademiske posisjon, blant annet ved å stadig referere til en tidligere jobb som rådgiver i NUPI. Lærdommen fra fenomenet Lurås var at media har dårlige mekanismer for å kvalitetssikre “eksperter”. Det viktigste kvalitetskriteriet er om de tar telefonen når journalistene ringer.

Hellestveit får utvilsomt mange oppdrag fordi hun er en uredd debattant som gjerne kommer med bastante analyser – ulikt de fleste akademikere. Det er jo sånt media og offentligheten for øvrig liker. Men mye tyder også på at hun får mange oppdrag fordi media og offentligheten for øvrig har fått et litt feilaktig bilde av hennes posisjon og meritter som forsker. Hvis den antagelsen stemmer, så er det viktig at dette oppklares.