eivindtraedal

I sin epokegjørende bok “Backlash” fra 1991 skriver Susan Faludi om de mange tilbakeslagene mot feminismen i amerikansk politikk, fra 1840-tallet til hennes egen tid. Det er slående hvor mye som er likt i dag. Da boka ble skrevet hadde USA akkurat sett et stort backlash mot 70-tallets feminisme. I aviser, filmer og på TV ble det hamret inn at kvinner nå lengtet tilbake til kjøkkenbenken, at radikal feminisme var passé, og at det var livsfarlig å overlate barna i barnehagen.

Alt dette var stort sett et medieskapt fenomen, delvis ført frem av reaksjonære (stort sett) mannlige redaktører, TV-produsenter og filmskapere. Kvinners preferanser endret seg i virkeligheten ikke stort i disse årene. Flere deltok i arbeidslivet og flere krevde likestilling på hjemmebane. Det reaksjonære backlashet tok i hovedsak form av trendjournalistikk, ofte drevet fram av nettopp den nye yrkesgruppen “trendforskere”, som sto fritt til å spekulere i kvinners innerste, “egentlige” lengsler, uten å bry seg med empiri eller fakta. To-tre anekdoter holder, så har du en “trend”.

I dag ser vi nøyaktig det samme mønsteret. Den siste uka har både NRK og VG kjørt svære debatter om de “nye feministene” som krever retten til å være hjemmeværende, dyrke “tradisjonelle” kjønnsroller og slippe den fæle skjebnen å bli kvotert inn i et styre eller et studium.

Også her snakker vi om trendjournalistikk, ikke en gjenspeiling av preferansene til unge kvinner flest. De studerer som aldri før, yrkesdeltagelsen blant kvinner er stabilt høy, og meningsmålingene tilsier at de, om noe, har blitt langt mer venstrevridde de siste årene. Polariseringen blant unge i kjønnsspørsmål ser ut til å ha gjort menn mer høyrevridde og kvinner mer venstrevridde.

Typisk nok er det de unge guttas høyredreining som har blitt viet mest oppmerksomhet. Unge kvinners politiske venstredreining er langt mindre interessant. Faktisk så uinteressant at våre største medier heller velger å fokusere på den lille nykonservative minoriteten. Ironisk nok er flere av disse unge “nykonservative” kvinnene overhode ikke interessert i noe tradisjonelt husmorliv. De trenger ikke tigge om lommepenger av mannen sin. De er gründere som selger content på instagram. Der finnes det marked for husmor-fetisjisme.

Faludis 34 år gamle bok er sånn sett brennaktuell også i dag. Den bør lese av alle, særlig av dagens unge kvinner. Et reaksjonært backlash mot feminismen føres i dag på nøyaktig samme måte som i 1991, og i foregående tiår: trendjournalistikk erstatter politisk journalistikk, kvinners faktiske preferanser blir ignorert, og små nisje-fenomener blåses opp som om det var hovedtrenden. Det er et pinlig skue, særlig fra rikskringkasteren.