eivindtraedal

Er kvinners rett til abort et “kulturelt” spørsmål? Man kan få inntrykk av det når man leser Bjørgulv Braanens analyse fra før helga, der han moraliserer over alle som har reagert skarpt på Ingrid Oline Hovlands famøse uttalelse om at voldtatte kvinner “bør” beholde barnet.

Braanen bidrar til å omdikte historien på lik linje med Kristin Clemet og andre borgerlige stemmer. Plutselig skal vi alle late som om Hovland bare reflekterte litt over hva hun selv ville gjort, selv om alle kan høre det originale klippet, der hun slett ikke formulerte seg på den måten. Slik belønner Braanen en målrettet strategi, som det ny-reaksjonære KrF har kopiert fra FrP. Hovland har blåst i den antifeministiske hundefløyta, så har hun spilt offer, og så har KrFs støttespillere spint i gang en metadebatt om ytringsfrihet.

Braanen insisterer på at hele norsk offentlighet, inkludert kvinner som kanskje selv har blitt voldtatt og måttet ta abort, skal reagerer på åpenlyse provokasjoner med en helgens tålmodighet:  “I stedet for denne unisone fordømmelsen kunne vi for eksempel ha sagt til KrFU-lederen: 'Jeg er grunnleggende uenig i det du sier og forstår ikke hvordan du tenker. Kan du forklare, så kanskje jeg forstår?'.”

Alt ansvar for å bevare den gode stemningen ligger naturligvis blant feminister og på venstresiden. Når noen spytter deg i ansiktet, må du tørke det bort, smile vennlig og si “Det syntes jeg var ubehagelig, hva mente du egentlig med det?”. Et fint forsett, så klart, men det spørs om alle influencere på TikTok og alle andre som har engasjert seg i denne debatten vil lytte til Braanens formaninger.

Braanens forsøk på å sette opp et skille mellom “kulturkrig” og “ekte politikk” er uansett meningsløs. Rettighetskamp, enten det er for kvinner, skeive, transpersoner eller etniske og religiøse minoriteter er ikke overfladiske distrasksjoner fra den “virkelige” politikken. Det handler om folks grunnleggende livsvilkår. Av og til om liv og død. Når det kommer til abortrettigheter snakker vi om lovgiving med enorme personlige og ja, økonomiske konsekvenser for halve befolkningen. Braanen argumenterer som om han har en særegen forståelse av hva “folk flest” egentlig mener. Her tror jeg han grovt undervurderer folket. Abortrettigheter står sterkt, og kristenkonservatisme står svakt.

Jeg tar meg også i å lure på hvor Braanen tar denne selvsikkerheten fra. Han er meg bekjent den venstrevridde kommentatoren som har vist seg å ha dårligst teft de siste årene. Etter å ha heiet fram Senterpartiet i årevis, med en entusiasme som nærmest overgikk Vedum selv, fikk Braanen akkurat det han ønsket seg i form av en AP/SP-regjering. Det førte til en av de mest upopulære norske regjeringene i nyere tid.

Heldigvis for Braanen slipper politiske kommentatorer å stå til ansvar for slike åpenbare strategiske feilsteg. De kan børste av seg støvet og gå videre med nøyaktig den samme skråsikkerheten. Men konklusjonen for oss andre bør være at det er liten grunn til å lytte til Braanen når han stikker fingeren i været og forsøker å lese hvor vindene blåser.

I mine øyne bør vi dra nøyaktig motsatt lærdom av denne debatten: den reaksjonære høyresida er i ferd med å skyve fra seg mange velgere når de høylytt inntar standpunkter som bryter tvert med den store majoriteten i Norge og mange andre vestlige land. Norge er et sekulært, likestilt land. Høyresiden er i ferd med å radikaliseres, og de mister majoriteten av befolkingen på veien. Dette er politiske kamper der venstresida har solid støtte i befolkningen, og der vi ikke har noe å tape på å stå opp for våre medsøstre og -brødre. At noen på høyresida vil leke Tante Sofie når utspillet raskt ble slått ned på og KrF begynte med sine bortforklaringer bør ikke bekymre oss så mye.

I stedet for den usolidariske tapermentaliteten til Braanen, bør vi fortsette å stå opp for de prinsippene og rettighetene som stort sett har vært kjempet igjennom av venstresida, og som har blitt stående som populære progressive gjennomslag. Om man skal kalle dette kulturkrig, er det en krig venstresida vil vinne.