eivindtraedal

I land etter land ser vi det samme mønsteret: konservative og liberale gjør knefall for høyrepopulister, eller mer ytterliggående høyreradikale bevegelser. Etter det sviende valgnederlaget må norsk høyreside tilbake til tegnebrettet, og en ny strategi tegnes opp: nå må vi slutte rekkene bak statsminister Listhaug. Vi kan lese startskuddet i dagens Aftenposten.

Lars Kolbeinstveit smykker seg med tittelen “filosof i Civita”. “Sofist” er kanskje en mer presis betegnelse i denne sammenheng. Han skriver vel det Civitas rike donorer trenger at han skriver (du vet, de som forsøkte å kjøpe valget). I denne omgang: et flammende forsvar for Listhaug og FrP, som ifølge ham ikke har blitt tilstrekkelig respektert.

Hvorfor er det en så utbredt skepsis til Listhaug som statsminister? Kan det skyldes hennes uforsonlige stil, hennes manglende respekt for politiske motstandere, eller at hun brukte sin tid som justisminister på å krenke overlevende fra 22. juli, slik at hun måtte gå av? Kan det skyldes at FrP knapt klarer å samarbeide på sin egen fløy, langt mindre over streken? Nei, Kolbeinstveit har en annen teori: det skyldes mangel på nysgjerrighet!

Folk “overser det moderate FrP”, mener Kolbeinstveit, uten å gå så mye i detalj, annet enn å fastslå at FrP ikke er MAGA (Bravo! Imponerende!). Det er dessuten dumt å reagere så mye på at Gaute Skjervø ble kalt en “notorisk løgner” av Listhaug i beste sendetid før valget, og man bør ikke reagere så negativt på unge kvinner som vil bli tradwives. Dette styrker FrP, mener han. Konservative og liberale klarer alltid å få det til å bli venstresidens skyld at de selv taper terreng mot høyrepopulistene. Selv har de ingen agens.

Dessuten er det dypt urettferdig at FrP – som stadig i praksis fremmer klimafornektelse i partiprogrammet sitt – blir kritisert for å sette spørsmålstegn ved “kostbar klimapolitikk som kan gå alvorlig ut over nordmenns lommebok”. FrPs egne spindoktorer kunne ikke formulert det bedre.

Det holder ikke at høyrepopulister tas på alvor og møtes med argumenter, de er ikke fornøyd før de omfavnes. Det holder heller ikke at FrP har vært i regjering i mange år, hatt viktige ministerposter som justis (det gikk sånn passe), finans, energi og arbeid. Nå må de for skams skyld få statsministeren. Alt annet er respektløst. Det kan umulig gå gå galt, for som Kolbeinstveit påpeker: “saklighet er ikke alt”. Gi dama en sjanse!

Den moderate høyresiden ble de store taperne i valget. På tross av sine fete budsjetter har de ikke lyktes i konkurransen mot høyrepopulistene i FrP. Tenketanker som Civita, tidsskrifter som Minerva og andre konservativ/liberale aktører har spilt fallitt. De kunne valgt å endre sine strategier og intensivere innsatsen, men Kolbeinstveits tekst er et tegn på at de velger det enkleste alternativet: kapitulasjon. Her ser vi konservative og liberale valgtapere som forsøker å smiske seg inn på vinnerlaget.

Kolbeintveis strategisk motiverte nysgjerrighet og lettvinte resonnementer gjør ikke ære på filosof-tittelen. Men så har naturligvis dette heller ikke noe med filosofi å gjøre. Noen har bestilt en renvasking av Listhaug før neste valg, slik at de borgerlige småsøsknene kan slutte entusiastisk opp rundt den store Sylvi. Vi får se hvor mange som blir med.

FrP kan altså regne med mye drahjelp de neste årene, og vi vil dessverre kanskje se den samme utviklingen som i andre land: radikalisering av høyresiden, hjulpet frem av konservative og liberale som enten ikke evner eller ikke vil stoppe utviklingen. Det er i det minste en god bekreftelse på at MDGs veivalg var helt riktig.