Trump og Orwell
“Han hadde vunnet kampen mot seg selv. Han elsket storebror”. De siste to setningene i George Orwells “1984” er verdt å reflektere over i dag. Å kjempe mot autoritære regimer er utmattende. Mange faller for fristelsen til å gi slipp.
På ett nivå krever autoritære bevegelser lite av deg. Å følge en autoritær leder krever ikke konstant årvåkenhet. Du slipper å ta stilling til hva som er rett eller galt, eller gjøre en innsats som samfunnsborger. Du trenger bare å følge etter, og dyrke lederen blindt. Eventuelt bare vende blikket bort og forholde deg passiv. Det gjør samme nytten.
På en annen side er prislappen høy. Du må akseptere de mange logiske selvmotsigelsene og døyve de moralske kvalene. For mange mennesker er dette ganske lett. I alle fall frem til det er de selv eller noen de er glade i som rammes av det autoritære regimets ofte brutale og vilkårlige politikk. For mange av oss er det umulig.
Men fristelsen kan være stor. Når Winston Smith gråter av lettelse på slutten av boka, så er det fordi det kan være en utrolig deilig å gi slipp. Det er så utmattende å kjempe mot alle løgnene, absurditetene. Den uendelige flommen av banaliteter og grusomheter. Så behagelig å gi opp, på samme måte som det å sovne utmattet i en snøfonn en iskald vinternatt kan være behagelig.
La det ikke være tvil om det: i dag innsettes et autoritært regime i USA. Verdens mektigste mann blir igjen en mann som ikke respekterer noen institusjoner som står i veien for ham. Ingenting har noen verdi ut over nytteverdien det kan ha for ham selv. Og denne gangen er det langt færre rundt ham som kan bremse hans verste impulser.
MAGA-bevegelsen er, som andre autoritære bevegelser, en personkult som krever underkastelse. Svært mange amerikanere viser nå at de er villig til å akseptere denne livsfarlige pakten. Motkreftene slipes ned. De etablerte konservative tar på seg MAGA-capsen, mens progressive amerikanere henfaller til kynisme og apati.
Frihet, demokrati og solidaritet krever en stor og konstant innsats. Den samme innsatsen millioner av mennesker har lagt ned gjennom historien, mot tilsynelatende uoverkommelige odds. Uansett hvor håpløst det føles, kan det ikke være noe alternativ å henfalle til apatien eller kynismen. Som mange har påpekt de siste årene: “1984” var en advarsel, ikke en anbefaling. Nå er boka dessverre mer aktuell enn på lenge.
(først publisert 20. januar 2025)