Om “oversvømmelsestaktikken”
Hvis fascister tar over makta, holder det ikke å påpeke at de ikke klarer å få togene til å gå på tida. Dette føler jeg er en av de store utfordringene i møte med ukas maktovertagelse i USA. Ledende demokratiske politikere er så besatt av å ikke “bli avsporet” eller “gå på limpinnen”, at de fremstår mer som roboter enn som mennesker i møte med umenneskelig politikk.
Hakeem Jeffries twitrer om at “MAGA-ekstremismen får ikke ned levekostnadene for vanlige amerikanere”. Demokratiske senatorer forsøker å lire av seg fikse talepunkter om hvilke økonomiske nedsider Trumps presidentordre har for amerikanere. Det er en slags versjon av de “smarteste” strategiene som er kokt i hop på norsk venstreside også: ikke la dere avlede av spetakkelet, snakk om vanlige folks behov! Et vanlig refreng blant venstrevridde USA-kjennere her hjemme også.
Man får jo lyst til å stille et kontrollspørsmål: hva som fascistene faktisk FÅR togene til å gå på tida? Er avskaffelse av demokratiet og rettsstaten, kombinert med korrupsjon og knallhard undertrykkelse av minoriteter, akseptabelt dersom prisen på matvarer går ned og inflasjonen synker? Det har blitt veldig populært å sitere Steve Bannon: MAGA-bevegelsens strategi er å “flood the zone with shit”. Altså må vi som kjemper mot disse kreftene være ekstremt selektive i hva vi engasjerer oss i. Men er ikke dette litt ulogisk? Hvis en slags “oversvømmelsestaktikk” er så effektivt for ytre høyre, er da en taktikk med å knipe igjen, ignorere brorparten av dritten og kun fokusere på én ting et effektivt motsvar? Betyr ikke dette bare at liberale og progressive stemmer BÅDE blir overdøvet og i tillegg – helt frivillig – velger å dempe sitt eget budskap?
Jeg tror hovedproblemet er at progressive og liberale stemmer har blitt FOR selektive, for dårlige til å overbevise andre, og for lite flinke til å skru opp volumet på egne budskap. Det innebærer også å høylytt snakke om dypere verdier enn prisen på egg. Venstresida har tross alt tradisjonelt ikke bare tenkt på mennesker som forbrukere, men som arbeidere som skaper verdiene i samfunnet, og som samfunnsborgere med rettigheter og plikter. “Det er sluttsummen på kassalappen som teller” er ikke et inspirerende progressivt politisk budskap.
At man sitter og innbiller seg selv at man har makt til å påvirke informasjonslandskapet ved å knipe igjen, ignorere eller “heve seg over” den politiske slagmarken, fremstår i alle tilfelle som et utslag av et utdatert og oppblåst selvbilde. Vi må lære oss å “flood the zone” selv, bare ikke med dritt, så klart. Den skoleflinke “budskapsdisiplinen” holder ikke lenger.
(først publisert 26. januar 2025)