eivindtraedal

Hva er faktisk viktig i amerikansk politikk under Elon Musk og Donald Trump, og hva er en avsporing? Dette spørsmålet blir konstant stilt når folk skal kommentere det ene eller andre angrepet på demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. For ikke å si avviklingen av statsapparatet. Jeg tror det er en dum måte å tenke på.

Hanna Arendts slitesterke boktittel “ondskapens banalitet” peker på at fascismen kan forbløffe oss nettopp med hvor usofistikert den er. Demokratiet overkjøres av folk som har sagt rett ut hva de vil gjøre, og hvorfor. De har babla i vei på podcaster, skrevet lange og detaljerte planer, publisert bøker, holdt taler og twitra i vei. Det som skjer, er ikke et resultat av skjulte hensikter eller hemmelige dokumenter. Det er heller ikke et resultat av avanserte ideologiske byggverk.

Denne banale ondskapen kan jo gjøre det litt kjedelig å produsere “takes” for alle som er i den bransjen, enten det er politikere, “USA-eksperter” eller kommentatorer. Skal man bare skrive om det som åpenbart skjer, og trekke de åpenbare konklusjonene? Man har jo nesten ikke bruk for eksperter for å legge sammen to og to her. Og her tror jeg det skjer en kortslutning. Fordi de fæle tingene som skjer er så banale og oppe i dagen, så dikter mange opp en kompleksitet som ikke er der. En politisk bevegelse som nettopp er preget av skamløshet og en vilje til å si rett ut og gjøre det som tidligere var utenkelig og uakseptabelt utgjør både en enkel og en vanskelig utfordring. Man har jo egentlig ikke noe annet valg enn å bli banal selv, og si “dette er fascisme”, eller lignende. Det føles jo usofistikert.

Derfor dyrker mange forestillingen om at noen av de forskjellige fæle tingene som skjer, er et avansert forsøk på “avsporing”, et røykteppe for andre, viktigere ting. Dessverre medfører dette også at folk konstant ender opp med å korrigere hverandre og seg selv “Ikke fokusert på det, det er en avsporing, ta heller dette”. Hele tiden med en risiko for å avskrive eller bagatellisere noe som faktisk er veldig farlig. Fremfor å påpeke det åpenbare, så velger man å overkompliserte og dikte opp smarte strategier og skjulte agendaer i det som må være tidenes best varslede statskupp.

Dette er en forståelig forsvarsmekanisme mot en flom av forskjellige skremmende nyheter. Jeg tror dessverre også det er utslag av en forfengelig frykt for å bli banal selv. Men en banal ondskap kan kreve banale motsvar. Eller for å si det på moderne norsk: man må tåle å være litt “cringe”.

Man lot seg ikke avspore dersom man var bekymra for Hitlers invasjon av Polen. Talene hans om trusselen fra jødene og Bolsjevikene var ikke en avledningsmanøver for å dekke over Holocaust. Knusing av fagforeninger var ikke en avsporing fra avviklingen av rettsstaten. Forfølgelsen av homofile og funksjonshemmede var ikke en avsporing fra forfølgelsen av romfolk. Alt hang sammen, og alt var viktig. Og nå er fascismen her igjen.

Eller for å si det enklere: Alt pratet om avsporinger er en avsporing!

(først publisert 9. februar 2025)