eivindtraedal

MDG velger rødgrønn side i år, og peker på Støre som vår statsministerkandidat. Hva skjedde med blokkuavhengigheten? Svaret er at vi er uavhengige, men ikke tjukke i huet. I år er det nemlig veldig lett å avgjøre hvilken politisk fløy som kan gi de største grønne gjennomslagene. Det krever bare evnen til å lese og regne .

Først kan vi lese partiprogrammene, og oppdage at det er veldig stor forskjell på blokkene. Ta oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja – den viktigste saken for miljøbevegelsen på 20 år. ALLE partiene på rødgrønn side sier nei til olje i Lofoten, Vesterålen og Senja. Ja, også Senterpartiet. Høyre og FrP sier ja til oljeutvinning her. Alle diskusjoner om miljøpolitikk må altså starte med å ta en omkamp om en sak som ble parkert på rødgrønn side for mange år siden. FrP er også det eneste Stortingspartiet som åpent lefler med klimafornektelse i sitt program.

Vi merker oss også at Høyre har vent ryggen til klimakampen de siste årene. Det var mange som håpte på at “Generasjon Greta er død” bare var en ubetenksom og dum kommentar, men Høyre har i praksis vist det samme sentimentet gang på gang i årene etterpå. De virker nærmest glade og lettet over at klimasaken ikke er på dagsorden, og tar seg til og med råd til å harselere over det. Sånt legger jo vi i MDG merke til.

I tillegg har KrF endret profil dramatisk, og gått ut i pressen med fordummende utspill om at færre barnefødsler er farligere enn klimakrisa. Det ene av de to tradisjonelt miljøengasjerte partiene på borgerlig side har altså forlatt sin post.

Så kommer vi til hoderegninga: hvis vi skal stole på målingene så er styrkeforholdene veldig forskjellig mellom blokkene. FrP er soleklart størst på borgerlig side, mens Senterpartiet har svekket seg kraftig. Her er det nok en god del utveksling av protestvelgere som ikke liker klimapolitikk.

Hvis Senterpartiet får 7-8 prosent oppslutning, er de åpenbart lettere å håndtere enn et FrP på 20-25 prosent. Frp er både mer radikalt anti-miljøvern og vil potensielt stå mye sterkere på Stortinget etter valget.

Mange liberale og grønne folk på høyresida vil da trekke fram at Rødt også har dårlig miljøpolitikk. Det mener jeg faktisk er overdrevet. Det er en grunn til at Rødt får gode skussmål av miljøorganisasjonene for sine natur- og klimaplaner.

Selv mener jeg både Rødt og SV har for dårlige løsninger i kraftpolitikken, og jeg synes Rødts nei til bompenger er ulogisk, og at demoniseringa av EU er totalt kontraproduktiv (her står de jo ikke tilbake for FrP). Men de er stort sett enige i problembeskrivelsen, og har et ektefølt miljøengasjement i bunn. Det er en god start.

Det er altså ganske lett å konkludere med at dersom man er et lite, miljøengasjert parti som ønsker mest mulig gjennomslag, så vil det være lettest på rødgrønn side. Å gå til borgerlig side, er å velge største motstands vei. Det ville jo være ganske dumt å gjøre. Å være uavhengig betyr heldigvis ikke at vi må forsøke å holde oss nøytrale.