eivindtraedal

De mange forsøkene fra profilerte Høyre-politikere på å klistre venstresida til islamisme fremstår som en klønete forsøk på å «speile» argumenter folk på høyresida blir møtt med. Men dette kommer aldri til å bli en symmetrisk diskusjon, av en enkel grunn: høyreekstremisme er en ekstrem ytterkant av høyrevridd ideologi, men islamisme er ikke en ekstrem ytterkant av hverken sosialisme eller sosialdemokrati.

Vi finner ytterst få, om noen, eksempler på at profilerte politikere på venstresida lefler med islamisme eller adopterer argumenter fra radikal islam. Det ville være absurd. Radikalt islam er jo en reaksjonær ultra-konservativ ideologi. Men vi finner mange eksempler på at folk på høyresida lefler med høyreradikalt tankegods.

PST trekker fram “ekstrem islamisme” og høyreekstremisme som de to store truslene på terrorfronten i 2026. Bare en av disse to truslene har en berøringsflate med det etablerte norske partilandskapet. Om man trekker høyrevridde standpunkter, f.eks. mot innvandring og flerkultur, til et ekstremt ytterpunkt, kan du havne i høyreekstremisme. Men du trekker venstrevridde standpunkter til sitt ekstreme ytterpunkt, havner du ikke i radikalt islam.

For de på høyresida som skulle være forvirra over hvorfor det er mest snakk om å “ta avstand” fra høyreradikalt tankegods og mindre om å ta avstand fra ekstrem islamisme, så finner du også svaret her. Det er en fjollete øvelse å be noen om å ta avstand til noe de aldri har har vært nær, eller nærmet seg. Avstanden mellom ekstrem islamisme og norsk venstreside er stor og konstant. Du kan like gjerne be oss ta avstand til Bouvetøya.

Men å sørge for at det er tilstrekkelig avstand mellom høyresida og deres radikale og ekstreme ytterfløy, krever åpenbart stor og kontinuerlig innsats. De siste årene har jo høyresida kollapset til autoritære og rasistiske partier i mange vestlige land, noe som truer både menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. Deres ideologiske svakhet er en trussel mot oss alle.

Hvis islamistiske partier tok over vestlige land med venstresidas støtte i land etter land, så kunne vi snakket om behov for avstandtagen, men sånt foregår jo bare i fiksjonen, i rasistiske feberfantasier som den norske kulturmiddelklassen koser seg med.

Ironisk nok er den eneste måten høyresida kan forsøke å «speile» denne debatten på, nettopp å omfavne høyreradikale konspirasjonsteorier. Ideen om at islam og innvandrere egentlig bare er et verktøy for venstresida, som «importerer» mennesker for å bytte ut befolkninga, også kalt «den store utskiftningen», var sentral i Breiviks tankeverden.

Om man adopterer denne store løgnen kan man skape en skrudd kobling mellom venstresida og radikalt islam. Men da har man blitt en høyreradikal konspirasjonsteoretiker på veien.

Derfor føles det siste døgns desperate forsøk på å slå politisk mynt på pride-terroren i Berlin fra høyresiden både dumt og destruktivt.