eivindtraedal

Oljefondet stiller oss overfor noen vanskelige dilemmaer: på den ene siden er det dumt om Norge tjener penger på folkemord, eller på å ødelegge planeten. På den andre siden kan vi tjene bittelitt mindre penger om vi ikke gjør det. Jeg tror selv de skarpeste moralfilosofer ville ha problemer med å løse denne floka.

Det samme ser vi jo på andre områder: på den ene siden er det litt dumt av Norge å produsere olje og gass tilsvarende 500 millioner tonn CO2 hvert år – på den annen side ville vi kanskje tjent litt mindre penger om vi ikke gjorde det. Det er så nær man kommer et uløselig dilemma.

Derfor har jo også Norge blitt et av landene som er best på å snakke om dilemmaer. I 20 år har vi diskuterer “oljedilemmaet” og “klimaparadokset”. Den Orwellianske frasen “doubelthink” har blitt en norsk dyd: “Det er viktig å kunne ha to tanker i hodet på en gang”. Folkemord er dårlig, men å tjene mindre penger er også dårlig. Dette er ikke så lett som enkelte skal ha det til.

Nå som Norge i økende grad blir en global rentenist som lever av andre lands arbeid, må vi tilføye stadig nye dilemmaer og paradokser. Her kan vi duke oss til nye kvelder på litteraturhuset og i Arendalsuka om “folkemord-paradokset”, “slaveri-dilemmaet” og så videre.

Det fryktelig kompliserte – ja nesten uløselige – problemet i bunnen vil være det samme: hvordan i alle dager skal verdens rikeste land klare å velge mellom å være medskyldige i enorm menneskelig lidelse, eller å tjene litt mindre penger. Her trengs minst 5-6 nye etikkråd. Kanskje kommer vi aldri til bunns i det.

Dette er vårt lodd å bære, som et hardt prøvet land. Som Aftenposten skriver på lederplass i dag: “Det er krevende å være så rik”. De fattige vet ikke hvor godt de har det.