eivindtraedal

Det er vel på tide å konkludere med at fjorårets Nobelpris ikke var noen stor suksess. Valget av María Machado var et relativt åpenlyst forsøk på å blidgjøre, eventuelt finte ut, Trump fra Nobelkomiteens side. Ved å gi prisen til en Trump-vennlig politiker som har vært nominert av blant annet Marco Rubio, kunne raseriet fra Det hvite hus dempes. Denne taktikken mislyktes totalt.

Sjelden har en fredspris så umiddelbart blitt avløst av krigshandlinger. Ikke bare det: USAs administrasjon virker helt uinteressert i å gjeninnføre demokratisk styre i landet. Maduro er borte, men regimet består, og Trump og hans administrasjon omtaler nå Venezuela som en slags amerikansk koloni med begrenset selvstyre. Eller som pressetalskvinne i Det hvite hus Karoline Leavitt sa i dag: «Their decisions are going to continue to be dictated by the US».

Om Machado var en verdig vinner eller ikke, har følgevirkningene blitt høyst uverdige. Fredsprisvinneren har hyllet krigshandlingene, men hun blir møtt med en kald skulder av Trump, som virker synlig indignert over at hun har mottatt prisen. Kilder i Det hvite hus mener hun mistet all hans respekt hos Trump, og dermed også muligheten til å bli installert som president, da hun stilte opp i Oslo. Senest i dag ydmyket Machado seg selv på amerikansk TV ved å love å dele prisen med Trump, uten at det ser ut til å imponere ham.

Forhåpentligvis tror resten av verden at Nobelkomiteen består av nøytrale eksperter høyt hevet over politikken og spillet. Men vi nordmenn vet jo at det er snakk om politisk utpekte komitémedlemmer, som i dag inkluderer den nasjonalkonservative Trump- og Putinforståeren Asle Toje, og den borgerlige strategen Kristin Clemet. Komiteen er et politisk uavhengig organ, men de tar åpenbart også taktiske hensyn.

Komitéens fingerspissfølelse er nå ekstremt viktig. Det handler ikke bare om å finne en verdig vinner fra år til år, men å beholde verdigheten til både prisen og landet vårt i møte med Donald Trump. Vi står i den kinkige situasjonen at vi har en av de tingene han ønsker seg mest av alt, men ikke kan få. Ikke bare det: med en bølle som Trump i manesjen, må Nobelkomitéen også reflektere over hvordan prisvinnerne kan beholde sin verdighet. Enhver vinner blir nemlig per definisjon en rival og fiende av verdens mektigste mann.

Donald Trump eier ingen skam, og har et bunnløst behov for anerkjennelse. Han tillater ingen andre guder enn seg selv, og hvis han ser noe hellig og høyverdig han ikke kan kontroll over, så vil han skjende det. Nobelprisen henger høyt for ham, utvilsomt fordi Obama fikk den (en annen dårlig vurdering fra den daværende komitéen). Han kommer ikke til å gi seg. Det er bare å se på dagens utbrudd på Truth Social, der han knytter Norges status i NATO til “vår” manglende vilje til å gi ham fredsprisen.

Nobelkomiteen kan naturligvis ikke klandres for Trumps narsissistiske galskap, men hvis raseriet allikevel er uunngåelig, ville det være mer verdig å vise tydelig motstand mot Trump, snarere enn å forsøke å blidgjøre og tilpasse seg hans irrasjonelle aggresjon. Det er fort gjort å bli litt for “smart” for sitt eget beste.