eivindtraedal

Det var ganske sjokkerende å høre Erna Solbergs kommentarer om Gaza på politisk kvarter i dag. Hun mener åpenbart at det riktige ville være å senke stemmen og ikke protestere høylytt mot det pågående folkemordet. Akkurat nå, som store og mektige land følger etter Norges eksempel, og åpner for anerkjennelse av Palestina, så mener hun vi heller burde gått stille i dørene i fjor. Det er absurd.

Det er en viktig påminnelse om at et regjeringsskifte betyr et markant skifte i utenrikspolitikken. KrF og FrP ønsker en mer israel-vennlig linje, og Høyre holder frem feighet som en dyd i møte med folkemord. Venstre er det eneste partiet som viser noe ektefølt engasjement for Palestina på borgerlig side. Hvis de mente alvor med dette engasjementet, hadde de pekt på Støre som statsminister. Men de har dessverre giftet seg med høyresida uten forbehold.

Historiebøkene vil ikke være nådige med politikere som argumenterte for å mumle, se bort og ignorere folkemordet på Gaza. Slik Erna Solberg eksplisitt gjorde i dag morges. Hun virket mer opprørt over at Arbeiderpartiet hadde “brutt enigheten” i utenrikspolitikken enn over grufullhetene som rammer sivile hver dag.

Det er mye å utsette på Støre-regjeringen. Hadde det vært opp til MDG hadde vi innført enda hardere sanksjoner mot Israel, tatt imot flere flyktninger og trukket alle investeringer som bidrar til folkemordet for lenge siden. Men sammenlignet med Erna Solberg fremstår Støre og hans mannskap som både visjonære og modige.

Hvis du mener Norge fortsatt må stå opp mot Israels overgrep, så gjelder det tydeligvis å unngå et borgerlig flertall til høsten. Den mest effektive måten å gjøre det på, er å gi en taktisk stemme til MDG. Kommer vi over sperregrensa, vil vi peke på Støre. Og det vil nesten garantert være avgjørende for å sikre flertall. Vi trenger større, ikke mindre engasjement for det palestinske folk.