eivindtraedal

I Norge har vi en egen yrkesgruppe som har som jobb å forstå norsk politikk, men som påfallende ofte ikke gjør det. “Knapt noen hadde fantasi nok til å tro at det skulle bli brudd i budsjettforhandlingene i år” skriver en himmelfallen Tone Sofie Aglen hos NRK. Hun har åpenbart ikke snakka med mange MDG-ere denne høsten, eller lest hva våre talspersoner har sagt i media.

Men det var faktisk en som hadde fantasi og kompetanse til å spå dette. Det var Hans Mjelva i BT. Dette kunststykket klarte han ved å gjøre noe som dessverre er sjeldent i hans laug: han forsøkte å forstå MDG ut fra våre egne premisser, og tok vår politikk på alvor.

Vanligere er det at politiske kommentatorer har sterke meninger om hva partier burde mene. Forståelsen av og for politiske standpunkter som ikke er i skjæringspunktet Høyre/Arbeiderpartiet er lav. Dette gjør at man blir ganske dårlig til å analysere et stadig mer fragmentert politisk landskap.

Når de politiske spådommene viser seg å være helt feil blir løsningen å fordømme partiene for å ikke oppføre seg “riktig”, være “uansvarlige” eller lignende. Terrenget burde skamme seg over å ikke stemme med kartet!

Aglen fastslår at alle de rødgrønne partiene er “amatører”. I kommentaren finner vi ingen nyttige opplysninger om de politiske sakene som splitter partiene, eller hva som kan ha skjedd i forhandlingsrommet. Bare overfladiske vurderinger av det politiske spillet, som Aglen altså har misforstått. Vel, Mjelva forsto det i alle fall. Kudos til ham for det.

Politikere stiller til valg hvert fjerde år, og må ta konsekvensene når vi har helt feil analyse, eller har misforstått det politiske spillet. Politiske kommentatorer slipper naturligvis det. Sånn sett er de heldige. Men kanskje gjør det dem også sløvere.

Jonas Gahr Støre kan låse opp den fastlåste situasjonen rundt budsjettet ved å ta sitt parlamentariske grunnlag på alvor og anerkjenne at han ikke leder en flertallsregjering, men snarere den parlamentarisk svakeste regjeringen på 25 år. Jeg tror det ville være bra for den allmenne forståelsen av norsk politikk de neste årene om også kommentatorkorpset tok denne parlamentariske situasjonen – og partiene som sitter der – mer på alvor, slik Mjelva har gjort.