Kulturell fracking
“Kulturell fracking” er et godt nytt begrep som fløy forbi i en podcast jeg hørte på her om dagen. Fracking går ut på at grunnfjell blir gjennomhullet og sprengt opp med borevæske under høyt trykk så det sprekker opp, og man kan skvise ut mer gass og olje. I mediebransjen bores og sprenges det stadig i det kulturelle grunnfjellet etter de siste dråpene. Særlig hos de store filmstudioene.
Kinoene har i årevis vært fylt med endeløse “sequels”, “remakes” og nye vinklinger på gamle historier. Eier man først en lukrativ intellektuell merkevare, må man utnytte den til fulle. De store pengene kastes etter de fortellingene som allerede har slått an. Slik ble filmatiseringen av “Hobbiten”, en bok på ca 300 sider, nesten like lang som filmatiseringen av “Ringenes herre”, på ca 1100. For ikke å snakke om den endeløse rekken av Marvel- og DC-filmer, eller de mange og stadig kjedeligere filmene fra J.K. Rowlings univers. Hver historie må spres tynt ut, som smør spredt over for mye brød, for å sitere Bilbo Lommelun.
Nostalgi er blant de sikreste salgsvarene, dermed blir karakterer og fortellinger konstant resirkulert. På listen over årets ti mest populære amerikanske filmer finner vi én original film: Sinners. En fantastisk film, sm riktignok også er en ny vri på en gammel historie. Ellers finner vi en filmatisering av spillet Minecraft, en ny versjon av Lilo & Stitch, vi finner nye virer på historien om Superman og Jurassic Park, en film basert på “Trollmannen fra Oz”, oppfølger-filmen Zootopia 2, og to Marvel-filmer. Og dag ble jeg gjort oppmerksom på at det har blitt laga en TV-serie om Miss Sophies liv! Du vet, hun fra “Grevinnen og hovmesteren”. Selvfølgelig må vi skvise mer ut av den historien også.
Denne evige resirkuleringen skyldes ikke først og fremst latskap eller manglende fantasi hos kulturarbeidere, men profittjag og risikoaversjon hos eiere. Særlig i Hollywood. Det føles lenger og lenger mellom de virkelig nye og spennende historiene og idéene. Eller bare nye filmer med sine egne karakterer og universer som kan få stå på egne bein, uten å umiddelbart bygges ut til et franchise.
Vil denne kulturelle frackingen bidra til forgiftet drikkevann, et ødelagt grunnfjell, kulturelle jordskjelv eller kulturell forurensing? Vel, la oss ikke dra metaforen for langt. Men det føles uunngåelig som om vi får en fattigere og kjedeligere kultur når man hele tiden skviser de gamle sitronene i stedet for å produsere nye. Jeg tillater meg å være mot fracking også på dette området.
Anyway, nå skal jeg kose meg med en serie basert på Star Wars. God romjul!