eivindtraedal

“Dette forstår ikke folk” får jeg ofte høre i forskjellige varianter i mitt virke i miljøbevegelsen. Det irriterer meg mye. Progressive har en tendens til å fortie seg selv, fordi man har en mistanke om at mange budskap er for kompliserte til å forklare til “menigmann”. En annen, beslektet tankegang er at det er viktig å fokusere på de populære sakene, ikke rote seg bort i det som i dag oppfattes som ytterliggående standpunkter. Jeg tror denne tankegangen har gjort mye skade.

I miljøbevegelsen betyr det kanskje at man ikke tør å snakke om globale klimaendringer men heller vil snakke om “nærnaturen”. På venstresida betyr det kanskje at man heller vil snakke om allmenne trygdeytelser enn transrettigheter. Mye av denne filosofien kan spores tilbake til framveksten av “tallknusere” i kjølvannet av wonderboy-statistikerevn Nate Silver. Stadig mer av politikken har handlet om å måle og finne ut hva folk mener, og forsøke å tilpasse seg dette.

Er det så dumt da? Ja, jeg tror det har noen åpenbare nedsider. For det første gjør det at både aktivister, politikere og kommentatorer blir reaktive, ikke aktive i sitt forhold til politikk. Den offentlige samtalen handler mer og mer om å gjette eller måle seg fram til hva folket mener, og forsøke å være mest på lag med dem. En slags vulgær-versjon av demokratisk sinnelag, der meningsmålinger forteller oss hva som er rett å mene, og dagens flertall alltid har rett.

Den store nedsiden med dette, er at de progressive, som i mange tiår har lyktes i å flytte de politiske normene og endre politiske holdninger, plasserer seg selv i en permanent reaktiv og defensiv posisjon. I miljøbevegelsen forsøker jeg ofte å minne folk på at grunnen til at det kan være lettere å få folk til å engasjerer seg i natur enn klima er at noen har gjort jobben med å endre folks forståelse av natur før oss. Ingenting av dette er medfødt. Pappa vokste opp med lærebøker der du kunne finne setninger som “ennå finnes steder i Norge der vann renner ut i havet til ingen nytte”. Hans generasjon var med på å omdefinere hva natur var. Det var en tøff kamp. Vi må gjøre den samme innsatsen på klimafeltet.

Det samme finner vi på hundre andre steder. Hvordan hadde det gått med kvinnekampen hvis venstresida bare hadde gjennomført noen meningsmålinger på 60-tallet og konkludert med at dette var en upopulær tapersak? Ville homofil frigjøring og likestilling vært mulig dersom man la denne filosofien til grunn?

Naturligvis finnes det et behov for å velge seg sine kamper. Men det er også en svær nedside ved å abdisere fra jobben med å flytte og utvide det politiske mulighetsvinduet. Ytre høyre har aldri vært like tilbakeholdne. I dag er det det som lykkes i å endre normer og holdninger. Å gjøre tidligere utenkelige ting tenkelige. Upopulære ideer mer populære.

Det mest slående i dag er at ytre høyre har en langt større tro på verdien av å overtale folk enn venstresida. Etter det første valget til Trump sirkulerte det til og med populærpsykologiske teorier i progressive kretser om at overtalelse “ikke funker”, og bare gjør folk mer innbitte. Vel, ytre høyre har åpenbart ikke fulgt denne teorien. Deres sinnrike nettverk av podcaster, selvdrevne blogger og sosiale media-influencere jobber iherdig med å overbevise flere om deres ideer – også de som inntil nå har vært upopulære.

Jeg tror en av vinnerformlene deres er at de utstråler en tro på at folk kan forstå deres måte å se verden på. At overtalelse nytter. Og det tror jeg de har rett i. Mens venstresida og breiere progressive miljøer de siste årene har vært både treige og defensive, har ytre høyre vært på offensiven.

Å sukke og konstantere at våre standpunkter er for kompliserte til at folk kan forstå dem, eller å forsøke å måle seg fram til hva som er populært og dilte etter en antatt “folkevilje” mens man nedtoner de mer “radikale” standpunktene, er ikke en klok politisk strategi. Det er latskap, eller i verste fall et uttrykk for arroganse. Hvis man har tro på demokratiet, må man også ha tro på at det er mulig å overbevise mennesker om å utvide horisonten, øke solidariteten, styrke fellesskapet. Det har vi lyktes med før, og det må vi lykkes med igjen.