eivindtraedal

Talen til JD Vance i München har et tydelig, og ekstremt skremmende budskap: USA vi ikke lenger være vår venn. De liker oss i grunn ikke særlig godt. Vance presenterte en suppe av oppstyltede bekymringer for ytringsfrihetens kår i Europa og massemigrasjonens trusler. Ja, og så et sleivpark til Greta Thunberg, så klart. Stort sett høres det ut som om talen er hamret sammen ved å plukke tweets fra diverse høyreradikale Europeiske twitterkontoer.

I den grad Vance har sansen for noe i Europa, så er det det ytterste høyre. Lederen for tyske AFD fikk et eget møte. Vår egen tidligere leder av NATO fikk noen minutter i forbifarten.

Alt pratet om ytringsfrihet og demokrati er naturligvis bare løgn. Akkurat som Putin baserer Trump-administrasjonen seg på en total devaluering av språket som er George Orwell verdig. Vance har markert seg som en av de mest russiskvennlige senatorene i USA. Han bekymrer seg ikke for ytringsfriheten der borte. Slik fungerer fascismen: krig er egentlig fred, demokratier er egentlig diktaturer. Og diktaturene er vel ikke så verst, når alt kommer til stykke? Handlekraftige, stabile. I øynene til det “stabile geniet” Trump og hans håndlangere.

Den sittende administrasjonen i USA liker fascisten i Kreml mer enn de demokratisk valgte lederne i Europa. De forteller oss det igjen og igjen. Vi kan velge å lytte og ta følgene av dette, eller vi kan velge å stikke fingrene i ørene og late som om alt bare er en vond drøm.

Sjarlatanen Vance forsøkte å ta Europa i skole i demokrati, mens hans egen administrasjon forsøker å demontere demokratiet i USA. Det er både latterlig og skremmende. Men det viktigste, og farligste budskapet er at USA ikke lenger anser Europa (i sin nåværende form) som deres venner. Snarere som en ideologisk motstander som skal knekkes. Europa vil stige i Trump-administrasjonens aktelse i den grad vi følger dem inn i den reaksjonære, fascistiske “kontrarevolusjonen”. Og naturligvis alltid spør “hvor høyt?” når Trump sier “hopp”.

Denne talen, og omtrent alle utenrikspolitiske signaler fra Washington DC de siste ukene, markerer slutten på det transatlantiske samarbeidet etter andre verdenskrig, eller i det aller minste en pause. Det vil ta lang tid å eventuelt bygge opp igjen tilliten på tvers av verdenshavet etter dette. Europa står alene nå. Og Norge står dobbelt alene.

Vi har vært her før. Perioden før 1940 var preget av naivitet, passivitet og en manglende evne og vilje til å ta virkeligheten inn over seg. Ikke minst en manglende vilje til å ta fascister på ordet. Det finnes ett klart mønster de siste årene: De som har forsøkt å skjønnmale, roe gemyttene og nedtone trusselen fra vår egen tids fascister har stort sett tatt feil. De som har slått alarm har stort sett hatt rett.

Det nytter ikke å sette sin lit til at noen utvalgte nordmenn skal fungere som “trump-hviskere” og håpe at Saurons øye ikke retter seg mot vår lille hobbitlandsby de neste fire årene. Vi må akseptere at USA ikke lenger er en stabil venn eller alliansepartner, og planlegge deretter.

Eller som Sven Egil Omdal formulerer det: “Alle som har lurt på hva de ville gjort da fascismen og nazismen stormet fram på 1930-tallet kan bare sjekke hva de gjør nå”.