eivindtraedal

Arendalsuka er over, og overskriften er at norsk politikk har blitt til en konkurranse i svartmaling. Både på venstre- og høyresida gjelder det å framstille Norge som både skakkjørt og kriseramma. Dette tror jeg særlig venstresida taper på på sikt.

Denne utviklingen er delvis et utslag av at vi har en mindretallsregjering med svært svakt grunnlag i Stortinget. Dette gjør at bare ett parti – Arbeiderpartiet – har noen interesse av å forsvare status qou. Resten av Stortinget er i opposisjon, og opposisjonens rolle er å peke på alt som ikke fungerer.

Dermed får vi debatter som er så navlebeskuende at jeg blir sjeleglad for at det er få utlendinger som følger norsk politikk. Men kriger og naturkatastrofer herjer, mens verdens fattige har blitt rammet av en grufull kombinasjon av kutt i bistand og nødhjelp og økte priser, og mens store deler av Europa bokstavelig talt har stått i flammer, er det vanskelig å fatte at akkurat nordmenn skal være så svartsynte. For de fleste andre fremstår det jo som om vi lever i paradis. Landet der kommunistene klager på prisen på indrefilet!

(her blir det vel nødvendig å legge inn et forbehold: neida, det er ikke et paradis for alle, men jeg snakker om nordmenn flest).

Mitt parti er også i opposisjon, og MDG kan også tjene mest på å peke på alt som er galt og ikke fungerer i landet vårt. Det er nok mest strategisk å slutte seg til hylekoret på kort sikt. Men på lengre sikt tror jeg dessverre dette er dømt til å undergrave mange av våre hjertesaker.

Hvis folk engster seg for at økonomien går ad undas, vil de neppe klare å mønstre det nødvendige engasjementet for å kutte klimautslipp, bevare natur, bidra til global bekjempelse av fattigdom, nød og sykdom, eller ta imot mennesker på flukt. Den akutte kriseforståelsen er best egnet til å fremme reaksjonær politikk. Politikk som i sin tur bare vil forverre problemene.

Regjeringen står forresten ikke uten ansvar her. I sin egen retorikk har de redusert det sosialdemokratiske prosjektet til “du skal få mer i lommeboka”. Partiet som i sin tid ble ledet av mennesker som drømte om det klasseløse samfunn, er nå mest opptatt av at folk kan få råd til en ny robotstøvsuger.

Hvis nordmenn flest føler at vi sitter i en liten livbåt som lekker vann i et stormfullt hav, så fanges vi av livbåtenes logikk. Vi vender ryggen mot verden og skalker lukene. Vi kunne heller tenkt på oss selv som en veldrevet liten skute som trosser bølgene på vei til et bedre sted. Kanskje en redningsskøyte? Jeg tror i alle fall ikke et progressivt og solidarisk politisk prosjekt kan bygges på å fremstille et av verdens rikeste og mest vellykkede land som en dysfunksjonell jammerdal.