eivindtraedal

Donald Trump fabler om å annektere Canada og kjøpe Grønland, og kanskje også ta kontroll over Panamakanalen. Tuller han? Eller mener han alvor? Svaret er ja. Vi er vant til å tenke at intensjonen i et utsagn bestemmes før det ytres. Men det er ikke sånn Trump bruker språket. Hvorvidt et utsagn er alvorlig eller en spøk, avgjøres i etterkant, ikke i forkant.

På ytre høyre er ikke humor først og fremst et virkemiddel for å underholde, men for å gjemme seg i åpent lende. En arena for å teste ut ekstreme ideer og tanker, alltid med muligheten til å erklære at det bare var en vits, dersom utsagnet blir dårlig mottatt. Har du ikke humor eller? Tåler du ikke en spøk? Hvis utsagnet blir godt mottatt, er det naturligvis ikke en vits.

Inntil videre tror jeg ingen, selv ikke Trump selv, vet om han faktisk vil annektere Canada. Sannsynligvis vil han det, fordi han har et barns forståelse av geopolitikk. Men når dette viser seg å være uhensiktsmessig, for ikke å si fullstendig galskap, så vil han slutte å snakke om det, og hans støttespillere vil avskrive det som forsøk på humor.

Nå skal det sies at Trump også, i motsetning til de fleste av støttespillerne hans, har en geniun evne til å være morsom. Riktignok har han en bølles humor, men han er utvilsomt et komisk talent. Men i denne omgang er det ikke komikeren Trump, men den autoritære politikeren som snakker. Filosofen Jean-Paul Sartre identifiserte ganske presist denne strategien hos sin tids høyreekstrem antisemitter. “De vet at deres utsagn er useriøse og lette å kritisere. Men dette er underholdende for dem. For det er deres meningsmotstandere som er tvunget til å bruke ord på en ansvarlig måte, siden de tror på ord. Antisemittene har rett til å leke seg. (...) De elsker å opptre i vond tro, fordi de ikke ønsker å overtale gjennom gode argumenter, men heller å skremme og spre uro.”

Denne “lekne” og useriøse holdningen til språk er stadig en sentral del av den fascistiske dreieboka. Dette er også grunnen til at ytre høyre er så manisk opptatt av å bevare retten til å “spøke med alt”, samtidig som de jevnt over er de minst morsomme folka. Det handler ikke om at de er glade i humor som kunstart, men at de er bekymra for å miste muligheten til å si hva de egentlig mener under et flortynn dekke av humor.

Når disse menneskene får makt i samfunnet, får man snart vite at det overhode ikke bare var vitser. Den verste tolkningen av deres utsagn er som regel den korrekte. Derfor er det grunn til å være bekymra for Trumps utsagn nå. De eneste som kan avgjøre om hans hårreisende ideer er “bare en spøk” eller blodig alvor, er folkene rundt ham. Forrige gang var han omgitt av folk som bremset og korrigerte ham. Nå er han omgitt av nikkedukker. Det er ingenting å le av.

(først publisert 7. januar 2025)

For fire år siden i dag ble kongressen i USA stormet av voldelige demonstranter som nekta å aksepterer et valgnederlag. De ble hisset opp og oppfordra til dettte av Trump. Dette var en avgjørende test på om USAs demokrati har mekanismer for grunnleggende demokratisk selvforsvar. Den testen har de strøket på.

Demokratiet er noe vi gjør sammen. Hvis aktørene ikke respekterer demokratiske spilleregler, og slipper unna med det, så forsvinner det. I USA sviktet først det republikanske demokratiet, så domstolene. Media og næringslivet har også valgt å bøye nakken. Når Trump innsettes om litt over to uker, blir det med store pengegaver fra selskaper som Meta, Amazon og naturligvis Elon Musk.

Stormingen av kongressen i 2021 var også en test på oss alle. Forrige gang Trump ble valgt, i 2016, var det bare ekstreme og perifere stemmer som støttet Trump. I dag er det langt flere som tør å si det høyt. Selv om Trump altså i mellomtiden har forsøkt seg på statskupp.

La det ikke være tvil: de som i dag åpent støtter Trump, sier også at de ikke respekterer demokratiets spilleregler. Det holder nemlig ikke å si at man støtter demokratiet så lenge man vinner. Målestokken på et fungerende demokrati er ikke at man avholder et valg, men at taperen av et rettmessig valg aksepterer tapet. Slik Joe Biden og Kamala Harris gjør. Og slik Trump nektet å gjøre.

I min levetid har jeg ofte lurt på hvem som ville ha støtta et autoritært maktskifte i Norge. I dag trenger jeg ikke lure. De rekker opp hånda og forteller oss det. I land etter land ser vi det samme: de konservative bøyer nakken for sin radikale ytterfløy, og kaster vrak på liberale og demokratiske verdier. Autoritære, illiberale politikere tar makten. Når folk tar demokratiet og friheten for gitt, råtner den på rot.

Det er ikke første gang et demokrati har blitt undergravd av auotritære krefter. Men det er første gang i vår moderne historie at USA, verdens soleklart mektigste land, skal styres av en mann som ikke respekterer demokratiet, forakter demokratisk valgte ledere og beundrer diktatorer. Det er ingen grunn til å undervurdere hvilke katastrofale konsekvenser dette kan få for verden.

(først publisert 6.januar 2025)