eivindtraedal

Vi er inne i en voldsom høyrebølge, særlig i den økonomiske politiske debatten. En av de seiglivede mytene som har blitt på moten igjen, er at pengene i samfunnet vårt skapes i privat sektor, og brukes opp i offentlig sektor. Offentlig ansatte er nærmest å anse som en “mjnuspost”, mens alle i privat sektor er en “plusspost” på samfunnsbudsjettet.

Hvis man tenker på dette mer en fem minutter, så gir det lite mening. Det er jo til tider litt vilkårlig hva som er organisert som privat og offentlig sektor. For å ta et vanlig eksempel: ettersom fødeavdelingene er på offentlige sykehus, så er fødsler en “mjnuspost” i samfunnsregnskapet. Dødsfall er derimot et pluss, siden begravelsesbyråene er private. Etter denne logikken vil altså samfunnet tjene på færre fødsler og flere dødsfall.

Etter samme logikk går også en sykepleier fra å være en minuspost til en plusspost dersom hun eller han bytter jobb fra et offentlig til et privat sykehjem. Eller for å sette det enda mer på spissen: dersom vi privatiserte hele helsevesenet, men nasjonaliserte produksjonen av alkohol, tobakk og potetgull, så ville det private helsevesenet finansiere den offentlige produksjonen av helseplager.

Så er det naturligvis ikke helt vilkårlig hva som er organisert i offentlig og privat regi. Det er mange områder der privat konkurranse gir lite mening fordi det danner seg “naturlige monopoler”. Det gir for eksempel lite mening å la mange forskjellige aktører anlegge vann- og kloakkrør eller sikre strømforsyning til samfunnet. Eller å la forskjellige jernbaneselskaper eller veiselskaper bygge forskjellige veier og jernbanelinjer langs de samme traséene. Ikke minst er det kronglete å overlate forsvaret av landet til forskjellige private militser.

At vi ønsker felles finansierte offentlige helse- og omsorgstjenester og utdanning er et verdivalg. Vi kan naturligvis privatisere alt dette og la størrelsen på lommeboka avgjøre hvor god helse, utdanning og omsorg du får gjennom livet, men det ville skapt et radikalt annerledes samfunn. Ikke ville det gitt særlig økonomisk mening heller.

Så får jeg vel legge til at det også ligger en liten kjønnsdimensjonen under denne debatten. Det er nok ikke helt tilfeldig at de yrkene som er mest kvinnedominerte blir stemplet som “minusposter” og vice versa. Uansett er det både ulogisk og dumt å føre en debatt om økonomi etter logikken om at “privat sektor skaper verdier, offentlig sektor bruker dem opp”. En helsearbeider som gir pleie og omsorg til andre mennesker skaper masse verdier. Det samme gjør en barnehagelærer i en offentlig barnehage, en lærer i skolen, eller for den saks skyld en byråkrat som driver saksbehandling i en offentlig virksomhet. Saksbehandlingen ville jo vært omtrent like nødvendig dersom virksomheten var privatisert, byråkraten ville bare ikke bli kalt en byråkrat.

Både privat og offentlig sektor skaper verdier. Hvor stor andel av økonomien som organiseres i offentlig og privat sektor er i stor grad et praktisk eller verdimessig spørsmål, og det er ingenting som tyder på at det skjer noe dramatisk med et samfunn dersom forholdet mellom privat og offentlig sektor målt i prosent av verdiskapningen skulle forskyve seg noen prosentpoeng. Dette er en tåpelig avsporing i den økonomiske debatten.

(først publisert 14. januar 2025)

Vi lever i en populistisk tid. Den kjennetegnes kanskje først og fremst av at den eneste virkelige forbrytelsen er å være upopulær. Tradisjonelle normer for saklighet, ærlighet eller normalt høflig oppførsler smuldrer bort, og den største tabben du kan gjøre i offentligheten er å forsøke å opprettholde disse normene. Da er du naiv, eller til og med intolerant. Eller bare klein.

Det mest ekstreme eksempelet i vesten finner vi kanskje i USA, der Trump nok en gang sluppet all straff for sine åpenbare lovbrudd. Han har vunnet en nasjonal popularitetskonkurranse med knapp margin, altså gjelder ikke loven for ham. Domstolene abdiserer overfor politikken. Stikk i strid med alt vi har lært om amerikanske “checks and balances”.

Den samme logikken kryper seg inn overalt, også her hjemme. Riktignok i mildere former. I møte med grove overtramp fra populære politikere og maktpersoner, så begynner kommentariatet gjerne å flakke med blikket og sparke ballen videre. Er dette rett eller galt? Vi får avvente velgernes dom. “Det er ikke sikkert folk bryr seg så mye”. “Dette går nok hjem hos kjernevelgerne”. “Hun ble ikke straffet på målingene”.

Denne medielogikken gjør at en politisk bevegelse står sterkere jo mer skamløs den er, og jo større evne den har til å slutte seg ukritisk bak sin leder. Dette har vi også sett i Norge. En evne til selvkritikk, og en vilje til å holde seg selv til høye moralske standarder, er et stort handicap. Det finnes to kriterier for å bli møtt med offentlig fordømmelse: du må være relativt upopulær, og du må ha moralske standarder. Hvis du er populær og skamløs, er du usårbar.

Her finnes det også et dypere problem, som samfunnets “moralske voktere” er smertelig klar over: ingen posisjon er mer populær i en populistisk tid enn å være den forfulgte sannsigeren som ble moralsk fordømt og stemplet av “eliter” og smaksdommere. Kommentatorer, intellektuelle og andre som i prinsippet kunne bidratt med å opprettholde offentlige normer, bærer derfor på en stor, og ikke uberettiget, frykt for at de bare vil gjøre ting verre ved å heve stemmen.

Da er også fristelsen stor til å innta en kul, tilbakelent holdning i møte med grove overtramp fra populistiske politikere, særlig på høyresida. Og dermed signalisere at det bare er sånn gamet er. Noe som i sin tur bidrar til å skrive om reglene for spillet, dag for dag, til det ikke lenger finnes noen spilleregler for å holde mektige og populære mennesker ansvarlige, eller for å beskytte sårbare minoriteter.

Veien er nemlig kort fra “den som er populær, kan ikke klandres”, til “makt gir rett”.

(først publisert 13. januar 2025)

Klimakrisa er her nå. I Los Angeles ser det ut som en atombombe har gått av, ifølge politisjefen. Skogbrannene herjer stadig. I fjor døde 232 mennesker i ekstrem flom i Valencia. Over 1300 døde av hetebølge på pilegrimsreise til Mekka. Flommer og skogbranner heia i Bolivia, Venezuela, Nepal, Mexico og Sudan. Ti år etter at verdens land ble enige i Paris om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, har vi allerede kommet dit. Forhåpentligvis kan vi unngå at det blir permanent.

Dette er trolig den best spådde katastrofen i menneskehetens historie. Vi har blitt advart år etter år, og advarslene har blitt til virkelighet. Dette er nøyaktig den typen nyheter vi fryktet da jeg først meldte meg inn i Natur og Ungdom for over 25 år siden.

Allikevel går vi altså inn i en valgkamp der ungdomspolitikere glisende erklærer seier over “Generasjon Greta” og er så stolte av “drill, baby, drill” at de forsøker å sikre eksklusive rettigheter til slagordet. Der regjeringen latterliggjør vegetarianere og fnyser av alle som vil begrense oljenæringa, og det største partiet på meningsmålingene vil forlate klimamålene. Problemet er bare at fysikkens lover ikke bryr seg om medielogikk eller skiftende politiske vinder. Mer CO2 i atmosfæren betyr mer energi, mer varme og mer ekstremvær, uansett om du tror på det eller ikke. Det hjelper ikke å stikke hodete i sanda.

Det viktigste er at vi ikke gir opp. 1,5 grader er ikke en magisk grense som betyr at man bare kan trekke på skuldrene og gi faen når målet er utenfor rekkevidde. Hvert tonn menneskeskapt CO2 i atmosfæren gjør verden mer utrygg, hvert tonn vi klarer å unngå å slippe ut, gjør verden tryggere. Dette er vår tids viktigste kamp.

(først publisert 10. januar 2025)

Hollywood brenner. Noen av verdens mest eksklusive nabolag går opp i flammer. Filmkjendiser rapporterer om at de kjører for å redde kjæledyrene sine. Hvis dette hadde skjedd i en Hollywood-film hadde det vel blitt avskrevet som “for overtydelig”. Men det skjer altså i virkeligheten.

Det skjer i en region som har vært rammet av ekstremvær i lang tid. Den sjeldne kombinasjonen av tørke og vindkast i orkan styrke skaper perfekte forhold for livsfarlige branner.

Miljøbevegelsen har gjerne pekt på at klimakrisa rammer de fattigste hardest. Det er sant, fordi rike mennesker og samfunn har større ressurser til å håndtere ekstremvær,. Men det kan også skape en falsk følelse av trygghet blant verdens rike, som også forurenser mest. Ingen kan føle seg trygge. Når flammene eller flommen kommer, kan det være like farlig om huset ditt er verdt en million eller hundre millioner.

Så er det en tragedie at USAs påtroppende president umiddelbart rykker ut med feilinformasjon og går i strupen på lokale myndighetspersoner. Ytre høyre er villige til å skylde på “woke”, feminisme, manglende løvraking eller så å si hva som helst annet enn det som faktisk ligger under her: en stadig varmere og farligere verden, forårsaket av menneskeskapte klimautslipp.

(først publisert 9. januar 2025)

FrPs førstekandidat i Buskerud til Stortingsvalget nærmest tigger Elon Musk til å engasjere seg i norske forhold på X. Musk har allerede erklært at borgerkrig er “uunngåelig” både i Europa og Storbritannia, kommet med mange angrep på Canadas statsminister, forsøkt å få den britiske statsministeren avsatt og støttet AFD i Tyskland. Nå tørster åpenbart Helgheim etter at Musk også skal blande seg inn i norsk politikk, med sine utallige løgner og høyreradikale propaganda.

FrPs partileder Sylvi Listhaug advarer mot utenlandsk påvirkning i norske valg, og oppfordrer nordmenn til å “ikke være naive”. Dessverre er det altså hennes egen kandidat til Stortingsvalget som nå åpent inviterer en høyreradikal oligark inn i den norske politiske debatten. Det er som å invitere reven inn i hønsegården. Her må Listhaug rydde opp.

(først publisert 9. januar 2025)

Iver B. Neumann var forbilledlig klar på dagens politisk kvarter: når vår mektigste og viktigste allierte plutselig oppfører seg som en truende makt, så er det ekstremt alvorlig for Norge. Det må også bety at vi jobber aktivt for å styrke båndene til Storbritannia og Europa framover.

Vi trenger en skikkelig vekker nå, for dette er ikke en lek. Norge kan ikke eksistere som et fritt og uavhengig rike uten venner som vil oss vel. Vi har lenge lent oss på en regelstyrt verdensorden som er i ferd med å bli revet i stykker av USAs påtroppende president. Vi har vært trygge i en forsvarsallianse som nå står i spill. Når lederen for det soleklart mektigste landet i NATO åpner for å bruke makt mot et annet NATO-land så rives grunnen under føttene våre.

Ikke bare det: Arktis er i ferd med å bli en geopolitisk “hot spot”. Dette har vært varslet lenge. Norge er ikke en trygg liten hobbitlandsby i et avsidesliggende hjørne av verden, langt unna konfliktsonene. Stormaktenes øyne vender seg stadig oftere mot våre breddegrader.

Jeg har lenge vært tilhenger av et sterkere samarbeid med Europa av mange grunner, men særlig denne: et stadig mer ustabilt og upålitelig USA gjør oss sårbare. Naturligvis først og fremst for væpnet konflikt, men også for handelskriger. Vi må slutte å tro at Norge alltid vil flyte opp som en champagnekork på toppen av verdens opprørte hav.

Vår frihet og suverenitet er ikke en selvfølge. Den kan bare sikres gjennom allianser og internasjonalt samarbeid basert på regler og gjensidig respekt. Et slikt system finnes i Europa. Det er uforståelig for meg at så mange nordmenn mener det beste er å vende en kald skylder til våre beste venner og viktigste handelspartnere.

(først publisert 9. januar 2025)

Donald Trump har trua med å sette Mark Zuckerberg i fengsel. Nå varsler Zuckerberg at han vil fjerne innholdsmoderering på Metas plattformer, og signaliserer at han er villig til å spille på lag med den nye administrasjonen. Eieren av denne plattformen bøyer dermed nakken for den nye autoritære statslederen.

Forrige gang Trump ble valgt til president, var det en stemning av motstand både blant næringslivet, media, sivilsamfunnet og andre lommer av samfunnet, under slagordet “resist”. Denne gangen velger en svært stor andel av dem å gjøre knefall for MAGA-bevegelsen. Dette skjer altså etter at Trump har forsøkt å begå et voldelig statskupp. Det finnes ingen unnskylding for dette. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

Mektige næringslivsledere har ofte gjort denne kalde beregningen i møte med autoritære bevegelser. At det er best for business å ikke lage bråk. De tar nesten alltid feil. Ved å vise svakhet har Zuckerberg bare vist at han er lett å bølle rundt.

Enten det er gjennom trusler om tariffer, straffeforfølgelser eller andre autoritære metoder, kommer Trump til å forsøke å tvinge alle andre maktpersoner i USA i kne. Ikke minst milliardær-klassen. Hvis han lykkes, vil utfallet bli et kleptokrati som minner om Russland, der korrupsjon gjennomsyrer alt, og der det er lojalitet og servilitet overfor lederen som avgjør hvem som vinner økonomisk.

Det er naturligvis katastrofalt fra et demokratisk og liberalt synspunkt. Men det er også en oppskrift på økonomisk katastrofe.

(først publisert 8. januar 2025)

Donald Trump fabler om å annektere Canada og kjøpe Grønland, og kanskje også ta kontroll over Panamakanalen. Tuller han? Eller mener han alvor? Svaret er ja. Vi er vant til å tenke at intensjonen i et utsagn bestemmes før det ytres. Men det er ikke sånn Trump bruker språket. Hvorvidt et utsagn er alvorlig eller en spøk, avgjøres i etterkant, ikke i forkant.

På ytre høyre er ikke humor først og fremst et virkemiddel for å underholde, men for å gjemme seg i åpent lende. En arena for å teste ut ekstreme ideer og tanker, alltid med muligheten til å erklære at det bare var en vits, dersom utsagnet blir dårlig mottatt. Har du ikke humor eller? Tåler du ikke en spøk? Hvis utsagnet blir godt mottatt, er det naturligvis ikke en vits.

Inntil videre tror jeg ingen, selv ikke Trump selv, vet om han faktisk vil annektere Canada. Sannsynligvis vil han det, fordi han har et barns forståelse av geopolitikk. Men når dette viser seg å være uhensiktsmessig, for ikke å si fullstendig galskap, så vil han slutte å snakke om det, og hans støttespillere vil avskrive det som forsøk på humor.

Nå skal det sies at Trump også, i motsetning til de fleste av støttespillerne hans, har en geniun evne til å være morsom. Riktignok har han en bølles humor, men han er utvilsomt et komisk talent. Men i denne omgang er det ikke komikeren Trump, men den autoritære politikeren som snakker. Filosofen Jean-Paul Sartre identifiserte ganske presist denne strategien hos sin tids høyreekstrem antisemitter. “De vet at deres utsagn er useriøse og lette å kritisere. Men dette er underholdende for dem. For det er deres meningsmotstandere som er tvunget til å bruke ord på en ansvarlig måte, siden de tror på ord. Antisemittene har rett til å leke seg. (...) De elsker å opptre i vond tro, fordi de ikke ønsker å overtale gjennom gode argumenter, men heller å skremme og spre uro.”

Denne “lekne” og useriøse holdningen til språk er stadig en sentral del av den fascistiske dreieboka. Dette er også grunnen til at ytre høyre er så manisk opptatt av å bevare retten til å “spøke med alt”, samtidig som de jevnt over er de minst morsomme folka. Det handler ikke om at de er glade i humor som kunstart, men at de er bekymra for å miste muligheten til å si hva de egentlig mener under et flortynn dekke av humor.

Når disse menneskene får makt i samfunnet, får man snart vite at det overhode ikke bare var vitser. Den verste tolkningen av deres utsagn er som regel den korrekte. Derfor er det grunn til å være bekymra for Trumps utsagn nå. De eneste som kan avgjøre om hans hårreisende ideer er “bare en spøk” eller blodig alvor, er folkene rundt ham. Forrige gang var han omgitt av folk som bremset og korrigerte ham. Nå er han omgitt av nikkedukker. Det er ingenting å le av.

(først publisert 7. januar 2025)

For fire år siden i dag ble kongressen i USA stormet av voldelige demonstranter som nekta å aksepterer et valgnederlag. De ble hisset opp og oppfordra til dettte av Trump. Dette var en avgjørende test på om USAs demokrati har mekanismer for grunnleggende demokratisk selvforsvar. Den testen har de strøket på.

Demokratiet er noe vi gjør sammen. Hvis aktørene ikke respekterer demokratiske spilleregler, og slipper unna med det, så forsvinner det. I USA sviktet først det republikanske demokratiet, så domstolene. Media og næringslivet har også valgt å bøye nakken. Når Trump innsettes om litt over to uker, blir det med store pengegaver fra selskaper som Meta, Amazon og naturligvis Elon Musk.

Stormingen av kongressen i 2021 var også en test på oss alle. Forrige gang Trump ble valgt, i 2016, var det bare ekstreme og perifere stemmer som støttet Trump. I dag er det langt flere som tør å si det høyt. Selv om Trump altså i mellomtiden har forsøkt seg på statskupp.

La det ikke være tvil: de som i dag åpent støtter Trump, sier også at de ikke respekterer demokratiets spilleregler. Det holder nemlig ikke å si at man støtter demokratiet så lenge man vinner. Målestokken på et fungerende demokrati er ikke at man avholder et valg, men at taperen av et rettmessig valg aksepterer tapet. Slik Joe Biden og Kamala Harris gjør. Og slik Trump nektet å gjøre.

I min levetid har jeg ofte lurt på hvem som ville ha støtta et autoritært maktskifte i Norge. I dag trenger jeg ikke lure. De rekker opp hånda og forteller oss det. I land etter land ser vi det samme: de konservative bøyer nakken for sin radikale ytterfløy, og kaster vrak på liberale og demokratiske verdier. Autoritære, illiberale politikere tar makten. Når folk tar demokratiet og friheten for gitt, råtner den på rot.

Det er ikke første gang et demokrati har blitt undergravd av auotritære krefter. Men det er første gang i vår moderne historie at USA, verdens soleklart mektigste land, skal styres av en mann som ikke respekterer demokratiet, forakter demokratisk valgte ledere og beundrer diktatorer. Det er ingen grunn til å undervurdere hvilke katastrofale konsekvenser dette kan få for verden.

(først publisert 6.januar 2025)