eivindtraedal

Det var en lengre periode der folk på høyresida kritiserte venstresida for å drive med «sinnelagsetikk». Godfjottene på venstresida var for opptatt av å gjøre det som føltes godt, men uinteressert i konsekvensene. Det var en ganske urimelig kritikk i mine øyne. Men poenget var altså at sinnelagsetikk ikke er bra. Og det kan man jo si seg enig i. Det er viktig å ikke bare være opptatt av gode intensjoner, men også av konsekvenser.

Men høyresida har alltid vært ganske sterke tilhengere av en helt spesifikk form for sinnelagsetikk, som kun utløses i møte med rasisme eller høyreekstreme ideer. Hvis noen sier eller gjør noe som allment oppfattes som rasistisk eller høyreekstremt, så kan vi ikke fordømme. Vi vet jo ikke hva vedkommende følte dypt inni seg. Kanskje han mente noe annet med det?

Og her er det vel også på sin plass å advare mot sinnelagsetikk. Hvis en fyr for eksempel viser nazihilsen foran hele verden og sprer høyreekstrem og antisemittisk propaganda så kan vi ikke bare slå oss til ro med at vi tross alt ikke vet om han er høyreekstrem dypt inne i hjertet sitt. Han gjør skade. Og handlingene hans avslører hva han føler.

(først publisert 22. januar 2025)

Det er en utbredt misforståelse at den eneste “fella” man kan falle i overfor høyreekstremisme er å reagere for sterkt, bli for sint. Alt er liksom en “avledningsmanøver” eller “avsporing”. Men det er er annen felle man kan falle i: man kan bli en nyttig idiot.

Ytre høyre kan flytte grensene steg for steg, og åpne nye dører for hva som er akseptabelt, hva vi kan se for oss. Massedeportasjoner, forsøk på statskupp, åpen antisemittisme. Og folk som føler seg veldig intelligente sitter hele tida og sparer på kruttet. “Ikke la deg provosere, det er det de vil”. Stadig mer illiberale og antidemokratiske ideer får fotfeste, mens kommentatorene inntar en tilbakelent og kul positur (som lett kan forvekles med intelligens). “Dette er bare provokasjoner, det går hjem hos basen. Ikke reagér, ikke gi dem den gleden.”

Til slutt står vi altså der at helt åpenlyst høyreekstreme ord og handlinger skjer i åpent lende, og ekstreme politiske ideer får fotfeste. Nå gjenstår bare virkelighetsfornektelsen. “Dette kan ikke være alvorlig ment, for det ville vært helt ekstremt dersom det var alvorlig ment.” Men det er alvorlig ment. Dette var alltid målet: å gjøre det utenkelige tenkelig.

På reisen har mange, ut fra en misforstått idé om å “heve seg over diskursen” eller “ikke gå på limpinnen” gått glipp av hva som faktisk har foregått, og de står igjen uten evne til å ta inn over seg, langt mindre bekjempe, den ekstremismen som har fått vokse og slå rot.

Case in point: norske journalister og kommentatorer har gått glipp av en radikalisering av Elon Musk som har foregått foran alles øyne, til et publikum av over 200 millioner følgere på twitter. Det har ikke skjedd i skjul. Det har ikke engang vært vanskelig å få med seg. Men de har bare ikke giddet å engasjere seg i det. Som om radikaliseringen av verdens rikeste mann ikke er spesielt nyhetsverdig eller interessant.

Vi bør absolutt se Musks nazihilsen i kontekst. Konteksten er at Musk har gjennomgått en langvarig og åpenlys radikaliseringsprosess. Folk som jobber i media og lar seg overraske over dette, har fulgt ekstremt dårlig med i timen. Det er en stor unnlatelsessynd. I vår tid trenger vi klarsynte folk som ikke er redde for å kalle spade en spade. Ikke nyttige idioter.

(først publisert 21. januar 2025)

Ja, Elon Musk gjorde en nazihilsen. For sikkerhet skyld gjorde han den to ganger. Media omtaler det som en «rar håndbevegelse» eller «obskur hilsen». De er for feige til å bruke det korrekte ordet, men dette er vel den minst obskure håndbevegelsen i vesten. Alle vet hva det betyr.

Dette var ikke noe «uhell», men 100 % intendert. Elon Musk har jobbet for å normalisere høyreekstreme ideer lenge, hvorfor ikke bringe «sieg heil» tilbake? Det inngår i et veldig tydelig mønster av radikalisering, som også inkluderer en rekke symbolske gester. Som capsen han hadde på seg i MAGA-rallyet i Madison Square garden. Eller de utallige referansene til «The great replacement» på sosiale medier.

Det som er litt nyttig med denne nazihilsenen er at vi raskt kan identifisere hvem som er for feige til å snakke sant i den nye Trump-æraen. Den lista er dessverre lang og innflytelsesrik.

Det blir også tydelige hvem som er 100 % hjernevaska MAGA-sauer. Det tok fem minutter før de begynte å fornekte og spre tåpelige talepunkter. «Han er autistisk!» «det var bare et forsøk på å vise at han er glad i fansen». Spar meg.

Ytre høyre trenger ikke bruke «hundefløyta» lenger, de kan bokstavelig talt gjøre nazihilsen foran hele verden og stole på at både media og deres rabiate tilhengere bortforklarer det vi akkurat så med våre egne øyne.

(først publisert 21. januar 2025)

(20. januar 2025)

Både Donald og Melania Trump har benyttet det siste døgnet før innsettelsen til å lansere sine egne kryptovaluta-prosjekter i form av “memecoins”. I praksis bare en måte å stjele ekte penger fra fansen. En form for ponzi-svindel. Selv i Trump-sammenheng er dette sjokkerende korrupt. Til og med krypto-entusiaster er rasende, tydeligvis fordi de frykter at denne svindelen skal diskreditere alle de andre ponzisvindlene dere ute.

Kryptovaluta er et symptom på alt som har skåret seg med USAs teknologisektor. Bransjen har i økende grad gitt opp å innovere, og forsøker i stedet å bygge finansielle luftslott med juks og falske “verdipapirer” basert på teknobabbel og hype på sosiale medier. Hvis de da ikke, som Elon Musk, forsøker å ta kontroll over hele økonomien og rigge den i deres favør. Det er en grunn til at flere av tekno-oligarkene stiller seg bak Trump. Det handler blant annet om at de er på vei over fra innovasjon til tilkarringsvirksomhet. Kryptovaluta er et villedende ord. Dette er ikke valuta i noen fornuftig betydning av ordet. Men det er en utmerket måte for folk med store følgerskarer på internett å omgjøre oppmerksomhet til hard valuta.

Influenceren Hailey Welch, også kjent som “hawk tuah”, er et godt eksempel. Hun lanserte sin egen meme-coin og forsvant fra jordas overflate for noen uker siden. Fansen satt igjen med svarteper. Kanskje til pass for dem. Hvem er så idiot at de investerer sparepengene sine i en mynt kalt opp etter en måte å gi blowjobs på?

Men det er verre når Trump gjør det samme som Hawk Tuah, bare i enda større format. Dette er en påtroppende president, som mange dessverre stoler på. På det meste var “myntene” verdt 90 milliarder kroner, hvis man skulle ta utgangspunkt i salgsprisen og antallet mynter. Men dette er naturligvis bare fantasi-summer.

Hovedpoenget er at Trump kan svindle sine egne følgere og omsette hype og politisk støtte til hard valuta. Trolig milliarder av kroner. For et halvt år siden fikk Sam Bankman-Fried 25 års fengsel for denne typen krytpo-svindel. Nå har en like skamløs svindler snart inntatt Det hvite hus.

Hvis dette hadde vært en film eller en TV-serie, så hadde man vel oppfattet denne lille omdreiningen som for karikert og tåpelig. Så platt er ikke den virkelige verden. Men jo, sånn er det. Naturligvis starter Trump sin andre presidentperiode med en av historiens største og mest skamløse svindler. Dette er bare begynnelsen.

“Han hadde vunnet kampen mot seg selv. Han elsket storebror”. De siste to setningene i George Orwells “1984” er verdt å reflektere over i dag. Å kjempe mot autoritære regimer er utmattende. Mange faller for fristelsen til å gi slipp.

På ett nivå krever autoritære bevegelser lite av deg. Å følge en autoritær leder krever ikke konstant årvåkenhet. Du slipper å ta stilling til hva som er rett eller galt, eller gjøre en innsats som samfunnsborger. Du trenger bare å følge etter, og dyrke lederen blindt. Eventuelt bare vende blikket bort og forholde deg passiv. Det gjør samme nytten.

På en annen side er prislappen høy. Du må akseptere de mange logiske selvmotsigelsene og døyve de moralske kvalene. For mange mennesker er dette ganske lett. I alle fall frem til det er de selv eller noen de er glade i som rammes av det autoritære regimets ofte brutale og vilkårlige politikk. For mange av oss er det umulig.

Men fristelsen kan være stor. Når Winston Smith gråter av lettelse på slutten av boka, så er det fordi det kan være en utrolig deilig å gi slipp. Det er så utmattende å kjempe mot alle løgnene, absurditetene. Den uendelige flommen av banaliteter og grusomheter. Så behagelig å gi opp, på samme måte som det å sovne utmattet i en snøfonn en iskald vinternatt kan være behagelig.

La det ikke være tvil om det: i dag innsettes et autoritært regime i USA. Verdens mektigste mann blir igjen en mann som ikke respekterer noen institusjoner som står i veien for ham. Ingenting har noen verdi ut over nytteverdien det kan ha for ham selv. Og denne gangen er det langt færre rundt ham som kan bremse hans verste impulser.

MAGA-bevegelsen er, som andre autoritære bevegelser, en personkult som krever underkastelse. Svært mange amerikanere viser nå at de er villig til å akseptere denne livsfarlige pakten. Motkreftene slipes ned. De etablerte konservative tar på seg MAGA-capsen, mens progressive amerikanere henfaller til kynisme og apati.

Frihet, demokrati og solidaritet krever en stor og konstant innsats. Den samme innsatsen millioner av mennesker har lagt ned gjennom historien, mot tilsynelatende uoverkommelige odds. Uansett hvor håpløst det føles, kan det ikke være noe alternativ å henfalle til apatien eller kynismen. Som mange har påpekt de siste årene: “1984” var en advarsel, ikke en anbefaling. Nå er boka dessverre mer aktuell enn på lenge.

(først publisert 20. januar 2025)

Vi har hatt en ukes debatt om velferdsstaten Norge har blitt for rik, men vi bør også diskutere om individer kan bli for rike. Absolutt alt tyder på det. Vi lever i de sinte, bitre milliardærenes tidsalder. Aldri har vi hatt rikere enkeltmennesker på jorda, og aldri har vi fått større innsikt i deres tanker og følelser. Det ser ganske mørkt ut.

Elon Musk er jo det mest åpenbare tilfellet. Verdens rikeste mann fremstår både usikker og desperat etter mer anerkjennelse. Den siste uka har han havnet på kant med gaming-miljøet fordi det ser ut til at han har forsøkt å jukse til seg kred i gaming-miljøet. Det er helt absurd hvordan han fremstår som en usikker smågutt. Musk ser spøkelser ved høylys dag, føler seg alltid som et forfulgt offer, uansett hvor mye makt og penger han har.

Dette er et påfallende refreng hos nåtidens vestlige oligarker. La oss for all del ikke glemme mannen som innsettes som USAs president i morgen. Trump er alltid et offer, som føler seg forfulgt og vil ta hevn på sine motstandere.

I kulturlivet er det på samme måte. Verdens største podcast er drevet av milliardæren Joe Rogan, som har gått fra å være en jovial komiker og bryter til å bli en sint og paranoid demagog. som intervjuer andre milliardærer om hvordan dypstaten og “woke” er ute etter å ta dem.

Og sånn kan man fortsette. Verdens kanskje rikeste rapper, Drake, lager stort sett bare låter om hvor bitter og sur han er på alt og alle. For ikke å snakke om våre egne norske milliardærer (i den grad de orker å beholde sitt statsborgerskap), som mener at verden er urettferdig og at det er en slags forfulgt minoritet.

Kanskje ville vi sett det samme mønsteret dersom fortidens rikinger hadde twitter-kontoer og stilte opp på lange podcaster. Eller kanskje er det noe i kulturen i dag. Uansett ser det ut til å være en slags jernregel at våre rikeste og mektigste mennesker ikke får noen glede av rikdommen sin, men snarere blir mer paranoide, bitre og sinte på verden jo større formuer de får.

Jeg synes ikke dette er bra, hverken for samfunnet eller for individene det gjelder. Et samfunn av veldig mange passe rike, passe fornøyde mennesker er åpenbart bedre enn et samfunn der noen få mennesker er ufattelig rike samtidig som de er misfornøyd med alt og alle.

(først publisert 19. januar 2025)

En forklaring på hvordan Holocaust kunne skje, er at masseutryddelsen utviklet seg gradvis gjennom en “radikaliserende dynamikk”. Hitler trengte ikke å beordre sine hengivne offiserer til å bygge masseutryddelsesleirer eller organisere dødsskvadroner. Føreren manet fram en visjon om et jødefritt tusenårsrike, og hans ivrige håndlangere kom opp med løsningene. De utviste stort initiativ og en grusom kreativitet i å løse oppgaven på en mest mulig effektiv måte.

Dette er en skremmende og viktig innsikt: enorme grusomheter kan oppstå i autoritære systemer ikke bare gjennom direkte ordre fra en ond fører med en klar plan, men også gjennom at flittige og ambisiøse underordnede tolker generelle føringer og styringssignaler. De kjemper om førerens gunst, og er ivrige i å komme opp med nye måter å oppfylle hans ønsker på.

Det er nettopp denne typen dynamikk jeg er mest bekymra for når en autoritær gammel mann på mandag skal innta posisjonen i det hvite hus. Forrige gang Trump satt ved makten var han omringer av en rekke erfarne embedsmenn som valgte å overse hans mest eksentriske ordre, som styrte diskusjonen over på mer konstruktive spor og på andre måter spilte rollen som “de voksne i rommet”. Slik blir det ikke denne gang.

Når den ignorante påtroppende presidenten fabler om å annektere Panama, Grønland og Canada, blir han ikke ignorert, eller møtt med himling med øynene og lett humring. Ingen tar ansvar for å forklare ham at dette er absurd. Nei, i stedet samler det republikanske partiet seg raskt bak sin store leder. Å invadere Grønland er en fantastisk idé, sjef! Canada burde føle seg beæret over muligheten til å bli en del av USA, sjef!

Vi har her alle ingredienser for katastrofe: en fundamentalt useriøs leder som elsker å slenge ut sinnsyke ideer, omgitt av rævsleikende undersåtter som umiddelbart genierklærer ideene hans og argumenterer for hvordan de kan settes ut i live.

Det er dette som gjør meg mest bekymra for Trumps andre periode. Folk ser ikke ut til å ta inn over seg at dynamikken er fundamentalt forandret. Han er ikke omgitt av karriere-embedsmenn og erfarne, uavhengige politikere som kan stå opp mot ham, som John McCain. Selv den sivile motstanden er mye svakere enn forrige gang. Domstolen er korrupte, de etablerte mediene er kraftig svekket eller delvis korrumpert av sine søkkrike eiere, og de nye sosiale mediene er eid av milliardærer som logrer med halen for Trump.

Det ser ikke ut til å være noen “voksne i rommet” denne gangen. Lite “resistance” i sivilsamfunnet. Ikke noen “checks and balances”. Det trenger heldigvis ikke lede til noe nytt Holocaust, men det kan føre til en rekke hittil utenkelige, og katastrofale utfall.

(først publisert 16. januar 2025)

En av de skumleste tingene Trump har lovet å gjøre når han tar over som president, er å benåde de som er dømt etter det voldelige kuppforsøket 6 januar 2021. Han kaller dem “politiske fanger”. I praksis er dette et ekstremt farlig signal til alle som støtter Trump: “hvis du bryter loven på mine vegne, så vil jeg beskytte deg”. Selv om det innebærer å angripe politifolk.

Dette kan utløse en ekstremt farlig dynamikk, der det ikke lenger bare er Trumps egne innfall vi trenger å bekymre oss for, men også for hvilke forbrytelser hans mest ivrige tilhengere og fans vil begå for å vinne førerens gunst. Slik kan også fascismen fungere: de mest brutale forbrytelsene trenger ikke å planlegges eller beordres av føreren selv. De kan oppstå “spontant”, i et politisk klima der vold og forbrytelser belønnes.

USA har en stor mengde høyreradikale militser med et seriøst voldspotensiale. Flere av dem har allerede begått voldelige aksjoner, eller blitt stoppet før de har rukket å gjennomføre dem. Som da en milits i 2020 ble stoppet av FBI før de rakk å kidnappe Gretchen Whitmer, guvernøren i Michigan. Nå vil FBI snart være ledet av en nikkedukke som adlyder Trump. Neste komplott vil neppe bli stoppet.

Dermed kan det bli grønt lys for “spontan” og “ukoordinert” politisk vold mot Trumps fiender. Og hvis du synes dette høres dramatisk ut, så vil jeg bare si at det er naivt å ikke være alarmist etter hendelsene 6. januar 2021. Trumps andre periode kan starte like brutalt som den forrige ble avsluttet.

(først publisert 16. januar 2025)

Danske Politiken har en knallhard lederartikkel i dag, der de hamrer løs på Norge for å sylte ned vår krigsprofitt fra krigen i Ukraina, og gi lite tilbake: «Her må vi bare spørge: Hvordan i alverden kan vores norske brødre og søstre se sig selv i øjnene? Hvordan kan den norske regering finde det forsvarligt at polstre den i forvejen bugnende statskasse med penge, der indirekte er tjent på Ukraine-krigen?»

Dette tror jeg vil stå igjen som en av de store skampletten i nyere norsk historie. Vi har tjent ekstremt mye på en blodig krig, og vi har beholdt nesten alle pengene for oss selv. Inntektene har for øvrig kommet fra våre beste venner i Europa, som har blitt flådd av høye gasspriser.

Denne grådigheten har, her hjemme i Norge, blitt fremstilt som om vi er Europas velgjørere, som er så snille at vi selger gass til dem for blodpris. For en veldedighet! Tenk deg at huset ditt brenner ned, og den søkkrike naboen lar deg sove over hos ham for 100 000 kroner i måneden, mens han går rundt og prater om hvor snill han er som lar seg sove der. Sånn oppfører vi oss. Forresten, la meg droppe dette «vi»-et. Alle i Norge har ikke vært enige i denne politiske kursen. MDG var svært raske med å foreslå at Norge måtte bruke krigsprofitten på å støtte Ukraina. Vårt forslag til Stortinget var klart bare uker etter krigens utbrudd.

Det standpunktet har vi blitt latterliggjort og fordømt for, og stått ganske alene om. Ikke bare det: Jonas Gahr Støre har hisset seg voldsomt opp når vi har brukt ordet «krigsprofitt» om Norges inntekter.

Det har dessverre vært få som har villet utfordre den klamme norske konsensusen om å flå våre naboer, gi småpenger til Ukraina og sette av enorme summer i vårt allerede overfylte oljefond. Men jeg er stolt av at mitt lille parti har vært klokkeklare og konsistente her, helt siden den fullskala invasjonen brøyt ut.

Politiken har helt rett: dette er pinlig for Norge. Regjeringen og stortingsflertallet har gjort oss til en gjeng krigsprofitører.

(først publisert 15. januar 2025)

I kveld møttes Støre og Listhaug til statsministerduell, og det var et deprimerende skue for alle som bryr seg om klimaet. Fredrik Solvang stilte et godt og relevant spørsmål tidlig i debatten. Når skal Norge begynne å redusere vår oljeproduksjon? Jonas Gahr Støre svarte følgende (trigger warning: ordsalat):

“Det er selskaper som tar beslutningen – skal vi sette i gang en produksjon fordi vi tror vi får solgt – om det er etterspørsel? Jeg sier det at, da må de tenke på at det må være etterspørsel med betydelig kutt i utslipp. 50 % innen 2030, vi skal være nullutslipp innen 2050. Klarer de å leve opp til det så kan det være norsk produksjon inni de grafene”.

Kjernen her er at Støre anerkjenner at etterspørselen vil synke, men mener at det er opp til oljeselskapene å ta høyde for dette. Det er det absolutt ingenting som tyder på at de gjør. 225 milliarder ble investert i norsk olje- og gassvirksomhet i fjor, og 32 milliarder ble brukt på letevirksomhet. Arbeiderpartiet, Norges ledende sosialdemokratiske parti, mener altså at den viktigste oppgaven vi står overfor både i Norge og verden skal løses av markedet. Ikke av politikere. Det er i praksis en ideologisk fallitterklæring. Støre påsto også at en “sluttdato er meningsløs hvis det er etterspørsel”. Hvilke andre områder er det vi tenker slik? Det er mange ting det finnes etterspørsel etter, som Norge ikke produserer. Konseptet “deadline” er vel ellers blant de mest velbrukte i politikken. Man setter seg et årstall og jobber mot det. Særlig i klimapolitikken! Støre står selv og ramser opp- “50 % i 2030”, “100 % kutt innen 2050” – men mener altså at det er fullstendig meningsløst å benytte nøyaktig det samme virkemiddelet overfor norsk oljeutvinning?

“Markedet er en god tjener, men en dårlig herre”, er et vanlig sosialdemokratisk slagord. Mener Støre virkelig at markedet skal være herren over klimapolitikken? Det har jeg vanskelig for å tro på. Men markedet kan naturligvis også ha en tredje funksjon – som en syndebukk som man kan peke på når man ikke vil ta politisk ansvar for et krevende felt. Ikke en ukjent politisk øvelse.

Men dette er en bløff, for det er ikke bare selskapenes vurderinger som påvirker tempoet i norsk oljepolitikk. Støre skrøt også av en ny stor utlysning av olje- og gassfelter i dag. Dette er olje- og gassfelter som garantert vil bryte med både norsk og internasjonal klimapolitikk. Dette er politiske prosesser. Regjeringen har kontrollen, og kan velge å lyse ut nye felter eller ikke. De velger å gjøre det motsatte av det klimaforskerne anbefaler.

Fakta er at ingen nye olje- eller gassfelter er ansvarlige. Jorda varmes nå opp raskere enn noensinne, og i fjor var vi for første gang allerede over 1,5 graders oppvarming globalt. Bare ti år etter Paris-avtalen ble signert. Klimaforskerne sliter med å forklare hvorfor oppvarmingen nå går så raskt. Det er lett å la seg provosere over Sylvi Listhaugs skamløse “drill baby drill”-retorikk og absurde påstander om at Norge skal drive med olje i 100 år til. Men så lenge Støre heller ikke kan svare klart på når Norge skal slutte med olje, og forsøker å skape et feilaktig inntrykk av at dette er ute av hans kontroll, så er forskjellen mellom de to mer retorisk enn politisk.

AP har tidligere vist seg i stand til å lytte til faglige argumenter og justere oljepolitikken. Det er for eksempel en viktig forskjell for miljøengasjerte partier at Lofoten, Vesterålen og Senja er “ferdigforhandla” på venstre side av streken, mens Høyre og FrP stadig holder debatten varm. Men det begynner å bli lenge siden det vedtaket nå. I mellomtiden har vi fått et berg av ny kunnskap om hvor viktig det er å avslutte oljealderen raskt mulig.

Og hvis noen tror det blir dyrt og vanskelig å avslutte oljealderen, så er det jo bare å se hvor store verdier som går opp i flammer i Los Angeles akkurat nå. Det er dyrt å omstille verden bort fra fossil energi. Det er ufattelig mye dyrere å la være. En sosialdemokratisk statsminister som overlater til markedet å avgjøre vår felles framtid, svikter i sin viktigste oppgave.

(først publisert 14. januar 2025)