eivindtraedal

I morgen er valgdagen, og vi i MDG har litt ekstra sug i magen. Vi har hatt gode målinger før, og det har blitt stang ut før. Vi har gjentatt det samme krystallklare budskapet hele valgkampen, og det er like sant i dag som før sommeren: alle målinger viser at et sterkt MDG er den beste garantien mot en regjering dominert av FrP, og for et grønnere rødgrønt flertall.

I mange tidligere valg har folk som liker MDGs politikk valgt å stemme på andre partier fordi de ikke har følt seg helt trygge på å stemme på oss. Enten fordi de frykter vi ikke vil klare sperregrensa, eller kanskje fordi de har vært usikre på hva de vil få for stemmen sin. Kall det gjerne taktisk stemmegiving. Dette har bidratt til at vi har sunket på valgdagen.

Derfor er det litt ironisk at vi i MDG denne valgkampen har fått mye kritikk fra våre konkurrenter for å vektlegge at det i år faktisk er taktisk klokt å stemme på oss. Vi har vært opptatt av å forsikre velgerne om at de skal vite nøyaktig hva de får for stemmen sin. I motsetning til de borgerlige partiene mener vi nordmenn fortjener en tydelig avklaring om hvem som skal være statsleder. Derfor peker vi på Støre. De politiske prioriteringene våre er godt kjent: vi setter klima- og naturkrisa øverst.

I år kan du altså stemme grønt både med hjertet og med hodet. Det håper jeg mange nok gjør, for det vil være blytungt å stå opp på mandag til nyheten om at vi får en regjering dominert av Sylvi Listhaugs FrP. En grønn stemme er den beste forsikringen mot det.

Du vil også kunne bidra til at klima- og naturkrisa ikke går i glemmeboka i den kommende stortingsperioden. De siste fire årene har vi sett hvordan MDGs resultat på 3,9 fra 2021 har blitt misbrukt som “bevis” på at miljøsaken ikke er relevant. Kommentariatet har messet på inn- og utpust at klima er en tapersak, på tross av at miljøspørsmål stabilt blir rangert som en av de viktigste sakene hos velgerne.

Hvis MDG nå klarer sperregrensa vil det være en kraftfull avvisning av dette falske narrativet, og et varsel til alle de andre partiene om å ta klima- og miljøsaken på alvor. Dette er MDGs rolle i politikken. Slik har vi endret de kommunene og fylkene der vi har vokst oss store. Ambisiøse miljøtiltak har gått fra å være utenkelige til å bli selvfølgelige.

Vi har gjennomført en valgkamp uten milliongave fra milliardærer og uten drahjelp fra media. Gjennom tusenvis av små donasjoner og utallige timer med frivillig innsats har vi gått fra å ha et taperstempel i panna til å kanskje bli et av valgets store overraskelser.

Hvis vi klarer det denne gangen, er det i alle fall ingen overraskelse for meg, for jeg har lenge visst hvor gode kandidater vi har, hvor tydelig budskapet var, og hva slags valgkampmaskineri vi hadde bygd opp. De grønne vestene har fylt gatene. Vi har snakka med titusenvis av velgere, og mange har likt det de hørte.

I morgen er siste sjanse til å bestemme seg for de som ikke har stemt ennå. Jeg håper mange vil gi oss en sjanse. La den lille løvetannen sprenge seg gjennom den tjukke norske asfalten i år. La oss stoppe Listhaug, og forandre norsk politikk for alltid. Det ER mulig!

Jeg har fått mye kjeft fra Venstrefolk denne helga for å rette kritikk mot dem i valgkampen. Det er litt rart at de ikke vil anerkjenne elefanten i rommet: de går dessverre til valg på en garanti om å sikre flertall til borgerlig side, uansett sammensetning. Dermed kan de sikre flertall for den mest høyrevridde og reaksjonære regjeringen i mitt liv. Det er utenkelig for MDG, og jeg mener det burde være utenkelig for alle grønne liberale partier.

I demokratier i hele vesten ser vi det samme: reaksjonære og ytterliggående høyrekrefter styrker seg. De største problemene oppstår når etablerte konservative, kristendemokratiske og liberale partier mislykkes i å demme opp for dem, og i verste fall bukker under. Venstresida er gode til å utøve selvkritikk i møte med ytre høyres vekst, men det er de etablerte partiene på høyresida som har den største oppgaven i å håndtere sin mer radikale ytterfløy. Det mislykkes de dessverre ofte med.

Heldigvis er det forskjell på FrP og partier som AfD i Tyskland, Reform i Storbritannia eller MAGA-republikanerne. Men de står stadig for en radikal reaksjonær høyredreining av det norske samfunnet. Bort fra klima- og naturpolitikk, internasjonal solidaritet, sosial omfordeling og et velorganisert arbeidsliv. Listhaug har forsøkt å polere seg litt, men på oppløpssiden av valgkampen har vi sett hvordan hun mangler grunnleggende respekt for politiske motstandere, og spiller på splittelse og frykt.

For MDG var det svært lett å trekke konklusjonene av FrPs voldsomme vekst på meningsmålingene. Vi kan ikke støtte noen regjering med FrP, eller en regjering som må danse etter FrPs pipe. Derfor plasserer vi oss tydelig på rødgrønn side i årets valg. Og derfor advarer vi også mot enhver stemme som direkte eller indirekte går til Listhaug. Vi ønsker hverken Listhaug som statsminister eller en svak borgerlig regjering som må styre på nåde av et dominerende sterkt FrP. Det er bare å se til Sverige, der Sverigedemokraterna setter kursen for en borgerlig regjering.

Jeg klarer ikke å forstå hvordan det er mulig å følge den politiske utviklingen i vesten i dag og være ubekymret for høyrepopulismens vekst. Det er også totalt selvmotsigende å går til valg på global solidaritet, klima- og naturpolitikk, human asylpolitikk og kunnskapsbasert ruspolitikk og samtidig søke samarbeid med det partiet på Stortinget som utgjør den tydeligste motpolen til alle disse standpunktene. Dette handler ikke bare om enkeltsaker, det er et grunnleggende verdivalg. Det er nesten litt irriterende å måtte påpeke det åpenbare.

Så kjære venstre-politikere: dere er hyggelige folk, og partiet deres har mye bra politikk. Min kritikk retter seg mot FrP. Dere har bare stilt dere i veien.

Det er jo nyttig at Sylvi Listhaug brukte den siste store TV-debatten til å vise hva som står på spill i dette valget. “Notorisk løgner” kalte hun AUF-leder Gaute Børstad Skjervø. Der lot hun masken falle. I årevis har hun polert profilen og gjort seg selv til en potensiell statsministerkandidat. Men rett under den polerte overflaten er en politiker som er grunnleggende uegnet til å styre landet.

At Skjervø – en bunnsolid politiker som representerer Utøya-generasjonen på ypperlig vis – skulle være en “notorisk løgner” faller på sin egen urimelighet. Men anklagen sier alt om avsenderen. Listhaugs metode er å splitte folk, fyre opp under mistro og forakt, og ikke minst mistenkeliggjøre sine motstandere.

Listhaug kan bli statsminister etter dette valget. Hvis det blir borgerlig flertall, så er det mest sannsynlig at hun blir det. FrP dominerer på borgerlig side, og hun møter lite motstand. Det er nettopp dette som er så farlig. I land etter land ser vi at det går galt når de etablerte borgerlige partiene bøyer nakken for høyrepopulister og mer ytterliggående høyrepartier. Det står Høyre, KrF og Venstre nå klare til å gjøre.

Høyre har nektet å ta konsekvensene av Erna Solbergs diskvalifiserende aksjeskandale, og ser ut til å bli altfor svake til å kreve statsministervevet. KrF var partiet som i sin tid gav flertall til å felle Listhaug som justisminister, men det partiet er dødt nå, og har gjenoppstått som KrFrP, en slags identitetspolitikk lillebror til FrP. og Venstre garanterer at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering – uten noen betingelser. En stemme på et av disse borgerlige partiene er en stemme til statsminister Listhaug. De kan protestere så mye de vil, men det er sannheten.

De borgerlige partiene har brukt valgkampen på å nedtone statsministerspørsmålet. De vil heller “snakke om politikken”, som det ikke er et viktig politisk spørsmål hvem som skal lede landet vårt! Putin truer i øst, Trump truer i vest, og vi må pleie gode relasjoner til våre venner i Europa. Dette er statslederens jobb. Den er Listhaug uskikket til. Det vet hun selv, og derfor har hun feiget unna utenrikspolitiske debatter denne valgkampen.

Hvis Listhaug blir statsminister vil vi oppleve en mildere versjon av det USA og mange andre vestlige land har fått oppleve i lang tid – at splittelse, mistro, forakt og aggresjon spres fra toppen og nedover i samfunnet. At personen med det øverste ansvaret for å samle nasjonen, gjør det motsatte. At normene for hva det er greit å si til hverandre langsomt forvitrer.

Meningsmålingene har vist det samme hele valgkampen: den mest effektive måten å stoppe statsminister Listhaug på, er å stemme MDG. Hvis vi bryter sperregrensa på mandag, vil vi sikre flertall for rødgrønn side, stoppe Listhaug og gjøre Støre grønnere. Jeg håper vi får sjansen til det. Godt valg!

Stortingsvalget 2009: et flertall av velgerne stemte på borgerlige partier, men Venstre falt rett under sperregrensa og landet på 3,9. Det ble gjenvalg for Stoltenberg.

Stortingsvalget 2017: et flertall av velgerne stemte på rødgrønne partier + MDG, men Rødt og MDG var under sperregrensa. Det ble gjenvalg for Solberg.

2025: Målingene viser at MDG over eller under sperregrensa trolig vil avgjøre valget. Vi kan faktisk nok en gang havne i en situasjon der et flertall av velgerne stemmer rødgrønt, men vi allikevel får den mest høyrevridd regjeringa i manns minne.

I den sammenheng er det så absurd at rødgrønne politikere og kommentatorer (nå sist Jo Skårderud på tiktok, som sjonglerer roller som journalist og influenser), går rundt og skremmer folk fra å stemme MDG. Legg merke til at ingen av partiene på borgerlig side forsøker å skremme bort velgerene fra å “kaste bort stemmen” på et av de andre borgerlige partiene.

Når vi i MDG legger vekt på kampen for sperregrensa, så er det ikke fordi vi ikke vil snakke om politikk, men fordi vi er opptatt av å formidle til folk hva som står på spill, og hva spillereglene i spillet er. Systemet med sperregrense og utjevningsmandater kan få uventede og til tider litt urimelige utfall, men det må vi bare forholde oss til. For at vi skal få gjennomslag for vår politikk, må velgerne forstå at alt kan avhenge av noen tusen stemmer. SV klarte sperregrensa med ca 1300 stemmer i 2013, MDG bomma med 1700 stemmer i 2021.

Jeg håper virkelig vi slipper å sitte 9. september og innse at Listhaug ble statsminister fordi MDG havnet en hårsbredd fra sperregrensen igjen. I så fall vil nok de mange aggressive utfallene mot MDG fra de samme partiene vi desperat forsøker å sikre flertall til, fremstå ganske dumme i bakspeilet.

Det er jo dessverre venstresidens paradegrein å krangle mest med dem man er sånn ca 90 % enig med. Man blir mer opptatt av å ha rett enn å får rett. Vel, hvis rødgrønn side vil FÅ rett i årets valg, så bør alle partier anerkjenne at veldig mye står på spill i dette valget, og at spillereglene tilsier at sperregrensa dessverre kan avgjøre. Da er nok forsøk på å skremme folk fra å stemme grønt noe av det minst konstruktive man kan ta seg til.

Fungerer “taktisk” stemmegiving? Jeg ser at sentrale SV-ere, inkludert Audun Lysbakken  advarer mot dette i årets valg. Det er veldig rart, for jeg tror han er en av de politikerne i Norge som har nytt best av taktisk stemmegiving. 

I 2013 var både Venstre og SV bekymra for sperregrensa. De var også bekymra for det nye, lille partiet MDG. Venstre-leder Trine Skei Grande og SV-nestleder Bård Vegard Solhjell stilte opp til et felles intervju i Dagbladet der de advarte kraftig mot å stemme på MDG, og oppfordret velgerne til å heller stemme på Venstre eller SV. Saken var illustrert med det vedlagte bildet, komplett med snakkebobler. 

SV brukte mye av valgkampen i 2013 på å forklare velgerne hvor krise det ville være om de falt under sperregrensa. Det så ut til å fungere, for SV klarerte akkurat sperregrensa med 4,1 prosent i valget. En undersøkelse fra NTNU året etter konkluderte med at én av fem velgere hadde stemt taktisk i 2013-valget, og at SV var et av partiene som hadde tjent mest på det. Det var jo særlig heldig for SVs ferske leder Audun Lysbakken. 

Budskapet til SV fungerte i alle fall på meg, for jeg var en av de som stemte «taktisk» på SV i det valget, selv om jeg hadde stemt på MDG i lokalvalget 2011. Bekymringen for at SV skulle havne under sperregrensa ble for sterk. Jeg meldte meg inn i MDG først i 2014, når jeg så at den grønne kaka ikke var så liten at det ikke var plass til et helgrønt parti.

SV har altså tidligere lyktes i å skrape seg over sperregrensa med et tydelig budskap om taktisk stemmegiving. Dette valget kan det stå mye mer på spill. Dersom MDG lykkes i å ta sperregrensa, kan vi unngå en Listhaug-regjering og sikre et rødgrønt flertall, slik at både SV og MDG kan sikre bedre miljøgjennomslag. 

Jeg stemte taktisk i 2013, og jeg håper mange velgere stemmer taktisk i år. Denne gangen er det MDG som trenger drahjelp!

I gårsdagens partilederdebatt kunne vi høre den triste historien om gründeren Fredrik Haga som ble hardt rammet av formuesskatten. Trygve Slagsvold Vedum sleit med å forsvare seg mot Fredrik Solvangs spørsmål. Han kjente ikke til denne bedriftseieren. Vel, Fredrik Haga leder altså Dune Analytics, som ifølge dem selv er et selskap som analyserer kryptovaluta. Du vet, denne “revolusjonerende” teknologien som ikke brukes til noe annet enn spekulasjon, svindel og korrupsjon.

Kryptovaluta er en nyvinning innenfor finansbransjen på samme måte som subprime-lån i sin tid var en nyvinning. Den typen “nyvinning” som kun bidrar til å undergrave og suge energi og ressurser fra de produktive delene av økonomien, og uunngåelig leder til nye finansbobler og økonomiske problemer.

Det er mulig å bli raskt rik på denne typen spekulasjon, på måter som kanskje også gjør at du må betale formuesskatt av de raske pengene. Dune analytics fikk blant annet en pengeinnsprøyting av den skandalerammede storsvindleren Sam Bankman-Fried, før hans korthus kollapset (Bankman-fried omtalte forresten pyramidespillet sitt som et “analyseselskap”, noe som muligens er relevant i møte med Dune analytics).

Dune lyktes blant annet i å dra inn masse penger i krypto-manien i 2022. Er det denne typen “verdiskapning” vi trenger mer av i landet vårt? Er det virkelig et sykdomstegn om kryptovalutaspekulanter flagger ut?

Motstanderne av formuesskatt sliter konsekvent med å finne gode eksempler som kan underbygge deres skråsikre påstander om at denne skatten på de rikeste ødelegger for økonomien vår og undergraver Norges konkurransekraft. Hvis det beste eksempelet de klarer å grave opp (og hviske i øret på NRKs programledere) er et kryptovaluta-selskap, så tror jeg vi kan konkludere med at vi stadig mangler bevis på at denne skatten er så skadelig som de borgerlige og deres rike sponsorer skal ha det til.

MDG velger rødgrønn side i år, og peker på Støre som vår statsministerkandidat. Hva skjedde med blokkuavhengigheten? Svaret er at vi er uavhengige, men ikke tjukke i huet. I år er det nemlig veldig lett å avgjøre hvilken politisk fløy som kan gi de største grønne gjennomslagene. Det krever bare evnen til å lese og regne .

Først kan vi lese partiprogrammene, og oppdage at det er veldig stor forskjell på blokkene. Ta oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja – den viktigste saken for miljøbevegelsen på 20 år. ALLE partiene på rødgrønn side sier nei til olje i Lofoten, Vesterålen og Senja. Ja, også Senterpartiet. Høyre og FrP sier ja til oljeutvinning her. Alle diskusjoner om miljøpolitikk må altså starte med å ta en omkamp om en sak som ble parkert på rødgrønn side for mange år siden. FrP er også det eneste Stortingspartiet som åpent lefler med klimafornektelse i sitt program.

Vi merker oss også at Høyre har vent ryggen til klimakampen de siste årene. Det var mange som håpte på at “Generasjon Greta er død” bare var en ubetenksom og dum kommentar, men Høyre har i praksis vist det samme sentimentet gang på gang i årene etterpå. De virker nærmest glade og lettet over at klimasaken ikke er på dagsorden, og tar seg til og med råd til å harselere over det. Sånt legger jo vi i MDG merke til.

I tillegg har KrF endret profil dramatisk, og gått ut i pressen med fordummende utspill om at færre barnefødsler er farligere enn klimakrisa. Det ene av de to tradisjonelt miljøengasjerte partiene på borgerlig side har altså forlatt sin post.

Så kommer vi til hoderegninga: hvis vi skal stole på målingene så er styrkeforholdene veldig forskjellig mellom blokkene. FrP er soleklart størst på borgerlig side, mens Senterpartiet har svekket seg kraftig. Her er det nok en god del utveksling av protestvelgere som ikke liker klimapolitikk.

Hvis Senterpartiet får 7-8 prosent oppslutning, er de åpenbart lettere å håndtere enn et FrP på 20-25 prosent. Frp er både mer radikalt anti-miljøvern og vil potensielt stå mye sterkere på Stortinget etter valget.

Mange liberale og grønne folk på høyresida vil da trekke fram at Rødt også har dårlig miljøpolitikk. Det mener jeg faktisk er overdrevet. Det er en grunn til at Rødt får gode skussmål av miljøorganisasjonene for sine natur- og klimaplaner.

Selv mener jeg både Rødt og SV har for dårlige løsninger i kraftpolitikken, og jeg synes Rødts nei til bompenger er ulogisk, og at demoniseringa av EU er totalt kontraproduktiv (her står de jo ikke tilbake for FrP). Men de er stort sett enige i problembeskrivelsen, og har et ektefølt miljøengasjement i bunn. Det er en god start.

Det er altså ganske lett å konkludere med at dersom man er et lite, miljøengasjert parti som ønsker mest mulig gjennomslag, så vil det være lettest på rødgrønn side. Å gå til borgerlig side, er å velge største motstands vei. Det ville jo være ganske dumt å gjøre. Å være uavhengig betyr heldigvis ikke at vi må forsøke å holde oss nøytrale.

Vi er snart ferdig med den første uka av “den lille valgkampen”, og så vidt jeg kan se har ingen andre partier enn MDG snakka om klima. Journalister er også nesten totalt uinteressert i å skrive om klimapolitikk i valgkampen, og kommentatorer nevner kun klima når de skal minne om at ingen bryr seg om det lenger. Neste uke er Arendalsuka, der ingen av postene på hovedprogrammet dreier seg om klima.

Dette er jo ganske sprøtt. Denne sommeren har det vært helt ekstreme hetebølger i Norden. Vi hadde over 35 grader i nord-trøndelag, og ekstremvarme over store deler av landet. Den nordiske hetebølgen vakte større overskrifter i utlandet enn i Norge, der vinklingene deprimerende ofte har vært “varmerekord!” og “finværet fortsetter!”.

I Europa har vi sett nye skogbranner og livsfarlige hetebølger. Og all varmeenergien omsettes nå til tidlige høststormer og ekstreme nedbørsmengder mange steder. Dette er menneskeskapt. Men det kommer vi til å få alt for lite debatt om i valgkampen, fordi “alle” tydeligvis har bestemt seg for at klima er en kjedelig tapersak. Både politikere og skravleklassen tenker på klimapolitikk som valgfag. Ikke “ordentlig” politikk som alltid må være på dagsorden.

Dette er grunnen til at MDG finnes. For hvis vi ikke hadde vært her, så hadde sannsynligvis ingen diskutert klima i perioder som denne. Vi mener klima må være på politikkens hovedpensum i alle valgkamper, ikke bare valgfag en gang hvert tiende år. Det er dette klimakrisa krever av oss – kontinuerlig oppmerksomhet og engasjement, samtidig som vi må håndtere de andre krisene som kommer.

Inntil videre finnes det tydeligvis bare ett parti som tenker sånn. Så hvis du mener vi trenger representanter på Stortinget som aldri glemmer klimakrisa, så har du bare ett valg: stem grønt!

Oljefondet stiller oss overfor noen vanskelige dilemmaer: på den ene siden er det dumt om Norge tjener penger på folkemord, eller på å ødelegge planeten. På den andre siden kan vi tjene bittelitt mindre penger om vi ikke gjør det. Jeg tror selv de skarpeste moralfilosofer ville ha problemer med å løse denne floka.

Det samme ser vi jo på andre områder: på den ene siden er det litt dumt av Norge å produsere olje og gass tilsvarende 500 millioner tonn CO2 hvert år – på den annen side ville vi kanskje tjent litt mindre penger om vi ikke gjorde det. Det er så nær man kommer et uløselig dilemma.

Derfor har jo også Norge blitt et av landene som er best på å snakke om dilemmaer. I 20 år har vi diskuterer “oljedilemmaet” og “klimaparadokset”. Den Orwellianske frasen “doubelthink” har blitt en norsk dyd: “Det er viktig å kunne ha to tanker i hodet på en gang”. Folkemord er dårlig, men å tjene mindre penger er også dårlig. Dette er ikke så lett som enkelte skal ha det til.

Nå som Norge i økende grad blir en global rentenist som lever av andre lands arbeid, må vi tilføye stadig nye dilemmaer og paradokser. Her kan vi duke oss til nye kvelder på litteraturhuset og i Arendalsuka om “folkemord-paradokset”, “slaveri-dilemmaet” og så videre.

Det fryktelig kompliserte – ja nesten uløselige – problemet i bunnen vil være det samme: hvordan i alle dager skal verdens rikeste land klare å velge mellom å være medskyldige i enorm menneskelig lidelse, eller å tjene litt mindre penger. Her trengs minst 5-6 nye etikkråd. Kanskje kommer vi aldri til bunns i det.

Dette er vårt lodd å bære, som et hardt prøvet land. Som Aftenposten skriver på lederplass i dag: “Det er krevende å være så rik”. De fattige vet ikke hvor godt de har det.

Det er en merkelig valgkamp. Hele borgerlig side er samlet om en fortelling om at norsk næringsliv står i knestående, og at det eneste som kan redde det er å fjerne formuesskatten. Ingen av delene stemmer. Det blir jo direkte pinlig når FrPs hovedargument er basert på en grov regnefeil hos Finans Norge.

Både Listhaug, Melby, Ulstein og Solberg ser nå ut til å velge taktikken “når argumentene svikter – hev stemmen”. Jo vanskeligere dere å underbygge påstandene om full krise for norsk næringsliv, jo mer høyspent blir retorikken. Ingen penger investeres lenger i privat sektor! Verdiskaperne kjeppjages! Gründerne knuses! Men hvor er bevisene? Da begynner mumlingen om “mange føler at...” og “stemningen der ute...”.

Enda verre blir det når det kommer til løsningene, for det eneste jeg hører om, er fjerning av formuesskatten. Et grep med høyst uklar effekt, som kan slå negativt ut for næringslivet om det dekkes inn med økt selskapsskatt. Det er en grunn til at dette ikke ble anbefalt av skattekommisjonen for noen år siden. De borgerlige lover altså å løse et problem som muligens ikke finnes, ved å innføre politikk som trolig ikke fungerer.

Den enkle forklaringen på denne merkelige situasjonen, er jo at politikken er ekstremt positivt for bunnlinja til de enkeltpersonene som skriver ut store sjekker til de borgerlige partiene. DE vil få enorm avkastning på investeringen om det borgerlige vinner valget. Men vi bør ikke være så naive at vi tror at norske milliardærers interesser er det samme som Norges interesser. Det er arbeidere som skaper milliardærer, ikke milliardærer som skaper arbeid.

Dette minner ikke så reint lite om 2017, da Arbeiderpartiet gikk til valg på en elendighetsbeskrivelse av norsk økonomi og arbeidsliv som ikke resonnerte i befolkningen. Jeg håper og tror at den stadig mer frenetiske svartmalingen av norsk næringsliv fra høyresida ikke betaler seg, for vi har faktisk ekte problemer å diskutere, og ekte løsninger som kan innføres.

- Norge klarer ikke å kutte utslipp i tråd med Paris-avtalen, og norsk natur raseres i stor stil over hele landet

- Hundretusenvis av nordmenn sliter med å få endene til å møtes (overraskende nok ikke fordi de må betale formuesskatt)

- Norge gir for lite støtte til Ukraina, mens vi profitterer på folkemordet i Gaza

- Oljebransjen suger opp nesten alle investeringer, mens Norge taper kampen om de nye næringene

- Vi sløser absurd mye penger på de minst effektive og mest miljøskadelige transportformene, mens jernbanen er en vits

...og mye, mye mer. Jeg antar at den borgerlige delen av opposisjonen hadde snakka mer om dette dersom de fikk betalt for det, men valgkampen deres finansieres av folk med ett mål for øye: privat berikelse. Deretter dikter man opp en begrunnelse som handler om samfunnsnytte.

MDG er ikke betalt av noen milliardærer. Vi lover ikke gull, bare grønne skoger. Og vi har større drømmer for framtida enn å gjøre Gustav Witzøe til nullskatteyter. La oss håpe det er plass til å diskutere ekte problemer og ekte løsninger i denne valgkampen, ikke bare synge etter milliardærenes noteark.