eivindtraedal

Vi opplever ikke en “energikrise” akkurat nå. Vi opplever en fossil energikrise. Prisen for å produsere energi fra sol, vind, vannkraft eller atomkraft har ikke økt de siste ukene. Men det har prisen på olje og gass, og dermed rammes hele resten av energisystemet.

De landene som har satset på fornybar energi, energieffektive bygg, varmepumper, kollektivtrafikk, sykkel og elbiler tåler denne fossile energikrisa mye bedre enn de landene som har klamret seg til fortida og er helt avhengige av olje og gass både til oppvarming, matlaging og transport. En amerikaner som bor i en by uten fungerende kollektivtransport, sykkelveier eller engang fortau langs veiene er mye mer sårbar for eksploderende bensinpriser enn en innbygger i Oslo. Grønn omstilling er ikke bare bra for klima og natur, det er også viktig beredskap.

Det forresten er ikke tilfeldig at det er så mye konflikt i de områdene der det er mest petroleumsressurser. Olje og gass er lett å kontrollere, og bidrar til maktkonsentrasjon og konflikt. Samtidig er petroleumsindustri ekstremt sårbart for angrep. Raffinerier, rørledninger og supertankere kan blåses i lufta. Globale forsyningskjeder kan forstyrres på tusen måter. Dette problemet finnes ikke i en fossilfri framtid.

Akkurat denne konflikten kunne riktignok vært unngått. Den gale kong Trump har satt i gang en krig med Iran uten noen plan, og uten å tenke igjennom konsekvensene. Men de enorme konsekvensene gir oss bare nok et eksempel på hvorfor det haster å venne oss av med fossil energi raskest mulig. Det bør også vi i oljelandet Norge være i stand til å se.

I dag har Oslo MDG årsmøte, og jeg får tilbringe dagen med rekordmange MDG-ere som gleder seg til å ta tilbake makta i Oslo til neste år. Ja, og linselusene fra Oslo Grønn Ungdom da!

Vi har blant annet vedtatt en resolusjon om innvandringspolitikk og integrering, fremmet av meg og tre MDG-ere som alle har fått den tvilsomme æren av å bli stemplet som “uekte” nordmenn av FrP denne vinteren. Noen av dagens sterkeste øyeblikk var da de fortalte om hvordan rasisme og diskriminering har preget deres oppvekst.

MDG står alltid opp mot rasisme og mistenkeliggjøring av minoriteter. Når andre partier dilter (eller løper!) etter FrP og fyrer opp under moralsk panikk på tvilsomt grunnlag, står vi fast på våre prinsipper. Når andre mumler og flakker med blikket fordi de er redd for at FrP bare vil tjene på å diskutere innvandring, hever vi stemmen. Dette er ikke et spørsmål om hva som er strategisk lurt eller dumt, men hva som er rett og galt. Alle nordmenn er likeverdige. Og fascistiske idéer som “remigrasjon” må aldri få fotfeste i norsk offentlighet.

Å omtale våre medborgere som en eksistensiell trussel er destruktivt både for samfunnet og for de som rammes av retorikken. Jeg får meldinger av folk som forteller at de mister nattesøvnen. At de føler seg stemplet som annenrangs av den harde retorikken mot innvandrere. Jeg registerer at mine egne barn defineres som en potensiell trussel av Norges nest største parti. Dette kan vi ikke akseptere.

Ja, innvandring innebærer utfordringer. Men det er praktiske problemer som løses i hverdagen, ikke problemer av eksistensiell art. Integreringen er ikke mislykka. Den lykkes hver dag. Det er bare å se på den imponerende statistikken for andregenerasjons innvandrere. Integreringen lykkes blant annet takket være enorm innsats fra lokale ildsjeler. I dag har vi hatt besøk av Mudassar Mehmood, som har fortalt om det imponerende arbeidet for å gi ungdommer fellesskap og muligheter på Mortensrud. og Sahaya Kaithampillai fra “Hvor er mine brødre”– prosjektet på Holmlia.

Akkurat nå har Oslo et borgerlig byråd som gjør integreringsjobben vanskeligere ved å kutte kraftig i bydelsøkonomien selv om byen går med solide overskudd. Når kassa er tom rammes alle tjenester som ikke er lovpålagt. Som ungdomstilbud og forebygging. Det verste er at forebyggingen bygges ned i de samme bydelene der politiet ruster opp. Det er en ekstremt dyr måte å spare penger på. Sosiale problemer løses ikke best med batong og pistol.

Oslo MDGs årsmøte skjer samtidig som Oslo FrPs årsmøte. I fjor stilte Simen Velle til valg i Oslo under slagordet «la oss ta byen tilbake». Han spredte en valgkampvideo som fremstilte mitt nabolag som et skummelt sted, med kriminelle ungdommer og gjenger ved Tveitablokkene. Her går jeg tur med min yngste datter i barnevogna nesten hver dag. Jeg inviterer gjerne Simen Velle på trilletur i nabolaget mitt. Så kan han få lov til å møte folk i øyehøyde og snakke til dem, ikke om dem.

Heldigvis er Velle bare stortingsrepresentant, ikke minister. Det er takket være MDG. Jeg håper vi får mulighet til å blokkere FrP fra makt i Oslo til neste år også. Vi er i alle fall bedre rusta enn noensinne! Vi kan jo ta oss råd til å kopiere retorikken til FrP på ett punkt: la oss ta byen tilbake!

Det er fint å se et mer eller mindre samlet presse-Norge hamre løs på iNyheter. Men det er jo også litt frustrerende å se at dette først kommer når Helge Lurås, Ole Asbjørn Næss og Jarle Aabø har begått den ultimate synd, nemlig å mistenkeliggjøre media selv.

De konspiratoriske anklagene iNyheter har kommet med mot Redaktørforeningen og presse-Norge skiller seg jo ikke vesentlig fra de mange grove konspiratoriske og villedende uttalelsene og ubehagelige karakteristikkene som deles ut av iNyheters journalister på mer eller mindre daglig basis.

Vi snakker jo om de samme aktørene som sto bak Resett, som drev direkte rasistiske hetskampanjer. Med seg på laget har de nå fått mannen bak “Ja til bilen i Oslo”, som på mer eller mindre daglig bassis fyrte opp til hets og et voldsomt og aggressivt personfokus mot navngitte politikere, meg selv inkludert.

iNyheter spiller en destruktiv rolle i norsk offentlighet, akkurat slik forgjengeren Resett gjorde. Utrolig nok har de også lyktes i å karre til seg pressestøtte. De fortjener mer kritisk oppmerksomhet i den seriøse pressen. Ikke bare når deres virksomhet rammer media, men også når det rammer andre.

Dette må være noe av det frekkeste jeg har sett i mine snart 11 år i Oslopolitikken. “Vi har lyktes med å snu underskudd til overskudd”, skryter Oslos finansbyråd Hallstein Braaten Bjercke. Det er en løgn. Tallene i Oslos budsjetter er grønne fordi kommunen har fått økte overføringer fra staten både i fjor og i år. Gjennom budsjettforliket på Stortinget mellom AP og MDG, SV, Sp og Rødt fikk Oslo over 500 millioner ekstra. Mer enn nok til å kutte byrådets grove kutt i velferden.

Høyre og Venstre-byrådet skal altså ikke ha noen ære for dette. De har heller ikke gjort noen “snuoperasjon”. De tok over en kommune med sterk økonomi, mye penger på bok og lavere gjeldsgrad enn da de selv styrte sist. Dette har ikke stoppet dem fra å dikte opp en historie om “økonomisk krise”. Denne “økonomiske krisen” har de brukt som unnskyldning for å innføre de groveste kuttene i Oslos velferd på flere tiår. Samtidig som de har kuttet i kommunens inntekter gjennom å kutte eiendomsskatt til de dyreste boligene. Kutt i velferd for å gi skatteletter til de rikeste er gjenkjennelig høyrepolitikk.

Det har lenge vært et problem at media oppfatter borgelig styre som “normalen” i Oslo, og blir sløvere og mer ukritiske når Høyre styrer byen. Men de er heller ikke vant med så uærlige politikere som vi har nå. Hele historien til byrådet har vært en bløff siden de tiltrådte, og journalistene virker genuint forvirret om den økonomiske situasjonen til kommunen.

Dette bør være enkelt: hvis politikerne har råd til å redusere sine egne inntekter med 600 millioner i året, så er ikke kommunen i økonomiske krise. Når de samtidig kutter i velferd med mer enn 500 millioner, så er det ikke snakk om “krisegrep”, men en usosial politisk prioritering.

Kommunen har lomma full av penger, men “kuttene i 2026 må vi gjennomføre”, forklarer finansbyråden. Høyre og Venstre kutter altså i kommunens tilbud fordi de vil, ikke fordi de må. De mener at Oslos rikeste har hatt for lite penger i lommeboka, og at byens skoler, barnehager, eldreomsorg, ungdomstilbud og andre tjenester har vært for rause luksuriøse. Det er i det minste en ærlig sak.

Den største gleden ved å være i pappaperm er kanskje å ta T-banen med en blid og utadvendt 9 måneder gammel baby. Lille Åsa Linh har heldigvis ikke lært seg at man ikke skal forstyrre andre på T-banen ennå, men la dem være i fred med nesa i mobilen. Alle i T-banevogna blir utsatt for hennes intense forsøk på å få øyekontakt. Og når hun får det, bryter hun ut i et stort smil.

Hun smiler til verden, og verden smiler tilbake. På 10 minutter kan hun lyse opp en hel T-banevogn. Dette er særlig effektivt i morgenrushet. Folk går trøtte inn i vogna, og glade ut.

Slik starter også mange gode samtaler. Med renholdsarbeideren fra Furuset som bor sammen med sin sønn, svigerdatter og to små barnebarn, og elsker å få låne min baby og kose litt med henne. Med faren fra Haugerud som har to tenåringer, og er oppgitt fordi datteren ikke lenger vil gå på filolintimer (“kanskje inshallah din datter kan lære det”). Med småbarnsmoren fra Lindeberg som har en sønn på samme alder som min eldste datter, og vil utveksle erfaringer om den lokale idrettsklubben. Med bestemoren fra Tveita som gleder seg til å besøke barna og barnebarna som har flytta til en fjellbygd langt borte.

Småprat med fremmede er ikke en norsk paradegren, men babyer er en herlig døråpner. Så er det jo naturligvis litt vemodig å tenke på at døra vil lukke seg om et år eller to. Det er bare å kose seg mens det varer! Hvis du ønsker et strålende babysmil med tre tenner i og en hyggelig prat er det bare å henge litt på linje 2.

Vi har lært mye de siste ukene om Terje Rød-Larsen og Mona Juuls tvilsomme affærer og imponerende venneliste via Epstein-filene. Et av navnene som ikke har kommet opp direkte, er Jens Stoltenberg. Men det kommer opp indirekte. 

I mars 2014 skriver Jeffrey Epstein til Bill Gates at “another Norwegian” tar over som “head of NATO” – “now you know”. Lite oppsiktsvekkende I seg selv, for dette var samme dag som Stoltenberg ble utnevnt som NATO-sjef. Men Epstein supplerer: “terje wife de facto security advisor . soon to be ambassador to london.”

Her antyder altså Epstein at Mona Juul, kona til hans gode venn Terje Rød-Larsen, er en slags sikkerhetsrådgiver for Stoltenberg i den nye rollen. Kanskje skryter han bare for å gjøre seg selv mer interessant for Gates? 

Om det er tomt skryt eller ikke, fortsetter det i alle fall. I september 2016 skriver Epstein til tech-oligarken Peter Thiel at han skal snakke med “head of nato later”. Et år senere skriver Epstein til en indisk milliardær (på den tiden en av verdens rikeste menn): «If you want a private dinner with head of NATO I Will organize , but not attend”. 

Vi vet at Stoltenbergs kone Ingrid Schulerud er nær venninne av Mona Juul. Så gode venner at ekteparet Stoltenberg fikk låne leiligheten ved flere anledninger. Blant annet da de pusset opp boligen sin i Oslo. Det er den samme leiligheten Jeffrey Epstein var svært behjelpelig med å skaffe til Rød-Larsen og Juul til en gunstig pris. 

Dette er små drypp. Kanskje bare eksempler på at Epstein forsøker å gi et falskt inntrykk av at han kan skaffe tilgang til Stoltenberg gjennom sin venn Terje. Uansett er det verdt å kikke nærmere på. 

Det er jo interessant å se hvordan media bøyer seg for litt offererrolle og hylekor fra høyresida. NRK gir nå en beklagelse til Asle Toje. De får svare for egen journalistikk, men jeg ser ikke at pressen generelt har mye å belage. Det eneste som er beklagelig nå, er om de slutter å grave. Her er det nemlig mer å spørre om. Historiene til Toje går ikke helt opp: 

På lørdag sa Toje til Aftenposten at han kun hadde møtt Steve Bannon én gang, at han ikke kunne huske å ha snakket med ham om Listhaug, og at han ikke hadde hatt noen annen kontakt med Bannon. Men i Epstein-filene kan vi lese at Steve Bannon hevder at ham mailer Toje “fem ganger daglig”. På oppfølgingspørsmål fra Aftenposten svarte Toje da “mulig jeg var på en mailingliste”. 

På podcasten til Wolfgang Wee for to dager siden innrømmer Toje plutselig at han har snakket med Bannon om å møte Sylvi Listhaug. I den nye versjonen av historien er det nå Bannon som foreslår et møte med Listhaug. Det kan stemme, for i 2018 var Bannon på sjarmoffensiv i hele Europa. Her endrer Toje også historien om e-post-korrespondansen. “Det er mulig at vi maila noen ting om saken jeg skreiv i Dagens Næringsliv om Kinapolitikk”. 

På få dager har Toje altså gått fra å kun å ha møtt Bannon én gang, ikke huske noen samtale om Listhaug, og ikke hatt noen annen kontakt, til at han har møtt Bannon, at han har snakka med Bannon om å møte Listhaug, og deretter maila med Bannon. 

Det er jo underlig at alle som på forskjellige måter har vært eksponert i den siste Epstein-lekkasjen har så fryktelig dårlig hukommelse. Dersom jeg hadde utvekslet flere e-poster med en så notorisk skikkelse som Bannon, så ville jeg huska det svært klart. 

Hvorfor er alt dette interessant? Vel, en grunn til å grave videre i denne koblinga er jo Tojes virke i offentligheten. Seinest den 22. desember publiserte Toje en mye omdiskutert kronikk i Aftenposten som starter med et retorisk spørsmål om ikke Trump-administrasjonen har et poeng når de sier at Europa er i ferd med å kollapse, med referanse til USAs nye “sikkerhetsstrategi”. 

Denne “sikkerhetstrategien” fremstår som om den er ført i pennen av Bannon selv, og Toje står klar til å “forstå” og vise forståelse for den. Akkurat slik han har vært ivrig etter å “forstå” både Putin og Trump på forskjellige måter de siste årene, med stor grad av forståelse. 

Det hører med til historien at Toje selv omtalte Bannon som en fascist seinest i fjor. Det kan jo tyde på at han har fått et relativt klart bilde av mannen. Men hvis nobelkomiteens nestleder ikke har snakket sant om sin kontakt med denne MAGA-ideologen, som tydeligvis har blitt opprettet med nobelkomitévervet som inngangsbillett, så fortjener offentligheten å vite mer om det. 

Og for å vær krystallklar på det: dette handler ikke om Epstein. Han har kun vært en mellommann i denne sammenheng. Det handler om Tojes kontakt Bannon. 

(og ja: om du vil høre mer om Bannon – sjekk ut denne ukas MAGAwatch!) Se mindre

Asle Toje virker skremt. Etter avsløringene fra Epstein-filene denne helga er han så rystet at han må søke tilflukt i sitt “safe space” how Wolfgang Wee, som tilbyr ham “gjestemonolog!”. Der sutrer Toje over at han han har blitt dårlig behandlet av media, og insisterer på at han ikke har møtt Epstein.

Toje hevder også at jeg har kalt ham “fascist”, noe som overhode ikke stemmer. Men heldigvis for ham er det ingen kvalitetssjekk i Wolfgangs trygge hule.

Men kjære Toje: det er jo ikke kontakt med Epstein du er mistenkt for. Det som fremkommer av e-postene og meldingene mellom Terje Rød-Larsen, Epstein og Bannon er følgende:

1. At Asle Toje ønsker å bruke sin rolle som medlem av nobelkomiteen til å få innpass hos Bannon og få til et møte med Listhaug.

2. At Toje har møtt Bannon, og at de to har hyppig kontakt. “Steve and Nobel guy in touch a lot”.

Toje er ivrig på å understreke at han bare har møtt Bannon en gang, og vi vet at møtet mellom Listhaug og Bannon aldri fant sted. Men han sier lite om øvrig kontakt mellom Bannon og Toje. Bare at “det er mulig at vi maila litt i forbindelse med en sak jeg skrev”. Hvorfor får Terje Rød-Larsen beskjed om at de to har masse kontakt seg imellom i 2018?

Vi vet at Bannon har brukt mye krefter på å styrke ytre høyre i Europa. I 2018 var han på turné i europeiske land for å spre sitt høyreekstreme tankegods. Hvis den nåværende nestlederen i nobelkomiteen har vært i hyppig kontakt med Bannon, bør det komme fram i lyset.

Det er for øvrig påfallende hvordan Toje gang på gang skjermer seg for kritiske spørsmål og kun vil opptre på slike trygge arenaer som hos Danby Choi eller Wolfgang Wee. Når Cecilie Hellestveit i dag omtaler Toje som en som “tåler en trøkk” så skjønner jeg ikke hva hun mener. Det stemmer utvilsomt for henne selv, men ikke for Toje. Mannen er jo kronisk uvillig til å stille til åpen debatt, og ser ut til å ta det meste av saklig kritikk personlig. Denne oppførselen utstråler ikke meningers mot.

At Toje er i stand til å holde en lang, gråtkvalt monolog om hvor tøft det har vært å møte motbør etter kronikken i Aftenposten før jul, som er så selvforherligende og pompøs at alle mennesker med normalt skamvett rødmer ned i sokkene, er jo et spesielt skue. Det viser kanskje også hvor intellektuelt nedbrytende disse konservative “safe spacene” er. Uten kritiske motspørsmål virker det som folk som Toje blir både sløve og høye på seg selv.

Jaja, om du vil høre mer om hvem Bannon er, og om Toje, så lytt gjerne til MAGAWATCH som kommer i morgen! Og hvis Toje skulle lese dette: du er åpenbart villig til å spre løgner om hva jeg har sagt i ditt “safe space” hos Wee, men du er når som helst velkommen til å diskutere med meg ansikt til ansikt. Bare ta kontakt.

“Hver anklage er en innrømmelse” har blitt et munnhell i møte med ytre høyre. Hvis du lurer på hva de gjør, eller kommer til å gjøre, så er det bare å se på hva de anklager motstanderne sine for. Tjuven tror at alle stjeler. De siste Epstein-avsløringene gir oss et nytt eksempel.

I årevis har vi fått høre om hvordan venstresiden inngår i skjulte internasjonale nettverk støttet opp av suspekte eliter, som sprer en ideologi som er skapt for å undergrave samfunnet vårt. “Kulturmarxister støttet av George Soros vil oppheve nasjonalstaten!”. Det er en absurd fiksjon, men tydeligvis ikke uten innslag av projeksjon.

For blant millioner av dokumenter i Epstein-filene finner vi også sporene av ideologiske høyreradikale nettverk som jobber for å undergrave samfunnet vårt, blant annet støttet og organisert av milliardæren Jeffrey Epstein, som også involverer norske aktører.

Vi ser disse sporene i E-postene mellom Børge Brende og Epstein som fabulerer om en “ny verdensarkitektur” basert på milliardær-eliteklubben i Davos, ikke FN. Eller i bildet av Brende som tar en hyggelig middag med MAGA-ideologen Bannon og Epstein i 2018, der Bannon ifølge Epstein var “very impressed”.

Vi ser dem også i e-postene der Terje Rød-larsen bruker Epstein for å sette Bannon i kontakt med Asle Toje, som også forsøker å få til et møte mellom Listhaug og Toje (“she is very likeminded with Steve”... Og senere meldingene der Epstein sier at “Steve and nobel guy in touch a lot” – presumptivt at Toje og Steve Bannon har mye kontakt. Merk at Toje selv omtalte Bannon som en fascist seinest i fjor. Dette er tilsynelatende et tema han har dyp og intim kjennskap til.

Vi ser naturligvis også utstrakt kontakt mellom Epstein og sentrale MAGA-aktører som Elon Musk, Peter Thiel og Trump selv. I dag har de fleste fått med seg hva slags destruktivt og samfunnsnedbrytende prosjekt MAGA er, og hvilken trussel det utgjør for vestlige liberale demokratier. Epstein-avsløringene gir et lite innblikk i hvordan elitenettverk brukes for å knytte kontakter og spre denne ideologien. Utrolig nok med verdens mest kjente seksualforbryter som nav.

Hvilken bedre måte å skjule slike nettverk på, enn å spre falske konspirasjonsteorier som adresserer eksistensen av elitenes konspirasjoner, men forvrenger alle faktaene? Figurer som Donald Trump og Elon Musk har vært blant de ivrigste for å bruke Epstein-konspirasjoner som et våpen mot sine ideologiske fiender, mens de selv åpenbart var tett involvert med ham. I en av de ferske epostene tigger Elon Musk om å få komme på fest på Epsteins øy “What day/night will be the wildest party on your island?!”.

Det er dette som gjør det så vanskelig for mange å forholde seg til disse avsløringene. Vi har blitt så vant til å himle med øynene over koko konspirasjonsteorier som “pizzagate” at det føles vanskelig å anerkjenne de faktiske konspirasjonene som nå kommer frem i dagen.

Men her finnes det en nøkkel: konspirasjonsteoretikerne på ytre høyre fløy har ikke nødvendigvis tatt feil om at det finnes mektige elitenettverk som undergraver vår samfunnsorden. De har bare tatt feil (eller løyet) om hvem disse aktørene er, og hvilket prosjekt de kjemper for.

Hva er det med Senterpartiet og Trump, egentlig? Først får vi vite at det finnes et voksende Trump-vennlig miljø internt i Senterungdommen. Så står Trygve Slagsvold Vedum på Debatten tirsdag med full overtenning og argumenterer for at det er meningsløst for Danmark og Norge å forsøke å avskrekke amerikansk militær aggresjon. Så toppes det i dag med at tidligere Senterparti-statsråd og mangeårig nestleder Ola Borten Moe står på Debatten og argumenterer for at Grønland ikke fortjener selvråderett.

Borten Moe trakk fram lav levestandard på Grønland. Er dette et argument mot selvstyre? Han argumenterte for at Grønland er stort og ligger strategisk til for USAs og Europas del. Jaha, det gjør jo Norge også. Ifølge Borten Moe er det “for vidtrekkende” at 57 000 grønlendere skal bestemme over så mye land. Men hvor leder denne argumentasjonen? Man kan vel like gjerne si at det er for vidtrekkende at bare 5,6 millioner nordmenn skal få bestemme over de enorme land- og havområder vi har?

I realiteten serverer Borten Moe en argumentasjon som nærmest er skreddersydd for enhver som vil utfordre norsk suverenitet i Arktis. Her er det bare for Putin og Trump å ta notat. Dette gjør han på statskanalen i beste sendetid, midt i en internasjonal krise sentrert rundt Norge, Danmark og Arktis. Borten Moe var nøye på å bare si A, men aldri B. Men argumentene pekte bare i én retning: Danmark har vanskjøttet Grønland, grønlenderne er ikke berettiget til å bestemme over Grønlands skjebne, altså...

At dette kommer fra en tidligere så sentral norsk politiker som Borten Moe er sjokkerende nok. Men at det skal komme fra en mann som tilhører partiet som pleier å snakke høyest om “nasjonal selvråderett” og være mest mot utenlandsk overstyring, er direkte absurd. En norsk nasjonalisme som ikke er forankret i Folkeretten er en selvmotsigelse.