eivindtraedal

I Norge har vi en egen yrkesgruppe som har som jobb å forstå norsk politikk, men som påfallende ofte ikke gjør det. “Knapt noen hadde fantasi nok til å tro at det skulle bli brudd i budsjettforhandlingene i år” skriver en himmelfallen Tone Sofie Aglen hos NRK. Hun har åpenbart ikke snakka med mange MDG-ere denne høsten, eller lest hva våre talspersoner har sagt i media.

Men det var faktisk en som hadde fantasi og kompetanse til å spå dette. Det var Hans Mjelva i BT. Dette kunststykket klarte han ved å gjøre noe som dessverre er sjeldent i hans laug: han forsøkte å forstå MDG ut fra våre egne premisser, og tok vår politikk på alvor.

Vanligere er det at politiske kommentatorer har sterke meninger om hva partier burde mene. Forståelsen av og for politiske standpunkter som ikke er i skjæringspunktet Høyre/Arbeiderpartiet er lav. Dette gjør at man blir ganske dårlig til å analysere et stadig mer fragmentert politisk landskap.

Når de politiske spådommene viser seg å være helt feil blir løsningen å fordømme partiene for å ikke oppføre seg “riktig”, være “uansvarlige” eller lignende. Terrenget burde skamme seg over å ikke stemme med kartet!

Aglen fastslår at alle de rødgrønne partiene er “amatører”. I kommentaren finner vi ingen nyttige opplysninger om de politiske sakene som splitter partiene, eller hva som kan ha skjedd i forhandlingsrommet. Bare overfladiske vurderinger av det politiske spillet, som Aglen altså har misforstått. Vel, Mjelva forsto det i alle fall. Kudos til ham for det.

Politikere stiller til valg hvert fjerde år, og må ta konsekvensene når vi har helt feil analyse, eller har misforstått det politiske spillet. Politiske kommentatorer slipper naturligvis det. Sånn sett er de heldige. Men kanskje gjør det dem også sløvere.

Jonas Gahr Støre kan låse opp den fastlåste situasjonen rundt budsjettet ved å ta sitt parlamentariske grunnlag på alvor og anerkjenne at han ikke leder en flertallsregjering, men snarere den parlamentarisk svakeste regjeringen på 25 år. Jeg tror det ville være bra for den allmenne forståelsen av norsk politikk de neste årene om også kommentatorkorpset tok denne parlamentariske situasjonen – og partiene som sitter der – mer på alvor, slik Mjelva har gjort.

Det er bra Mahmoud Farahmand tar til orde for et “flomvern” mot ytre høyres ønske om etnisk rensing, eller “remigrasjon”, som de nå kaller det. Det er viktig at Høyres justispolitiske talsperson er klar i talen her. Samtidig er Faramands argumenter gyldige for flere som han selv argumenterer for å sende ut av landet. Det bør kanskje lede til ytterligere refleksjon.

Vi har sett mange drøye saker de siste årene der mennesker som har blitt norske har blitt deportert eller truet med deportasjon etter lang tid i landet, ofte for feil de ikke selv har begått. I fjor ble for eksempel Sara Temurvitsj Valieva truet med utkastelse til Iran og separasjon fra sin to måneder gamle baby fordi foreldrene gav feil opplysninger til UDI da hun var tre år gammel. I fjor ble Zarina Saidova deportert til Kashakstan fordi moren oppgav feil opplysninger da hun selv var barn. Dette er utslag av politikk som dessverre har hatt bred støtte på Stortinget.

Vi har foreldelsesfrister for mange grove forbrytelser, men ikke for brudd på utlendingsloven. Lovlydige og hardtarbeidende nordmenn deporteres til land de ikke lenger kjenner, fordi de store partiene har drevet en overbydelseskonkurranse i å være strengest i innvandringspolitikken. Målet har vært å imøtegå og nøytralisere de mest innvandringskritiske. Men for hvert skritt man går for å komme dem i møte, tar de et nytt skritt mot høyre. I USA, Tyskland, Danmark og mange andre land har ytterliggående høyrepartier nå nådd til det punktet der de åpent argumenterer for massedeportasjoner og de facto etnisk rensing.

“Når mine barn spør meg ved middagsbordet om jeg er norsk, svarer jeg ja, jeg er norsk. Jeg har ikke noe annet hjemland eller annen nasjonalitet. Dette er landet mitt. Hva gjør vi med de som er i min kategori?”, spør Faharamand. Svaret bør være enkelt: folk i denne kategorien kalles nordmenn. Lager vi et B-lag av folk som aldri kan være sikker på om de egentlig får bli i landet, vil integreringen kollapse.

Det er dessverre her slaget står nå: ved sin omfavnelse av “remigrasjon” viser ytre høyre sitt sanne ansikt (som aldri har vært spesielt godt skjult). De ønsker seg et etnisk rent land. Det er en av de farligste idéene i menneskehetens historie, som har ført til ufattelige grusomheter, og den må avvises kontant av en samlet norsk offentlighet.

Blir Donald Trump feilsitert i media? Svaret er utvilsomt ja, og der bør media ta selvkritikk. Trump kommuniserer i en uendelig strøm av usammenhengende haranger, tankesprang, absurde løgner og innfall. Media håndterer som regel dette ved å forsøke å finne en mening i galskapen, komprimere budskapet og pakke det inn i et forståelig format.

I omtrent alle tilfeller betyr det at de får Trump til å fremstå mer sammenhengende og rasjonell enn han er. Fenomenet har blitt kalt “sanewashing”. Jeg tør påstå at Trump nyter godt av “feilsitering” i 9 av 10 tilfeller. Skulle man sitere ham korrekt og utfyllende, måtte avisene trykke egne bilag hver dag bare for å få plass til alt, og folk ville sittet igjen med et enda verre inntrykk av den gale kongen i Washington DC, om de da orket å lese seg igjennom alt sammen.

I tillegg gjør den uendelige ordstrømmen fra USAs president at media må overse mye av det han sier. Av og til betyr det også at ekstremt skremmende budskap blir ignorert eller glatta over. Omtrent daglig kommer det utbrudd som ville ført til skandale og riksrett for en hvilken som helst annen amerikansk president i tidligere tider, før USA ble vant til å ha en galning ved roret.

Derfor er det jo ironisk at NRK og BBC nå bøyer nakken for en politisk kampanje fra høyresida som dreier seg om et sjeldent tilfelle av det motsatte – et innslag der Trumps ord er klippet sammen slik at det fremstår litt verre enn det var. Enda mer ironisk er det at det aktuelle klippet ikke etterlater et helt feil inntrykk. Donald Trump oppfordret faktisk til vold den 6. januar 2021, han brukte bare litt andre ord.

Så er det jo kanskje like greit at de mest halsstarrige kritikerne, som Ole Asbjørn Ness, diskvalifiserer seg selv (nok en gang) med absurde uttalelser som avslører hvor langt ute på viddene han er. I denne omgang: at NRKs servile holdning til makt viser hvordan holocaust kunne skje! At høyresidens “moderate” mediehus Minerva stiller opp som ukritisk mikrofonstativ sier vel noe om deres manglende kritiske sans overfor ytre høyre fløy, men det er dessverre ikke noe nytt. I fjor ble Ness kåret til “årets podcaster” av samme avis.

Dessverre tyder mye på at NRK er lydhøre for denne typen useriøs kritikk fra politiske aktivister. Sigurd Falkenberg Mikkelsen legger seg flat på bakgrunn av et fire år gammelt innslag på Supernytt (!). Dette kommer kort tid etter at NRK tok den absurde beslutningen om å livestreame minneseremonien til Charlie Kirk, som ble omgjort til et fascistrally av MAGA-bevegelsen.

Dette handler om å bruke relativt små feil til å forsøke å diskreditere en større sannhet: at Donald Trump har forsøkt å nulle ut resultatene av et demokratisk valg med vold. Dette mislykkede statskuppet burde vært kroken på døra for all støtte til Trump fra folk som kaller seg tilhengere av demokratiet, men dessverre er det mange, også nordmenn, som blei med videre på ferden. Og når sannheten er vond å ta inn over seg, er det best å skyte på budbringerne. Akkurat slik Trump gjør hver bidige dag, ofte uten at media en gang orker å rapportere det.

Hva i alle dager er det NRK holder på med? Har Donald Trump blitt redaktør for Supernytt? 

Det har åpenbart brutt ut panikk på Marienlyst. Bakgrunnen er at BBC har blitt truet med søksmål på flere milliarder av Donald Trump, og utsatt for en høyrevridd svertekampanje. Stridens kjerne er en dokumentar der BBCs program Panorama har gjengitt Trumps egne ord under stormingen av kongressen. Dette har falt Trump tungt for brystet. 

Den britiske The Telegraph har spredd et lekket internt notat som visstnok skal være «bevis» for at Panorama har «manipulert» en tale av Donald Trump før stormingen av Kongressen slik at det «feilaktig framstår som at han direkte oppfordret til vold dagen da følgerne hans stormet Kongressen». Redaksjonen tok selvkritikk på at de burde klippet innslaget bedre, men det var ikke nok. To BBC-toppsjefer har nå blitt tvunget til å gå, etter en kampanje fra høyrevridde medier. En pinlig kapitulasjon. 

For hva er egentlig skandalen her? At Trumps uttalelser den 6. januar 2021 kan defineres som oppfordring til vold er ubestridelig. Både en føderal dommer og 6. januar-komiteen i kongressen konkluderte med at Trump oppfordret til stormingen av Kongressen. Trump har også indirekte oppfordret til mer vold i ettertid, ved å benåde alle de dømte voldsmennene da han gjeninntok det hvite hus. Han mener åpenbart vold i hans navn er legitimt og ikke bør kunne straffes. 

Dette er et angrep på den frie presse begått i vond tro av Trump-vennlige aktører i Storbritannia. Trump har allerede fått store amerikanske medier til å bøye nakken. Nå vender han blikket utenlands. Hvordan reagerer vårt eget NRK? Jo, med å få panikk og begynne å revidere og redigere sine egne arkiver. Nå må vi slette gamle innslag på Supernytt, før Saurons øye retter seg mot Norge! Kanskje den gale kongen i Det hvite hus vil vise miskunn med oss? 

Målet er å skrive om historien, og så tvil om det vi alle så med våre egne øyne: at Trump forsøkte å nulle ut et demokratisk valg med vold, og begå statskupp. 

«Do not comply in advance» lyder et av de viktigste rådene til Timothy Snyder i boka «On Tyranny». Det er dessverre nøyaktig det NRK gjør her. Jeg betaler ikke min skatt til NRK med glede når de utviser en slik ryggesløs holdning overfor MAGA-regimet.

Les også denne gode kommentaren for oversikt over BBC-”skandalen”.

Er kvinners rett til abort et “kulturelt” spørsmål? Man kan få inntrykk av det når man leser Bjørgulv Braanens analyse fra før helga, der han moraliserer over alle som har reagert skarpt på Ingrid Oline Hovlands famøse uttalelse om at voldtatte kvinner “bør” beholde barnet.

Braanen bidrar til å omdikte historien på lik linje med Kristin Clemet og andre borgerlige stemmer. Plutselig skal vi alle late som om Hovland bare reflekterte litt over hva hun selv ville gjort, selv om alle kan høre det originale klippet, der hun slett ikke formulerte seg på den måten. Slik belønner Braanen en målrettet strategi, som det ny-reaksjonære KrF har kopiert fra FrP. Hovland har blåst i den antifeministiske hundefløyta, så har hun spilt offer, og så har KrFs støttespillere spint i gang en metadebatt om ytringsfrihet.

Braanen insisterer på at hele norsk offentlighet, inkludert kvinner som kanskje selv har blitt voldtatt og måttet ta abort, skal reagerer på åpenlyse provokasjoner med en helgens tålmodighet:  “I stedet for denne unisone fordømmelsen kunne vi for eksempel ha sagt til KrFU-lederen: 'Jeg er grunnleggende uenig i det du sier og forstår ikke hvordan du tenker. Kan du forklare, så kanskje jeg forstår?'.”

Alt ansvar for å bevare den gode stemningen ligger naturligvis blant feminister og på venstresiden. Når noen spytter deg i ansiktet, må du tørke det bort, smile vennlig og si “Det syntes jeg var ubehagelig, hva mente du egentlig med det?”. Et fint forsett, så klart, men det spørs om alle influencere på TikTok og alle andre som har engasjert seg i denne debatten vil lytte til Braanens formaninger.

Braanens forsøk på å sette opp et skille mellom “kulturkrig” og “ekte politikk” er uansett meningsløs. Rettighetskamp, enten det er for kvinner, skeive, transpersoner eller etniske og religiøse minoriteter er ikke overfladiske distrasksjoner fra den “virkelige” politikken. Det handler om folks grunnleggende livsvilkår. Av og til om liv og død. Når det kommer til abortrettigheter snakker vi om lovgiving med enorme personlige og ja, økonomiske konsekvenser for halve befolkningen. Braanen argumenterer som om han har en særegen forståelse av hva “folk flest” egentlig mener. Her tror jeg han grovt undervurderer folket. Abortrettigheter står sterkt, og kristenkonservatisme står svakt.

Jeg tar meg også i å lure på hvor Braanen tar denne selvsikkerheten fra. Han er meg bekjent den venstrevridde kommentatoren som har vist seg å ha dårligst teft de siste årene. Etter å ha heiet fram Senterpartiet i årevis, med en entusiasme som nærmest overgikk Vedum selv, fikk Braanen akkurat det han ønsket seg i form av en AP/SP-regjering. Det førte til en av de mest upopulære norske regjeringene i nyere tid.

Heldigvis for Braanen slipper politiske kommentatorer å stå til ansvar for slike åpenbare strategiske feilsteg. De kan børste av seg støvet og gå videre med nøyaktig den samme skråsikkerheten. Men konklusjonen for oss andre bør være at det er liten grunn til å lytte til Braanen når han stikker fingeren i været og forsøker å lese hvor vindene blåser.

I mine øyne bør vi dra nøyaktig motsatt lærdom av denne debatten: den reaksjonære høyresida er i ferd med å skyve fra seg mange velgere når de høylytt inntar standpunkter som bryter tvert med den store majoriteten i Norge og mange andre vestlige land. Norge er et sekulært, likestilt land. Høyresiden er i ferd med å radikaliseres, og de mister majoriteten av befolkingen på veien. Dette er politiske kamper der venstresida har solid støtte i befolkningen, og der vi ikke har noe å tape på å stå opp for våre medsøstre og -brødre. At noen på høyresida vil leke Tante Sofie når utspillet raskt ble slått ned på og KrF begynte med sine bortforklaringer bør ikke bekymre oss så mye.

I stedet for den usolidariske tapermentaliteten til Braanen, bør vi fortsette å stå opp for de prinsippene og rettighetene som stort sett har vært kjempet igjennom av venstresida, og som har blitt stående som populære progressive gjennomslag. Om man skal kalle dette kulturkrig, er det en krig venstresida vil vinne.

Vebjørn Selbekk er visst ikke ferdig med gårsdagens “Debatten”, og mener i dag at jeg ligner på Donald Trump og “æreskjeller” mine motstandere. “Det er noe umiskjennelig trumpsk over å si til en motdebattant at hjernen hennes har falt ut”, mener han. Til det er det vel å si: man skal høre mye før øra detter av.

Slapp av Selbekk, dette betyr ikke at ørene mine faktisk faller av, det er bare et språklig bilde. Akkurat som “man må ikke ha så åpent sinn at hjernen faller ut”. Denne metaforen, som ikke er sugd av eget bryst (igjen en merknad til Selbekk: dette betyr ikke at jeg pleier å fysisk suge ord ut av brystet mitt, dette er også et språklig bilde), forklarte jeg faktisk ganske pedagogisk. Jeg påpekte at åpenhet må kombineres med kritisk sans og presseetikk, som er mangelvare blant annet i Schevigs podcast.

Det er jo forresten rart at en kristenkonservativ blir så forvirret av metaforer når bibelen er full av dem. Hvordan klarer Selbekk å navigere igjennom historiene om sennepsfrøene, treets frukter, surdeigen og fikentrærne? Går det helt i ball?

I ball gikk det i alle fall for Selbekk i går da han skulle forsøke å tale med to tunger (OBS: jeg mener ikke at at du faktisk har to tunger Selbekk) om Trump og MAGA. Selbekks fortelling om Charlie Kirk var så selektiv at den ble løgnaktig. Han ignorerte Kirks veldokumenterte angrep på demokratiet og voldsforherligelse, han ignorerte alle talene i Kirks minnestund unntatt én, og han gikk til og med så langt at han begynte å snakke om at “de” drepte Kirk.

Jeg og Magnus Engen Marsdal reagerte omtrent i kor. Hvem er “de”? Jeg mistenker at Selbekk må ha sett flere av talene i begravelsen, for konspiratoriske påstander om “de” som drepte Kirk, og som nå skal straffes, florerte der. Dette er en grunnleggende konspiratorisk og farlig påstand, som ligger i kjernen av hvordan fascistiske MAGA-krefter vil misbruke Kirks død til å forfølge politiske motstandere.

Jeg innledet sesjonen med Selbekk med å gi ham skryt for å ha tatt et oppgjør med de kristenkonservative kreftene i Norge som har “drukket av Trumps giftbeger”, som han selv formulerer det (neimen se, han mester metaforer!). Men når Selbekk selv sprer konspiratoriske tanker om at et uklart “de” drepte Kirk, sprer han selv giftige idéer, som blant annet rammer jødiske amerikanere.

Selbekk må nesten velge. Hvis han faktisk vil bekjempe MAGA-kristendommen, kan han ikke bidra til å spre deres falske fortellinger. At han har konkludert med at det er undertegnede som bringer trumpismen til Norge, vitner i alle fall ikke om en veldig god forståelse av fenomenet.

Norge trenger også prinsippfaste kristne stemmer som kan stå opp mot MAGA-bevegelsens forsøk på å misbruke troen til å angripe demokratiet, ytringsfriheten, rettsstaten og andre liberale friheter. Selbekk har forsøkt å være den stemmen. Men i går brast det. Han reduserer seg selv til enda en nyttig idiot, som hyller “den kristne martyren” Charlie Kirk, og slenger om seg med useriøse anklager om “trumpisme”. Det er et trist skue.

For de som er nysgjerrige på hva Kirk faktisk sto for, har forresten Lasse Josephsen satt sammen en god video. Jeg anbefaler særlig Selbekk å ta en titt. Se mindre

Det finnes sikkert mange verdige vinnere av årets fredspris, men jeg heier på Greta Thunberg og Freedom Flotilla. Denne uka har Thunberg returnert til Sverige etter å ha tilbrakt flere dager i et israelsk torturfengsel. Fredelige aktivister som seilte med mat og nødhjelp til Gaza har ifølge deres egne beretninger blitt stappet inn i et trangt bur i sterk sol, nektet vann og mat i lang tid, og nektet tilgang til medisiner.

Thunberg er langt fra den eneste som har vist heltemot. Mange norske aktivister har også deltatt. I natt ble skipet “The Conscience” bordet med militærhelikopter, og en norsk barnevernspedagogen og familiterapeut fra Trondheim er tatt til fange. De norske aktivistene Samuel Rostøl, Eline Norli og Christoforos Schuff O’Moore har sittet i fangenskap i flere dager allerede. Vann må drikkes fra toalettet, det er skittent og infestert, de nektes tilgang til advokat, og flere forteller om å ha sett former for tortur mot noen aktivister.

Ifølge vitner skal Greta Thunberg også ha blitt behandlet brutalt. “De dro lille Greta etter håret foran øynene våre, slo henne og tvang henne til å kysse det israelske flagget”, rapporterte den tyrkiske aktivisten Ersin Çelik. Flere andre rapporterer at hun ble tvunget til å posere for fotografier med Israels flagg. Thunberg er voksen nå, men hun måler bare 1,49 på strømpelesten. Allikevel er hun en ruvende skikkelse. Hun har allerede gjort enormt mye for å løfte klimasaken, og nå risikerer hun liv og helse for å stoppe et folkemord.

Tross alt dette nekter Thunberg å rette fokuset mot seg selv. “Jeg kunne snakket lenge om mishandlingen og overgrepene under fengselsoppholdet, tro meg, men det er ikke historien her. Det som skjedde er at Israel, mens de fortsetter å forverre og eskalere folkemordet og masseødeleggelsen (...) nok en gang brøt internasjonal lov ved å nekte humanitær hjelp til Gaza, mens mennesker blir sultet ihjel”, uttalte hun i Athen, dit hun og flere andre ble deportert.

En fredspris til Greta Thunberg ville vist mot og moralsk klarsyn. Det er ikke tilfeldig at noen av verdens farligste og mektigste menn er besatt av henne. Ja, den sinnsyke tech-oligarken og MAGA-ideologen Peter Thiel omtaler henne til og med som “antikrist”. Alle som kjenner til Thiels virke og idéer kan være fristet til å kalle det projisering.

Verden er mer utrygg enn på lenge, verdenssamfunnet svikter i å stoppe krig og brudd på menneskerettighetene, og folkemordet på Gaza viser et komplett hykleri og moralsk forfall i vesten. I dag er det ikke statsledere, men modige aktivister som Thunberg som tilbyr inspirasjon og håp. Hvis Nobelkomiéen virkelig vil bruke prisen til noe konstruktivt i disse ulvetider, bør de gi prisen til henne og de andre aktivistene som nå forsøker å bryte blokadene og hjelpe Gazas hardt pressede befolking.

I sin epokegjørende bok “Backlash” fra 1991 skriver Susan Faludi om de mange tilbakeslagene mot feminismen i amerikansk politikk, fra 1840-tallet til hennes egen tid. Det er slående hvor mye som er likt i dag. Da boka ble skrevet hadde USA akkurat sett et stort backlash mot 70-tallets feminisme. I aviser, filmer og på TV ble det hamret inn at kvinner nå lengtet tilbake til kjøkkenbenken, at radikal feminisme var passé, og at det var livsfarlig å overlate barna i barnehagen.

Alt dette var stort sett et medieskapt fenomen, delvis ført frem av reaksjonære (stort sett) mannlige redaktører, TV-produsenter og filmskapere. Kvinners preferanser endret seg i virkeligheten ikke stort i disse årene. Flere deltok i arbeidslivet og flere krevde likestilling på hjemmebane. Det reaksjonære backlashet tok i hovedsak form av trendjournalistikk, ofte drevet fram av nettopp den nye yrkesgruppen “trendforskere”, som sto fritt til å spekulere i kvinners innerste, “egentlige” lengsler, uten å bry seg med empiri eller fakta. To-tre anekdoter holder, så har du en “trend”.

I dag ser vi nøyaktig det samme mønsteret. Den siste uka har både NRK og VG kjørt svære debatter om de “nye feministene” som krever retten til å være hjemmeværende, dyrke “tradisjonelle” kjønnsroller og slippe den fæle skjebnen å bli kvotert inn i et styre eller et studium.

Også her snakker vi om trendjournalistikk, ikke en gjenspeiling av preferansene til unge kvinner flest. De studerer som aldri før, yrkesdeltagelsen blant kvinner er stabilt høy, og meningsmålingene tilsier at de, om noe, har blitt langt mer venstrevridde de siste årene. Polariseringen blant unge i kjønnsspørsmål ser ut til å ha gjort menn mer høyrevridde og kvinner mer venstrevridde.

Typisk nok er det de unge guttas høyredreining som har blitt viet mest oppmerksomhet. Unge kvinners politiske venstredreining er langt mindre interessant. Faktisk så uinteressant at våre største medier heller velger å fokusere på den lille nykonservative minoriteten. Ironisk nok er flere av disse unge “nykonservative” kvinnene overhode ikke interessert i noe tradisjonelt husmorliv. De trenger ikke tigge om lommepenger av mannen sin. De er gründere som selger content på instagram. Der finnes det marked for husmor-fetisjisme.

Faludis 34 år gamle bok er sånn sett brennaktuell også i dag. Den bør lese av alle, særlig av dagens unge kvinner. Et reaksjonært backlash mot feminismen føres i dag på nøyaktig samme måte som i 1991, og i foregående tiår: trendjournalistikk erstatter politisk journalistikk, kvinners faktiske preferanser blir ignorert, og små nisje-fenomener blåses opp som om det var hovedtrenden. Det er et pinlig skue, særlig fra rikskringkasteren.

Hvis en utenlandsk oligark satte i gang en pengeinnsamling for å kunne undergrave demokratier, spre rasisme, konspirasjonsteorier og hat mot svake grupper, fjerne 25 % av all bistand og nødhjelp i verden og oppfordre til borgerkrig i Europa, ville du da åpnet lommeboka? Nei, selvfølgelig ikke, eller hva? Vel, det er det du gjør nå om du kjøper en Tesla. 

I mange andre land ser vi at salget av Tesla har avtatt etter den famøse hitlerhilsen-episoden i vinter, og etter at Elon Musk ledet DOGE, som altså la ned hele bistandsprogrammet USAID, og dermed trolig forårsaket hundretusenvis av tapte menneskeliv bare i år. Men i Norge går salget av Tesla så det griner. Tusenvis av nordmenn i år har tydeligvis tatt et stort forbrukervalg uten å bry seg så mye om hvem de sponser, og hvilke krefter de støtter opp under.

Det er ikke alltid like lett å være en bevisst forbruker, men akkurat her bør det være veldig enkelt. Vi snakker om den største investeringen de fleste gjør ved siden av huset sitt, og vi snakker også om et bilmerke som er uløselig knyttet til én manns rikdom og makt. Og denne mannen er altså en av de farligste skikkelsene i vesten akkurat nå. 

Musks berserkergang i det amerikanske statsapparatet generelt og mot amerikansk bistand spesielt har allerede gjort enorm skade over hele verden. I tillegg blander han seg aktivt inn i politikken både i USA og Europa for å fremme høyreradikale og høyreekstreme bevegelser. Hver dag stiller han sin ekstremisme til skue på Twitter, som han har omgjort til et høyreradikalt ekkokammer. 

Tesla er Musks store melkeku, som blant annet gjorde det mulig for ham å kjøpe twitter. For noen uker siden lanserte Tesla-styret en kompensasjonspakke til en potensiell verdi av 1000 milliarder kroner til Musk. Hver nye Tesla-kunde bidrar til å styrke hans økonomiske muskler, som han på ekstremt effektivt vis har omgjort til makt over både media og politikk. Kjøper du en ny Tesla, gir du et stort økonomisk bidrag til Elon Musks agenda. 

Heldigvis finnes det plenty av gode alternativer til Tesla på markedet. Det finnes altså ingen særlig gode unnskyldninger for å sponse Elon Musk. Det er ytterst pinlig og temmelig provoserende at nordmenn fortsetter å fylle lommene til denne fascistiske oligarken. 

I land etter land ser vi det samme mønsteret: konservative og liberale gjør knefall for høyrepopulister, eller mer ytterliggående høyreradikale bevegelser. Etter det sviende valgnederlaget må norsk høyreside tilbake til tegnebrettet, og en ny strategi tegnes opp: nå må vi slutte rekkene bak statsminister Listhaug. Vi kan lese startskuddet i dagens Aftenposten.

Lars Kolbeinstveit smykker seg med tittelen “filosof i Civita”. “Sofist” er kanskje en mer presis betegnelse i denne sammenheng. Han skriver vel det Civitas rike donorer trenger at han skriver (du vet, de som forsøkte å kjøpe valget). I denne omgang: et flammende forsvar for Listhaug og FrP, som ifølge ham ikke har blitt tilstrekkelig respektert.

Hvorfor er det en så utbredt skepsis til Listhaug som statsminister? Kan det skyldes hennes uforsonlige stil, hennes manglende respekt for politiske motstandere, eller at hun brukte sin tid som justisminister på å krenke overlevende fra 22. juli, slik at hun måtte gå av? Kan det skyldes at FrP knapt klarer å samarbeide på sin egen fløy, langt mindre over streken? Nei, Kolbeinstveit har en annen teori: det skyldes mangel på nysgjerrighet!

Folk “overser det moderate FrP”, mener Kolbeinstveit, uten å gå så mye i detalj, annet enn å fastslå at FrP ikke er MAGA (Bravo! Imponerende!). Det er dessuten dumt å reagere så mye på at Gaute Skjervø ble kalt en “notorisk løgner” av Listhaug i beste sendetid før valget, og man bør ikke reagere så negativt på unge kvinner som vil bli tradwives. Dette styrker FrP, mener han. Konservative og liberale klarer alltid å få det til å bli venstresidens skyld at de selv taper terreng mot høyrepopulistene. Selv har de ingen agens.

Dessuten er det dypt urettferdig at FrP – som stadig i praksis fremmer klimafornektelse i partiprogrammet sitt – blir kritisert for å sette spørsmålstegn ved “kostbar klimapolitikk som kan gå alvorlig ut over nordmenns lommebok”. FrPs egne spindoktorer kunne ikke formulert det bedre.

Det holder ikke at høyrepopulister tas på alvor og møtes med argumenter, de er ikke fornøyd før de omfavnes. Det holder heller ikke at FrP har vært i regjering i mange år, hatt viktige ministerposter som justis (det gikk sånn passe), finans, energi og arbeid. Nå må de for skams skyld få statsministeren. Alt annet er respektløst. Det kan umulig gå gå galt, for som Kolbeinstveit påpeker: “saklighet er ikke alt”. Gi dama en sjanse!

Den moderate høyresiden ble de store taperne i valget. På tross av sine fete budsjetter har de ikke lyktes i konkurransen mot høyrepopulistene i FrP. Tenketanker som Civita, tidsskrifter som Minerva og andre konservativ/liberale aktører har spilt fallitt. De kunne valgt å endre sine strategier og intensivere innsatsen, men Kolbeinstveits tekst er et tegn på at de velger det enkleste alternativet: kapitulasjon. Her ser vi konservative og liberale valgtapere som forsøker å smiske seg inn på vinnerlaget.

Kolbeintveis strategisk motiverte nysgjerrighet og lettvinte resonnementer gjør ikke ære på filosof-tittelen. Men så har naturligvis dette heller ikke noe med filosofi å gjøre. Noen har bestilt en renvasking av Listhaug før neste valg, slik at de borgerlige småsøsknene kan slutte entusiastisk opp rundt den store Sylvi. Vi får se hvor mange som blir med.

FrP kan altså regne med mye drahjelp de neste årene, og vi vil dessverre kanskje se den samme utviklingen som i andre land: radikalisering av høyresiden, hjulpet frem av konservative og liberale som enten ikke evner eller ikke vil stoppe utviklingen. Det er i det minste en god bekreftelse på at MDGs veivalg var helt riktig.