eivindtraedal

To manipulerte bilder delt av Trump i natt: det ene viser at USA har annektert Canada, Grønland og Venezuela, det andre viser Trump, Rubio og Vance som planter det amerikanske flagget på Grønland. USA har fått en gal keiser. Han er en dypt useriøs mann, men han mener det han sier.

Kartet på bildet til venstre er interessant. Hva minner dette om? Jeg har brukt mange timer av mitt liv på historiske strategispill på PC-en som handler om å klikke på kart og få det til å endre farge. Civilization, Europa Universalis, Crusader Kings og så videre. Både symbolbruken, retorikken og særlig bruken av memes fra Trump-administrasjonen viser at de er preget av denne kulturen.

Mentaliteten til Trump og hans omgivelser minner mest om når man har spilt et slikt strategispill på PC-en og vunnet alle objektiver og begynt å kjede seg. Hvorfor ikke bare begynne å krige litt, og se hvor mye av karter man kan legge under seg?

Etter å ha vunnet globalt hegemoni gjennom kulturell og økonomisk dominans og sterke allianser, har USA tydeligvis gått lei av en verden der hele spillet er rigget i deres favør, og bestemt seg for å rive ned hele greia. En dement og totalt uforutsigbar president omgitt av ryggesløse lakeier er i ferd med å omgjøre USA fra global supermakt til lokal bølle.

Det mest slående og skremmende med Trump akkurat nå, er hans forakt for Europa. Her finnes det tydeligvis ingen vinnende strategi. Hvis vi smisker, vekker det hans forakt. Hvis vi gir motstand, vekker det hans vrede. Men ved å yte motstand og påføre USA kostnader for sin oppførsel, kan vi bidra til å vekke USAs befolkning og den sovende Kongressen. Nattens demente memes tyder i alle fall på at det er lite håp om å nå igjennom til Trump selv.

Trump møter María Machado, hun lovpriser ham og gir ham Nobels fredspris. Som takk installerer han henne som president i Venezuela. Eventuelt kaster han henne bare på båten. Uansett har han «fått» fredsprisen som belønning for et militært angrep. Dette er ikke et usannsynlig scenario, det fremstår faktisk som det mest sannsynlige scenarioet akkurat nå.

I så fall vil nok tildelingen av Nobels fredspris 2025 stå igjen som en av de dummeste beslutningene Nobelkomiteen noen gang har gjort. Nobelprisen blir misbrukt til å legitimere USAs overgang til naken imperialisme uten noe skjær av legitimitet. Selv om Nobelkomiteen har formelt rett i at prisen ikke kan «gis videre» på denne måten, så burde de ha forstått at risikoen for et scenario som dette var stor.

Det var flere som advarte mot nettopp dette. Som påpekte at Machado både hadde støttet Trump-administrasjonens vilkårlige bombetokt i Mexicogolfen og oppfordret til militær inngripen. Det var også godt kjent at USA hadde stasjonert en stor militær styrke utenfor Venezuela da prisen ble utdelt. Kritikerne fikk rett.

USAs angrep på, og de facto maktovertagelse av, Venezuela, vil stå igjen som et skjebnesvangert øyeblikk der USA gikk fra å være en global hegemon som, i alle fall på papiret, garanterte for demokrati, menneskerettigheter og en regelstyrt verdensorden, til å bli en regional bølle som bruker sin stormaktsstatus til å underlegge seg andre land, og dermed også legitimerer mer krig og imperialisme i resten av verden. I dette mørke øyeblikket gjorde Nobelkomiteen det som i for ettertiden vil fremstå som det dummest tenkelige valget, nest etter å gi prisen til Trump selv.

Dagens komité har skjemt ut både fredsprisen og Norges omdømme i en skjebnetid for både fredssaken og demokratiet. De gjorde det sikkert med de beste intensjoner, men fadesen er like fullt et faktum. Det er på høy tid at Stortinget tar grep her, og sikrer høyere kompetanse og mer uavhengighet i prisen. Nobelkomiteen bør ikke bestå av politisk utpekte personer med til dels sterk ideologisk slagside, men av uavhengige eksperter med tilstrekkelig innsikt i fredsarbeid og relaterte felt, som faktisk er i stand til å bære denne viktige og stolte arven videre.

Det er vel på tide å konkludere med at fjorårets Nobelpris ikke var noen stor suksess. Valget av María Machado var et relativt åpenlyst forsøk på å blidgjøre, eventuelt finte ut, Trump fra Nobelkomiteens side. Ved å gi prisen til en Trump-vennlig politiker som har vært nominert av blant annet Marco Rubio, kunne raseriet fra Det hvite hus dempes. Denne taktikken mislyktes totalt.

Sjelden har en fredspris så umiddelbart blitt avløst av krigshandlinger. Ikke bare det: USAs administrasjon virker helt uinteressert i å gjeninnføre demokratisk styre i landet. Maduro er borte, men regimet består, og Trump og hans administrasjon omtaler nå Venezuela som en slags amerikansk koloni med begrenset selvstyre. Eller som pressetalskvinne i Det hvite hus Karoline Leavitt sa i dag: «Their decisions are going to continue to be dictated by the US».

Om Machado var en verdig vinner eller ikke, har følgevirkningene blitt høyst uverdige. Fredsprisvinneren har hyllet krigshandlingene, men hun blir møtt med en kald skulder av Trump, som virker synlig indignert over at hun har mottatt prisen. Kilder i Det hvite hus mener hun mistet all hans respekt hos Trump, og dermed også muligheten til å bli installert som president, da hun stilte opp i Oslo. Senest i dag ydmyket Machado seg selv på amerikansk TV ved å love å dele prisen med Trump, uten at det ser ut til å imponere ham.

Forhåpentligvis tror resten av verden at Nobelkomiteen består av nøytrale eksperter høyt hevet over politikken og spillet. Men vi nordmenn vet jo at det er snakk om politisk utpekte komitémedlemmer, som i dag inkluderer den nasjonalkonservative Trump- og Putinforståeren Asle Toje, og den borgerlige strategen Kristin Clemet. Komiteen er et politisk uavhengig organ, men de tar åpenbart også taktiske hensyn.

Komitéens fingerspissfølelse er nå ekstremt viktig. Det handler ikke bare om å finne en verdig vinner fra år til år, men å beholde verdigheten til både prisen og landet vårt i møte med Donald Trump. Vi står i den kinkige situasjonen at vi har en av de tingene han ønsker seg mest av alt, men ikke kan få. Ikke bare det: med en bølle som Trump i manesjen, må Nobelkomitéen også reflektere over hvordan prisvinnerne kan beholde sin verdighet. Enhver vinner blir nemlig per definisjon en rival og fiende av verdens mektigste mann.

Donald Trump eier ingen skam, og har et bunnløst behov for anerkjennelse. Han tillater ingen andre guder enn seg selv, og hvis han ser noe hellig og høyverdig han ikke kan kontroll over, så vil han skjende det. Nobelprisen henger høyt for ham, utvilsomt fordi Obama fikk den (en annen dårlig vurdering fra den daværende komitéen). Han kommer ikke til å gi seg. Det er bare å se på dagens utbrudd på Truth Social, der han knytter Norges status i NATO til “vår” manglende vilje til å gi ham fredsprisen.

Nobelkomiteen kan naturligvis ikke klandres for Trumps narsissistiske galskap, men hvis raseriet allikevel er uunngåelig, ville det være mer verdig å vise tydelig motstand mot Trump, snarere enn å forsøke å blidgjøre og tilpasse seg hans irrasjonelle aggresjon. Det er fort gjort å bli litt for “smart” for sitt eget beste.

´

Stephen Miller er en av de mektigste i Trump-administrasjonen. For å forstå USA, må man forstå hva slags skrudd verdenssyn han og andre på toppen av MAGA har. Se for eksempel på dette innlegget fra mandag. Her snus hele USAs moderne historie på hodet.

Miller beskriver her den største velstandsperioden i USAs historie, da USA tok menneskeheten til månen, ble verdens ubestridt største supermakt og bygde opp et internasjonalt system som sikret dem økonomisk og kulturell dominans i hele verden. I Millers skrudde, rasistiske hode var dette en tiden da alt gikk galt. Fordi han ikke forstår eller verdsetter det som faktisk har gjort USA mektig.

USA er mektig fordi det IKKE er en nasjon bygd på snever etnonasjonalisme, som er mer opptatt av besteforeldrenes opphav enn hva du kan bidra med. Stephen Millers egne forfedre var fattige jøder som flyktet fra pogromer i tsartidens Russland for å søke lykken i Amerika – og klarte det. De var nøyaktig den typen fattige, utsatte innvandrere som Miller i dag kjemper for å deportere fra USA. I dag er halvparten av de 500 rikeste selskapene i USA grunnlagt av innvandrere. De har tiltrukket seg de største talentene fra hele verden. USAs multikulturalisme har vært en av deres største styrker.

USA er også mektige fordi de IKKE har basert seg på kolonialisme og undertrykkelse av andre land. De er jo selv en tidligere koloni! Det amerikanske hegemoniet har vært bygd på å tilby andre land samarbeid og beskyttelse mot grunnleggende respekt for deres nasjonale selvbestemmelse i tråd med folkeretten. Nei, USA har ikke alltid fulgt disse idealene. Unntakene er mange og stygge. Men dette er grunnen til at mange land, som Norge, har vært takknemlige for USAs beskyttelse.

At Miller innbiller seg at kolonitiden var et slags veldedighetsprosjekt som gjorde koloniene rikere er jo latterlig nok. I neste øyeblikk mener han altså at det i dag er vestlige land som “koloniseres” (og nå er kolonisering plutselig ikke en bra ting lenger!), av innvandrere. At USA kynisk har basert store deler av økonomien sin på å en arbeidsstokk av innvandrere som aldri får mulighet til å opparbeide seg juridiske rettigheter, hopper han glatt over.

Fascismen vil alltid innebære en historie om at fienden paradoksalt nok både er svak og mektig. Nazistene mente at jøder, som Miller og hans forfedre, både var undermennesker som måtte utryddes, og samtidig en allmektig kraft som styrte samfunnet bak kulissene. Miller mener på sin side at innvandrere både er underlegne og en livsfarlig truende kraft som kan “kolonisere” vesten.

Den hemmelige ingrediensen er fortellingen om “elitenes svik”. Jødene (eller innvandrerne i denne omgang) støttes av indre fiender. I denne omgang har den fått navne “nyliberalisme”, men vi kjenner det også under andre navn, som “kulturmarxisme”. Fascisten vil alltid fremstille majoriteten som et offer, og spille på falske fortellinger om svik og krenkelser, med ansiktet forvrengt i en bitter grimase.

Det nyttige med Miller og de andre ideologene i MAGA er i alle fall at de tenker høyt. Vi kan se deres idiotiske tankefeil og hatefulle haranger daglig på sosiale medier. Det viktigste er at vi tar dette på alvor. De mener det de sier, selv om det er idiotisk.

Det er også nyttig å se hvor endestasjonen er for det meste av “nasjonalkonservativ” tenking. Nasjonalkonservatisme og etnonasjonalisme er på frammarsj også i Norge. Det er noe av det mest destruktive og idiotiske du kan finne i den konservative arven. En stinkende ideologisk bakevje.

Samfunnet vil bli dummere, fattigere og mer utrygt jo mer disse ideene vinner fram. Derfor har det vært positivt å se mange konservative og borgerlige stemmer ta til motmæle mot nasjonalkonservatisme siste tiden. Det er bare å se til USA for å se hvor man kommer om man følger denne gjengrodde stien.

Ja, nå må vi faktisk snakke om EU. Hele Norges trygghet hviler på en forsvarsallianse som allerede har mistet sin troverdighet, og som kan bli formelt oppløst innen få måneder hvis USA skulle bestemme seg for å annektere Grønland. Da trenger vi å styrke vårt samarbeid med Europa. 

Vi har fått mange beskjeder om at det transatlantiske forholdet er slutt nå (eller i alle fall satt på pause). Talen til JD Vance i München, Trumps tale i FN, og USAs nye “forsvarsstrategi”. Den sittende administrasjonen i Washington liker Russland bedre enn oss, og ser på liberale europeiske demokratier som en sikkerhetstrussel som må bekjempes. Uansett om vindene skulle snu om tre år, så vet vi allerede at vi ikke kan stole på amerikanerne. Det må vi ta konsekvensene av. 

Norge er et lite land som trenger sterke allierte og et internasjonalt regelverk som respekterer små stater for å i det hele tatt kunne eksistere. Nå har vi mistet vår sterkeste allierte USA som en troverdig sikkerhetsgaranti, og USAs administrasjon avvikler i praksis Folkeretten. Heldigvis har vi mange sterke venner i Europa, som er i samme båt som oss. Skal vi kun være alliert med dem gjennom en diskreditert forsvarsallianse? 

Hver gang jeg eller andre EU-tilhengere snakker om disse tingene blir vi anklaget for å “misbruke” sikkerhetspolitikken for å “skremme folk inn i EU”. Det er ganske irriterende, for sikkerhetspolitikken har vært en sentral begrunnelse for et Ja-standpunkt for mange av oss i lang tid. Det er ikke et vikarierende argument, det er et sentralt argument. Norge hadde vært tryggere om vi satte i gang for lenge siden, så vi ikke ender opp med å skrape på døra. 

Og ærlig talt: frykt er helt berettiget her! Finland og Sverige lot seg nylig “skremme” inn i NATO, et ekstremt betent spørsmål innenrikspolitisk i begge land. De handlet rasjonelt på en ytre trussel. Nå har vi svært god grunn til å være redde, og vi bør handle like rasjonelt på den frykten. 

Da må nei til EU-partiene forklare hvordan vi skal sikre vår trygghet mens vi vender ryggen til Europa, og Ja-partiene AP og Høyre får eventuelt forklare hvordan de har tenkt til å endre denne debatten uten å delta i den. Vi kan ikke være så redd for intern krangling og kulturkrig at vi ikke klarer å trygge landet mot ekte krig.

“Kulturell fracking” er et godt nytt begrep som fløy forbi i en podcast jeg hørte på her om dagen. Fracking går ut på at grunnfjell blir gjennomhullet og sprengt opp med borevæske under høyt trykk så det sprekker opp, og man kan skvise ut mer gass og olje. I mediebransjen bores og sprenges det stadig i det kulturelle grunnfjellet etter de siste dråpene. Særlig hos de store filmstudioene.

Kinoene har i årevis vært fylt med endeløse “sequels”, “remakes” og nye vinklinger på gamle historier. Eier man først en lukrativ intellektuell merkevare, må man utnytte den til fulle. De store pengene kastes etter de fortellingene som allerede har slått an. Slik ble filmatiseringen av “Hobbiten”, en bok på ca 300 sider, nesten like lang som filmatiseringen av “Ringenes herre”, på ca 1100. For ikke å snakke om den endeløse rekken av Marvel- og DC-filmer, eller de mange og stadig kjedeligere filmene fra J.K. Rowlings univers. Hver historie må spres tynt ut, som smør spredt over for mye brød, for å sitere Bilbo Lommelun.

Nostalgi er blant de sikreste salgsvarene, dermed blir karakterer og fortellinger konstant resirkulert. På listen over årets ti mest populære amerikanske filmer finner vi én original film: Sinners. En fantastisk film, sm riktignok også er en ny vri på en gammel historie. Ellers finner vi en filmatisering av spillet Minecraft, en ny versjon av Lilo & Stitch, vi finner nye virer på historien om Superman og Jurassic Park, en film basert på “Trollmannen fra Oz”, oppfølger-filmen Zootopia 2, og to Marvel-filmer. Og dag ble jeg gjort oppmerksom på at det har blitt laga en TV-serie om Miss Sophies liv! Du vet, hun fra “Grevinnen og hovmesteren”. Selvfølgelig må vi skvise mer ut av den historien også.

Denne evige resirkuleringen skyldes ikke først og fremst latskap eller manglende fantasi hos kulturarbeidere, men profittjag og risikoaversjon hos eiere. Særlig i Hollywood. Det føles lenger og lenger mellom de virkelig nye og spennende historiene og idéene. Eller bare nye filmer med sine egne karakterer og universer som kan få stå på egne bein, uten å umiddelbart bygges ut til et franchise.

Vil denne kulturelle frackingen bidra til forgiftet drikkevann, et ødelagt grunnfjell, kulturelle jordskjelv eller kulturell forurensing? Vel, la oss ikke dra metaforen for langt. Men det føles uunngåelig som om vi får en fattigere og kjedeligere kultur når man hele tiden skviser de gamle sitronene i stedet for å produsere nye. Jeg tillater meg å være mot fracking også på dette området.

Anyway, nå skal jeg kose meg med en serie basert på Star Wars. God romjul!

Asle Toje har fått en slags nasjonalkonservativ nyttårstale på trykk i Aftenposten, som fortjener et godt tilsvar. Trump-administrasjonen hevder at Europa står overfor “sivilisasjonskollaps” på grunn av innvandring og diverse “indre fiender”. En påstand de færreste europeere og nordmenn vil si seg enig i. Men Toje er ikke så sikker. “Har de rett?” spør han retorisk i innledningen, og resten av teksten er et dårlig innpakket og svulstig “ja”.

Inne i denne reaksjonære tåkeheimen av en tekst finner vi odiøse fraser som “Når individualisme settes over fellesskapet, nytelsen over forpliktelsen, tømmes samfunnet for samhold”, “kjærlighet til fedrelandet (...) er en plikt” og “en nasjon er et skjebnefellesskap”. Dette skjebnefellesskapet er truet av “selvopptatte minoriteter” og “eliter som synes å ha glemt hvem de representerer”.

“Spørsmålet er ikke hva som truer oss utenfra”, hevder Toje, mens Putin truer i øst og Trump truer i vest. Virkelig? Hvordan kan det IKKE være spørsmålet, mens Europa jobber på spreng for å ruste opp mot Russland i fraværet av en troverdig sikkerhetsgaranti fra USA, og USAs president nok en gang signaliserer at han vil annektere Grønland? Skal vi møte denne trusselen med å pirke i navleloet og dyrke nasjonalkonservative idealer fra obskure filosofer fra slutte av 1800-tallet?

Hvem andre er det som vil at vi skal vende blikket innover, mistro våre “illegitime” eliter og gjøre nasjonale minoriteter til syndebukker? Jo, det er jo de selvsamme herrer Putin og Trump. Om vi skal tro USAs nye sikkerhetsstrategi er amerikansk utenrikstjeneste klare for å slutte rekkene med russisk etterretning for å styrke isolasjonistiske, reaksjonære og autoritære krefter i Europa. Om Trump ikke fikk fredsprisen, får han i alle fall en hjelpende hånd fra komitéens nestleder.

Toje har lenge kritisert Norges støtte til Ukraina, som han ikke oppfatter som “vår kamp”. Han har også vært mer enn forståelsesfull overfor Trump (“ein mench”, i Tojes egne ord). I den grad Norge skal dyrke samhold og være på vakt mot indre fiender om dagen, bør vi nok først og fremst være på vakt mot dem blant oss som forsøker å avlede oppmerksomheten mot de reelle ytre truslene vårt åpne, liberale demokrati nå står overfor. Se mindre

I Norge har vi en egen yrkesgruppe som har som jobb å forstå norsk politikk, men som påfallende ofte ikke gjør det. “Knapt noen hadde fantasi nok til å tro at det skulle bli brudd i budsjettforhandlingene i år” skriver en himmelfallen Tone Sofie Aglen hos NRK. Hun har åpenbart ikke snakka med mange MDG-ere denne høsten, eller lest hva våre talspersoner har sagt i media.

Men det var faktisk en som hadde fantasi og kompetanse til å spå dette. Det var Hans Mjelva i BT. Dette kunststykket klarte han ved å gjøre noe som dessverre er sjeldent i hans laug: han forsøkte å forstå MDG ut fra våre egne premisser, og tok vår politikk på alvor.

Vanligere er det at politiske kommentatorer har sterke meninger om hva partier burde mene. Forståelsen av og for politiske standpunkter som ikke er i skjæringspunktet Høyre/Arbeiderpartiet er lav. Dette gjør at man blir ganske dårlig til å analysere et stadig mer fragmentert politisk landskap.

Når de politiske spådommene viser seg å være helt feil blir løsningen å fordømme partiene for å ikke oppføre seg “riktig”, være “uansvarlige” eller lignende. Terrenget burde skamme seg over å ikke stemme med kartet!

Aglen fastslår at alle de rødgrønne partiene er “amatører”. I kommentaren finner vi ingen nyttige opplysninger om de politiske sakene som splitter partiene, eller hva som kan ha skjedd i forhandlingsrommet. Bare overfladiske vurderinger av det politiske spillet, som Aglen altså har misforstått. Vel, Mjelva forsto det i alle fall. Kudos til ham for det.

Politikere stiller til valg hvert fjerde år, og må ta konsekvensene når vi har helt feil analyse, eller har misforstått det politiske spillet. Politiske kommentatorer slipper naturligvis det. Sånn sett er de heldige. Men kanskje gjør det dem også sløvere.

Jonas Gahr Støre kan låse opp den fastlåste situasjonen rundt budsjettet ved å ta sitt parlamentariske grunnlag på alvor og anerkjenne at han ikke leder en flertallsregjering, men snarere den parlamentarisk svakeste regjeringen på 25 år. Jeg tror det ville være bra for den allmenne forståelsen av norsk politikk de neste årene om også kommentatorkorpset tok denne parlamentariske situasjonen – og partiene som sitter der – mer på alvor, slik Mjelva har gjort.

Det er bra Mahmoud Farahmand tar til orde for et “flomvern” mot ytre høyres ønske om etnisk rensing, eller “remigrasjon”, som de nå kaller det. Det er viktig at Høyres justispolitiske talsperson er klar i talen her. Samtidig er Faramands argumenter gyldige for flere som han selv argumenterer for å sende ut av landet. Det bør kanskje lede til ytterligere refleksjon.

Vi har sett mange drøye saker de siste årene der mennesker som har blitt norske har blitt deportert eller truet med deportasjon etter lang tid i landet, ofte for feil de ikke selv har begått. I fjor ble for eksempel Sara Temurvitsj Valieva truet med utkastelse til Iran og separasjon fra sin to måneder gamle baby fordi foreldrene gav feil opplysninger til UDI da hun var tre år gammel. I fjor ble Zarina Saidova deportert til Kashakstan fordi moren oppgav feil opplysninger da hun selv var barn. Dette er utslag av politikk som dessverre har hatt bred støtte på Stortinget.

Vi har foreldelsesfrister for mange grove forbrytelser, men ikke for brudd på utlendingsloven. Lovlydige og hardtarbeidende nordmenn deporteres til land de ikke lenger kjenner, fordi de store partiene har drevet en overbydelseskonkurranse i å være strengest i innvandringspolitikken. Målet har vært å imøtegå og nøytralisere de mest innvandringskritiske. Men for hvert skritt man går for å komme dem i møte, tar de et nytt skritt mot høyre. I USA, Tyskland, Danmark og mange andre land har ytterliggående høyrepartier nå nådd til det punktet der de åpent argumenterer for massedeportasjoner og de facto etnisk rensing.

“Når mine barn spør meg ved middagsbordet om jeg er norsk, svarer jeg ja, jeg er norsk. Jeg har ikke noe annet hjemland eller annen nasjonalitet. Dette er landet mitt. Hva gjør vi med de som er i min kategori?”, spør Faharamand. Svaret bør være enkelt: folk i denne kategorien kalles nordmenn. Lager vi et B-lag av folk som aldri kan være sikker på om de egentlig får bli i landet, vil integreringen kollapse.

Det er dessverre her slaget står nå: ved sin omfavnelse av “remigrasjon” viser ytre høyre sitt sanne ansikt (som aldri har vært spesielt godt skjult). De ønsker seg et etnisk rent land. Det er en av de farligste idéene i menneskehetens historie, som har ført til ufattelige grusomheter, og den må avvises kontant av en samlet norsk offentlighet.

Blir Donald Trump feilsitert i media? Svaret er utvilsomt ja, og der bør media ta selvkritikk. Trump kommuniserer i en uendelig strøm av usammenhengende haranger, tankesprang, absurde løgner og innfall. Media håndterer som regel dette ved å forsøke å finne en mening i galskapen, komprimere budskapet og pakke det inn i et forståelig format.

I omtrent alle tilfeller betyr det at de får Trump til å fremstå mer sammenhengende og rasjonell enn han er. Fenomenet har blitt kalt “sanewashing”. Jeg tør påstå at Trump nyter godt av “feilsitering” i 9 av 10 tilfeller. Skulle man sitere ham korrekt og utfyllende, måtte avisene trykke egne bilag hver dag bare for å få plass til alt, og folk ville sittet igjen med et enda verre inntrykk av den gale kongen i Washington DC, om de da orket å lese seg igjennom alt sammen.

I tillegg gjør den uendelige ordstrømmen fra USAs president at media må overse mye av det han sier. Av og til betyr det også at ekstremt skremmende budskap blir ignorert eller glatta over. Omtrent daglig kommer det utbrudd som ville ført til skandale og riksrett for en hvilken som helst annen amerikansk president i tidligere tider, før USA ble vant til å ha en galning ved roret.

Derfor er det jo ironisk at NRK og BBC nå bøyer nakken for en politisk kampanje fra høyresida som dreier seg om et sjeldent tilfelle av det motsatte – et innslag der Trumps ord er klippet sammen slik at det fremstår litt verre enn det var. Enda mer ironisk er det at det aktuelle klippet ikke etterlater et helt feil inntrykk. Donald Trump oppfordret faktisk til vold den 6. januar 2021, han brukte bare litt andre ord.

Så er det jo kanskje like greit at de mest halsstarrige kritikerne, som Ole Asbjørn Ness, diskvalifiserer seg selv (nok en gang) med absurde uttalelser som avslører hvor langt ute på viddene han er. I denne omgang: at NRKs servile holdning til makt viser hvordan holocaust kunne skje! At høyresidens “moderate” mediehus Minerva stiller opp som ukritisk mikrofonstativ sier vel noe om deres manglende kritiske sans overfor ytre høyre fløy, men det er dessverre ikke noe nytt. I fjor ble Ness kåret til “årets podcaster” av samme avis.

Dessverre tyder mye på at NRK er lydhøre for denne typen useriøs kritikk fra politiske aktivister. Sigurd Falkenberg Mikkelsen legger seg flat på bakgrunn av et fire år gammelt innslag på Supernytt (!). Dette kommer kort tid etter at NRK tok den absurde beslutningen om å livestreame minneseremonien til Charlie Kirk, som ble omgjort til et fascistrally av MAGA-bevegelsen.

Dette handler om å bruke relativt små feil til å forsøke å diskreditere en større sannhet: at Donald Trump har forsøkt å nulle ut resultatene av et demokratisk valg med vold. Dette mislykkede statskuppet burde vært kroken på døra for all støtte til Trump fra folk som kaller seg tilhengere av demokratiet, men dessverre er det mange, også nordmenn, som blei med videre på ferden. Og når sannheten er vond å ta inn over seg, er det best å skyte på budbringerne. Akkurat slik Trump gjør hver bidige dag, ofte uten at media en gang orker å rapportere det.