eivindtraedal

Jeg ser mange norske MAGA-tilhengere som pynter seg med norske flagg i sine profiler. Men nå er det på tide å velge. Nordmenn som heier på Trump er ikke patrioter. De heier på en utenlandsk president som svikter og truer sine allierte, og ikke vil nøle med å gjøre det samme med oss. Vær gjerne en MAGA-sau, men ikke forsøk på å kombinere den røde capsen og det norske flagget.

Norges frihet og uavhengighet avhenger av en regelstyrt verdensorden, der små nasjoner som vår blir respektert, og ikke behandler som spillebrikker i store nasjoners «interessesfærer». Trump og Putin forsøker å rive dette i stykker. Trump er åpenbart enig med Putin i at det er opp til stormaktene å stykke opp verden seg imellom.

Igjen virker det som om “1984” har blitt lest som en instruksjonsmanual, ikke en advarsel. Her skal verden deles opp i Oseania, Eurasia og Østasia. USA skal bølle rundt Mexico og Canada (og helst annektere Canada), og Russland skal få herje i Europa. Nå skal Trump alliere seg med Eurasia, og forklare amerikanerne at Oseania alltid har vært i krig med Østasia.

De som tror at løsningen på dette er å klistre seg enda tettere til den gale kongen i det hvite hus, har ikke fått med seg mye. FrP foreslår å kjøpe flere fregatter av Trump, noe som hverken gir mening politisk eller militærfaglig. Det er på tide å se at de som nå styrer USA har like mye engasjement og forkjærlighet for et lite land som Norge som en bilist har for en flue på frontruta. Norge og Europa må stå sammen for fred og sikkerhet på vårt kontinent.

Forrige uke kritiserte jeg Fredrik Solvang for å ikke klare å bruke NRKs viktigste debattflate til å behandle det vitktigste temaet akkurat nå: at Trump river i stykker det transatlantiske samarbeidet, svikter Ukraina og vender ryggen til Europa. Nå begynner jeg nesten å angre på at jeg oppfordret en så useriøst redaksjon til å behandle et så seriøst tema. Gårsdagens sending var en fadese. På tross av heltemodig innsats fra mange deltagere.

Det ene som slår meg, er all fnisinga. Det er direkte absurd. Midt i alvorlige utlegninger om hvordan Europa nå må ruste opp, og at Ukraina må gis muligheten til å forsvare seg selv og få bedre forhandlingsvilkår, er Solvang direkte lattermild. “Vil du ha MER krig” utbrøt han. “Mer våpen betyr jo mer krig!” Det var mye fnising og latter, ikke fra noen av debattantene, bare fra Solvang selv.

Jeg har sett Solvang dypt alvorlig, direkte empatisk. Da han intervjua Erna Solberg om ektemannens aksjehandel for eksempel. Men her var det som vi fikk se en slags absurd sketsj der en gameshow-vert ved en feil hadde blitt satt til å for å fasilitere en svært seriøs debatt. Men det var altså ikke en sketsj. Det var det vi pleide å tenke på som Norges viktigste debattprogram. Nå er jeg ikke sikker lenger.

Bunnpunktet ble nådd da den norske trumpisten Ole Asbjørn Ness entret scenen. Ness er svært godt kjent for å være en krakilsk debattant som troller og opptrer totalt ufyselig på sosiale medier. Og det var ingen overraskelse at han også omgjorde Debatten til mer av et uverdig sirkus.

Forrige uke var det altså Trump-fanboyen Danby Choi som skulle opplyse oss midt i noen av de mest skjebnesvangre ukene i Europeisk historie på 80 år. Denne uka skulle vi ha en podcastvert fra Helge Lurås' høyreradikale blogg Inyheter på besøk for å brøle om Berge Furre! Absolutt alle som har brukt to minutter på research om Ness kunne fortalt Solvang at dette ville skje. Men Solvang var visst overraska. Han presterte til og med å forklare at Ness tross alt har Norges beste podcast! Joda, ifølge Minerva. Men jeg håper dette ikke også er NRKs standpunkt.

Solvang kunne i etterkant melde at redaksjonen var enig i at dette ikke ble så vellykka. Han forsøkte også å trekke inn meg som en slags sannhetsvitne på at Ness er en seriøs aktør. Jeg er nemlig en av de som har stilt opp på podcasten hans, under sterk tvil. Formålet var å forsøke å gi motbør til hans tankegods på hjemmebane. En av mine største bekymringer var at min opptreden ville bidra til å legitimere Ness, og det var åpenbart berettiget. Men jeg hadde vel ikke nok fantasi til å forestille meg at Debatten-redaksjonen var så absurd ukritiske.

Så kan sikkert Solvang forsvare seg med at det ikke er lett å gjøre dypdykk i alle debattdeltagere. Det tar jo tross alt opptil flere minutter å scrolle twitterkontoen til Ness. Men det er jo pussig når jeg selv har fått oppleve hvor nitid redaksjonen hans kan være når det kommer til andre gjester. I fjor stilte han for eksempel et viktig krav til kona mi for at hun skulle stille på debatten: det var viktig at hennes ektemann Eivind Trædal ikke twitret underveis i sendinga! Nei, jeg tuller ikke. Kona mi gadd ikke å videreformidle det absurde kravet, så det ble heller ikke etterlevd.

Hvis du er villig til å kreve at en stortingspolitiker knebler sin ektemann (en annen politiker) for å få lov til å stille til debatt, så kunne du vel kanskje ha vært litt mer grundig i researchen, og eventuelt tydelig om premissene for deltagelse, da du inviterte en kjent brølape som Ness, eller hva, Solvang? Jeg tenker det.

Men la oss slå en strek over akkurat den absurde historien, og se framover: Vi trenger seriøse debattflater nå, for å diskutere den ekstremt alvorlige situasjonen vi står i. Solvangs “debatten” fyller ikke det behovet i dag. Samfunnsdebatten kan ikke forvaltes som et gameshow. Bedre lykke neste gang.

Putin har i lang tid spredd historier om at vesten står for fall. Vi er for opptatt av å ta vare på minoriteter og skeive, og har blitt veike. Vi har akseptert for mye innvandring og smuldrer opp innenfra. Vi har blitt for liberale og glemt verdigrunnlaget vårt og den kristne kulturarven. Det er klassisk reaksjonært tankegods. Og nå har det også fått fotfeste i Washington DC.

Talen til visepresident JD Vance var en oppvisning i reaksjonær retorikk som er Putin verdig, der demokratier i virkeligheten er ufrie, der liberale verdier truer friheten, der omsorg for minoriteter i virkeligheten er undertrykkelse. Putin har nemlig nå ideologiske meningsfeller i det hvite hus.

Akkurat som Putin, mestrer Trump-administrasjonen projeksjonens kunst. Alle anklager er en innrømmelse av hva de selv vil gjøre. De holder taler om ytringsfrihet mens de går inn for å fengsle politiske motstandere og forby alt som kan oppfattes som “woke” på det mest banale vis. Ordlister sirkuleres over farlige uttrykk som må slås ned på. De kritiserer EUs holdning til et valg i Romania mens de selv forsøkte seg på et voldelig statskupp for fire år siden. De erklærer seg hevet over loven og domstolene.

Disse fiender av demokrati, rettsstat og liberale verdier har mange venner i Europa. Du finner dem i hovedsak på ytre høyre fløy. JD Vance takket nei til møte med Tysklands statsleder, og møtte heller lederen for lederen til høyreradikale AFD. Han gav Europa en “leksjon” i demokrati og ytringsfrihet, før USAs regjering satte seg ved forhandlingsbordet i Saudi-Arabia med Putin. For Saudi-Arabia og Putins Russland er jo som kjent fyrtårn for ytringsfrihet og demokrati i verden!

Det er også mange i Norge som har vært glade i å synge med i dette reaksjonære koret. Mange av dem har blitt til nyttige idioter for en global bevegelse som nå viser åpen forakt for det vi pleier å kalle vestlige verdier, og ønsker å rive ned vestlige samfunn, undergrave demokrati og rettsstat og reversere mange tiårs framskritt for likestilling mellom kjønn, likestiling for skeive og mot diskriminering av minoriteter. Den samme reaksjonære bevegelsen som nå ønsker å svekke Europa og omforme kontinentet i sitt bilde.

Noen av dem, som Danby Choi er hjelpsomme nok til å erklære seg åpen fan av Trump. Så vet vi hvor vi har ham. Subjekt har lenge vært en kulturkrig-avis som importerer ytre høyres moralske panikken direkte fra USA. Andre toner tydelig flagg i sin reaksjon på talen til JD Vance, som Carl I. Hagen som umiddelbart spratt champagnen over at Vance satte skapet på plass og ikke demoniserer den livgivende gassen CO2, og ikke går med på at det kan finnes mer enn to kjønn.

Eller ta kulturkrig-ridderen Kjetil Rolness, hvis første reaksjon på talen til Vance var å komme med en harang mot NRKs reporter (som var for lite raus med Vance), og hvis andre reaksjon var å fastslå at Vance hadde mange gode poenger om hva slags ufritt helvete Europa har blitt. På tredje forsøk mente han at det var best å ha et opplyst “mellomstandpunkt”, der man anerkjenner at Vance stadig hadde mange gode poenger.

Kjære alle norske kulturkrigere, og kjære høyresida generelt: det er på tide å justere kartet etter terrenget, slik store deler av venstresida måtte gjøre etter Putins fullskala invasjon av Ukraina. Se hva som ligger i endestasjonen til alle de reaksjonære moralske panikkene, til all den ulogiske dobbeltkommunikasjonen der man konstant fremstiller kamp for rettferdighet, likestilling og frihet som det største problemet i vesten. Dere ender opp med å bære vann for demokratiets og frihetens fiende.

Jeg har advart mot dette lenge. Men nå håper jeg alvoret går opp for flere. Kulturkrigen er ikke bare en selskapslek for skravleklassen. Det har lenge vært et våpen for Putin, og også et våpen for den høyreradikale bevegelsen i USA som vi i dag må anerkjenne som en av de største truslene mot demokrati i vesten, og indirekte mot Norges frihet og uavhengighet. Intet mindre.

Og jada, jeg hører allerede hånlatteren, som aldri ligger langt unna bitterheten, for ikke å si innbittheten. Rolness kan skrive en ny syrlig og forurettet facebookpost, og vise til at han også har vært svært kritisk til Trump (for all del). Men det endrer ikke hovedbildet: norske kulturkrigere som har sunget med på melodien om at vesten er truet av marginale kulturelle strømninger på venstresida, er og har vært en gjeng med nyttige idioter.

Hånlatteren har kommet hvert steg på veien. Hver eneste gang jeg og andre har advart mot denne trusselen, har vi blitt møtt med anklager om overdrivelser, hysteri eller til og med et autoritært sinnelag. Som da Jordan Peterson begynte å bruke Breiviks ordbruk om “kulturmarxister”, eller da det ble mer og mer tydelig at Elon Musk var i ferd med å bli “redpilled”. Eller da Joe Rogan åpenbart også ble det. Og hver gang har det vist seg at bekymringene var reelle. Ja, faktisk at trusselen var verre enn fryktet. Trump har vist de siste ukene at de fleste av oss som ble anklaget for å ha “Trump derangement syndrome” hadde rett. De som anklaget om overdrivelser og hysteri tok feil.

Du kan velge å gå i fullt forsvar av demokrati, rettsstat og en regelstyrt verdensorden som sikrer frihet og uavhengighet for små nasjoner som vår egen. Eller du kan velge å fortsette å fyre opp under reaksjonære moralske panikker, og forsterke den giftige, hyklerske propagandaen som konsekvent blir promotert av de reaksjonære kreftene både i øst og vest som nå truer med å rive vesten i filler.

Talen til JD Vance er en god lakmustest. Hvis det du får ut av talen i München er at han tross alt har et kjempepoeng med at Europeiske land truer ytringsfriheten og mangler demokratisk sinnelag, rett før USAs administrasjon satte seg ned for å dele opp Ukraina sammen med Saudi-Arabia og Russland, er du ingenting annet enn en nyttig idiot.

Det er mange fine meninger som det har vært lett å ha de siste årene. At kvinner skal være likestilt menn, at homofili er naturlig og ikke grunnlag for diskriminering. At alle former for diskriminering på grunnlag av hudfarge, etinsk bakgrunn, religion eller funksjonsevne er forkastelig. Alt dette er nå under angrep i USA. Og det vil trolig bli satt under press også i andre vestlige land. Det er da disse meningene betyr noe.

Å være medgangssupporter for liberale og demokratiske verdier er lett. Å stå opp for disse verdiene når det bli påført en kostnad for å gjøre det, krever både integritet, mot og vilje til å stå opp for sine verdier. Dessverre ser vi jo raskt hvor mange som snur kappen med vinden. Som renser bort sine satsinger på mangfold, inkludering og likestilling så snart de politiske vindene skifter.

Store selskaper, mediekonsern, offentlige etater og sivilsamfunn gjør “tilpasninger”, for å ikke påkalle Trump-administrasjonens vrede. Den aller mest ynkelige feigingen er kanskje Meta-sjef Mark Zuckerberg. Han har vist oss alle hvem han er nå: en mann blottet for ryggrad og integritet.

Dette er naturligvis ingen overraskelse. Vi visste jo at det fantes mange som bare jattet med, som sendte sine ansatte i pride-tog, feiret “Black history month” på sosiale medier eller promoterte feministiske verdier eller skryte av sin miljøprofil ut fra en kjølig beregning av hva som ville være profitabelt. Men det er allikevel skremmende og provoserende å se hvor raskt mange er villige til å snu 180 grader.

Fine fraser om likhet, mangfold og inkludering er lite verdt når det ikke koster noe å komme med dem. Nå blir vi alle satt på prøve. Står du opp for de svakeste, de mest demonisere, de mest utsatte når det virkelig gjelder? Hvis samfunnet hardner ytterligere til, er du villig til å stå opp for de samme verdiene i morgen som du omfavnet i går, da det ikke innebar noen form for risiko? Det håper jeg du er.

“Dette forstår ikke folk” får jeg ofte høre i forskjellige varianter i mitt virke i miljøbevegelsen. Det irriterer meg mye. Progressive har en tendens til å fortie seg selv, fordi man har en mistanke om at mange budskap er for kompliserte til å forklare til “menigmann”. En annen, beslektet tankegang er at det er viktig å fokusere på de populære sakene, ikke rote seg bort i det som i dag oppfattes som ytterliggående standpunkter. Jeg tror denne tankegangen har gjort mye skade.

I miljøbevegelsen betyr det kanskje at man ikke tør å snakke om globale klimaendringer men heller vil snakke om “nærnaturen”. På venstresida betyr det kanskje at man heller vil snakke om allmenne trygdeytelser enn transrettigheter. Mye av denne filosofien kan spores tilbake til framveksten av “tallknusere” i kjølvannet av wonderboy-statistikerevn Nate Silver. Stadig mer av politikken har handlet om å måle og finne ut hva folk mener, og forsøke å tilpasse seg dette.

Er det så dumt da? Ja, jeg tror det har noen åpenbare nedsider. For det første gjør det at både aktivister, politikere og kommentatorer blir reaktive, ikke aktive i sitt forhold til politikk. Den offentlige samtalen handler mer og mer om å gjette eller måle seg fram til hva folket mener, og forsøke å være mest på lag med dem. En slags vulgær-versjon av demokratisk sinnelag, der meningsmålinger forteller oss hva som er rett å mene, og dagens flertall alltid har rett.

Den store nedsiden med dette, er at de progressive, som i mange tiår har lyktes i å flytte de politiske normene og endre politiske holdninger, plasserer seg selv i en permanent reaktiv og defensiv posisjon. I miljøbevegelsen forsøker jeg ofte å minne folk på at grunnen til at det kan være lettere å få folk til å engasjerer seg i natur enn klima er at noen har gjort jobben med å endre folks forståelse av natur før oss. Ingenting av dette er medfødt. Pappa vokste opp med lærebøker der du kunne finne setninger som “ennå finnes steder i Norge der vann renner ut i havet til ingen nytte”. Hans generasjon var med på å omdefinere hva natur var. Det var en tøff kamp. Vi må gjøre den samme innsatsen på klimafeltet.

Det samme finner vi på hundre andre steder. Hvordan hadde det gått med kvinnekampen hvis venstresida bare hadde gjennomført noen meningsmålinger på 60-tallet og konkludert med at dette var en upopulær tapersak? Ville homofil frigjøring og likestilling vært mulig dersom man la denne filosofien til grunn?

Naturligvis finnes det et behov for å velge seg sine kamper. Men det er også en svær nedside ved å abdisere fra jobben med å flytte og utvide det politiske mulighetsvinduet. Ytre høyre har aldri vært like tilbakeholdne. I dag er det det som lykkes i å endre normer og holdninger. Å gjøre tidligere utenkelige ting tenkelige. Upopulære ideer mer populære.

Det mest slående i dag er at ytre høyre har en langt større tro på verdien av å overtale folk enn venstresida. Etter det første valget til Trump sirkulerte det til og med populærpsykologiske teorier i progressive kretser om at overtalelse “ikke funker”, og bare gjør folk mer innbitte. Vel, ytre høyre har åpenbart ikke fulgt denne teorien. Deres sinnrike nettverk av podcaster, selvdrevne blogger og sosiale media-influencere jobber iherdig med å overbevise flere om deres ideer – også de som inntil nå har vært upopulære.

Jeg tror en av vinnerformlene deres er at de utstråler en tro på at folk kan forstå deres måte å se verden på. At overtalelse nytter. Og det tror jeg de har rett i. Mens venstresida og breiere progressive miljøer de siste årene har vært både treige og defensive, har ytre høyre vært på offensiven.

Å sukke og konstantere at våre standpunkter er for kompliserte til at folk kan forstå dem, eller å forsøke å måle seg fram til hva som er populært og dilte etter en antatt “folkevilje” mens man nedtoner de mer “radikale” standpunktene, er ikke en klok politisk strategi. Det er latskap, eller i verste fall et uttrykk for arroganse. Hvis man har tro på demokratiet, må man også ha tro på at det er mulig å overbevise mennesker om å utvide horisonten, øke solidariteten, styrke fellesskapet. Det har vi lyktes med før, og det må vi lykkes med igjen.

Trump la i går ut et Napoelon-sitat som vi også kan finne i Anders Behring Breiviks manifest:«Den som redder landet sitt bryter ingen lov». Min første reaksjon var at dette viser at Trump vil forsøke å kue domstolene. Men det kan også leses som et ekstremt farlig signal til hans følgere.

Denne ideen var naturligvis farlig allerede hos Napoleon. Han ble en stormannsgal diktator, og frykten for en ny mann som ham formet europeisk politikk i nesten hundre år etterpå. Men det er også farlig i hodet til radikaliserte individer og grupper som er vilige til å bruke politisk vold. Som de som stormet Kongressen 6. januar.

En av Trumps første gjerninger som president var å benåde disse voldsmennene, alle som én. Uansett om de hadde gått til angrep på politiet, eller planla å drepe visepresidenten. Nå sender han ut et budskap til sine følgere om at han ikke anser noen som lovbrytere hvis de hjelper ham med å «redde landet». Presidenten har, idiotisk nok, makten til å benåde hvem som helst, for hvilken forbrytelse som helst.

Dette kan altså også fungere som en hundefløyte for de mange radikaliserte gruppene på ytre høre som støtter Trump. Landet kryr av væpnede høyreekstreme militser. FBI har stoppet flere av dem, blant annet de som planla å kidnappe guvernør Gretchen Whitmer i Michigan. FBI ledes nå av en MAGA-fanatiker som forsøker å rense organisasjonen for alle som ikke er lojale til Trump. De vil neppe gjøre mye for å stoppe nye former for «desentralisert» politisk vold mot demokrater.

Trumps tweet kan leses som et grønt lys til alle MAGA-fanatikere som ønsker å bruke vold mot sine politiske fiender. Ingen som begår forbrytelser i Trumps navn trenger å frykte konsekvensene. Dette signalet har allerede blitt sendt med benådningene av 6. januar-mobben. Men han ønsker åpenbart å understreke poenget.

Vi kan ikke utelate at personen som har plantet dette sitatet i hodet på Trump (om han da engang har twitret den selv), har plukket det opp fra Breiviks manifest. Det vi kan være ganske sikre på, er at at mange av de høyreekstreme amerikanerne som leser tweeten kjenner det igjen derfra. Denne ideen er livsfarlig, både i hodet til en president og i hodet til en radikalisert ensom ulv med automatvåpen og kunstgjødsel

“Den som redder landet sitt, bryter ingen lov”. Han sier det rett ut. De sier alt rett ut. Du kan velge å se bort, eller late som om dette er overdrivelser, men det endrer ingenting. USAs president akter ikke å la seg binde av noen lover. Målet helliger midlene. Dette er språkdrakten til alle de farligste politiske bevegelsene vi har kjent til.

Trump har passivisert Kongressen ved hjelp av vold. Han forsøkte å få sin egen visepresident Mike Pence drept da han valgte å følge loven, og sin egen samvittighet. Nå består flertallet i Kongressen av reddharer som lyder Trumps minste vink. Domstolene er siste skanse. Han vil forsøke å kue dem også.

Målet er et samfunn der lederen ikke er bundet av noe. Ikke den lovgivende makt, og ikke den dømmende makt. Nøyaktig et slikt samfunn de amerikanske grunnlovsfedrene fryktet mer enn alt. I tillegg skal byråkratiet, sivilsamfunnet og pressen kues. Ja, og business-sektoren da. USAs mektigste milliardærer stilte lydig opp på første rad som logrende hunder da Trump ble innsatt som president.

Flertallet i høyesterett – i stor grad håndplukket av Trump selv – har allerede bøyd nakken og erklært at han er hevet over loven. Han kvitterte med å benåde alle sine stormtropper etter 6. januar. Og nå vil han rive bort de siste juridiske skrankene mot vilkårlig maktutøvelse.

Vi har fått tusen sjanser til å innse hvem Trump er, og hva bevegelsen hans står for. Noen av oss så hva slags ekstrem trussel han var for lenge siden. Andre har sluttet seg til MAGA-saueflokken. Mange fler har klamret seg til et naivt håp om at dette bare er et skuespill. Overdrivelser. Trolling. Det er det ikke. Det er på høy tid å våkne. Trump ønsker totalt makt. Han vil bli diktator. Og han kan lykkes.

Hva var tema for NRKs største debattflate den samme uka som det transatlantiske fellesskapet som har eksistert siden krigen ble revet i filler av USAs visepresident i München? Jo, det var hvorvidt det er greit å legge lapper på bilene til tesla-eiere. Det vil stå igjen som et eksempel på hvor ufattelig naive og sløve norske medier var i møte med den største trusselen mot norsk selvstendighet og frihet siden krigen.

Elon Musk har gjentatte ganger uttrykt at han mener borgerkrig i Europa er “uunngåelig”. Han ØNSKER at vi skal ta til våpen mot hverandre. At hele kontinentet skal stå i flammer. Alle europeere som beundrer eller forsvarer en slik mann er i beste fall nyttige idioter. De som henger seg opp i noen guttestreker fra et venstrevridd ungdomsparti mangler også enhver sans for proporsjoner.

Den ANDRE sendinga av Debatten denne uka gikk med på et selvopptatt Solvang-show der han skulle forsvare seg mot kritikk for sin omtale av kvinnelige politikere.

Altså hva ER dette for noe vas? Denne uka burde hele det politiske Norge diskutere hvordan vi trygger vår sikkerhet og vårt demokrati i en ekstremt skremmende ny verdenssituasjon. Den burde handle om vårt forhold til Europa, hvordan vi trygger oss mot valgpåvirkning fra Elon Musk og andre aktører som ikke vil oss vel.

I stedet fikk vi altså en debatt om politikeres behov for barnevakt, og et absurd teater der en fylkesråd kjefta på unge aktivister for noen harmløse aksjoner. I stedet for å høre fra eksperter på utenrikspolitikk og forsvar, blir vi servert Danby Choi. For et begredelig bunnpunkt.

Debatten er Norges viktigste debattflate. Solvang har gang på gang lyktes i å sette agendaen, ikke minst i møte med store trusler. Vi glemmer ikke den sjokkerende sendinga om Covid, da Gunhild Alvik Nyborg sammenlignet dette med et “Blücher kommer inn i fjorden”-øyeblikk.

Vel, nå er det på tide å trekke fram de store kanonene, og de historie parallellene igjen. VI har et fascistisk regime i Washington, som åpent utfordrer og intervenerer i Europeiske demokratier, og er vennligsinnede overfor diktaturer. Det er ekstremt alvorlig.

Talen til JD Vance i München har et tydelig, og ekstremt skremmende budskap: USA vi ikke lenger være vår venn. De liker oss i grunn ikke særlig godt. Vance presenterte en suppe av oppstyltede bekymringer for ytringsfrihetens kår i Europa og massemigrasjonens trusler. Ja, og så et sleivpark til Greta Thunberg, så klart. Stort sett høres det ut som om talen er hamret sammen ved å plukke tweets fra diverse høyreradikale Europeiske twitterkontoer.

I den grad Vance har sansen for noe i Europa, så er det det ytterste høyre. Lederen for tyske AFD fikk et eget møte. Vår egen tidligere leder av NATO fikk noen minutter i forbifarten.

Alt pratet om ytringsfrihet og demokrati er naturligvis bare løgn. Akkurat som Putin baserer Trump-administrasjonen seg på en total devaluering av språket som er George Orwell verdig. Vance har markert seg som en av de mest russiskvennlige senatorene i USA. Han bekymrer seg ikke for ytringsfriheten der borte. Slik fungerer fascismen: krig er egentlig fred, demokratier er egentlig diktaturer. Og diktaturene er vel ikke så verst, når alt kommer til stykke? Handlekraftige, stabile. I øynene til det “stabile geniet” Trump og hans håndlangere.

Den sittende administrasjonen i USA liker fascisten i Kreml mer enn de demokratisk valgte lederne i Europa. De forteller oss det igjen og igjen. Vi kan velge å lytte og ta følgene av dette, eller vi kan velge å stikke fingrene i ørene og late som om alt bare er en vond drøm.

Sjarlatanen Vance forsøkte å ta Europa i skole i demokrati, mens hans egen administrasjon forsøker å demontere demokratiet i USA. Det er både latterlig og skremmende. Men det viktigste, og farligste budskapet er at USA ikke lenger anser Europa (i sin nåværende form) som deres venner. Snarere som en ideologisk motstander som skal knekkes. Europa vil stige i Trump-administrasjonens aktelse i den grad vi følger dem inn i den reaksjonære, fascistiske “kontrarevolusjonen”. Og naturligvis alltid spør “hvor høyt?” når Trump sier “hopp”.

Denne talen, og omtrent alle utenrikspolitiske signaler fra Washington DC de siste ukene, markerer slutten på det transatlantiske samarbeidet etter andre verdenskrig, eller i det aller minste en pause. Det vil ta lang tid å eventuelt bygge opp igjen tilliten på tvers av verdenshavet etter dette. Europa står alene nå. Og Norge står dobbelt alene.

Vi har vært her før. Perioden før 1940 var preget av naivitet, passivitet og en manglende evne og vilje til å ta virkeligheten inn over seg. Ikke minst en manglende vilje til å ta fascister på ordet. Det finnes ett klart mønster de siste årene: De som har forsøkt å skjønnmale, roe gemyttene og nedtone trusselen fra vår egen tids fascister har stort sett tatt feil. De som har slått alarm har stort sett hatt rett.

Det nytter ikke å sette sin lit til at noen utvalgte nordmenn skal fungere som “trump-hviskere” og håpe at Saurons øye ikke retter seg mot vår lille hobbitlandsby de neste fire årene. Vi må akseptere at USA ikke lenger er en stabil venn eller alliansepartner, og planlegge deretter.

Eller som Sven Egil Omdal formulerer det: “Alle som har lurt på hva de ville gjort da fascismen og nazismen stormet fram på 1930-tallet kan bare sjekke hva de gjør nå”.

Støre og Solberg lover å ikke ha noen EU-debatt, melder Klassekampen. Dette er ekstremt uansvarlig. Verden endrer seg dramatisk foran øynene våre, men de skal altså låse fast en av de viktigste delene av norsk utenrikspolitikk i fem år av innenrikspolitiske hensyn? Det er en total abdikasjon av ansvar fra våre to “styringspartier”. Enda verre: det er et uttrykk for arroganse, og en infantilisering av det norske folk.

Hva slags budskap er egentlig dette? “Ja, dette er en viktig debatt, men den VIL VI IKKE TA fordi det er så upopulært.” Snakker om “saying the quiet part out loud”! At de i det hele tatt velger å si dette høyt... “Dette mener vi, men det er dere for dumme til å forstå, derfor dropper vi debatten”. Hjelpe og trøste.

Det er temmelig kontraintuitivt å anta at det overhode ikke kan fungere å gjøre noe så banalt som å overtale folk. Snakke høyt om hvorfor man mener det man mener, og komme med gode argumenter. Jeg tror det er helt avgjørende. Særlig i den tida vi lever i nå. Ved å eksplisitt nekte å stille opp i debatten, overlater AP og Høyre dermed mesteparten av EU-debatten til nei-sida.

Det er også farlig, for når maktpersoner nekter å begrunne sine handlinger og holdninger, så fyrer det opp under konspirasjonsteorier. Hvorfor er “elitene” så positive til EU? Hvis de ikke forklarer seg selv, så overlater de til EU-motstanderne å komme med spekulative påstander om skjulte motiver. Støre og Solberg tror at en åpen EU-debatt vil være en gavepakke til nei-sida. Jeg tror det er tvert imot. Når Høyre og AP er for EU, men nekter å snakke høyt om hvorfor, så er det en gavepakke til alle som vil spre mistro og fyre opp under billig populisme.

Jeg savner ansvarlige politikere som har tro på egne standpunkter, og forstår at de må få folk med seg. En viktig del av den jobben er å forklare sine politiske standpunkter. Særlig i en så kompleks og viktig sak som Norges forhold til Europa. Det vil bare bli viktigere i årene som kommer.

(først publisert 13. februar 2025)