eivindtraedal

Det finnes sikkert mange verdige vinnere av årets fredspris, men jeg heier på Greta Thunberg og Freedom Flotilla. Denne uka har Thunberg returnert til Sverige etter å ha tilbrakt flere dager i et israelsk torturfengsel. Fredelige aktivister som seilte med mat og nødhjelp til Gaza har ifølge deres egne beretninger blitt stappet inn i et trangt bur i sterk sol, nektet vann og mat i lang tid, og nektet tilgang til medisiner.

Thunberg er langt fra den eneste som har vist heltemot. Mange norske aktivister har også deltatt. I natt ble skipet “The Conscience” bordet med militærhelikopter, og en norsk barnevernspedagogen og familiterapeut fra Trondheim er tatt til fange. De norske aktivistene Samuel Rostøl, Eline Norli og Christoforos Schuff O’Moore har sittet i fangenskap i flere dager allerede. Vann må drikkes fra toalettet, det er skittent og infestert, de nektes tilgang til advokat, og flere forteller om å ha sett former for tortur mot noen aktivister.

Ifølge vitner skal Greta Thunberg også ha blitt behandlet brutalt. “De dro lille Greta etter håret foran øynene våre, slo henne og tvang henne til å kysse det israelske flagget”, rapporterte den tyrkiske aktivisten Ersin Çelik. Flere andre rapporterer at hun ble tvunget til å posere for fotografier med Israels flagg. Thunberg er voksen nå, men hun måler bare 1,49 på strømpelesten. Allikevel er hun en ruvende skikkelse. Hun har allerede gjort enormt mye for å løfte klimasaken, og nå risikerer hun liv og helse for å stoppe et folkemord.

Tross alt dette nekter Thunberg å rette fokuset mot seg selv. “Jeg kunne snakket lenge om mishandlingen og overgrepene under fengselsoppholdet, tro meg, men det er ikke historien her. Det som skjedde er at Israel, mens de fortsetter å forverre og eskalere folkemordet og masseødeleggelsen (...) nok en gang brøt internasjonal lov ved å nekte humanitær hjelp til Gaza, mens mennesker blir sultet ihjel”, uttalte hun i Athen, dit hun og flere andre ble deportert.

En fredspris til Greta Thunberg ville vist mot og moralsk klarsyn. Det er ikke tilfeldig at noen av verdens farligste og mektigste menn er besatt av henne. Ja, den sinnsyke tech-oligarken og MAGA-ideologen Peter Thiel omtaler henne til og med som “antikrist”. Alle som kjenner til Thiels virke og idéer kan være fristet til å kalle det projisering.

Verden er mer utrygg enn på lenge, verdenssamfunnet svikter i å stoppe krig og brudd på menneskerettighetene, og folkemordet på Gaza viser et komplett hykleri og moralsk forfall i vesten. I dag er det ikke statsledere, men modige aktivister som Thunberg som tilbyr inspirasjon og håp. Hvis Nobelkomiéen virkelig vil bruke prisen til noe konstruktivt i disse ulvetider, bør de gi prisen til henne og de andre aktivistene som nå forsøker å bryte blokadene og hjelpe Gazas hardt pressede befolking.

I sin epokegjørende bok “Backlash” fra 1991 skriver Susan Faludi om de mange tilbakeslagene mot feminismen i amerikansk politikk, fra 1840-tallet til hennes egen tid. Det er slående hvor mye som er likt i dag. Da boka ble skrevet hadde USA akkurat sett et stort backlash mot 70-tallets feminisme. I aviser, filmer og på TV ble det hamret inn at kvinner nå lengtet tilbake til kjøkkenbenken, at radikal feminisme var passé, og at det var livsfarlig å overlate barna i barnehagen.

Alt dette var stort sett et medieskapt fenomen, delvis ført frem av reaksjonære (stort sett) mannlige redaktører, TV-produsenter og filmskapere. Kvinners preferanser endret seg i virkeligheten ikke stort i disse årene. Flere deltok i arbeidslivet og flere krevde likestilling på hjemmebane. Det reaksjonære backlashet tok i hovedsak form av trendjournalistikk, ofte drevet fram av nettopp den nye yrkesgruppen “trendforskere”, som sto fritt til å spekulere i kvinners innerste, “egentlige” lengsler, uten å bry seg med empiri eller fakta. To-tre anekdoter holder, så har du en “trend”.

I dag ser vi nøyaktig det samme mønsteret. Den siste uka har både NRK og VG kjørt svære debatter om de “nye feministene” som krever retten til å være hjemmeværende, dyrke “tradisjonelle” kjønnsroller og slippe den fæle skjebnen å bli kvotert inn i et styre eller et studium.

Også her snakker vi om trendjournalistikk, ikke en gjenspeiling av preferansene til unge kvinner flest. De studerer som aldri før, yrkesdeltagelsen blant kvinner er stabilt høy, og meningsmålingene tilsier at de, om noe, har blitt langt mer venstrevridde de siste årene. Polariseringen blant unge i kjønnsspørsmål ser ut til å ha gjort menn mer høyrevridde og kvinner mer venstrevridde.

Typisk nok er det de unge guttas høyredreining som har blitt viet mest oppmerksomhet. Unge kvinners politiske venstredreining er langt mindre interessant. Faktisk så uinteressant at våre største medier heller velger å fokusere på den lille nykonservative minoriteten. Ironisk nok er flere av disse unge “nykonservative” kvinnene overhode ikke interessert i noe tradisjonelt husmorliv. De trenger ikke tigge om lommepenger av mannen sin. De er gründere som selger content på instagram. Der finnes det marked for husmor-fetisjisme.

Faludis 34 år gamle bok er sånn sett brennaktuell også i dag. Den bør lese av alle, særlig av dagens unge kvinner. Et reaksjonært backlash mot feminismen føres i dag på nøyaktig samme måte som i 1991, og i foregående tiår: trendjournalistikk erstatter politisk journalistikk, kvinners faktiske preferanser blir ignorert, og små nisje-fenomener blåses opp som om det var hovedtrenden. Det er et pinlig skue, særlig fra rikskringkasteren.

Hvis en utenlandsk oligark satte i gang en pengeinnsamling for å kunne undergrave demokratier, spre rasisme, konspirasjonsteorier og hat mot svake grupper, fjerne 25 % av all bistand og nødhjelp i verden og oppfordre til borgerkrig i Europa, ville du da åpnet lommeboka? Nei, selvfølgelig ikke, eller hva? Vel, det er det du gjør nå om du kjøper en Tesla. 

I mange andre land ser vi at salget av Tesla har avtatt etter den famøse hitlerhilsen-episoden i vinter, og etter at Elon Musk ledet DOGE, som altså la ned hele bistandsprogrammet USAID, og dermed trolig forårsaket hundretusenvis av tapte menneskeliv bare i år. Men i Norge går salget av Tesla så det griner. Tusenvis av nordmenn i år har tydeligvis tatt et stort forbrukervalg uten å bry seg så mye om hvem de sponser, og hvilke krefter de støtter opp under.

Det er ikke alltid like lett å være en bevisst forbruker, men akkurat her bør det være veldig enkelt. Vi snakker om den største investeringen de fleste gjør ved siden av huset sitt, og vi snakker også om et bilmerke som er uløselig knyttet til én manns rikdom og makt. Og denne mannen er altså en av de farligste skikkelsene i vesten akkurat nå. 

Musks berserkergang i det amerikanske statsapparatet generelt og mot amerikansk bistand spesielt har allerede gjort enorm skade over hele verden. I tillegg blander han seg aktivt inn i politikken både i USA og Europa for å fremme høyreradikale og høyreekstreme bevegelser. Hver dag stiller han sin ekstremisme til skue på Twitter, som han har omgjort til et høyreradikalt ekkokammer. 

Tesla er Musks store melkeku, som blant annet gjorde det mulig for ham å kjøpe twitter. For noen uker siden lanserte Tesla-styret en kompensasjonspakke til en potensiell verdi av 1000 milliarder kroner til Musk. Hver nye Tesla-kunde bidrar til å styrke hans økonomiske muskler, som han på ekstremt effektivt vis har omgjort til makt over både media og politikk. Kjøper du en ny Tesla, gir du et stort økonomisk bidrag til Elon Musks agenda. 

Heldigvis finnes det plenty av gode alternativer til Tesla på markedet. Det finnes altså ingen særlig gode unnskyldninger for å sponse Elon Musk. Det er ytterst pinlig og temmelig provoserende at nordmenn fortsetter å fylle lommene til denne fascistiske oligarken. 

I land etter land ser vi det samme mønsteret: konservative og liberale gjør knefall for høyrepopulister, eller mer ytterliggående høyreradikale bevegelser. Etter det sviende valgnederlaget må norsk høyreside tilbake til tegnebrettet, og en ny strategi tegnes opp: nå må vi slutte rekkene bak statsminister Listhaug. Vi kan lese startskuddet i dagens Aftenposten.

Lars Kolbeinstveit smykker seg med tittelen “filosof i Civita”. “Sofist” er kanskje en mer presis betegnelse i denne sammenheng. Han skriver vel det Civitas rike donorer trenger at han skriver (du vet, de som forsøkte å kjøpe valget). I denne omgang: et flammende forsvar for Listhaug og FrP, som ifølge ham ikke har blitt tilstrekkelig respektert.

Hvorfor er det en så utbredt skepsis til Listhaug som statsminister? Kan det skyldes hennes uforsonlige stil, hennes manglende respekt for politiske motstandere, eller at hun brukte sin tid som justisminister på å krenke overlevende fra 22. juli, slik at hun måtte gå av? Kan det skyldes at FrP knapt klarer å samarbeide på sin egen fløy, langt mindre over streken? Nei, Kolbeinstveit har en annen teori: det skyldes mangel på nysgjerrighet!

Folk “overser det moderate FrP”, mener Kolbeinstveit, uten å gå så mye i detalj, annet enn å fastslå at FrP ikke er MAGA (Bravo! Imponerende!). Det er dessuten dumt å reagere så mye på at Gaute Skjervø ble kalt en “notorisk løgner” av Listhaug i beste sendetid før valget, og man bør ikke reagere så negativt på unge kvinner som vil bli tradwives. Dette styrker FrP, mener han. Konservative og liberale klarer alltid å få det til å bli venstresidens skyld at de selv taper terreng mot høyrepopulistene. Selv har de ingen agens.

Dessuten er det dypt urettferdig at FrP – som stadig i praksis fremmer klimafornektelse i partiprogrammet sitt – blir kritisert for å sette spørsmålstegn ved “kostbar klimapolitikk som kan gå alvorlig ut over nordmenns lommebok”. FrPs egne spindoktorer kunne ikke formulert det bedre.

Det holder ikke at høyrepopulister tas på alvor og møtes med argumenter, de er ikke fornøyd før de omfavnes. Det holder heller ikke at FrP har vært i regjering i mange år, hatt viktige ministerposter som justis (det gikk sånn passe), finans, energi og arbeid. Nå må de for skams skyld få statsministeren. Alt annet er respektløst. Det kan umulig gå gå galt, for som Kolbeinstveit påpeker: “saklighet er ikke alt”. Gi dama en sjanse!

Den moderate høyresiden ble de store taperne i valget. På tross av sine fete budsjetter har de ikke lyktes i konkurransen mot høyrepopulistene i FrP. Tenketanker som Civita, tidsskrifter som Minerva og andre konservativ/liberale aktører har spilt fallitt. De kunne valgt å endre sine strategier og intensivere innsatsen, men Kolbeinstveits tekst er et tegn på at de velger det enkleste alternativet: kapitulasjon. Her ser vi konservative og liberale valgtapere som forsøker å smiske seg inn på vinnerlaget.

Kolbeintveis strategisk motiverte nysgjerrighet og lettvinte resonnementer gjør ikke ære på filosof-tittelen. Men så har naturligvis dette heller ikke noe med filosofi å gjøre. Noen har bestilt en renvasking av Listhaug før neste valg, slik at de borgerlige småsøsknene kan slutte entusiastisk opp rundt den store Sylvi. Vi får se hvor mange som blir med.

FrP kan altså regne med mye drahjelp de neste årene, og vi vil dessverre kanskje se den samme utviklingen som i andre land: radikalisering av høyresiden, hjulpet frem av konservative og liberale som enten ikke evner eller ikke vil stoppe utviklingen. Det er i det minste en god bekreftelse på at MDGs veivalg var helt riktig.

Før Trump og MAGA-bevegelsen kan gjennomføre militærkupp, må de kuppe militæret. Det har de forsøkt på i dag. Trump og hans nye “krigsminister” Pete Hegseth har talt for en enorm forsamling av generaler og admiraler som var pisket inn for anledningen. Der fikk de se en en naken oppvisning i fascistisk retorikk, og høre en krigserklæring mot USAs sivilbefolkning.

Trump gjorde det klart at alle som var i rommet måtte være enige med ham. “Hvis du ikke liker det jeg hører, kan du forlate rommet. Men da forsvinner rangen din, og fremtiden din”. Enten er du med oss, eller så er du mot oss.

Det viktigste budskapet var at Trump vil bruke militæret til å bekjempe “indre fiender”: “Bare i de siste tiårene har politikere begynt å tro at jobben vår er å være politi langt ute i Kenya eller Somalia, mens Amerika er under invasjon fra en indre fiende. Ikke forskjellig fra en utenlands fiende, men vanskeligere på mange måter fordi de ikke har på seg uniform.”

Hvem er så denne “indre fienden”? Trump pekte på storbyer som er styrt av demokrater, og mente at de burde brukes som “treningsplass” for militæret. I tillegg er den “indre fienden” naturligvis innvandrere. Trump gjentok kuriøst nok påstanden om at mange av dem kommer fra galehus, trolig fordi han tenker på “insane asylum” når han hører ordet “asylum” (!). Han argumenterte også for at militæret burde gjøre “hva dere vil” med demonstranter.

Den klovnete TV-personligheten Pete Hegseth, som virker å ha for lite å gjøre på jobb, var mest opptatt av optikken. Han har allerede rukket å omdøpe forsvarsdepartementet til “krigsdepartementet”, og har erklært at gjerningsmennene fra massakren på Wounded Knee skal få sine medaljer tilbake posthumt, for å nevne to av en lang rekke idiotiske PR-jippoer.

Det viktigste for Hegseth er tydeligvis at militæret ikke skal være “politisk korrekt”, samtidig som han lanserer en rekke nye regler for hva som ansees for å være politisk korrekt etter Trump-administrasjonens fascistiske dreiebok. Denne gangen var det spesielt viktig å understreke at generaler ikke skal være tjukke, og at alle soldater må barbere seg ordentlig. Det skal ikke være noen satsing på mangfold, og empati må lukes ut fra ledelsen. Han er også på krigsstien mot kvinner i uniform, som kan holde sine “warfighters” tilbake.

Målet er en utrenskning av ledelsen i militæret. “Jo raskere vi får de rette folkene, jo raskere kan vi fremme den rette politikken. Men hvis ordene jeg sier i dag får hjertet til å synke i brystet ditt, bør du ta det ærefulle valget, og si opp din stilling”, forklarte Hegseth.

Det kan ikke sies så mye mer eksplisitt enn dette. Trump-administrasjonen ønsker seg et lydig MAGA-militærvesen som vil stille opp for å bekjempe de “indre fiendene”, i form av amerikansk sivilbefolkning og politiske motstandere. At generalene og admiralene ble sittende (og ikke for eksempel marsjerte ut i flokk) kan neppe tolkes som unison tilslutning. Men det er heller ikke noe direkte oppmuntrende tegn.

Amerikanske soldater sverger en ed til grunnloven, ikke til presidenten. De har nå en øverstkommanderende som åpent truer dem med oppsigelse om de ikke hjelper ham med å rive grunnloven i filler. Hvis de føyer seg, vil vi neppe se noe fritt og legitimt valg neste høst, eller i overskuelig framtid. Da er USAs demokrati for alvor tapt.

“Dilemma” er favoritt-ordet til norsk oljebransje. Det brukes alltid på samme måte: “Vi vet at vi må slutte med olje og gass, men vi blir så rike av det, og noen kjøper jo olja og gassen. Det er et dilemma!”. Konklusjonen på denne dypsindige refleksjonen er alltid at vi må maksimere olje- og gassproduksjonen, uansett hvilke katastrofale følger det vil få.

“Joda, sigarettene mine gir folk kols og kreft og astma, men det finnes stor etterspørsel etter sigaretter! Hvordan ellers skal jeg løse dette dilemmaet enn ved å maksimere salget av sigaretter, og gjerne sponse noen leger som kan spre feilaktige påstander om de positive helseeffektene av røyking i samme slengen?”. Dette er i praksis budskapet til Norges største selskap.

Dette er egentlig ikke et “dilemma”, det er et valg mellom forsvarlig og langsiktig politikk og kortsiktig grådighet. Vi har hatt all kunnskapen vi trenger om klimakrisa i mange tiår. Vi har også teknologien vi trenger for å fase ut fossil energi. Kostnadene for klimakrisa stiger hvert år. Ekstremværet øker, temperaturen øker og havet stiger. Skogbranner, flommer og ekstremvær rammer stadig flere mennesker. Avlinger svikter, folk mister tilgang til rent vann, og mennesker sendes på flukt. Ingen oljefond eller andre pengebinger kan kjøpe oss fri fra dette.

Den enorme regninga for oljefesten sendes til framtidige generasjoner, og til verdens fattige. Det er en av de mest korttenkte og egoistiske beslutningene i menneskehetens historie, og Norge er blant de mest korttenkte. Det er fordi vi er et oljeselskap med et land, mer enn et land med et oljeselskap.

De gode nyhetene er at norsk oljepolitikk er politisk styrt. Equinor viser ingen vilje til å endre kurs. Da må de tvinges til det. Når vi allerede har funnet mer olje og gass enn det er mulig å utvinne uten å bryte 1,5-gradersmålet, må vi avslutte letingen. Hvis det ikke er noen voksne hjemme i Equinor, må vi sette vår lit til at det er noen voksne på Stortinget. Dette bør være en prioritet for de 26 representanten for MDG, SV og Rødt som nå sitter på nøkkelen for å gi Støre flertall for sin politikk de neste årene.

Det blir en ny sesong med hele Norges folkekjære ånds-aristokrater i Nerdrum-slekta, og alt det morsomme de finner på. Flere av dem holder på med et artig lite tidsskrift kalt “Sivilisasjonen”, der de tenker litt høyt om hvor fælt det er med modernisme. I forrige sesong sløste ikke NRK tid på å utdype hva slags tanker det dreier seg om. Kanskje de tar seg tid til det denne gangen? Eller vil det ødelegge kosen?

Denne uka kan vi for eksempel lese et essay av Bork Nerdrum der han forklarer hvorfor demokratiet står i veien for kulturen. Det starter friskt: “Pøbelens diktatur har forsøplet kulturen”! Og videre: “Det moderne demokratiet – hvor alle skal være like, ingenting skal være nedarvet og talentet ignoreres – bygger opp under modernismen. For å gjenopplive høykulturen må monarkiet gjenoppstå”. Jepp, vi har med en tilhenger av enevelde å gjøre.

Bork har mer sans for demokratiet sånn det fantes i antikken: “Kvinner og slaver kunne ikke delta ved valg, bare menn over tyve år med borgerstatus var stemmeberettigede (...) Med andre ord: Stemmeretten tilfalt kun et eksklusivt mindretall av kvalifiserte borgere”. Det nye demokratiet er derimot pervertert. Av hvem? Kommunistene. “Monarken gav bort septeret til et lurvete vesen med tyvelue på hodet”.

Nerdrum mener først og fremst at folket er problemet: “Det hjelper ikke med en lovgivende forsamling når pøbelen har stemt frem sine egne pøbler. Folkerepesentantene kommer fra de samme åndsfattige kårene som deres tilhengere”. Slik fortsetter det. Bork Nerdrum og “Sivilisasjonen” presenterer et flammende angrep på demokratiet og forsvar for “det opplyste eneveldet”. I mellomtiden må man i alle fall innskrenke stemmeretten.

Dette er kjente idéer fra de dårlige, gamle dager. Slik har reaksjonære fiender av demokratiet argumentert i lang tid. Bork Nerdrum ville funnet mange meningsfeller i 30-tallets Tyskland. Dessverre får disse tankene nå sin renessanse. I dag har “tenkere” som Curtis Yarvin stor innflytelse på USAs administrasjon, med sine usammenhengende og antidemokratiske svermerier for monarki og enevelde. “Sivilisasjonen” er talerør for disse ideene i Norge.

NRK velger å skjære bort de mindre lekre delene av Nerdrum-klanens prosjekt, og presentere dette som noe ufarlig og artig. Det inngår i et mønster der ytre høyre (for det er der disse ideene hører hjemme) blir undervurdert, sminket og får lov til å presentere seg i media på sine egne premisser. Det inngår for så vidt også i et mønster der NRK gang på gang gjør forbløffende svake redaksjonelle vurderinger.

NRK har tidligere blitt konfrontert med sine unnlatelsessynder. På spørsmål fra Filip Roshauw (i rollen som gravende journalist i det svært lesverdige jazz-nyhetsbrevet Now's the time!), svarte de den gang at de hadde lest “Sivilisasjonen” men ikke dvelt ved innholdet, fordi “serien handler ikke om politikk”.

Mon det. “Politics is downstream from culture”, er et av slagordene til MAGA-ideolog Steve Bannons. Kulturelitismen som Nerdrum-klanen fremmer handler ikke bare om kunst, litteratur, musikk og arkitektur. Nedstrøms fra Nerdrum finner vi brungrumsete tanker. Bork er hjelpsom nok til å stave det ut i klartekst: Kampen mot “modernismen” er også en kamp mot vårt moderne likestilte og demokratiske samfunn. Hvis NRK nok en gang velger å sminke dette bort, er det et aktivt valg, som gjør dem til lite annet enn nyttige idioter. Folkeopplysning kan man i alle fall ikke kalle det. Snarere det motsatte.

Penger i politikken er ikke bare en utfordring på nasjonalt plan. I går fikk vi en interessant og uvanlig opphetet runde i bystyret da byrådet presset gjennom en ny leilighetsnorm som åpner for flere små boliger i sentrum. Alle fagmiljøer har advart mot dette. Det samme har de involverte bydelene og politiet. Leilighetsnormen har sikret en minstestørrelse på boliger i indre by, og at det bygges boliger man kan bo i som familie.

Den ene gruppen som har ivret for å kunne bygge flere små boliger i indre by, er eiendomsutviklerne. Det er jo forståelig, siden det er mye mer penger å tjene på å bygge mange små boliger. Problemet er at markedskreftene raskt gjør at det blir vanskelig å bli boende i indre by med barn, fordi det rett og slett ikke finnes store nok leiligheter tilgjengelig. I mange år har vi sett en positiv trend der flere barnefamilier blir boende i indre by. Familier og barn skaper liv og stabilitet i sentrumsbydelene. Nå er det fare for at denne trenden stopper eller reverseres.

Dette er altså et eksempel på at utbyggernes kortsiktige interesser ikke overlapper helt med innbyggernes og byens langsiktige interesser. I den grad det finnes noe tydelig mønster i byutviklingspolitikken til Høyre- og Venstrebyrådet, er det at de lytter mest til utbyggerne. Og det er her penger i politikken kommer inn.

De tre største enkeltgiverne til Oslo Høyre i valgkampen i 2023 var eiendomsfirmaer. Selskaper Eiendomsspar, Selvaag og Pecunia har bidratt med penger både til Venstre og Høyre. Da dette faktum ble trukket fram i debatten, gikk en kule varm i bystyresalen, og Oslo Høyres gruppeleder Merete Agerbak-Jensen krevde en beklagelse fra Sigrid Z. Heiberg og MDG.

Man kan naturligvis mene at det er ufint å antyde at politiske partier former sin politikk basert på politiske pengegaver. Jeg legger til grunn at Høyres programkomité ikke skriver på bestilling, og at Høyre og Venstre står inne for egen politikk. Samtidig har vi lagt bak oss et Stortingsvalg der det ble åpenbart at vi har fått et stort problem med politiske pengegaver. Høyres rike donorer har stilt villig opp i media for å kommentere valgkampen, og til og med blandet seg inn i diskusjonen om hvem som skal lede partiet!

De store eiendomsutviklerne er den mektigste og mest pengesterke lobbyen i Oslopolitikken. Enorme pengesummer er i omløp, og mye står på spill når en reguleringsplan skal landes. Disse selskapene har svært stor innflytelse over byutviklinga, og hever seg heller ikke over det politiske ordskiftet. En av de viktigste jobbene til oss som sitter i bystyret er å sørge for at byutviklinga ikke bare styres av kortsiktige profittbehov. Hvis profittmaksimering står i høysetet får vi vi dysfunksjonell og utrivelig by.

I stedet for å kreve en beklagelse, synes jeg byrådspartiene bør reflektere over hva det gjør med tilliten til oss i bystyret hvis det kan stilles spørsmål ved våre økonomiske bindinger. MDG har lagt bak oss en valgkamp uten noen kravstore “rike onkler” i ryggen. Det er et bevisst valg. Vi politikere bør gjøre vårt ytterste for å verne om vår kredibilitet, og vise innbyggerne at det er dem vi er på jobb for. For å sitere en kjent romersk keiser: “Cæsars hustru må ikke engang kunne mistenkes”.

Det var interessant å høre Tonje Brenna på radio i dag morges i sin nye rolle som APs parlamentariske leder. Hun har et stort ansvar for å samle det rødgrønne laget de neste årene. Akkurat der håper jeg hun har snakket godt med sine partifeller, for rødgrønn samling har dessverre hun ikke alltid lyktes med.

I 2020 ble det fullt brudd mellom AP på den ene siden og SV og MDG på den andre siden i fylkesrådet i Viken (husker du Viken?), som da var under Brennas ledelse. Bakgrunnen var et soleklart brudd på fylkesrådets politiske plattform: Fylkesrådsleder Brenna til høyresida for å presse igjennom motorveiprosjektet E18 vestkorridoren gjennom Asker og Bærum. I Oslo sto de rødgrønne partiene samlet mot prosjektet, som vil gi økt biltrafikk inn til byen og økte bompenger samtidig som køene bare vil bli større. Det har også en enorm prislapp: minst 60 milliarder før prisjustering. Veien kan i “beste fall” stå klar i 2060. Og neida, det er overhode ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Det var et spesielt prosjekt å skape politisk krise på. For å si det med Trygve Slagsvold Vedums ord: “Her blir det brukt i overkant av 40 milliarder kroner for at folk skal komme raskest mulig på hytta fredagskvelden og at forretningsadvokaten skal ta sin store Tesla til jobben, istedenfor å ta toget”. Han var for optimistisk om prisen, men hadde ellers rett. Hvis Sløseriombudsmannen eller andre som bekymrer seg for offentlig sløsing leter etter perfekte eksempler, er det vanskelig å finne noe bedre enn dette.

Når MDG har landet trygt på rødgrønn side i Stortingsvalget, skyldes det ikke bare frykt for et sterkt FrP, selv om det er en stor del av forklaringa. Det skyldes også gode erfaringer med rødgrønt samarbeid i mange kommuner, ikke minst i hovedstaden.

Nå er heldigvis store deler av E18 vestkorridoren lagt på is inntil videre, og tatt ut av Nasjonal transportplan. Det kan se ut som tyngdekraften innhenter dette overdimensjonerte monsterprosjektet. Men jeg håper Brenna har rådført seg med sine kolleger i stortingsgruppa si som har erfaringer fra de vellykkede rødgrønne samarbeidene vi har hatt i byer som Oslo. Godt rødgrønt samarbeid kan neppe lykkes over tid hvis man skal følge samme fremgangsmåte som i Viken i 2020.

Denne uken legger Høyre og Venstre frem sitt budsjett for Oslo, og sin nye skolebehovsplan. Før bystyremøtet stilte elever fra skoler over hele byen opp for å protestere. Det borgerlige flertallet i Oslo nedprioriterer nemlig ungene i byen for å skaffe penger til skattekutt. Eiendomsskatten på dyre boliger er så langt kuttet med omtrent 600 millioner kroner. Samtidig planlegges det kutt for 684 millioner i Osloskolen de neste fire årene.

I valgkampen fikk vi en interessant meningsmåling: 60 prosent av Oslos innbyggere er positive til eiendomsskatten. Det handler nok om at mange Oslofolk ser at de får mye igjen for pengene. Jeg kan ikke kjøpe meg en god utdanning for datteren min for noen ekstra hundrelapper i skattekutt. Jeg får heller ikke råd til gode idrettsanlegg, helsetjenester eller barnehager i nabolaget. Dette er bare mulig når vi spleiser på det.

Eiendomsskatten skal nå kuttes ytterligere, samtidig som skoler skal legges ned og velferden kuttes. Bydelene må spare inn 460 millioner bare til neste år. Penger flyttes altså fra felles velferd til privat velstand for de som har dyr bolig. Men om byrådet ikke har råd til å bygge skoler, tar de seg råd til en kvart milliard til finansiering av en ny, unødvendig biltunnel på Røa – en hilsen hjem til kjernevelgerne.

Dette skjer etter at byrådspartiene Høyre og Venstre akkurat har fått en enorm kalddusj fra velgerne. 42 prosent stemte på disse to partiene i 2023. 26 prosent stemte på dem i Stortingsvalget. Folk liker ikke det de ser i det borgerlige utstillingsvinduet i Oslo. Høyre og Venstre lovet alt til alle forrige lokalvalg, men har brutt omtrent alle løfter bortsett fra løftet om å kutte eiendomsskatten.

Kollektivtransporten mister markedsandeler og får ikke pengene den trenger for å styrke seg. Sykkelveiutbyggingen er kraftig redusert, fra 20 km i året under MDG til 5 km til neste år. Så skryter byrådet mye av å kutte månedskortprisen med 50 kroner. Vel, i vinter ble den prisjustert OPP med 31 kroner. Til vinteren kommer nok en prisjustering, som vil spise opp hele kuttet.

Alt dette er forresten status FØR byrådet skal bli enige med FrP om budsjettet. De to forrige budsjettrundene har endt i full borgerlig kollaps og kaos i bystyret fordi FrP og byrådet ikke blir enige. Hvis de skal unngå det i år, må budsjettet først lukte enda mer av eksos og bli enda mer usosialt.

“Vi har fått en ny retning for byen”, skrøt finansbyråd Hallstein Bjercke. Han unnlot klokelig å si om det var en positiv eller negativ retning. Sannheten er vel at byrådet er retningsløst. De vil egentlig ingenting, annet enn å skjære ned på offentlige budsjetter og kutte skattene. Så er spørsmålet om de vil lytte til innbyggerne før de blir tvunget til det i lokalvalget om to år. Det er alltids mulig å gjøre seg enda mer upopulær.